ISSN 1503-5972
ISBN 82-8105-037-3
ABM-UTVIKLING 2006

Dette dokumentet  inneholder kun brødtekst, og ingen illustrasjoner, tabeller eller fotnoter.  Fullstendig dokument finnes i PDF-format.

 INNHOLD:

 1 Innledning   
    1.1 Organisering av arbeidet med utredningen  
    1.2 Grunnlagsdokumenter for Bibliotekutredningen    
    1.2.1 St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving    
    1.2.2 St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014    

2 Omverdensanalyse og framtidige utfordringer    
    2.1 Landskap i endring og scenarieprosess som metode    
    2.2 Kunnskapslandskapet    
    2.3 Det sosiale og kulturelle landskapet    
    2.4 Det politiske landskapet   
    2.5 Det økonomiske landskapet    
    2.6 Det teknologiske landskapet    

DEL I. BIBLIOTEKLANDSKAPET    

3 Hva er et bibliotek?    
    3.1 Bibliotekbegrepet   
    3.2 Grunnverdiene   

4 Bibliotekene som demokratisk ressurs og fellesgode    
    4.1 Individets rett til kunnskap og kultur    
    4.2 Ytringsfrihet   
    4.3 Bibliotek som fellesgode    
    4.3.1 Fri tilgang    
    4.3.2 Folkebibliotekenes verdi    

5 Dagens norske biblioteklandskap    
    5.1 Folkebibliotekene    
    5.1.1 Folkebibliotekene – tall og fakta    
    5.1.2 Folkebibliotekenes oppgaver og tjenester    
    5.1.3 Utfordringer og tiltak    
    5.2 Fylkesbibliotekene og det regionale biblioteknivået    
    5.2.1 Fylkesbibliotekene – tall og fakta    
    5.2.2 fylkesbibliotekenes oppgaver og tjenester    
    5.2.3 Utfordringer og tiltak    
    5.3 Skolebibliotekene    
    5.3.1 Skolebibliotekene – tall og fakta    
    5.3.2 skolebibliotekenes oppgaver og tjenester    
    5.3.3 Utfordringer og tiltak    
    5.4 Kombinasjonsbibliotek    
    5.4.1 Kombinasjonsbibliotekene – tall og fakta    
    5.4.2 Fordeler med kombinasjonsbibliotek    
    5.4.3 Utfordringer   
    5.5 Mobile bibliotektjenester    
    5.5.1 Dagens mobile bibliotektjenester    
    5.5.2 Mobile bibliotektjenester i et nytt biblioteklandskap    
    5.5.3 Organisasjons- og finansieringsmodeller    
    5.6 Fag- og forskningsbibliotekene    
    5.6.1 Fag- og forskningsbibliotekene – tall og fakta    
    5.6.2 universitets- og høgskolebibliotekenes oppgaver og tjenester    
    5.6.3 Utfordringer og tiltak for universitets- og høgskolebibliotek    
    5.6.4 Spesialbibliotekenes oppgaver og tjenester    
    5.6.5 Utfordringer og tiltak for spesialbibliotek    
    5.7 ABM-utvikling    
    5.7.1 ABM-utviklings rolle og oppgaver    
    5.7.2 Virkemidler    
    5.7.3 ABM-utviklings strategier    
    5.7.4 Utfordringer og framtidige oppgaver på bibliotekfeltet    
    5.8 Nasjonalbiblioteket    
    5.8.1 Nasjonalbibliotekets rolle og oppgaver    
    5.8.2 Virkemidler    
    5.8.3 Nasjonalbibliotekets strategier    
    5.8.4 Utfordringer og framtidige oppgaver    
    5.9 Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek    
    5.9.1 Nye produksjons- og distribusjonsformer    
    5.9.2 Utfordringer og muligheter    
    5.10 Andre aktører    
    5.10.1 BIBSYS    
    5.10.2 Andre systemleverandører    
    5.10.3 Biblioteksentralen    
    5.10.4 Norsk bibliotekforening    
    5.11 ABM-samarbeid    
    5.11.1 Digitalisering    
    5.11.2 Informasjon    
    5.11.3 Formidling    
    5.11.4 Opphavsrett og personvern    
    5.11.5 Forskning    
    5.11.6 Samlokalisering    
    5.11.7 Regionalt ansvar for utvikling og samarbeid på abm-feltet    

6 Fjernlån    
    6.1 Fjernlån som begrep og organisering av fjernlånsvirksomheten    
    6.2 Lover og retningslinjer  
    6.3 Fjernlånstrafikk    
    6.3.1 Fylkesbibliotekene    
    6.3.2 Folkebibliotek og bibliotek i videregående skole    
    6.3.3 Fag- og forskningsbibliotekene    
    6.4 Nasjonalbiblioteket og fjernlån   
    6.5 Kostnader   
    6.6 Kostnadsfordeling i forbindelse med fjernlån    
    6.7 Digitalt fjernlån    
    6.8 Fjernlån og innlån – vurderinger    
    6.9 Transportordninger og ny logistikk    
    6.10 Utfordringer og tiltak    

7 Det digitale biblioteket   
    7.1 Overblikk over det digitale landskap    
    7.1.1 Hva er et digitalt bibliotek?   
    7.1.2 Informasjon, kataloger og portaler   
    7.1.3 Digitalt innhold og digitale tjenester: Hva finnes i dag?   
    7.1.4 Undersøkelse om bruk av bibliotekenes nettjenester   
    7.1.5 Aktører   
    7.1.6 Internasjonalt samarbeid   
    7.2 Utfordringer for det digitale bibliotek   
    7.2.1 Økonomiske utfordringer   
    7.2.2 Organisatoriske utfordringer  
    7.2.3 teknologiske utfordringer
    7.2.4 Juridiske utfordringer 
    7.3 Bibliotek 2.0 – sosial teknologi  
    7.4 Forutsetninger for digitalisering og tilgjengeliggjøring
    7.4.1 Felles standarder og formater   
    7.4.2 Opphavsrett  
    7.4.3 Kompetanse
    7.4.4 Digitalt innhold  
    7.4.5 Digitale tjenester   
    7.4.6 Langtidslagring og organisering av pliktavlevering 
    7.5 Organisering og drift: behov for nasjonale fellesløsninger 
    7.6 Programmet norsk digitalt bibliotek   
    7.6.1 Hvorfor et norsk digitalt bibliotek?   
    7.6.2 Satsinger og resultater fram til nå
    7.7 Tiltak

8 De spesielle statlige bibliotektjenestene og delegerte tiltak  
    8.1 Bibliotektjenester i fengsler   
    8.1.1 Dagens situasjon og utfordringer framover 
    8.1.2 Brukerne    
    8.1.3 Finansiering og organisering 
    8.1.4 Vurdering av dagens organisering og finansieringsmodell    
    8.2 Bibliotektjenester for pasienter i statlige helseinstitusjoner    
    8.2.1 Dagens situasjon og utfordringer framover  
    8.2.2 Brukerne  
    8.2.3 Finansiering og organisering  
    8.2.4 Vurdering av dagens ordning og finansieringsmodell    
    8.3 Bibliotektjenester for innvandrere, flyktninger og fremmedspråklige  
    8.3.1 Dagens situasjon og utfordringer framover 
    8.3.2 Brukerne   
    8.3.3 Finansiering og organisering   
    8.3.4 Vurdering av dagens ordning og finansieringsmodell 
    8.4 Spesialbibliotek med statlig driftstilskudd over Kultur- og
          kirkedepartementets budsjett    
    8.4.1 Bibliotektjeneste på Svalbard  
    8.4.2 Nord-Sør-biblioteket  
    8.4.3 Finsk bibliotektjeneste    
    8.5 Formidling av spesiallitteratur    
    8.6 Drift- og produksjonsstøtte til tjenester overfor blinde,
         døve og døvblinde   
    8.6.1 Dagens situasjon
    8.6.2 Vurdering av dagens ordning 

9 Norske bibliotek i internasjonalt samarbeid
    9.1 Det internasjonale biblioteksamarbeidet    
    9.1.1 Internasjonale bibliotekorganisasjoner   
    9.1.2 Samarbeid mellom enkeltinstitusjoner og personale   
    9.2 Fordeler for Norge ved et internasjonalt biblioteksamarbeid    
    9.2.1 Bedre innhold og tjenester   
    9.2.2 Forståelse og innflytelse
    9.2.3 Internasjonal sammenlikning
    9.2.4 Kompetanseutvikling 
    9.2.5 Utdanning og forskning  
    9.3 Hva kan Norge bidra med i et internasjonalt biblioteksamarbeid?  
    9.3.1 Organisasjonsutvikling    
    9.3.2 Bibliotekutvikling i andre land 
    9.3.3 Kompetanse og rådgivning der Norge har fortrinn
    9.3.4 Norsk innhold  
    9.4 Utfordringer og tiltak    
    9.4.1 Kapasitet og interesse  
    9.4.2 Forslag til tiltak   

10 Bibliotekstrategier i andre land    
    10.1 Nordisk sammenlikning    
    10.1.1 Folkebibliotek 
    10.1.2 Universitets- og høgskolebibliotek  
    10.2 Finland  
    10.2.1 Biblioteklandskap og lovgivning 
    10.2.2 Bibliotekpolitikk
    10.2.3 Bibliotekstrategier    
    10.3 Sverige    
    10.3.1 Biblioteklandskap og lovgivning   
    10.3.2 Bibliotekpolitikk 
    10.3.3 Bibliotekstrategier  
    10.4 Danmark  
    10.4.1 Biblioteklandskap og lovgivning
    10.4.2 Bibliotekpolitikk 
    10.4.3 Bibliotekstrategier
    10.5 Nederland    
    10.5.1 Biblioteklandskap og lovgivning 
    10.5.2 Bibliotekpolitikk   
    10.5.3 Bibliotekstrategier
    10.6 England   
    10.6.1 MLA  
    10.6.2 People’s Network  
    10.6.3 Fag- og forskningsbibliotek 
    10.7 Eu   
    10.7.1 Bibliotekpolitikk i EU    
    10.7.2 Europeisk digitalt bibliotek  
    10.7.3 Vitenskapelig publisering
    10.7.4 Digitale skiller    
    10.7.5 En europeisk kommunikasjonspolitikk  

DEL II. BIBLIOTEKET SOM AKTIV SAMFUNNSINSTITUSJON   

11 Biblioteket som møteplass    
    11.1 Folkebibliotekenes brukere    
    11.2 Fagbibliotekenes brukere    
    11.3 Bibliotekbygg og –lokaler  
    11.3.1 Universell utforming
    11.3.2 Utdanningsbiblioteket – det fysiske rommet    
    11.3.3 Folkebiblioteket – det fysiske rommet    
    11.3.4 Vurdering av biblioteket som møteplass  

12 Biblioteket som læringsressurs og læringsarena 
    12.1 Kunnskaps- og informasjonsforvaltning    
    12.1.1 Den instrumentelle funksjonen   
    12.1.2 Utviklingsfunksjonen  
    12.2 Læringssentermodellen  
    12.3 Vurdering av biblioteket som læringsressurs og læringsarena    
    12.3.1 Folkebiblioteket som formell og uformell læringsarena    
    12.3.2 Samarbeid med utdanningsmyndighetene  
    12.4 Kompetansebehov i bibliotekene 
    12.5 Forslag til tiltak 

13 Biblioteket som litteratur- og kulturformidler    
    13.1 Kulturformidling ved ulike typer bibliotek    
    13.2 Formidlerens rolle   
    13.3 Formidling i folkebibliotekenes styringsdokumenter   
    13.4 Litteraturen i samfunnet  
    13.5 Bibliotekenes kulturformidling – tall og fakta    
    13.6 Innkjøpsordningene  
    13.6.1 Litteratur
    13.6.2 Musikk   
    13.6.3 Ny innkjøpsordning for norsk film   
    13.7 Øvrige kulturtilbud på folkebiblioteket   
    13.7.1 Utstillinger    
    13.7.2 Arrangementer  
    13.8 Folkebibliotekenes kulturformidling til barn og ungdom  
    13.9 Tilbudet til personer med lesevansker  
    13.10 Kompetansebehov i bibliotekene    
    13.11 Utfordringer og tiltak    
    13.11.1 Bibliotekene, kvaliteten og etterspørselen    
    13.11.2 Endret formidlingssituasjon   
    13.11.3 bibliotekene som kultur- og litteratursentre 
    13.11.4 Styrking av litteraturformidlingen  
    13.11.5 Forslag til tiltak    
    13.12 Lokalhistorie   

14 Biblioteket og kulturelt mangfold    
    14.1 Integrerings- og inkluderingspolitikk   
    14.1.1 Regjeringens handlingsplan 
     4.1.2 Morsmål og norsk  
    14.1.3 De nasjonale minoritetene  
    14.2 Samisk bibliotektjeneste  
    14.2.1 Samepolitikken: fra undertrykking til anerkjennelse  
    14.2.2 Samisk språk og litteratur    
    14.2.3 lovgrunnlag og politiske føringer for samisk bibliotektjeneste  
    14.2.4 statlige tiltak  
    14.2.5 Status og utfordringer for samisk bibliotektjeneste i Norge   
    14.2.6 samiske bokbusser   
    14.2.7 samisk spesialbibliotek   
    14.2.8 samisk bibliografi   
    14.2.9 innkjøpsordning for samisk litteratur  
    14.2.10 opsummerin
    14.3 Innvandrerbefolkningens bruk av folkebibliotekene  
    14.3.1 Kulturell arena og møteplass for alle  
    14.3.2 Asylsøkeres og flyktningers bibliotekbruk    
    14.4 Folkebibliotekenes rolle    
    14.5 Bibliotekenes tjenester til innvandrerne  
    14.5.1 Det flerspråklige bibliotek (DFB) ved Deichmanske bibliotek  
    14.5.2 Folkebibliotekenes tjenester    
    14.5.3 Fengselsbibliotekenes tjenester til innvandrerne   
    14.5.4 Fylkesbibliotekenes rolle 
    14.5.5 Utdanningsbibliotekenes tjenester til innvandrerne    
    14.6 Kompetansebehov i bibliotekene  
    14.7 Utfordringer og tiltak 
    14.7.1 Folkebibliotekene    
    14.7.2 Fylkesbibliotekene    
    14.7.3 Det flerspråklige bibliotek 
    14.7.4 Utdanningsbibliotekene    
    14.7.5 Utdanning og kompetanseutvikling 
    14.7.6 Nasjonal oppfølging  

DEL III. BIBLIOTEKREFORM    

15 Norgesbiblioteket – organisatorisk reform    
    15.1 Definisjon og forankring av begrepet sømløshet    
    15.1.1 Sømløshetens utfordringer   
    15.1.2 Veien fra sømløshet til Norgesbiblioteket  
    15.1.3 Norgesbiblioteket – det sømløse bibliotek i funksjon 
    15.2 Bibliotekreform – organisatorisk reform   
    15.2.1 Konsoliderte bibliotek    
    15.2.2 Folkebibliotekene i reformen   
    15.2.3 Fylkesbibliotekene i reformen    
    15.2.4 ABM-utvikling i reformen   
    15.2.5 Nasjonalbiblioteket i reformen   
    15.2.6 Universitets- og høgskolebibliotekene i reformen 
    15.2.7 Offentlige spesialbibliotek i reformen   
    15.2.8 Skolebibliotekene i reformen    
    15.2.9 Andre organisatoriske tiltak    
    15.3 Gjennomføring av bibliotekreformen    
    15.3.1 Bibliotekeiernes ansvar  
    15.3.2 Økonomi – nasjonale midler  

16 Kompetansebehov og kompetanseutvikling  
    16.1 Hva er kompetanse?   
    16.1.1 Kompetansebegrepet    
    16.1.2 Bibliotekkompetanse og bibliotekarkompetanse   
    16.2 Kompetanse i dagens bibliotek   
    16.2.1 Krav til folkebibliotek   
    16.2.2 Krav til utdanningsbibliotek   
    16.2.3 Krav til kompetanseutvikling    
    16.2.4 Kompetansebehov i dag    
    16.3 Framtidig kompetansebehov    
    16.3.1 Nye brukerbehov og forventninger    
    16.3.2 Folkebibliotek med større kompetansemiljø  
    16.3.3 Skolebibliotek med mer fagkompetanse    
    16.3.4 Fag- og forskningsbibliotek med dypere fagkompetanse
    16.4 Utfordringer og tiltak    
    16.4.1 Grunnutdanningen    
    16.4.2 Forskning    
    16.4.3 Program for kompetanseutvikling 
    16.4.4 Tiltak

17 Virkemidler 
    17.1 Juridiske virkemidler   
    17.1.1 Lov om folkebibliotek  
    17.1.2 Lov om universitet og høgskoler
    17.1.3 Annen lovgivning  
    17.1.4 Norgesbiblioteket og biblioteklove
    17.2 Økonomiske virkemidler 
    17.2.1 Rammefinansiering
    17.2.2 Øremerkede innsatsmidler    
    17.2.3 Prosjektmidler    
    17.2.4 Utfordringer og forslag til tiltak 
    17.3 Organisatoriske virkemidler
    17.3.1 Endringer i det lokale nivået    
    17.3.2 Det regionale biblioteknivået
    17.3.3 Det nasjonale nivået
    17.3.4 Transportordning og logistikk   
    17.4 Informative virkemidler    
    17.4.1 Profilering    
    17.4.2 Veiledning, dialog og tilsyn   
    17.4.3 Statistikk og rapportering 

Litteratur  

Innledning

Mandat for Bibliotekutredningen ble gitt av Kultur- og kirkedepartementet i samarbeid med daværende Utdannings- og forskningsdepartementet 16. juni 2004. Oppdraget ble gitt til ABM-utvikling som hovedaktør og koordinerende instans. Mandatet ble utformet i samsvar med de premissene som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014. Samtidig ble det oppnevnt en referansegruppe på 11 medlemmer som skulle bidra til å sikre medvirkning fra relevante fagmiljøer og god samfunnsmessig forankring. Fristen for levering av arbeidet ble satt til 01.05.2006 som senere ble utsatt til 19.09.2006.

1.1 Organisering av arbeidet med utredningen

ABM-utvikling har hatt ansvaret for arbeidet med utredningen. Det ble oppnevnt en intern prosjektleder for arbeidet og en intern prosjektgruppe.

Referansegruppen
Referansegruppen besto av:
• Frode Sannum, fylkeskultursjef i Oppland (leder)
• Frode Bakken, hovedbibliotekar ved Høgskolen i Telemark og leder i Norsk Bibliotekforening (til 22.03.2006)
• Saadia Bibi, lærling
• Anne Hustad, hovedbibliotekar ved Høgskolen i Molde og leder i Norsk Bibliotekforening (fra 22.03.2006)
• Roger Jøsevold, assisterende nasjonalbibliotekar
• Per Olav Kaldestad, forfatter
• Irene Valstad Simonsen, kommunalsjef i Tromsø kommune
• Trond Singsås, organisasjonsdirektør ved NTNU
• Ellen Sundt, seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet
• Svein Arne Tinnesand, fylkesbiblioteksjef i Rogaland
• Elin Nesje Vestli, professor og prorektor ved Høgskolen i Østfold

Det ble holdt to møter i referansegruppen i 2004, seks i 2005 og to i 2006. Referansegruppen definerte sitt ansvar til å være av rådgivende karakter. Samtidig har det vært lagt vekt på å involvere referansegruppen i hvordan mandatet skulle tolkes og arbeidet legges opp, i hvilke delutredninger som skulle utføres av eksterne utredere, og i arbeidet med strategidokumentet. Referansegruppen har gitt innspill om hvilke områder som burde vektlegges i Bibliotekutredningen, og har uttalt seg om utkast til dokumenter.
Lederen for referansegruppen deltok i en studie­reise sammen med prosjektleder, avdelingsdirektør­ og ABM-utviklings direktør til København og omegn i juli 2004. Programmet her var møte med Biblioteksstyrelsens direktør, og besøk til et utvalg bibliotek.

Scenarieprosess
I forbindelse med arbeidet med strategisk plan ble det valgt å benytte scenarieprosess som metode for å forsøke å åpne opp for nye tanker på det stra­tegiske området. Scenarieprosessen ble lagt til to av møtene i referansegruppen, i mars og april 2005, med to dager til hver samling. Første samling fokuserte på samfunnsmessige drivkrefter­ av betydning for utvikling av bibliotekene og utforming av framtidsbilder. Andre samling fokuserte på strategier. Dette var begynnelsen på arbeidet med strategisk plan. Deltakere i scenarieprosessen var referansegruppen, ledergruppen i ABM-utvikling, prosjektleder og kjernegruppen for Bibliotek­utredningen, og eksternt inviterte deltakere, hoved­sakelig utenom biblioteksektoren for å få andres blikk på bibliotekenes utfordringer. Resultatet av scenarieprosessen er publisert i rapporten Bibliotekene i 2020 (ABM-utvikling 2005b)

Dokumenter
I samråd med referansegruppen valgte ABM-utvikling å utarbeide to hoveddokumenter for å besvare mandatet:
• Et strategidokument som trekker opp strategier, mål og tiltak som anses vesentlige for en helhetlig utvikling av en samlet biblioteksektor.
• Et bakgrunnsdokument med mer inngående beskrivelser og analyser av status, oppgaver og utfordringer innen biblioteksektoren.

Tidshorisonten for Bibliotekutredningen er den samme som for Kulturmeldingen, St.meld. nr. 48 (2002–2003), dvs. fram til 2014.

I tillegg til hoveddokumentene inngår følgende trykte dokumenter i utredningen:
• ABM-utvikling. 2005. Bibliotekene i 2020: Rapport fra en scenariobasert strategiprosess. ABM-skrift 20.
• Vaagan, Robert. 2005. Bibliotekene og det flerkulturelle Norge. ABM-skrift 22.
• ABM-utvikling. 2006. Danser med ulver: Bibliotekene, utgiverne og de elektroniske kunnskapskildene. ABM-skrift 24.
• Buskoven, Nina Kristin. 2006. Undersøkelse om bibliotekbruk. Statistisk sentralbyrå. Rapport 2006/14.
• Tveit, Åse Kristine. 2006. Rom for lek og læring: Bibliotektilbudet til barn og ungdom. ABM-skrift 27.

Møter og samarbeid med bibliotekmiljøet og andre instanser
Under arbeidet med utredningen er det lagt vekt på å ha god kontakt med de forskjellige organisasjoner, institusjoner og instanser i bibliotekmiljøet, men også med andre interessenter. Det har vært holdt en rekke møter med representanter for organisasjoner og institusjoner innen områder som bibliotek, litteratur, utdanning, næringsliv og teknologi for å få innspill i strategi­prosessen

Informasjon
Det har vært tilstrebet meroffentlighet i arbeidet med Bibliotekutredningen. Det ble tidlig laget et nettsted under www.abm-utvikling.no hvor sakspapirer til møter i referansegruppen, del­utredninger og notater har vært lagt ut, og det ble laget en e-postadresse hvor interesserte kunne sende inn synspunkter og bidrag som ble lagt ut på nettsidene. I strategiprosessen ble det laget et eget skjema som kunne benyttes for å gi innspill til strategiske tiltak. Avdelingsdirektør, prosjekt­leder og andre har deltatt på møter og konferanser i regi av fylkesbibliotekene og andre arrangører, for å orientere om arbeidet med utredningen. Referansegruppens medlemmer har også vært invitert til og deltatt på møter i bibliotek­miljøet.

1.2 Grunnlagsdokumenter for Bibliotekutredningen

De mest sentrale dokumentene for Bibliotek­utredningen i den forstand at de direkte har lagt premisser for den, er St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving (ABM-meldingen) og St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 (Kulturmeldingen), og tilhørende innstillinger og Stortingets behandling av meldingene. Andre meldinger og dokumenter som har relevans for bibliotekene, er omtalt i tilknytning til de enkelte områdene. Dette gjelder blant annet for hele utdanningssektoren.

1.2.1 St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving

ABM-meldingen foreslo opprettelsen av ABM-utvikling. I Innst. S. nr. 46 (2000–2001) gikk familie-, kultur- og administrasjonskomiteen inn for at ikke bare Statens bibliotektilsyn skulle inngå i det nye organet, men også Riksbibliotektjenesten. Det førte til at statens organer på bibliotekområdet ble samlet i ABM-utvikling, og med det var også grunnlaget lagt for en samlet strategi for både folke- og fagbibliotekene. ABM-utvikling er underlagt Kultur- og kirkedepartementet mens Kunnskapsdepartementet er det viktigste departementet for utdanningsbibliotek.
ABM-meldingen har undertittelen Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet. For bibliotekområdet gir meldingen en beskrivelse av status og hovedutfordringer på bibliotek­området (kap. 5), forholdene i noen andre land, og ramme­vilkår og virkemidler. Meldingen pekte på visse satsingsområder på folkebibliotekområdet som departementet skulle følge opp. Her kan nevnes:
• utviklingsmidler til etter- og videreutdanning for personalet i folkebibliotekene, særlig innenfor IKT
• initiativ overfor KS for å vurdere tiltak som kan vitalisere folkebibliotekene innenfor det kommunale systemet
• samhandling mellom alle deler i et samlet biblioteknettverk for å imøtekomme brukernes behov innenfor livslang læring og etter- og videre­utdanningstiltak
• utviklingsmidler til utviklingsprosjekt for organisering av bibliotektjenester
• organisatoriske og faglige utfordringer med utvikling av det digitale biblioteket. Tilgjengelig­het til digitale samlinger vil framstå som en stadig viktigere del av det samlede tilbudet. Grensene mellom arkiv, bibliotek og museum vil bli mindre etter hvert som en tar i bruk samme teknologi
• vurdering av lov om folkebibliotek mht. gratis­prinsippet og større frihet for fylkeskommunene til organisering av fylkesbibliotekene
• Nasjonalbibliotekets utvikling til en enhetlig organisasjon og bedre tilgjengelighet til samlinger og øvrige tjenester
• evaluering av lov om avleveringsplikt
• Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek og samarbeid med Nasjonalbiblioteket spesielt innenfor IKT

Tiltakene var avgrenset til Nasjonalbiblioteket og folkebibliotekene i og med at Riksbibliotektjenesten og fagbiblioteksektoren har en annen departementstilknytning og på dette tidspunktet ikke var foreslått som del av ABM-utvikling.
ABM-meldingen var særlig opptatt av å peke på fellestrekk mellom arkiv, bibliotek og museum, og la stor vekt på kildeaspektet og formidling. Standardhevingstiltak ble foreslått til arkiv, bibliotek og museum med til sammen 414 millioner kroner over en femårsperiode. Av dette skulle det meste (202 millioner kroner) gå til museumssektoren, mens 72 millioner kroner skulle gå til de skisserte tiltakene på bibliotekområdet, og likedan 72 millio­ner kroner årlig til samarbeidsprosjekt og fellestiltak på arkiv-, bibliotek- og museums­området, særlig innenfor digitale medier, både publikumsrettet bruk og utfordringer på bevaringssiden. Museumsreformen er langt på vei ­realisert, mens bevilgningene til bibliotek, arkivområdene og fellestiltak ikke er fulgt opp. Bibliotek­utredningen peker på satsingsområder for både staten og de andre forvaltningsnivåene.

 1.2.2 St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014

Kulturmeldingen fokuserte mest på den statlige kulturpolitikken og de statlige kulturinstitusjonene. På bibliotekområdet var det sterk oppmerksomhet på Nasjonalbiblioteket og den nødvendige utviklingen av dette.
Kulturmeldingen la til grunn den økonomiske opptrappingsplanen for arkiv, bibliotek og museum som ble skissert i ABM-meldingen og som Stortinget sluttet seg til. Rammen på 414 millioner var økt til 444 millioner i 2003-kroner. Av dette skulle 72 millioner i 1999-kroner gå til bibliotek.
Kulturmeldingen la blant annet vekt på følgende aspekter:
• Den profesjonelle kunsten og den faglig forankrede kulturinnsatsen har en verdi i seg selv.
• Kvalitet er et avgjørende kriterium for at et­ ­kulturtiltak skal bli prioritert i den statlige ­kulturpolitikken.
• ABM-utvikling er et viktig redskap for å drive et operativt utviklingsarbeid med utgangspunkt i nasjonal samordning og faglig gjennomtenkte løsninger.
• Utvikling av et norsk digitalt bibliotek.
• Utvikling av et sømløst bibliotektilbud på tvers av institusjonelle og andre administrative grense­linjer.
• Et utredningsarbeid om sentrale problem­stillinger på bibliotekområdet.
• Nasjonalbiblioteket som den største og viktigste enkeltinstitusjonen på bibliotekområdet.
• Statlig kulturpolitikk inkludert statlige bibliotektjenester.
• Kulturelt mangfold.

2. Omverdensanalyse og framtidige utfordringer

I dette kapitlet pekes det på viktige drivkrefter og samfunnstrender som antas å prege bibliote­kenes rammebetingelser de nærmeste årene. Kapitlet beskriver hvordan kunnskapslandskapet, det sosiale og kulturelle landskapet, det politiske landskapet, det økonomiske landskapet og det teknologiske landskapet vil virke inn på bibliotek­landskapet. Det tas blant annet utgangspunkt i scenarieprosessen (ABM-utvikling 2005b) som ble gjennomført våren 2005.

2.1 Landskap i endring og scenarieprosess som metode

Skal bibliotekene i Norge fylle sin rolle også i fram­tiden, er det viktig at endrings­prosesser i bibliotek­sektoren er i takt med omverdenen. En omverdens­analyse er derfor et viktig grunnlag når det skal utarbeides en strategi for hvordan­ bibliotek­­land­skapet skal se ut i framtiden. Alle typer bibliotek er i samhandling med sine om­givelser. Hvilke samfunns­messige drivkrefter og trender vil forme bibliotekene det neste tiåret?
Scenarieprosess som metode kan være et godt verktøy for strategi og planlegging. En scenarie­prosess innebærer i korte trekk å tegne opp bilder eller filmer av mulige framtidige utviklinger, å beskrive hva som kan hende i motsetning til hva som vil hende. Metoden har som formål å forstå hvordan og hvorfor drivkrefter påvirker utviklingen, og hvordan ulike strategiske grep kan virke som med- og motkrefter. Det er viktig å være bevisst at scenarier ikke er prognoser for hva som mest sannsynlig vil skje. De er heller ikke visjoner om en ønsket verden, eller strategier for å lykkes.
I arbeidet med Bibliotekutredningen ble det gjennomført en scenarieprosess med ECON Analyse som prosessveiledere. Som grunnlag­ for scenarieprosessen utarbeidet ECON et bakgrunns­dokument som beskrev viktige drivkrefter og trender (ECON Analyse 2005). Dette bakgrunnsnotatet­ har dannet noe av grunnlaget for den omverdensbeskrivelsen som følger i dette kapitlet, men også andre scenariebeskrivelser har vært nyttige, spesielt Online Computer Library Center’s (OCLC) Environmental Scan 2003 (2003).
I ECONs utarbeidelse av scenariene ble det lagt vekt på drivkrefter som representerer en stor usikkerhet, og hvordan endringer i drivkreftene kan utløse store endringer i samfunnet. Framtidsbildene ble bygd opp rundt to grunnleggende usikkerheter. Vekt på fellesgoder og vekt på konkurranse er den ene aksen, behov for arena og behov for rask informasjon er den andre (se figur 2-1).
ECON sier følgende om de usikre faktorene som danner grunnlaget for scenariobyggingen:
• Bibliotekenes status i den ideologiske debatten: Hvordan snakker man om bibliotekene i politikken? Vil man fokusere på bibliotek som et prioritert fellesgode? Eller blir også dette feltet rammet inn av markedsdiskursen, med krav om konkurranseutsetting etc.?
• Hva preger forbrukernes etterspørsel rettet mot biblioteksektoren: Er det behovet for raskt tilgjengelig informasjon som leder folk til biblioteket? Eller gode fysiske arenaer for kulturell og skapende utfoldelse?

Resultatet av arbeidet med scenarieprosessen er presentert i Bibliotekene i 2020 (ABM-utvikling 2005b), som presenterer de tre scenariene: I det første scenariet, Åndenes bibliotekhus, tilbyr biblio­tekene fysiske møte­plasser for kunnskap, opplevelse og skaperkraft. Myndighetene ser arenaer for både ikke-kommersiell kulturell utfoldelse og kunnskapsbasert innovasjon som en nasjonal oppgave.
Også i det andre scenariet, Library Fair, etterspør og bruker folk fysiske møte­plasser. Men her er det markedet som rår, og myndighetene har i liten grad formulert en egen politikk for å utvikle arenaer som politiske instrument.
I det tredje scenariet, Uten en tråd, er det rask, direkte og fleksibel tilgang til kunnskap og informasjon som både borgerne og myndighetene prioriterer. Arena er her et lite aksentuert behov.
Det er viktige forskjeller mellom disse scena­riene, og selv om de ikke er ment å være beskrivelser av en ønsket eller uønsket framtid, forteller de noe om noen hovedretninger å gå i. Strategiene skal dels føre oss mot ønskede mål, dels motvirke at bibliotekene beveger seg i uønsket retning.

2.2 Kunnskapslandskapet

Norge som ledende kunnskapsnasjon
Norge har satt seg som mål å være en ledende kunnskapsnasjon. Framtiden vår må bygges på den nye kunnskapsøkonomien. Det er først og fremst menneskelige ressurser – eller humankapitalen – som gjør Norge til et rikt land. Beregninger av nasjonalformuen viser at olje- og gassreservene utgjorde 12 prosent av nasjonalformuen i 2004, mens humankapitalen utgjorde hele 77 prosent. De menneskelige ressursene er dermed av større verdi for oss enn alle naturressursene til sammen (Løkkevik og Greaker 2005).
I Globaliseringsmeldingen, St.meld. nr. 19 (2002–2003), ble det pekt på at kunnskap og ­kompetanse alltid har vært viktig for nærings­livet, men at betydningen av denne faktoren øker. I en verden preget av rask teknologisk utvikling, hardere konkurranse, hurtigere informasjonsflyt og større mobilitet av kapital, varer og tjenester, blir kunnskap, kreativitet og kompetanse stadig viktigere. Begreper som kunnskaps­samfunn og kunnskaps­økonomi brukes for å illustrere den ­sentrale betydningen kunnskap og utdanning har for verdiskapingen.
Globaliseringsmeldingen slo også fast at utdanning er en grunnleggende forutsetning for at enkeltindivider skal kunne realisere sine evner og ambisjoner og bidra til nødvendige sosiale og økonomiske endrings­prosesser. Kunnskap er en forutsetning for en vellykket integrasjon i verdens­økonomien, og en forutsetning for å kunne hevde seg i den stadig sterkere globale konkurransen. Kunnskap og kompetanse gir dessuten trygghet og evne til å mestre utfordringer og omstillinger i et samfunn hvor forandringene skjer raskere enn tidligere.
Hvordan kulturpolitikken utformes i Norge i tiden framover, vil ha betydning for både kunnskapsøkonomien og vår evne til å framstå som en kunnskapsnasjon. ABM-meldingen peker nettopp på at kildene som arkiv, bibliotek og museer forvalter, er kilder til både kunnskap og kultur. I tillegg til at kulturen har en egenverdi for både enkeltmennesket og samfunnet som helhet, har kulturpolitikken også effekter på utdannings­området og på nærings- og stedsutvikling.

Livslang læring, utdanningsreformer og digital kompetanse
I et samfunn der kompetansebehovene er betydelige og i stadig endring, blir livslang læring viktig. Læring vil ikke lenger være ensidig knyttet­ til det tradisjonelle utdanningsmønsteret, med grunn­utdanning og videregående utdanning i forkant av et aktivt yrkesliv og etter hvert pensjonist­­til­værelse. Behovet for å vedlikeholde og videre­utvikle kompetansen krever kontinuerlig kompetanse­påfyll. Det må legges til rette for at flest mulig kan gjennomføre utdanning og opplæring uten å måtte tre ut av arbeidsmarkedet. Det meste av denne typen kompetanse­heving ­finner sted i arbeidslivet, og er arbeidslivets ansvar å finansiere. Morgendagens kunnskaps­samfunn vil derfor kreve en tettere dialog mellom utdanningssystemet og arbeids­livet. Samtidig kan en forvente en sterk økning av ønsker og behov for den mer uformelle læringen, der interessen og gleden ved å lære er drivkraften. Dette vil forsterke seg etter hvert som de eldre inntar læringsarenaene.
Kvalitetsreformen er en omfattende reform av høyere utdanning i Norge. Sentralt i reformen står ny gradsstruktur, tettere oppfølging av studentene, nye eksamens- og evalueringsformer, ny studiestøtteordning og økt internasjonalisering. Målene for Kvalitetsreformen kan oppsummeres i tre punkter: Kvaliteten på utdanning og forskning skal bli bedre, intensiteten på utdanningen skal økes og internasjonaliseringen skal økes. I forbindelse med Kvalitetsreformen er det publisert en rekke stortingsmeldinger, mest sentral er Gjør din plikt, krev din rett, St.meld. nr. 27 (2000–2001), som først beskrev hovedtrekkene i Kvalitetsreformen i høyere utdanning.
Evnen til å utvikle potensialet som finnes i IKT og utnytte dette verktøyet innovativt i læring og arbeid, forutsetter fortrolighet med IKT og digitale medier, og vurderes som grunnleggende kompetanse i livslang læring. Grunnleggende digitale ferdigheter er viktig også for å hindre utstøting fra arbeidslivet og for å gjøre det lettere å komme tilbake i arbeid. Begrep som digital dannelse og digital kompetanse eller informasjonskompetanse omfatter:
• grunnleggende ferdigheter i å søke, lokalisere, evaluere, manipulere og kontrollere informasjon fra ulike digitale kilder og formater
• utvikling av en kommunikativ kompetanse; kilde­kritikk, fortolkning, analyser av digitale sjangrer og medieformer

I løpet av 2008 skal digital kompetanse stå sentralt i utdanning og opplæring med vekt på:
• IKT som læringsverktøy: Elever og studenter skal kunne utnytte IKT på en sikker, fortrolig og kreativ måte for å utvikle de kunnskaper og ferdigheter de trenger som fullverdige deltakere i samfunnet.
• bruk av IKT i fagene: IKT skal være integrert i alle fag gjennom læreplaner og som del av vurderingssystemet der dette er relevant.
• digitale ferdigheter: Det skal utvikles metoder og verktøy for å vurdere og måle elevers og studenters digitale kompetanse, for å sikre at elever og studenter oppnår tilfredsstillende digital kompe­tanse (Moderniseringsdepartementet 2005).

Digitale læringsressurser kan forstås som ressurser som enten utnytter IKT for å fremme læring, og/eller er utviklet og/eller tilrettelagt for en pedagogisk kontekst. Dette innebærer at ressursene kan omfatte både digitale ressurser som er utviklet for et læringsformål eller kompetansehevingstiltak, og digitale ressurser som ikke er utviklet for slike formål i utgangspunktet, men som i ettertid til­rettelegges og presenteres for slike formål. Altså vil både fagdidaktiske og digitale kunnskaps­kilder/­bibliotekressurser kunne defineres som digitale læringsressurser. Det er verd å merke seg at det som tradisjonelt oppfattes som kulturressurser, også vil være et viktig innhold i digitale læringsressurser.
Reformene i utdanningssektoren fører med seg egne utfordringer for bibliotekene. Fri flyt av tjenester omfatter også utdanningstilbud, og med de krav som stilles til inntjening og resultat­oppnåelse i universitets- og høgskolesektoren, vil samhandlingen mellom bibliotekene i denne sektoren kunne trues av kravet om å utvikle konkurransefortrinn framfor andre konkurrerende institusjonsbibliotek. Samtidig vil samhandling innen biblioteknettverket gi det enkelte bibliotek en styrke som gjør det nasjonale tilbudet konkurransedyktig, også i forhold til internasjonale konkurrenter.
Reformene stiller økte krav til leseferdigheter og kunnskap innen alle fag, noe som betyr at bibliotekene blir viktige tilbydere av kunnskapskilder, lærings­miljøer og ikke minst arenaer for lesing og leseglede.

Utdanningseksplosjonen
I de siste 30–35 årene har utdanningsnivået i Norge økt. I dag har 25 prosent av den norske befolkningen over 15 år en utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Dette er nesten dobbelt så mye som for 20 år siden (Statistisk sentralbyrå 2005b). Over 80 prosent har utdanning på videre­gående eller høyere nivå. Det er en sterk økning i mastergrader og doktorgrader. Det forventes at denne trenden fortsetter, ikke minst fordi det ­stilles stadig høyere krav til ny kunnskap.
Bibliotekene skal være et tilbud med lav terskel. Likevel er det slik at det er høyt utdannede mennesker som er de hyppigste brukerne (Buskoven 2006). Samtidig forventer befolkningen i større grad enn før at offentlige tilbud er tilrettelagt for deres behov.
Til tross for at stadig flere får høyere utdanning, omfatter situasjonen også et annet bilde:
• En stor andel personer i arbeidsdyktig alder er uten kompetansegivende yrkesutdanning.
• Mange er lesesvake.
• Det er store forskjeller mellom informasjonssterke og informasjonssvake.

Utfordringer for bibliotekene
Bibliotekene vil i framtiden møte større forventninger og økte krav til både samlinger, tjenester og service. Å bygge ny kunnskap krever enkel og uhindret tilgang til kunnskapskilder, enten det dreier seg om digitale eller tradisjonelle ressurser.­ For å møte behovene til en høyt kompetent befolkning, må kompetansen til bibliotekets ansatte holde tritt med utdanningsnivået i befolkningen. Det betyr at det må stilles høyere krav til den bibliotekfaglige grunnutdanningen, samtidig som det må gjøres en innsats for å fornye kompetansen som finnes i bibliotekene.
Samtidig vil bibliotekene ha en spesiell utford­ring i å bygge bro over digitale og sosiale skiller – jo høyere utdanningsnivå og større tilgang til digitale ressurser, jo større avstand blir det mellom dem som har slik tilgang og dem som ikke har det, mellom dem som har mulighet til å nyttiggjøre seg disse ressursene, og dem som ikke har denne muligheten. Spesielt viktig blir det å sørge for at alle får tilstrekkelig digital kompetanse til å ta aktivt del i kunnskaps- og informasjonssamfunnet.
Krav om kvalitet og service vil sette de små enhetene under press. Skal bibliotekene leve opp til å være sentrale kunnskapsinstitusjoner, trengs det en konsolidering som samler ressursene i større og sterkere enheter. Skreddersøm av tjenester gjøres mulig gjennom IKT, og økt samhandling mellom arkiv, bibliotek og museer vil kunne bidra til denne sømløsheten.

Bibliotekene må:
• sørge for at alle får tilgang til et mangfold av kunnskapskilder som er egnet til å bygge Norge som en kunnskapsnasjon
• bidra til at alle får mulighet til å skaffe seg og vedlikeholde tilstrekkelig digital kompetanse
• være viktige læringsarenaer for enkeltindividet og virksomhetene, i det sivile liv, organisasjonslivet, arbeidslivet og utdanningssektoren
• gi tilgang til digitale kultur- og læringsressurser og aktivt gi tilgang til digitale kunnskapskilder som grunnlag for utvikling av digitale læringsressurser
• samarbeide på tvers av sektorer, spesielt med andre aktører innen utdanningssektoren og andre innholdsleverandører som arkiv og museum

2.3 Det sosiale og kulturelle landskapet

Alderssammensetning og bosettingsmønstre
Antall innbyggere i Norge øker trolig lite de nærmeste årene, men befolkningen blir eldre, og en økende andel vil være født i andre land. På lang sikt vil landet vårt få en betydelig eldre befolkning enn i dag. Men selv om antallet personer som er 67 år og eldre vil være omtrent dobbelt så stort i 2060 som i dag, vil ikke denne eldrebølgen være særlig tydelig i 2014 (Statistisk sentralbyrå 2006a). Likevel er det slik at en økende andel av befolkningen etter hvert vil bestå av eldre som er vant til å leve et aktivt liv, og som vil utgjøre en viktig ressurs. ECON (2005: 21) spør om hvordan framtidens pensjonister vil prioritere sin tid og sine penger, og om framtidens eldre vil framstå som mer kravstore og kampvillige enn «generasjonen som bygde landet». For bibliotekene vil seniorene kunne bety en stor, krevende brukergruppe som ønsker å fylle tiden med læring og opplevelser. Samtidig vil veksten i denne brukergruppen bety økte krav til universell utforming og tilrettelagte tjenestetilbud. Mange vil ønske å vedlikeholde sin fagkompetanse for å kunne bidra aktivt til ­fellesskapet som aktive pensjonister, andre vil ha et ønske om å tilegne seg ny kunnskap. For mange vil læring ha en verdi i seg selv.
Folketallet vil sannsynligvis fortsette å stige i de fleste fylkene de neste ti årene, men det er i de sentrale strøkene veksten kommer, mens folketallet vil synke i de minst sentrale kommunene. Dersom den innenlandske mobiliteten holder seg på samme nivå som i 2004, vil folketallet synke i nesten halvparten av landets kommuner. Enda flere kommuner vil oppleve befolkningsnedgang dersom den innenlandske mobiliteten øker, denne nedgangen blir særlig stor i de minst sentrale kommunene (Statistisk sentralbyrå 2006a). Byer og tettsteder vil vokse. I den regionale planleggingen brukes begrepet felles bo-, arbeids- og serviceregioner, der målet er bedre samspill og arbeidsdeling mellom byer og tettsteder.
En utvikling med byer og tettsteder i en flerkjernestruktur kan bidra til å skape en bedre regional balanse, slik det for eksempel planlegges i Østlands­samarbeidet der 8 fylker i Osloregionen deltar. For å utvikle en flerkjernestruktur kreves effektive transportforbindelser, lik adgang til infrastruktur og kunnskapsressurser, og en balansert utvikling og varsom forvaltning av natur- og kulturarven (St.meld. nr. 23 (2001–2002): kap. 4.1). En slik struktur legger også vekt på regional nærings­utvikling, som igjen krever sterke kunnskaps- og kompetansemiljø. Bibliotekene må samle ressursene for å kunne utgjøre et kjernetilbud i slike satsinger. Et eksempel på et prosjekt basert på en slik strategi er Drammenregionens kunnskapspark, der offentlige og private aktører i regionen har gått sammen om en felles satsing på et nytt kunnskaps- og kultursenter på Union brygge i Drammen (Tellefsen og Stenhammer 2005).

Nye møteplasser
Selv om folketallet i byene øker mest, øker også antallet innbyggere andre steder i landet. Utviklin­gen innenfor både samferdsel og informasjons-­ og kommunikasjons­teknologi gjør at man i mindre og mindre grad er bundet til å bo i nærheten av arbeidet. Det er et politisk ønske å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret ved å satse på å utvikle attraktive tettsteder i distriktene. Det er innbyggerne selv, næringslivet, frivillige organisasjoner og kommunen som gjennom sine investeringer og aktiviteter former og utvikler steder. Utvikling av tettsteder til attraktive bosteder for nye generasjoner krever mer enn et bredt utvalg av arbeidsplasser og forbedring av det fysiske miljøet. Tilgang på møtesteder, et variert boligtilbud, trygge omgivelser og kulturelle aktiviteter er også viktig. Folkebibliotekene utgjør viktige møtesteder i lokalsamfunnene.
Mange offentlige rom forsvinner i lokalsam­funnet, og samtidig utfordres de offentlige rom av de kommersielle − slik formulerer tidligere leder av Norsk Form, Peter Butenschøn, det: «Motsatsen­ til det offentlige rom finner vi i de konsumerende private rom, der man trekker seg tilbake eller forskanser seg. [...] Kjøpesentrene er slike ’gated communities’, der regelverk innført av eiere og iverksatt av driftselskaper betinger at oppholdet er begrunnet i robust kjøpekraft og preget av sømmelig adferd» (Butenschøn 2003).
I sin hovedoppgave ved Høgskolen i Oslo, Folke­biblioteket som offentlig møteplass i en digital tid, har Hilde Ljødal (2005) gjennomført en kvalitativ undersøkelse som viser til noen av de kvaliteter og egenskaper dagens bibliotek har som møteplass, hvilke møter som finner sted, og hvordan disse møtene skapes. Bibliotekene gir samme tilbud til alle sine brukere. Du kan gå fritt inn i biblio­teket og velge om du vil ha kontakt med andre, eller om­ du vil være for deg selv. Demokratiet forutsetter slike lavintensive møteplasser hvor man kan møtes på tvers av hvilke samfunnsgrupper man tilhører. Ljødals undersøkelse viser at bibliotekets brukere mener at dette lavterskeltilbudet, kalt «legitim perifer deltagelse», er svært viktig for at de skal bruke biblioteket. Det sosiale, uformelle offentlige rommet blir betonet som viktigere enn man har antatt.
Læringssentermodellen i universitets- og høgskolebibliotekene bygger også på tanken om biblio­teket som møteplass, der studentene får tilgang til et fysisk læringsmiljø med rom for aktiviteter og samhandling. Slike læringsmiljøer ved universitets- og høgskolemiljøene vil kunne utgjøre en kjernefunksjon i det samarbeidet som mange steder etableres mellom innovasjons- og forskningsvirksomhet og universitets- og høgskolemiljøene, slik man kan se det ved NTNU i Trondheim, Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås og Høgskolen i Akershus på Kjeller. Samtidig vil det være viktig å bidra til innholdet i digitale møteplasser, inklusive det å bidra til digitalt innhold i læringsplattformer som It’s learning og Classfronter.

Medieutviklingen
I framtiden vil det bli skapt flere digitale møteplasser der brukere kan utveksle og hente informasjon. En kan tenke seg møteplasser som «Litter­a­turrommet», «Musikkrommet» osv. som brukerne selv kan velge etter interesse. I Danmark har en etablert Litteratursiden.dk som kan kalles en møte­plass for litteraturinteresserte, men som ikke har åpnet helt opp for å bli et diskusjonsforum ennå. Et eksempel på en digital møteplass i Norge i dag er Reaktor (reaktor.deichman.no), en tjeneste der brukere kan legge inn egne arbeider og presentere dem for andre brukere. Bydagboka (www.bydagboka.no) er et annet eksempel, en blogg der brukerne kan skrive inn sine opplevelser og dele dem med andre.
Nettmediet er interaktivt, og gir, som beskrevet ovenfor, gode muligheter til dialog. I løpet av få år har mediesituasjonen endret seg dramatisk. Kultur- og informasjonskanalene har blitt flere. Folk bruker mer tid på massemedier, og de unge er særlig ivrige og mangfoldige mediebrukere. Kringkasting, Internett og mobiltelefoni integreres­ (konvergerer) i nye digitale medier som gir tilgang til kunnskap og informasjon, kultur og underholdning overalt.
Samtidig med økt bruk av de interaktive og digitale mediene, holder boksalget og boklesingen seg oppe, mens lesing av papiravisene avtar.

Det flerkulturelle Norge
Ved inngangen til 2006 utgjorde innvandrerbefolk­ningen 8,3 prosent av Norges befolkning, og den fordeler seg på vel 200 ulike opphavsland. Tre av fire innvandrere er av ikke-vestlig opprinnelse, og en av tre har bodd kortere enn fem år i Norge. Det bor innvandrere i alle landets kommuner, men det er i de store byene og kommunene det ofte finnes større grupper med samme nasjonale bakgrunn. Fjorten kommuner hadde større andel innvandrere enn 10 prosent. Flertallet av disse kommunene ligger i området rundt Oslo, som har den høyeste andelen innvandrere med 23 prosent (Statistisk sentralbyrå 2005a). Barn og unge under 25 år som enten selv har innvandret eller som er født i Norge av første­generasjons innvandrere, utgjør drøyt en tredjedel av innvandrer­befolkningen (St.meld. nr. 49 (2003–2004): 146).
Det er stor usikkerhet knyttet til tallene for innvandring til Norge i årene framover – antallet innvandrere vil variere i takt med innvandringspolitikken, med behovene i arbeidsmarkedet og med krisene i verden. En høyt anslag for innvandring kan gi oss 23 000 nye innvandrere årlig, et lavt anslag ligger på ca. 9 000. I tillegg vil befolkningstilveksten i innvandrergruppene i Norge i årene framover kunne ha vel så stor betydning for den totale størrelsen på innvandrerbefolkningen som antall nye innvandrere.
Norge har en flerkulturell befolkning, men det er fremdeles en lang vei å gå før man kan snakke om et flerkulturelt samfunn, et samfunn der de ulike kulturene ikke bare lever side ved side, men til sammen utgjør en helhet. Økt vekt på det multi­kulturelle vil resultere i et økt mangfold, der de forskjellige kulturene ikke oppfattes som statiske, men som dynamiske kulturer som kan berike hverandre.
Det kan være store forskjeller mellom ulike innvandrergrupper, både når det gjelder levekår og deltakelse. At samfunnet skal klare å inkludere alle, er en sentral utfordring for inkluderings- og mangfoldspolitikken. En av hovedkonklusjonene i Robert Vaagans utredning Bibliotekene og det flerkulturelle Norge (2005b) er at det i større grad stilles krav til innvandrere om integrering og mestring av norsk språk, noe vi ser i den nye statsborgerskapsloven, i introduksjonsloven, samt revisjoner i opplæringsloven. Like muligheter til utdanning er en stor utfordring.

Utfordringer for bibliotekene
Når gruppen av seniorer øker, vil folkebibliotekene møte større krav om at både det fysiske biblioteket og tjenestene er tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne, og det vil bli stilt krav om et mer individuelt tilpasset tilbud. Samtidig vil seniorgruppen være en ressurs som sammen med andre aktører i lokalsamfunnet vil ha behov for en arena for egne aktiviteter. Livslang læring vil om­­fatte også seniorene, like mye i form av å vedlikeholde kompetanse fordi de fortsatt er bidragsytere i samfunnet, som i form av behovet for å leve et aktivt og stimulerende liv.
Folkebibliotekene må framstå som attraktive møteplasser i lokalsamfunnet, tilgjengelige for alle. Utviklingen av møteplassfunksjonen må skje i samhandling med innbyggerne, næringslivet, frivillige organisasjoner og kommunen selv. Utdanningsbibliotekene som møteplass må få en mer sentral rolle som støttefunksjon i innovasjons- og forskningsvirksomhet, i tillegg til å være en arena for samhandling og læring.
Bibliotekene må gi alle tilgang til hele bredden av det kulturelle mangfoldet som finnes i det norske samfunnet – men også åpne dørene til verden rundt, og gi tilgang til norsk kunnskap og kultur for omverdenen. Samtidig har bibliotekene en viktig oppgave i å bidra til at nye innvandrere ­lettere inkluderes i det norske samfunnet, og ikke minst gis lik mulighet til å tilegne seg kunnskap.
Bibliotekene må:
• være sentrale elementer i sterke lokale og regionale kunnskaps- og kultursentra
• tilpasse tilbudet til en mer sammensatt befolkningsgruppe, preget av flere aktive og ressurskrevende eldre
• framstå som sosiale møteplasser i lokalsamfunnet, med rom for aktiviteter og verdiskaping. God tilgjengelighet, funksjonelle bygg, innhold og tjenester som appellerer til de ulike brukergrupper og bruksmåter er alle svært viktige ­faktorer for å ha et godt bibliotektilbud
• inneha en kjernefunksjon i læringsmiljøet ved grunnskolene, de videregående skolene, ­universitets- og høgskolene
• bidra til økt kunnskap om det kulturelle mangfoldet i Norges befolkning ved aktiv formidling
• bidra til økt inkludering av ulike innvandrergrupper ved å gi tilgang til kunnskapskilder om Norge og norske forhold
• være viktige kanaler for flyt av kunnskap og ­kultur mellom Norge og resten av verden

2.4 Det politiske landskapet

Endringer i forvaltningsstruktur og oppgavefordeling
Endringer i forvaltningsstrukturen og omfordeling av oppgaver mellom stat, region og kommune er i fokus, og vi kan vente endringer i løpet av de kommende årene. Det er politisk flertall for at det fortsatt skal være tre folkevalgte forvaltnings­nivåer i Norge, og den varslede regionreformen har som målsetting å etablere et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå, med etablering av færre og større regioner innen 2010.
Forsøk med å integrere fylkeskommunen med fylkesmannen (enhetsfylke) og kommunal oppgavedifferensiering er ment å gi erfaringer med alternative måter å organisere oppgavefordelingen og forvaltningen på. Kommunal oppgavedifferensiering betyr at enkelte kommuner kan overta oppgaver fra fylkeskommunen eller staten, og at de nye regionene kan overta oppgaver fra staten.
Generalistkommuneprinsippet utfordres, det stilles spørsmål om det er hensiktsmessig at alle kommuner skal ha samme brede, lovpålagte oppgaveansvar og enhetlige finansieringssystem. Årsaken er ujevn kvalitet på offentlige tjenester som følge av for store ulikheter i kompetanse og andre lokale ressurser, og lav kostnadseffektivitet på grunn av dårlig utnyttelse av stordriftsfordeler­ eller høyere geografisk betingede kostnader. Sam­tidig prøver kommunesektoren å møte disse utfordringene gjennom interkommunale sam­arbeidsløsninger på mange felt. Selv om det ser ut til å være liten politisk vilje til å redusere antallet kommuner i Norge gjennom tvungne kommune­sammenslåinger, er det desto større vilje til å stimulere til økt samarbeid både interkommunalt, interregionalt og på tvers av ulike sektorer.
Samtidig pågår det en kontinuerlig moderniserings- og fornyelsesprosess av offentlig sektor, med forenkling av regelverk, samordning av statlig­ tilsyn med kommunene og økt dialog mellom forvaltningsnivåene. Målet er at innbyggerne skal få en enklere hverdag og bedre offentlige tjenester, og at de skal sikres deltakelse og rettssikkerhet. Forenklingen av forvaltningen har også som mål å gi gode rammebetingelser for verdiskaping og arbeid. Det foreslås konkret å la fylkesmannen koordinere alt tilsyn med kommunene, og legge mer vekt på dialogbasert tilsyn. Det slås også fast at veiledning ikke er en tilsynsoppgave (NOU 2004: 17).

Kulturpolitikk
Kulturmeldingen Kulturpolitikk fram mot 2014, St.meld. nr. 48 (2002–2003), er det offentlige dokumentet som i dag peker ut retningen for norsk kulturpolitikk.
Hvilke trender ser vi i det globale samfunnet når det gjelder kulturområdet, og som kan tenkes å påvirke også den norske kulturpolitikken i årene framover?
Den svenske kulturskribenten Sven Nilsson drøfter i en artikkel om skandinavisk kulturpolitikk inn i det 21. århundre (1998) en rekke utviklingstrekk som kan være interessante også i et norsk perspektiv. Den skandinaviske kultur­politiske tradisjonen med folkeopplysning og de store folkebevegelsene har preget spesielt folkebibliotekene, mens vi nå ser en vel så stor påvirkning fra den europeiske fokuseringen på kulturelt mangfold. Mens kulturen tidligere hadde en mer instrumentell rolle i et folkeopplysningsperspektiv, legges det i dag større vekt på at kulturen har en egenverdi i seg selv, i tillegg til at den er et redskap for endringsprosesser i samfunnet. Kulturen er også en møteplass og en fellesarena, og er i seg selv også en drivkraft i samfunnet. Kulturen påvirker samfunnsområder som identitet, deltakelse, mangfold og kreativitet. Men hvor forankres kulturpolitikken i årene som kommer – nasjonalt, regionalt eller lokalt? Mens den nasjonale kulturpolitikken i dag er mest opptatt av de store kulturinstitusjonene, vil vi kunne oppleve større vektlegging av den lokale kulturen, for eksempel som skaper av lokal identitet og egenart. Kulturarenaer vil kunne være arenaer vel så mye for enkeltindividet som for den kollektive allmennheten. I framtiden vil vi kanskje oppleve en mer markert konflikt mellom ønsket om et desentralisert tilbud, med mange lokale kulturmøteplasser, og behovet for sterke kultursentre, som oppfyller økte krav til kvalitet og bredde i tilbudet. Vi vil også kunne oppleve at det legges mer vekt på det som er forskjellig i det mang­foldige kulturbildet, enn det som er likt.
Kultur som grunnlag for kreativitet har aldri vært noe kontroversielt tema. Richard Florida presenterer i sin bok om den kreative klasse (2002) teorien om at nøkkelen til økonomisk vekst i fram­tiden ligger i den kreative klasse – denne nye klassen som ikke ser på seg selv som en klasse, men som gjennom sin skapende evne og kunnskap er den som vil bidra sterkest til innovasjon og utvikling. Florida argumenterer videre med at miljøer og lokalsamfunn som vil tiltrekke seg denne nye eliten, må kunne tilby det som opp­leves som attraktivt for den: lokalsamfunn rike på kulturelle opplevelser og muligheter for egen utfoldelse.

IKT-politikk
De tre målområdene for IKT-politikken er formu­lert slik i planen eNorge 2009 (Moderniserings­departementet 2005):
• Enkeltmennesket i det digitale Norge
• Innovasjon og vekst i norsk næringsliv
• En samordnet og brukertilpasset offentlig sektor

Det er et politisk mål å ha et IKT- og kunnskapssamfunn for alle. Alle skal ha mulighet til å delta i informasjonssamfunnet, og digitale tjenester skal være tilpasset den enkeltes behov. I april 2005 hadde 83 prosent av oss – 3,2 millioner nordmenn – tilgang til Internett, og stadig flere tar i bruk nettbaserte tjenester. Selv om mange har tilgang til teknologi, er det fortsatt betydelige forskjeller i bruks- og kompetansenivå. Siden flere og flere samfunnsområder preges av og forutsetter bruk av IKT, må alle grupper i befolkningen få mulighet for veiledning og opplæring i å gjøre seg nytte av dette verktøyet.
Bibliotekene har en viktig rolle i å tilby tilgang til og bruk av IKT, sammen med veiledning og hjelp. De har som følge av utviklingen til en viss grad endret karakter; fra å være rene bokformidlere til å bli formidlere av kunnskap og informasjon på flere områder. Ikke minst har bibliotekene fått en sentral rolle som tilbydere av PC og Internett for dem av oss som ikke har tilgang til dette hjemme (Moderniserings­departementet 2005).
Informasjonsteknologi åpner for nye mulig­heter til å presentere det offentlige tjenestetilbudet helhetlig, på tvers av virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer. En av hovedutfordringene for både statlig og kommunal sektor er å nå helt ut til innbyggerne med tilbud om elektroniske tjenester, slik vi ser det i privat sektor for banktjenester, kjøp av flyreiser og annen elektronisk handel. Det er viktig å knytte mål i eNorge 2009 (Moderniserings­departementet 2005) til planlagte og allerede igang­satte initiativer i arkiv-, bibliotek- og museums-sektoren (abm-sektoren). Programmet Norsk digitalt bibliotek er framhevet i eNorge 2009 som ett av tiltakene for å gjennomføre strategier og handlingsplaner på disse områdene.
Framtiden for norske kultur- og kunnskaps­institusjoner vil være digital. Mer og mer av det innholdet som blir produsert, vil finnes i digital form. Den digitale framtiden vil innebære en revolusjon i spredningen av ulike kunnskaps- og informasjonsressurser. Grunnlaget for om vi vil lykkes i å utvikle gode nasjonale digitale tjenester, blir i stor grad lagt i dag. Arbeidet på dette området må bli gjennomført på en grundig, framtidsrettet måte som sikrer kvaliteten.

Opphavsretten og kunnskapsallmenningen
Det digitale mediet skaper både endringer i informasjonsmarkedet og behov for tilpasninger av opphavsretten. Mens bibliotekene tidligere først og fremst måtte forholde seg til avgrensninger i forhold til retten til å framstille eksemplarer av et åndsverk (kopiering), har opphavsmannens enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten (engelsk «communication to the public») nå blitt en vel så stor utfordring.
«Etter hvert som bibliotekene beveger seg fra samlinger til tilganger får denne eneretten like stor betydning som eksemplarfremstillingsretten hittil har hatt for bibliotekene. Man går over fra en verdikjede for fysiske varer til en verdikjede for tjenester, dvs. ikke-fysisk. Samtidig har bibliotekene alltid levert ikke-fysiske tjenester også, men disse har vært basert stort sett på bibliotekenes samlinger og personalets kompetanse i å utnytte samlingene. Når man ikke lenger kjøper et eksemplar av et verk, men derimot bare tilgangen til dette, endres også forutsetningene» (Abelsnes 2005: 12).
Dette er først og fremst et politisk spørsmål, fordi det her er snakk om å balansere opphavs­mannens rettigheter mot allmennhetens rett til tilgang til den felles kunnskaps- og kulturarven. Når eierskapet til et fysisk eksemplar er erstattet­ av retten til tilgang til informasjonen, styres den videre bruken av materialet først og fremst av den enkelte avtale mellom rettighetshaverne og biblioteket. Tradisjonelle bibliotekpolitiske virke­midler, som pliktavlevering og avtalelisenser, er ikke lenger sterke nok virkemidler til å sikre bibliotekenes mulighet til å gi tilgang til opphavsrettslig beskyttet materiale. Denne muligheten settes også under betydelig press når rettighetene til digitale ressurser etter hvert samles hos store kommersielle aktører.

Utfordringer for bibliotekene
Endringer i forvaltningsstruktur og oppgavefordeling vil kreve et mer robust bibliotek­landskap som gjennom best mulig ressursutnyttelse gir innbyggerne tjenester av god kvalitet. En samlet sektor må sørge for et tjenestetilbud som i størst mulig grad er tilpasset den enkeltes behov.
En forenkling av offentlig forvaltning kan føre til økt press på bibliotekene, dels i form av økt behov for å formidle og gi veiledning i bruk av nye offentlige tjenester og for å sikre alle likeverdig tilgang, dels i form av forenkling og fornyelse av egne tjenester. Det vil kreves økt samhandling med andre samfunnssektorer for å oppnå enhetlige og gode offentlige tjenester, der bibliotekene er viktige tilbydere av informasjon, kunnskap og kulturelle uttrykk.
Endringer i informasjonsmarkedet og opphavsretten vil bety økte krav til omstillingsevne for bibliotekene. Det må utformes et nasjonalt avtale­system som sikrer bibliotekene mulighet for å gi allmennheten likeverdig tilgang også til digitale kilder. Tilgang til og bruk av pliktavlevert materiale må avklares.
Utfordringene ligger i å:
• framstå som en samlet biblioteksektor, der de samlede ressursene og tjenestetilbudet gjøres tilgjengelig for alle
• aktivt bygge ned barrierer mellom dem som har og dem som ikke har tilgang til teknologi og digitale ressurser
• sørge for at alle har enkel tilgang til digitale ­kilder
• bidra til å styrke digital kompetanse
• bygge virksomheten på prinsippet om fri tilgang for alle til alle ressurser som er produsert for offentlige midler
• gi alle en samlet og likeverdig tilgang til kunnskapsallmenningen

2.5 Det økonomiske landskapet

Den offentlige økonomien
Rammebevilgningene til universitets- og høgskolesektoren er tettere knyttet til resultater og måloppnåelse enn før, og dette betyr mindre forutsigbarhet fra år til år. Bibliotekene i denne sektoren er midt oppe i en omstillingsprosess fra fysiske til digitale ressurser. Bibliotekene står overfor store utfordringer når det gjelder å kunne tilby kostnadskrevende lisensierte tjenester, mens mediebudsjettene tidligere i stor grad ble brukt til innkjøp av fysiske eksemplarer. Større fleksibilitet i utdanningssystemet og økt internasjonalisering vil kunne føre til økte krav om både bredde og kvalitet på tjenestetilbudet ved universitets- og høgskolebibliotekene. Mindre forutsigbarhet i ressurstilgangen, sammen med økte krav om ­fleksibilitet og kvalitet, vil kreve større grad av omstillingsevne og endringsvilje.
Kommunenes rammebetingelser er i endring. Mindre øremerking og mer ramme­budsjettering er ment å gi økt frihet innenfor rammene. Kravet om effektivisering har ført kommunene inn i en situasjon der det ofte er de tunge lovpålagte oppgavene som prioriteres. Selv om det i mange kommuner har vært politisk vilje til å skjerme folke­biblioteket mot nedskjæringer, har de kommunalt drevne bibliotekene vært under økonomisk press over tid. Det er liten forutsigbarhet i de økonomiske rammebetingelsene for kommunene, og selv en viss optimisme om bedret kommune­økonomi og forslag om å gi kommunene mulighet for en friere beskatning, er ikke noen garanti for en bedring av bibliotekenes rammebetingelser.
En opprustning av bibliotekene for å sette dem i stand til å møte morgendagens utfordringer, vil kreve store investeringer. Det er behov for en solid opprustning for å fornye teknologisk og fysisk infrastruktur og kompetanse, og for å ­etablere et nytt biblioteklandskap.

Den personlige økonomien
Norge er et av verdens rikeste land, også når det gjelder privat økonomi. Selv om vi har opplevd en økning i husholdningenes realinntekt de siste årene, har vi også siden 1990 sett en utvikling mot større inntektsforskjeller (Statistisk sentralbyrå 2005d). Det har blitt flere barnerike familier med lav inntekt. Til tross for at de fleste barnefamiliene­ har opplevd en betydelig inntektsvekst siden midten av 1990-tallet, er det fremdeles en stor gruppe barn som bor i familier med svært lave inntekter, og det dreier seg ofte om vedvarende lav inntekt. Personlig fattigdom handler om manglende mulig­heter for å leve et liv i verdighet, selvrespekt og likeverdighet med andre. Vi vet også at mange nye innvandrerfamilier tilhører slike lavinntektsgrupper med barn. Fattigdomsbekjempelsen vil være et viktig innsatsområde i tiden framover. For alle med sterk vekst i personinntekt, er kostnads­krevende boliger, biler og fritidssysler blitt lett ­tilgjengelig. For bibliotekene betyr dette at flere kjøper bøker i stedet for å låne dem.

Markedsøkonomisk styrt politikk versus fellesskapsløsninger
Over tid har utviklingen gått mot en mer markeds­økonomisk styrt politikk i Norge. Oppgaver som tradisjonelt har vært utført av det offentlige, har delvis blitt flyttet over til privat sektor, både innen eldreomsorg, helse og skole. ECON skriver: «Fra å ha blitt styrt etter ikke-kommersielle økonomiske prinsipper, ser vi også at biblioteksektoren beveger­ seg i en mer kommersiell- og markedsorientert tenkning i forhold til finansiering og drift» (ABM-utvikling 2005b: 26).
Likevel kan det se ut til at vi i Norge nå er i ferd med å bevege oss mer over mot fellesskapsløsnin­ger igjen. Det har vært lagt vekt på at offentlige ressur­ser skal bidra til økt næringsutvikling, slik vi for eksempel ser det i Fra bruk til gjenbruk (Arbeids- og administra­sjons­departementet 2004). Rapporten slår fast at god tilgang på offentlige data er viktig for å skape verdiøkende tjenester,­ og dermed fremme informasjons­samfunnet, men fokuserer også på prinsipper for tilgang til og ­prising av offentlig informasjon. Det er klare ­politiske signaler om at det som er offentlig skapt, skal være offentlig tilgjengelig. EU-direktiv 2003/98/EF om viderebruk av offentlig sektors informasjon er foreslått implementert i norsk lovgivning gjennom forslag til ny offentlighetslov fremmet juni 2005 ved Ot.prp. nr. 9 (2005–2006). I forbindelse med forslaget til statsbudsjett 2006 gikk det daværende Moderniseringsdepartementet ut med følgende pressemelding: «Gjenbruk av offent­lige data er en viktig kilde til verdiskaping og utvikling av kunnskapsbaserte næringer. Innsyn og viderebruk av offentlig innsamlet informasjon skal være gratis. Gode felles­skapsløsninger sikres gjennom økt verdiskaping.»
Dette er fulgt opp av den nye regjeringen. I sitt innlegg på Vox-konferansen eBorgerskap 2006 – ­eMakt til alle 31.01.2006 sa fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys blant annet dette om digital tilgang til kunnskap og ­kultur: «Deltaking handlar òg om tilgang til informasjon. Tilgang legg grunnlaget for kunnskap. Gratisprinsippet for tilgang til informasjon er difor ein viktig berebjelke i samfunnet. Det er regjeringa sitt mål at prinsippet blir vidareført og utvida, og ved vidarebruk av offentlig informasjon. Vi har mål om auka digital tilgang til kunnskap og kultur. […] Den raske teknologiske utviklinga, og stadig nye krav til omstilling, betyr at satsinga på IKT samla sett, vil vere ein avgjerande suksess-faktor. Ting heng saman! Tiltak retta mot kompetanse, tilgang, meir digitalisering av tradisjonelle tenester, samt krav til brukarvennlege og brukartilpassa løysingar, må få prioritet. Utforminga av IT-politikken må spegle dette mangfaldet. IKT har og vil halde fram å utvikle seg raskt – skal vi lukkast i vårt vidare arbeid må vi setje innbyggjarane og behova deira i sentrum!»

Utfordringer for bibliotekene
En bedring av de økonomiske rammebetingelsene for bibliotekene vil neppe være tilstrekkelig til å sette sektoren i stand til å møte morgendagens utfordringer. Større sprik mellom økonomisk forutsigbarhet og krav til kvalitet på tjenestene vil tvinge fram sterkere samarbeidskonstellasjoner, på tvers av både sektorgrenser og forvaltningsnivå. Bibliotekene skal bidra til å redusere skillene mellom dem som har økonomisk handlefrihet og dem som ikke har økonomi til å kjøpe seg tilgang til informasjon, kunnskap og kultur.
Bibliotekene må fokusere mer på tjenestetilbud knyttet til digitale ressurser, og på den kompetansen biblioteket kan tilby brukerne i form av veiledning og formidling.
Utfordringene ligger i å:
• legge grunnlaget for bedre ressursutnyttelse gjennom sterkere enheter og mer forpliktende samarbeid
• samarbeide om felles avtaler gjennom sterkere nettverksbygging
• være viktige kanaler for å gi fri tilgang til ­offentlig informasjon
• bygge bro over det digitale gapet mellom dem som har og dem som ikke har tilgang til ­teknologi og digitalt innhold
• fornye bibliotekkompetansen

2.6 Det teknologiske landskapet

Konvergens
I 1999 ble tanken om at data-, tele- og medie­sektorene kommer til å smelte sammen eller ­kon­­­­vergere, utredet i Konvergens. Sammen­smelting av tele-, data- og mediesektorene (NOU 1999: 26). I dag ser vi at grensene mellom kringkasting, teletjenester og IKT blir mindre tydelige, og vi kan forvente en ytterligere utvikling på dette feltet. Det utvikles mer fleksible løsninger, med økt integrering mellom formater og plattformer. Innholdet er ikke lenger bundet til ett bestemt format. Tydeligst blir dette når vi snakker om «født digitalt» materiale og «adoptert digitalt» materiale – der innholdet konverteres fra det ene formatet til det andre. Mens ulike lagringsformater hittil nærmest har blitt identifisert med innholdet (som en bok av papir), kan innholdet nå konverteres til andre formater uten å miste sin identitet. Lydfestinger, video, foto, trykt materiale og digitalt materiale – skillene viskes ut både innholds­messig og fysisk.
ECON peker på at vi også ser konvergens på et annet plan: «Et ønske om enkle og effektive digitale hjelpemidler, en selvforklarende teknikk som fordrer minimal egeninnsats og opptar liten fysisk plass, presser fram produksjon av multifunksjonelle tekno­logiske apparater. Man kan allerede nå ta bilder med telefonen, ha video­konferanse og se TV på pc-en. Tidligere separate apparater slås sammen til en arbeidsstasjon for alle tjenester. Raskere, mer stabil og mindre plasskrevende ­teknologi vil gi uante muligheter fremover, men vil den ikke også i noen grad gjøre oss digitalt sårbare? Og avhengige?» (ABM-utvikling 2005b: 16).

Wi-fi og hot-spots
Pervasive computing, eller data-i-allting, som danskene kaller det, er et nytt begrep som prøver å beskrive et samfunn der datateknologien trer inn i omgivelsene og integreres i alt vi omgir oss med. Allerede nå finner vi innebygde systemer rundt oss – utfordringen blir å få til et nettverk og en samhandling mellom alle disse enhetene. Innen et tiår vil dette være en realitet; vi vil ha «intelligente hus», interaktive overflater og trådløse nettverk som knytter oss til infrastrukturen. Vi vil se økt utbredelse av digitalt mottakerutstyr og investeringer i ny infrastruktur for distribusjon av digitale signaler. Det blir vanskelig å spå hva de nye vinnerapplikasjonene vil bestå i, men etter all sannsynlighet vil wi-fi (wireless fidelity) være en av bærebjelkene i den nye digitale hverdagen. Alt i dag er trådløse nettverk tilgjengelig i egne «hot-spots» i lokalsamfunn.

Google Book Search og Google Answers
«Alt blir tilgjengelig digitalt,» hevder ECON. I hvert fall vil mengden med digitalisert innhold øke dramatisk i tiden framover. En sak er at det offentlige legger til rette for det, en annen sak at medie- og kulturindustrien blir sentrale bidragsytere og dermed premiss­leverandører. Google har satt i gang et storstilt prosjekt, der de fysiske boksamlingene ved flere større bibliotek i USA og Europa digitaliseres og gjøres tilgjengelige på Internett. Google Print, nylig omdøpt til Google Book Search, fungerer i dag i praksis som et indekseringsprosjekt der innholdet indekseres og gjøres søkbart, mens innholdet i form av de digitale bøkene for det meste ligger bak sperrer på grunn av opphavsrett. Det brukeren søker opp, kan kjøpes fra en bokhandel – er boka ikke tilgjengelig der, er det bare biblioteket som kan skaffe den. Men hvis det etter hvert blir mulig å kjøpe tilgang til den digitale kopien, hvem vil vente på å få det fysiske eksemplaret fra biblioteket?
I løpet av de nærmeste årene skal EU-kommisjo­nen støtte digitaliseringstiltak med 96 millioner euro for å sikre den europeiske kulturarven. I tillegg skal medlemslandene bruke store summer på å få sine bokberg digitalisert (Europakommisjonen­ 2005a).
Google er ellers mest kjent som en av de mest sentrale søkemotorene på Internett. Med sin sterke orientering mot engelskspråklige ressurser, og med­ den monopolsituasjonen Google oppleves å ha som den mest brukte søkemotoren i verden, står små språknasjoner som Norge overfor store utfordringer. Den norske søkemotoren Sesam ble etablert i 2005, og allerede i juni 2006 fikk selskapene Fast, Schibsted og Accenture støtte fra Norges forsknings­råd til etableringen av Senter for forskningsdrevet innovasjon. Prosjektet deres har en ramme på ca. 300 millioner kroner, og midlene skal de bruke til å utvikle en ny og bedre søketeknologi som skal konkurrere med Google, Yahoo og MSN.
 Google har også lansert sin kommersielle referansetjeneste Google Answers, et kommersielt tilbud som til tross for sin likhet med Biblioteksvar.no opererer med differensierte priser der brukeren av tjenesten selv velger hvor mye arbeid som skal legges i å svare på spørsmålet, og der prisen fastsettes av brukeren. Tjenesten satser sterkt på kvalitet, og markedsfører seg med slagordet «your satisfaction is completely guaranteed».

Befolkningens tilgang til Internett
Så godt som alle under 19 år i Norge i dag og svært mange under 60 har tilgang til Internett – for dem over 60 år kan vi regne med at tallet ­stiger jevnt i årene framover.
Ifølge TNS Gallup Intertrack (www.tns-gallup.no/arch/_img/215697.swf), som er en månedlig måling av bruk og tilgang til Internett, bruker over 2 millioner personer i Norge Internett daglig. Vi bør kunne vente en fortsatt vekst ettersom flere og flere får tilgang til Internett. I mai 2006 hadde mer enn 1,6 av 1,9 millioner ­husstander tilgang til Internett. En stor andel av dem som har tilgang til Internett, bruker dette mediet daglig. Bruk av Internett avhenger av kjønn, alder og utdanning. Menn bruker fortsatt Internett mer enn kvinner, og bruken avtar med alder. Det er personer med høy utdanning som bruker Internett mest.

Utfordringer for bibliotekene
Stadig flere samfunnsområder krever Internett for fullverdig deltakelse. Utviklingen mot et digitalt samfunn forutsetter deltakelse for alle. Etter hvert som stadig flere får tilgang til Internett og tar det i daglig bruk, vil bibliotekenes tilbud om Internett-tilgang få mindre betydning som et attraktivt tilbud i seg selv, selv om det vil ha stor verdi som et tiltak for utjevning mellom dem som har og dem som ikke har tilgang til IKT. Det må legges mer vekt på innhold og verdiøkende tjenes­ter, sammen med veiledning gitt av faglig høyt kompetent personale.
Mens man hittil har vært mest opptatt av digitale kilder og Internett som kommunikasjons- og informasjonskanal, må bibliotekene i tiden framover også mestre stadig nye teknologiske endringer. Konvergens vil trekke kringkasting mer inn i mediebildet, og det vil gi bibliotekene nye utford­ringer på opphavsrettsområdet. Sterk personlig økonomi vil føre til at de fleste vil skaffe seg og ta i bruk nye teknologiske hjelpemidler, og bibliotekene vil møte sterkere konkurranse fra kommersielle aktører. Delvis må bibliotekene klare å følge med i en stadig raskere takt av utskifting av teknologi og plattformer for å framstå som et attraktivt tilbud for alle, delvis må bibliotekene ha en spesiell oppgave i å sikre alle tilgang til et oppdatert tilbud, og dermed virke utjevnende.
Utfordringene ligger i å:
• mestre stadige teknologiske endringer
• framstå som et attraktivt alternativ til kommersielle aktører
• motvirke monopolisering av tjenester og nettverk

3. Hva er et bibliotek?

3.1 Bibliotekbegrepet

Opphavet til ordet bibliotek er de greske termene for bok og lagerrom. Et biblioteks tradisjonelle funksjon har vært å oppbevare bøker og manuskripter og ordne samlingene slik at de er tilgjengelige for brukerne. Bibliotekene bygger opp samlinger systematisk, og gjennom kunnskap­s­organisering systematiseres kunnskapskildene slik at de kan gjenfinnes. Bibliotekenes samlinger består i økende grad av digitale dokumenter. I dag er veiledning og aktiv formidling viktige funksjoner i bibliotekenes virksomhet.

De fire hjørnesteinene i framtidens bibliotek er:
• tilgang til fysisk og digitalt materiale
• nettbasert tilgang til bibliotekkataloger, ­hjemmesider, portaler, informasjons­
tjenester og dokumenter i fulltekst
• profesjonell støtte til informasjonssøking og læring – i biblioteket og på nettet
• inspirerende møteplass for informasjons­henting, lesing, læring og opplevelse

Begrepet bibliotek kan også forstås som:
• Kunnskaps- og kulturbase
Bibliotekenes mediesamlinger er en kunnskaps- og kulturbase for samfunnet. 
• Søkemotor
Begrepet søkemotor, som på kort tid er blitt allment kjent, kan brukes som metafor for bibliotekets evne til å gjenfinne informasjon ­
og kunnskap, enten ved hjelp av personalets kompetanse eller gjennom digitale løsninger.
• Informasjonssystem
Bibliotekene driver aktiv og systematisk forvaltning av informasjon og kunnskap. Dette foregår blant annet gjennom innhenting, organisering, bevaring, tilrettelegging og formidling av kunnskapskilder – så vel fysisk som digitalt.
• Bibliotekpersonalets kompetanse
Personalets kompetanse skaper sammenheng mellom bibliotekets innhold og tjenester. Kompetansen omfatter blant annet organisering og gjenfinning av informasjon og veiledning og formidling i møte med brukerne.
• Fysisk sted
Det konvensjonelle biblioteket er det fysiske rom med møteplassfunksjonen, kulturarenaen og læringssenteret som karakteristiske trekk.
• Biblioteknettverket
Biblioteknettverket bygger på felles verdier og gjensidig forståelse, regler og avtaler. Sammen bidrar dette til at det enkelte bibliotek kan yte mer enn om det skulle løse alle oppgaver alene.

Tabell 3-1 gir eksempler på hva som kan ligge i de ulike tradisjonelle begrepene. Den er delt i to dimensjoner – en konvensjonell og en digital­ dimensjon – der den ene ikke utelukker den andre. Begge dimensjoner krever sterk fagkompetanse innenfor alle de fire områdene.
Begrepet bibliotek er robust, det er et begrep som også i en digital verden gir innhold og mening. Det nye biblioteket tar opp i seg nye informasjonsbærende medier, og gjør dem tilgjengelige for alle, i biblioteket, på nettet, gjennom veiledning og formidling.

3.2 Grunnverdiene

Bibliotekene representerer noen grunnleggende samfunnsverdier. Sentralt står:
• tilgang for alle til informasjons- og kunnskapskilder
• ytringsfrihet
• kulturelt mangfold
• kulturens egenverdi

Bibliotekets samfunnsrolle defineres på denne måten i ABM-meldingen, St.meld. nr. 22 (1999–2000) (s. 51): «Samfunnsrolla for biblioteka ligg i skjeringspunktet mellom kulturpolitikk, utdanningspolitikk og ein politikk for å styrkja demokratiet. Biblioteka er viktige når det gjeld utdanning og informasjonstilgang, litteratur- og kulturformidling. Ut frå det demokratiske aspektet må målet vera å leggja til rette for at einskildmennesket kan delta aktivt i og påverka samfunnet.»
I ABM-meldingen vektlegges også at tilgangen til informasjon og kunnskap er en forutsetning for at individene kan være deltakere i et levende demokrati og aktive samfunnsdeltakere. Bibliotekene bidrar til den enkeltes mulighet til å innhente informasjon og ivareta ytringsfriheten. I NOU 1999: 27 Ytringsfrihet bør finde Sted framheves bibliotekene som del av den institusjonelle strukturen som sikrer ytringsfriheten.
I Kulturmeldingen, St.meld. nr. 48 (2002–2003), vektlegges kulturens egenverdi og betydningen av kvalitet i kunst- og kulturpolitikken. Likedan understrekes det at det er overordnet mål i kulturpolitikken å fremme kulturelt mangfold nasjonalt og internasjonalt. Det er en verdi i seg selv for både individ og samfunn. Bibliotekene gir viktige bidrag til alle de nevnte områdene.

4. Bibliotekene som demokratisk ressurs og fellesgode

Mandatet for Bibliotekutredningen fokuserer på den rollen biblioteket kan spille i informasjons- og kunnskapssamfunnet. I prinsippet skal alle ha tilgang til de offentlige bibliotekenes ressurser. Folke- og fagbibliotekene bidrar på ulike områder og i ulik grad som demokratisk ressurs og fellesgode.
«Samfunnsrolla for biblioteka ligg i skjeringspunket mellom kulturpolitikk, utdanningspolitikk og ein politikk for å styrkja demokratiet. […] Ulike bibliotek realiserer grunnideane i oppgåvene på ulike vis. Kulturpolitisk har folkebiblioteka vore det viktigaste verkemidlet, av di dei i prinsippet har alt folket som målgruppe. Sjølv om andre bibliotekslag er tufta på same idégrunnlaget, har dei meir avgrensa målgrupper og ofte meir spesia­liserte tenester» (St.meld. nr. 22 (1999–2000): 51).
Det er i første rekke folkebibliotekene som har vært omfattet av politisk interesse, på nasjonalt og lokalt nivå. Folkebibliotek og folkeopplysning har et felles utgangspunkt. Folkebiblioteket er for allmennheten, og det er den kommunale politikken og økonomien som bestemmer de konkrete rammene for virksomheten, mens staten har trukket opp noen politiske mål og rammevilkår gjennom lov om folkebibliotek. Regjeringen Stoltenberg har sagt at den «vil føre en aktiv politikk for å styrke folkebibliotekene over hele landet» (Politisk plattform for en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005: 63).
Fag- og forskningsbibliotekene, og særlig universitets- og høgskolebibliotekene, er viktige både for den enkelte institusjon og som samfunnets felles kunnskapsinstitusjoner. De fleste av disse bibliotekene er integrerte deler av statlige eller statlig finansierte institusjoner innenfor utdannings-, forsknings- og kultursektoren, og tilpasser­ seg de vurderingskriterier som gjelder for egen institusjon. Bibliotekenes legitimitet står i et spen­ningsfelt mellom bibliotekpolitikk og bibliotekfag på den ene siden og det politiske og faglige verdigrunnlaget til de institusjonene de skal betjene på den andre siden. Fagbibliotekene har i hovedsak en instrumentell funksjon. Bibliotekene skal i samarbeid med sine eierinstitusjoner støtte utdanning og forskning, forvaltning og produksjon ved å anskaffe, organisere og tilgjengeliggjøre nødvendig informasjon og kunnskap. Leverer ikke bibliotekene tjenestene med tilstrekkelig kvalitet, forsvinner deres instrumentelle begrunnelse. I tillegg skal disse bibliotekene også ivareta kunnskapens frihet og selvstendighet ut fra en idealistisk tradisjon. Dette kan ikke underlegges en instrumentell begrunnelse, men samtidig er kunnskapens frihet og tilgjengelighet en forutsetning for forskningen.

4.1 Individets rett til kunnskap og kultur

Bibliotekenes verdigrunnlag og legitimitet er i stor grad knyttet til verdier som demokrati, frihet og likhet – sentrale begreper i folkeopplysning og velferdssamfunn. En verdimessig begrunnelse for bibliotekene tar utgangspunkt i en demokratisk­ tankegang om at kunnskap, utdanning og kultur­ skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av sosiale, økonomiske og geografiske skillelinjer. Bibliotekene­ har både en samfunnsmessig og en individ­orientert begrunnelse.
Folkebiblioteket som idé bygger på prinsippet om at alle skal ha det samme tilbudet, uansett alder, rase, kjønn, religion, nasjonalitet, språk eller sosial status. I UNESCOs folkebibliotek­manifest (1994) er det enkeltindividets mulighet for personlig, skapende utvikling som står i fokus, og bibliotekets viktigste oppgaver er forankret i lesing, læring og personlig utvikling.
Manifestet legger vekt på at tilbudet skal være gratis, det skal være for alle, og det skal ikke ut­settes for sensur eller kommersielt press. Folkebiblioteket skal være et vesentlig element i enhver langsiktig strategi for kultur, opplysningsarbeid, utvikling av lese- og skriveferdigheter og utdanning.
UNESCOs folkebibliotekmanifest er langt på­ vei like gyldig for utdanningsbibliotekene, samlet­ sett. Også de skal fylle en samfunnsrolle med muligheter for individuell læring og for personlig,­ skapende utvikling. Samtidig skal de, som nevnt, spille en instrumentell rolle for å gjøre utdanningsinstitusjonene i stand til å nå sine mål innenfor læring og forskning.
I Ot.prp. nr. 14 (1985–86) som ligger til grunn for lov om folkebibliotek, sies det i kap. 2.1.2: «Til­gang til informasjon er en forutsetning for kunnskap og innsikt i ulike deler av samfunns­livet, enten det dreier seg om kulturelle og menneskelige forhold, politiske prosesser, teknologi eller næringsliv. I et samfunn som oppleves som komplisert og uoversiktlig, er informasjon i seg selv en ressurs ikke bare for problemløsning og samfunnsutvikling, men like mye for enkeltmenneskets muligheter til å ta del i avgjørelser og nå fram med meninger. Bibliotekenes hovedoppgave er å sikre den enkeltes rett til kunnskap og kulturverdier.»
Gjennom å sikre en fri og ubegrenset tilgang til kunnskap, tenkning, kultur og informasjon, legges grunnlaget for at alle kan ta del i demokratiet og påvirke samfunnet, noe som forutsetter en opplyst allmennhet. Folkebiblioteket er et lavterskeltilbud i lokalsamfunnet og er åpent for alle. Dette gir biblioteket høy legitimitet.

4.2 Ytringsfrihet

Alle typer bibliotek har viktige oppgaver å ivareta i forhold til ytringsfriheten. Grunnlovens nye § 100 pålegger staten å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Ytringsfriheten begrunnes med retten til å søke sann­heten, med hensynet til demokratiet og til den frie meningsdannelse (NOU 1999: 27). Et hovedmål med Grunn­lovens § 100 er at Norge skal være et åpent samfunn der den enkelte har frihet til å ytre seg og holde seg informert, blant annet gjennom bibliotekene. I forarbeidene til lovendringen blir det flere ganger vist til bibliotekloven og folkebibliotekenes rolle. Det er spesielt det siste leddet i § 100, det såkalte infrastrukturkravet, som stiller krav om at det legges til rette for ytringsfrihet: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.» Dette betyr at bibliotekene i sitt daglige arbeid med medievalg og i sin presentasjon av tilbudet, må vektlegge at ulike faglige, politiske og ideologiske holdninger blir synlige. Også kontroversielle meninger og udemokratiske ideologier må sikres sin plass, dersom ytringsfriheten skal ivaretas og den åpne og opplyste samtalen skal kunne føres. Med stramme mediebudsjetter er dette en kreven­de oppgave for bibliotekarene.

4.3 Bibliotek som fellesgode

Bibliotekenes legitimitet som fellesgode kan forsvares også i framtiden ut fra demokratiperspektivet. Det er samspillet mellom det sivile samfunnet og det politiske systemet som gir kultur- og kunnskapsinstitusjoner demokratisk legitimitet. Bibliotekenes legitimitet er knyttet til en politisk-ideologisk tenkning om at tilgangen til kultur og kunnskap er verdifull både for samfunn og for individ. Hvis et politisk system vil kalle seg demokratisk, kan det ikke la seg dominere av markedet, fordi dette styres av en annen logikk. Den demokratiske legitimiteten vil være avhengig av at bibliotekene kan finne plassen sin i det offentlige rommet og formidle kulturverdier og kunnskaper som kan bidra til en kritisk, levende offentlighet (Vestheim 2003).
Bibliotekene er ikke autonome institusjoner, men del av enten en institusjon eller en kommune, og befinner seg dermed også i et spenningsfelt mellom bibliotekpolitikk og bibliotekfag på den ene siden og det politiske og faglige verdigrunnlaget til sine eiere på den andre. Samtidig har de en profesjonsbasert eller kunnskapsbasert relativ selvstendighet, og kan slik bidra til å formidle mellom det sivile samfunnet og det politiske samfunnet (Audunson 2003). «Nettopp på grunn av dette relative sjølvstendet kan vi seie at institusjonane ikkje berre er ei mekanisk spegling av det politiske systemet, men at dei gjennom eigen aktivitet kan påverke det som skjer i det offentlege rommet» (Vestheim 2003: 358).
Folkebibliotekene har vært og er et fellesgode. Dette kommer til uttrykk ved at tilgangen til biblio­tekenes ressurser finansieres som et fellesgode, det som kalles gratisprinsippet, og ikke ved bruker­betaling. Når det gjelder fag- og forsk­ningsbibliotekene, var det i tidligere tider et privilegium å få adgang til samlingene. I dag er tankegangen motsatt: Det fag- og forskningsbibliotekene forvalter, er så verdifullt at alle bør ha adgang til det. Fra å være et privilegium er det blitt en rettighet.
Fagbibliotekene har ikke samme ideologiske tilknytning til folkeopplysningsidéen som folkebibliotekene. De arbeider innenfor en helt annen rasjonalitet enn folkebibliotekene. Det kommer også til uttrykk i forhold til brukerbetaling. «I fagbibliotekene har folkeopplysningen ingen primær verdi, utdanningen er også tilpasset markedets lover» (Frisvold 2003).
Fagbibliotekene har ikke samme fundament for gratisprinsippet som lov om folkebibliotek og UNESCOs folkebibliotekmanifest gir, men de står likevel ikke fritt til å ta betaling for sine tjenester. Åndsverkloven § 19 hindrer at de kan ta betalt for utlån av bøker. Noen betalingsmuligheter finnes for fjernlån og kopitjenester, men bare for såkalte marginale kostnader. Fagbibliotekene er en integrert del av virksomheten i eierinstitusjonen, og det er tradisjon for at «egne» brukere ikke betaler for tjenester. Det gjør heller ikke de som oppsøker biblioteket på stedet. Fagbibliotekenes ønske om å ta betaling for fjernlån av originaldokumenter, ble stoppet av departementet .

4.3.1 Fri tilgang

Gratisprinsippet er et av de grunnleggende prinsippene i lov om folkebibliotek for å sikre alle fri og lik tilgang til bibliotekenes ressurser. I § 1 heter det: «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.»
Den frie låneretten er et annet grunnleggende prinsipp. Alle juridiske personer bosatt i Norge kan fritt låne bøker og annet materiale i et hvilket som helst folkebibliotek. Bestemmelsen i § 1 i bibliotekloven om at folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem, støtter opp om ideen om at de samlede bibliotekressursene er tilgjengelige for alle, ikke bare den enkelte kommunes innbyggere.
Gratisprinsippet omfatter både fri tilgang og fritt lån, både av bøker og andre åndsverk. Mens lov om folkebibliotek hjemler gratisprinsippet i folkebiblioteksektoren, er det åndsverkloven som hjemler det i hele biblioteksektoren. Alternativet til gratisprinsippet er brukerbetaling. Gratisprinsippet handler ikke om hva bibliotekene må betale for innkjøp for å stille tjenestene til disposisjon for innbyggerne, og heller ikke om betaling mellom bibliotekene i nettverket, men slår fast at tjenestene skal være gratis for brukerne.
I de tilfeller det er brukerbetaling for andre offentlige tjenester, er dette gjerne begrunnet ut fra ønske om enten å begrense bruken av tjenestene, finansiere tjenestene eller øke de offentlige inntektene. Diskusjonen om gratisprinsipp eller bruker­betaling har ofte kretset om følgende problem­stillinger:
• Hvordan det offentlige bibliotektilbudet skal finansieres og hvilken bruk det oppmuntres til. Norge har et offentlig finansiert bibliotektilbud. Rammene varierer, men det er politiske vurderinger og ikke markedsmekanismer ­som bestemmer rammene. Bibliotektilbudet er også et fordelingspolitisk virkemiddel.
• Brukerbetaling som reguleringsmekanisme – ­ved å sette en prislapp på mye etterspurte ­ressurser kan etterspørselen reduseres, og det kan føre til et underforbruk av tjenestene.
• Brukerbetaling for nye medier som ikke har fått naturlig innpass i bibliotekene.
• Ønsker om å øke kommunenes/bibliotekenes økonomiske rammer.

Gratisprinsippet omfatter bøker og annet egnet materiale. Lov om folkebibliotek er medieuavhengig, på samme måte som åndsverkloven er tekno­logiuavhengig. Det betyr at loven ikke trenger å endres i takt med den teknologiske/medietekno­logiske utviklingen. Det betyr også at det hele tiden vil være behov for å fortolke lovverket på dette punktet, noe som innebærer en viktig del av forvaltningen av loven.
De gangene gratisprinsippet og den frie låneretten har vært omdiskutert, har det stort sett vært knyttet til innføringen av nye medier i folke­bibliotekene, som musikk, film og Internett-tilgang. I 1995 slo Justisdepartementets lovavdeling fast at gratisprinsippet i folkebibliotekloven omfatter datatjenester (Statens bibliotektilsyn 1996a). Begrunnelsen var at datatjenester ofte vil være reelle alternativ til boksamlinger. Justisdepartementet konkluderte i 1995 sin vurdering med at det ikke er noe krav om at tjenester som ytes ut over det folkebiblioteket er pliktig til å yte, skal være gratis. Dette ble eksemplifisert som utredningsvirksomhet og utarbeiding av bibliografier. Det ble likevel ikke gitt noen utdypende definisjon av hva folkebibliotekenes lovpålagte oppgaver skulle være, ut over det å ha en boksamling, «muligens også noe annet egnet materiale», og drive generell informasjonsvirksomhet. I rundskriv fra Statens bibliotektilsyn i 1996 ble det konkretisert hva som skulle være gratis i samsvar med bibliotekloven, og hvilke punkt som falt utenfor biblioteklovens § 1.
De punkter som faller utenom er:
• overtidspenger, purregebyr, inkasso
• erstatning for bøker/andre media
• arrangement som for eksempel forfatterbesøk og teaterforestillinger
• utleie av lokale
• kafédrift
• salg av bøker
• oppdragsvirksomhet som for eksempel ­utredninger, utarbeidelse av bibliografier

Når det gjelder gratisprinsippet og bibliotektjenester, uttalte familie-, kultur – og administrasjons­komiteen seg slik om gratisprinsippet senest ved behandlingen av ABM-meldingen i Innst. S. nr. 46 (2000-2001) (s.10): «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at et viktig formål med folkebibliotekene er å legge til rette for at alle som bor i landet skal kunne skaffe seg kunnskaper, informasjon og kulturelle opplevelser uavhengig av økonomisk evne. Det såkalte gratisprinsippet skal sikre at ingen skal være utelukket fra å skaffe seg kunnskaper og kvalifikasjoner av økonomiske årsaker. De kunnskaper den enkelte tilegner seg kan være med på å endre vedkommendes livsvilkår. Flertallet mener det er sannsynlig at framtidige klasseskiller i økende grad vil avtegne seg i forhold til kunn­skaper og utdannelse. Derfor blir det neppe ­mindre viktig i framtiden å sørge for at bibliotekets tjenester er gratis. Økonomiske årsaker bør ikke utelukke noen fra å lære. På den bakgrunn er flertallet tilfreds med at det ikke er aktuelt å endre prinsippet om at utlån fra folkebibliotek skal være gratis.»
Uttalelsen legger vekt på at
• bibliotek har et sentralt ansvar for å sikre fri tilgang til kunnskap, informasjon og kulturelle opplevelser – uansett medieformer
• personlig økonomi skal ikke være en regulerings­faktor
• bibliotekene er et utjevningstiltak

Regjeringen Stoltenberg sier at den vil «hegne om gratisprinsippet i bibliotekene og arbeide for at alle innbyggerne skal ha tilgang til gode og framtidsrettede bibliotektjenester» (Politisk plattform for en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005: 64).

4.3.2 Folkebibliotekenes verdi

Folkebiblioteket er verdt fire ganger mer enn det koster. For hver skattekrone som brukes til folkebibliotekene på landsbasis, får innbyggerne det firedobbelte igjen. Dette var konklusjonen i en undersøkelse der befolkningen ble spurt om å verdsette folkebibliotekene. Førsteamanuensis Svanhild Aabø fant i sin doktoravhandling (Aabø 2005) at hele 94 prosent av befolkningen mener det er en demokratisk rettighet å ha et folkebibliotek i kommunen, og at de føler eiendomsrett til bibliotekene. Resultatene av undersøkelsen viser at folk mener at folkebibliotekenes eksistens og finansiering er et offentlig ansvar.
Undersøkelsen viser at biblioteket har verdi både for brukerne og for dem som ikke selv bruker biblioteket. Flertallet oppgir både egeninteresse og samfunnsinteresse som motiver for å verdsette biblioteket, folkebiblioteket blir sett på som et fellesgode og en institusjon for alle i kommunen. Folk mener at biblioteket er viktig for dem selv og familien, men verdsetter også at andre personer bruker det, at det sprer kultur og kunnskap, tar vare på litteraturarven og fremmer demokrati og likhet. Aabø påpeker at folkebibliotekene er en av de få offentlige møteplassene som er igjen i Norge. Her går folk av alle slag. Aabø fant at verken alder eller kjønn spiller noen rolle for synet på biblioteket. De som er mest positive, er kulturaktive og bibliotekbrukere generelt. Jo høyere inntekt, jo større verdi mener man biblioteket har.
Også i Undersøkelse om bibliotekbruk (Buskoven 2006) ble folkebiblioteket høyt verdsatt som et gode. Metodene i disse to undersøkelsene er forskjellige, men det er belegg for å si at det er sterk oppslutning om bibliotekene som fellesgode i befolkningen.

5. Dagens norske biblioteklandskap

I mandatet for Bibliotekutredningen heter det: «Det skal gjerast ein samla analyse av heile det norske biblioteklandskapet i eit funksjonelt og samfunnsmessig perspektiv.»
I dette kapitlet drøftes noen av aktørene med viktige roller i dagens norske biblioteklandskap; folkebibliotekene, fylkesbibliotekene, fag- og forsk­ningsbibliotekene, skolebibliotekene, Nasjonal­biblioteket og ABM-utvikling. I tillegg omtaler kapitlet mobile bibliotektjenester, kombinasjonsbibliotek og en del andre sentrale aktører i landskapet. Bibliotekene analyseres i et funksjonelt perspektiv på bakgrunn av dagens organisering, ressurstilgang og oppgaver og framtidig utviklings­behov.
All statistikk i kapitlet er samlet inn av ABM-utvikling dersom annet ikke er oppgitt. De fleste tall finnes i den årlige statistikkpublikasjonen (ABM-utvikling 2005f), andre data er resultatet av videre bearbeiding av statistikken.

5.1 Folkebibliotekene

5.1.1 Folkebibliotekene – tall og fakta

Norges 865 folkebibliotekavdelinger disponerte 1814 årsverk og hadde samlete driftsutgifter på 1,1 milliarder kroner, der rundt 135 millioner ble brukt til medieinnkjøp (2004). Samlingene utgjorde i underkant av 22 million enheter, og samlet utlån lå på rundt 25 millioner, et gjennom­snitt på 5,5 pr. innbygger. Folkebibliotekene fungerer som møteplasser, kulturarenaer og læringssentre i lokalsamfunnet, men ulikhetene mellom bibliotekenhetene er store, og evnen til tjenesteyting varierer stort. Folkebibliotekene står overfor store utviklingsoppgaver det nærmeste tiåret for å fornye virksomheten.

5.1.1.1 Juridisk og administrativ forankring
Ansvaret for folkebibliotekvirksomheten er lagt til kommunene som bibliotekeiere og er hjemlet i lov om folkebibliotek. Dette er en særlov som skal sikre at hver kommune har et folkebibliotek. Kommunen kan drive biblioteket alene eller i helt eller delvis driftsfellesskap med andre kommuner, fylkeskommunen eller en statlig institusjon.
Bibliotekloven inneholder fire grunnleggende bestemmelser for virksomheten i folkebibliotekene:
• den frie låneretten
• gratisprinsippet
• kompetansekrav
• biblioteknettverket

Lov om folkebibliotek omfatter også fylkesbibliotekenes bibliotekvirksomhet og folke- og fylkes­bibliotekenes samarbeid med skolemyndighetene i kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen.

5.1.1.2 Økonomi
Samlet brukte norske kommuner knapt 1,1 milliard kroner på folkebibliotek i 2004, ifølge bibliotek­statistikken, men det mangler regnskapstall for fem kommuner, og langt fra alle bibliotek har rapportert tall for husleie. De reelle tallene til drift av folkebibliotekene er derfor høyere enn det som går fram av statistikken. Lønn og sosiale utgifter er den største utgiftsposten, med i overkant av 678 millioner kroner. Medieutgiftene var på totalt 135 millioner kroner i 2004. De siste ti årene har folkebibliotekenes bevilgninger til medieinnkjøp sunket jevnt, fra knapt 36 kroner i 1995 til i under­kant av 29,50 kroner pr. innbygger i 2004 i landsgjennomsnitt. Samlet betyr dette 20 millioner kroner mindre hvert år. Nedgangen i medier pr. innbygger fortsatte også i 2004. Samtidig stiger utlånstallene. Variasjonene er imidlertid store fra kommune til kommune. Den årlige tilveksten er helt grunnleggende for om folkebibliotekene kan leve opp til målsettingen om kvalitet, allsidighet og aktualitet i samlingene.
Figur 5-1 viser fordelingen mellom ulike typer driftsutgifter til folkebibliotek i perioden 1995-2004 pr. innbygger. Mens mediebevilgningene har sunket, viser lønnsutgiftene i sektoren jevn vekst i disse årene. Medieutgiftene utgjør en synkende andel i forhold til lønnsutgiftene i perioden 1995-2004 – fra 22 prosent til 16 prosent.
Innenfor det statistiske gjennomsnittet er det store variasjoner mellom de enkelte bibliotekenes ressurser. Det enkelte bibliotekets muligheter til å yte tjenester avhenger hovedsakelig av fire faktorer:
• lokalenes kvalitet og beliggenhet
• personalets kompetanse og størrelse
• mediebudsjettet for nyinnkjøp til samlingene
• åpningstider – som igjen henger sammen med personalfaktoren
Alle faktorene henger nøye sammen med de årlige bevilgningene til bibliotekene.

5.1.1.3 Tilbud og bruk
Samlinger
Alle folkebibliotek har et visst basistilbud. Medie­samlingene omfatter fag- og skjønnlitteratur, aviser, tidsskrifter, lydbøker, musikk, film og digitale dokumenter. Aviser og tidsskrifter, oppslagsbøker og noen samlinger, for eksempel deler av lokalsamlingen, må benyttes på stedet. De nye informasjonsbærende mediene er i dag en viktig del av samlingene. Derfor finner man film på video/DVD, musikk, lydbøker og digitale dokumenter i bibliotekene. Ulike typer lettlest litteratur er gjerne stilt opp slik at den skal være lett å finne, både for barn og voksne. Bredden i samlingene skal gi uttrykk for det demokratiske mangfoldet av kunnskap og meninger som finnes i sam­­funnet.
Totalt har norske folkebibliotek 22 millioner­ enheter i sine samlinger. Samlingene skal inneholde et tilbud til alle aldersgrupper. Bøker utgjorde den største delen av samlingene med 20,3 millioner i 2004. 70 prosent var bøker for voksne, mens 30 prosent var bøker for barn. Fordelingen for bøker var 53 prosent skjønnlitteratur og 47 prosent faglitteratur for voksne, og 78 prosent skjønnlitteratur og 22 prosent faglitteratur for barn. I tillegg til medier som bibliotekene selv kjøper inn, mottar de bøker fra de ulike innkjøpsordningene til Norsk kulturråd. Dette utgjør en ikke ubetydelig del av tilveksten av nye bøker i de mindre bibliotekene. Særlig tilbudet av generell faglitteratur har vist seg å være dårlig på mange bibliotek (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening 2005). Øvrige samlinger utgjøres hovedsaklig av musikk, lydbøker, video/DVD, CD-ROM og noter. Denne delen av samlingene utgjorde 1,6 millioner enheter. For alle medietypene gjelder det at tilbudene i bibliotekene varierer mye etter kommunestørrelse og bevilgninger pr. innbygger.

Tilvekst
Den totale tilveksten for alle typer medier i 2004 var på 1,1 millioner enheter. I perioden 1995–2005 var det en nedgang i tilveksten av skjønn- og fag­litteratur for voksne, mens tilveksten av barne­litteratur, både skjønn- og faglitteratur er mer ­stabil. Andre medier hadde en jevn vekst i perioden.

Åpningstider
Gode åpningstider er helt vesentlig for tilgjengelig­heten til bibliotekene. Åpningstider er avhengige av personalressurser. Kommuner med under 5000 innbyggere har lite åpent på kvelder og lørdager når størstedelen av befolkningen har muligheter til å bruke biblioteket. Først når innbyggertallet i en kommune er over 15 000, er åpningstidene oppe i et gjennomsnitt på 35 timer pr. uke. Litt under halvparten av hovedbibliotekene har lørdagsåpent. I 2004 hadde 274 bibliotek åpent på lørdager, en økning på ni fra 2003. Bare noen få bibliotek har søndagsåpent.
Nettbaserte selvbetjeningsfunksjoner og digitale dokumenter øker tilgjengeligheten til tjenestene ut over de fysiske åpningstidene.
I Undersøkelse om bibliotekbruk som ble foretatt av Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag av ABM-utvikling (Buskoven 2006), ble det spurt om når det passer å besøke folkebiblioteket. Et overveldende flertall synes det passer å besøke folkebiblioteket på hverdager om ettermiddagen og kvelden. Tre av fire nordmenn synes også det passer å gå på biblioteket på lørdager. Godt over halvparten ville også gjerne besøke biblioteket på søndagene, dersom det hadde vært mulig.
Det viste seg å være få forskjeller når det gjelder preferanser for besøkstidspunkt. De største forskjellene gjelder alder. Det er i den eldste gruppen at hele 84 prosent synes det passer å besøke biblioteket på hverdager om formiddagen.

Besøk
I gjennomsnitt besøkte hver innbygger biblioteket 5 ganger i 2004. Totalt besøkstall var 23 millioner. Besøkstallene øker med kommunestørrelsen om en ser bort fra gruppen av kommuner med under 1000 innbyggere. De fem største bibliotekene hadde 6,1 besøk pr. innbygger, og de 73 bibliotekene i kommuner med mellom 1000 og 2000 innbyggere hadde i gjennomsnitt 3,6 besøk pr. innbygger. Besøkstallene er høyere pr. innbygger i de større kommunene enn i de mindre, og de kan være en bedre indikator for bibliotekbruk enn utlånstallene fordi utlån kun er en av mange mulige aktiviteter i biblioteket.

Bibliotekbrukere
Undersøkelse om bibliotekbruk (Buskoven 2006) viste at en tredjedel av befolkningen i alderen 16– 79 år hadde besøkt folkebiblioteket i løpet av de siste tre månedene, i løpet av siste år hadde nesten halvparten vært der. Kvinner, yngre og de med høyere utdanning hadde i størst grad besøkt biblio­tek den siste tremånedersperioden. Over en tredje­del av bibliotekbrukerne hadde vært på biblioteket ti ganger eller mer det siste året. Kvinner besøkte biblioteket oftere enn menn. 40 prosent av kvinnene hadde besøkt folkebiblioteket ti ganger eller mer, mens den tilsvarende andelen for menn var 30 prosent. De flittigste brukerne finner vi blant de eldre og personer med høyere universitets- og høgskoleutdanning. I aldersgruppen 65–79 år hadde nesten halvparten besøkt folkebiblioteket mer enn ti ganger i tidsrommet.
Blant respondentenes barn opp til 12 år var det 69 prosent som hadde besøkt folkebiblioteket det siste året. De fleste låner bøker. De eldste av disse barna er de flittigste brukerne.
Studenter hadde brukt folkebiblioteket i større grad enn befolkningen generelt, i tillegg til bruk av universitets- og høgskolebibliotekene. De brukte folkebibliotekene i studieøyemed, men brukte også folkebibliotekenes øvrige tilbud.

Utlån
Det totale utlånet fra folkebibliotekene i 2004 var vel 25 millioner, et gjennomsnitt på 5,5 utlån pr. innbygger. Utlånet fra folkebibliotekene har vært i jevn vekst de senere årene. Dette skyldes i første rekke økningen i utlån av audiovisuelle medier, som utgjorde ca. 25 prosent av det totale utlånet. Det var nesten 18,6 millioner bokutlån og 6,7 millioner utlån av andre medier i 2004. Video/DVD utgjorde 49 prosent av utlånet av andre medier, mens lydbøker utgjorde 24 prosent (se figur 5-3). Det var utlånsvekst for både bøker og andre medier i 2004. Bokutlånet økte med 1,2 prosent (212 300), mens utlån av andre medier økte med ca. 4 prosent (254 000). Barnebokutlånet økte mest og utgjorde 42,5 prosent av totalt bokutlån.
Figur 5-2 viser forholdet mellom utlån av bøker og andre medier i et 10-årsperspektiv.

5.1.1.4 Bemanning og kompetanse
Det er totalt 1814 årsverk i norske folkebibliotek,­ fordelt på 2627 ansatte. De fagutdannede biblio­te­karene står for 930 årsverk (51 prosent) fordelt på 1074 ansatte. Antall heltidsansatte (fag­ut­dan­nede) bibliotekarer er 730. Øvrige ansatte utgjør totalt 1084 årsverk fordelt på totalt 1897 ansatte.
De fleste i gruppen andre ansatte er merkantilt personale, men det vil også finnes personer med utdanning på universitets- og høgskolenivå, eksem­pelvis innenfor IT, mediekunnskap, historie, litteraturvitenskap, fortrinnsvis ansatt i de større bibliotekene. Antallet ansatte i folke­bibliotek har holdt seg relativt stabilt de senere årene.

Kommuner med og uten fagutdannet biblioteksjef
§ 5 i lov om folkebibliotek stiller krav om at alle kommuner skal ha fagutdannet biblioteksjef. En fagutdannet biblioteksjef må ha utdanning minimum på bachelornivå med bibliotekfag i fagkretsen. Departementet kan dispensere fra bestemmelsen i denne paragrafen, og det er gitt nærmere forskrifter om kvalifikasjonskrav og overgangsordninger.
Figur 5-4 viser hvor mange kommuner som i 2004 oppfylte kravet om fagutdannet biblioteksjef, og hvor mange som hadde biblioteksjef uten fagutdanning, fordelt på heltid og deltid. 112 kom­muner (26 prosent) hadde deltidsansatt biblio­tek­sjef uten fagutdanning, og 29 kommuner (7 prosent) hadde tilsvarende heltidsansatt. 288 kommu­ner hadde fagutdannet biblioteksjef (eller bibliotek­faglig kompetanse) fordelt på deltid (73) og heltid (212). Fire kommuner hadde på det aktuelle tidspunktet (2004) vakanse i biblioteksjefstillingen. Stavanger, Drammen og Bodø hadde dispensasjon fra kravet om fagutdannet biblioteksjef ut fra § 4 i Forskrift om personale i folkebibliotek som hjemler en særlig dispensasjonsordning for kommuner med godt utbygd bibliotektjeneste og bred bibliotekfaglig kompetanse. I løpet av 2004 kom Tromsø med i denne kategorien.
Figur 5-5 viser bibliotekfaglig kompetanse i forhold til innbyggertallet i kommunene.
Til sammen bor 82 prosent av befolkningen i kommuner med heltidsansatt fagutdannet biblioteksjef. 6 prosent bor i kommuner med deltidsansatt fagutdannet biblioteksjef. 5 prosent bor i kommunene Stavanger, Drammen og Bodø, som ikke har fagutdannet biblioteksjef, men som har bibliotekfaglig kompetanse blant øvrige ansatte. Dette betyr at 93 prosent av befolkningen bor i kommuner med bibliotekfaglig kompetanse.
Sju prosent av landets befolkning bor i de 141 kommunene som ikke har fagutdannet biblioteksjef. De fleste av disse kommunene har under 5000 innbyggere.

Bibliotekenes kompetansemiljøer
Totalt antall årsverk og samlet bibliotekfaglig kompetanse har betydning for muligheten til å utvikle bibliotektjenestene. En fagutdannet biblioteksjef alene kan ikke stå for nødvendig bredde i kompetanse og tjenester. Det er derfor sett nærmere på sammenhengen mellom antall årsverk, kompetanse og kommunestørrelse i bibliotekene. Mellom årsverk og befolkningsandel er forholdet som vist under:
• 367 folkebibliotek har under 5 årsverk, tilsvarer 37 prosent av befolkningen, 84 prosent av kommunene.
• 67 kommuner har 5 eller flere årsverk, tilsvarer 63 prosent av innbyggertallet, 16 prosent av kommunene. Av disse har 37 kommuner 5–9 årsverk, tilsvarer 15 prosent av befolkningen, mens 30 kommuner har 10 eller flere årsverk, tilsvarer 48 prosent av befolkningen, 7 prosent av kommunene.

Alle kommuner (25) med over 30 000 innbyggere har 10 eller flere årsverk i biblioteket. I disse kommunene bor 48 prosent av befolkningen. Alle kom­muner over 20 000 innbyggere (43) har 5 eller flere årsverk. I kommuner med under 10 000 innbyggere er det totalt bare 4 kommuner som har minst 5 årsverk.
Et flertall norske folkebibliotek er små virksomheter. Konsentrasjonen av årsverk til de større bibliotekene er høy - 16 prosent av bibliotekene har 5 årsverk eller mer, men dekker i alt 63 prosent av befolkningen.
Andelen av fagutdannede bibliotekarer i kommuner med over 15 000 innbyggere ligger på 50 prosent eller høyere, og stiger noe med kommune­størrelse. Fagutdannede bibliotekarer utgjør 46 prosent av alle ansatte i bibliotek med under 5 årsverk. I bibliotek med 5–9 årsverk utgjør de 59 prosent, og i bibliotek med 10 eller flere ansatte utgjør fagutdannede bibliotekarer 58 prosent av alle ansatte. I de samme kategoriene er det henholdsvis 290, 146 og 494 fagutdannede bibliote­karer. De fem kommunene med over 100 000 inn­byggere har til sammen 237 bibliotekarårsverk (22 prosent) av totalt 930 på landsbasis.

Oppsummering
Flertallet av bibliotekarstillingene er konsentrert til de større kommunene. Nesten en fjerdedel (22 prosent) av bibliotekarkompetansen er konsentrert til de fem største kommunene. 367 av kommunene har under fem årsverk, mens 37 kommuner har mellom 5–9 årsverk i biblioteket, og 30 kommuner over 10 årsverk. Det er 141 små kommuner, hovedsakelig med under 5000 innbyggere, der det ikke er fagutdannet biblioteksjef. Dette peker på et fragmentert og sårbart folkebibliotekvesen når det gjelder kompetanse og utviklingsmuligheter. Mer enn halvparten (222) av landets kommuner har mindre enn ett årsverk i folkebiblioteket.

5.1.2 Folkebibliotekenes oppgaver og tjenester

5.1.2.1 Bibliotekenes tilbud
Bibliotekene skal gi befolkningen tilgang til ulike kulturuttrykk, kunnskapsområder og menings­ytringer. Det er et sted hvor man kan velge å være alene eller sammen med andre. Den nevnte Undersøkelse om bibliotekbruk (Buskoven 2006) tar også opp holdninger til bibliotek i befolk-
ningen. Tallene i dette kapitlet er hentet fra denne undersøkelsen hvis ikke annet er oppgitt.

Fornøyde med biblioteket
Hele 93 prosent er helt eller delvis enig i at biblioteket har et stort og variert utvalg av aktuelle bøker, mens 57 prosent sier seg helt eller delvis enig i at biblioteket har et godt tilbud når det gjelder andre medier enn bøker. 88 prosent mener at biblioteket har et faglig dyktig personale, og 92 prosent synes biblioteket har trivelige lokaler.

Et stort og sentralt bibliotek foretrekkes
Tre av fire mener at det er viktig å ha et godt biblio­tek i kommunene. Hele 78 prosent foretrekker at biblioteket skal være stort og sentralt, heller enn lite og nært. I aldersgruppen. 16–24 år foretrekker 84 prosent et sentralt bibliotek, men det er flertall for dette også blant de eldste, som inngår i Statistisk sentralbyrås aldersinndeling, aldersgruppen 65–79 år. Brukerne ønsker seg lange åpningstider, de fleste foretrekker åpningstid på ettermiddagen, og lørdager og søndager.

Lokalsamling
Lokalsamlingene er et populært tilbud i bibliotekene. Brukerne som er opptatt av lokalhistorie og slektsgransking, er mange. I gjennomsnitt 11 prosent har studert lokalhistoriske dokumenter det siste året. Det digitale tilbudet på området er i vekst.

Lese- og studieplasser
Lese- og studieplasser finnes som lesesaler, grupperom, enkeltplasser, sittegrupper osv. Stadig flere bibliotek tilbyr mulighet til å kople seg opp til Internett med egen PC til bibliotekets trådløse nettverk. Dette er en nødvendig forutsetning for at bibliotekene skal kunne være en læringsarena.

Internett
Alle bibliotekene, i hvert fall hovedbibliotek, har PC-er for publikum med Internett-tilgang. Dette er et mye brukt tilbud, og mange har behov for langt flere PC-er til publikums bruk. Mange biblio­tek tilbyr opplæring i bruk av e-post og Internett, for alle eller for eldre, ofte i tilknytning til Seniorsurfdagen som arrangeres hver høst.

Nettsider
De fleste bibliotek har nettsider i dag, men innholdet varierer også her mye. Et basistilbud er at katalogen er søkbar, samt at det gis muligheter for lånerne til selv å foreta reservering og fornyelse. Det informeres videre om tjenester og arrangement. Det unike med digitale tjenester er at det som er utviklet i ett bibliotek, kan gjøres tilgjengelig for brukerne også i andre bibliotek. På nettsidene er det gjerne lenket til nasjonale bibliotek­tjenester som Biblioteksvar, Bazar, BIBSYS, og noen større bibliotek. I de større bibliotekene er de nettbaserte tjenestene bedre utbygd.
Folkebibliotekenes nettbaserte tjenester er lite kjent. Fire av fem har oppgitt at de aldri har benyttet nett-tjenestene i folkebibliotekets lokaler, kun ni prosent har brukt nett-tjenestene det siste året. Det er brukerne i aldersgruppen 16–24 år som i noen grad har brukt nett-tjenestene, mens den eldste aldersgruppen aldri har benyttet seg av disse tjenestene. Når det gjelder bruk av bibliotekenes nett-tjenester utenfor bibliotekets lokaler – fra hjem, skole eller arbeid, er det kun ni prosent som har benyttet seg av dette tilbudet. De yngste (16–24 år) er den gruppen som kan vise til noe bruk, det gjelder 14 prosent det siste året. I alle aldersgrupper er det de med høyest utdanning som er de hyppigste brukerne.

Arrangementer og utstillinger
Arrangementer i biblioteket kan for eksempel være forestillinger for barn, teatertilbud, forfatter­besøk, utstillinger, forelesninger og kursrekker. Tilbudene blir brukt. 35 prosent har sett på utstillinger siste år, mens 13 prosent har vært på ulike arrangement.

Veiledning og formidling
Bibliotekarene har spisskompetanse i kunnskaps­organisering – det vil blant annet si at de kan organisere eget biblioteks samlinger og kataloger slik at det blir mulig å søke og gjenfinne materiale, og gjøre tilsvarende søk i andre biblioteksamlinger. De kan gi veiledning om hvilke dokumenter som kan gi svar på de ulike spørsmål som stilles, og finne fram til dokumenter og kilder som finnes i eget og andre bibliotek. Dagens utfordring er vanlig­vis ikke mangel på informasjon og kunnskap, men å velge det eller de dokumenter som gir svar på den aktuelle problemstillingen. Bibliotekarenes informasjonskompetanse og kunnskap om kildene gir den enkelte kvalitativ veiledning for å finne «rett dokument til rett låner». Brukerne benytter seg av personalets kompetanse. 78 prosent har fått hjelp av personalet til for eksempel å finne svar på spørsmål, finne bestemte bøker eller få anbefalt bøker eller hjelp til å finne stoff til prosjektoppgaver.

5.1.2.2 Tilbud til ulike brukergrupper
Barn
Tilbudet til barn omfatter bøker for ulike aldersgrupper, arrangementer, bokprat for klassebesøk, utlån til barn og til foreldre og andre som låner på barns vegne, utlån til barnehager og skoler. Både barnehager og skoleklasser har gjerne lagt inn bibliotekbesøk som faste aktiviteter. Barn kommer også enkeltvis eller sammen med venner til biblioteket, for å låne eller for ulike aktiviteter. 88 prosent har lånt noe når de har vært på biblioteket. Barn benytter seg av tilbudet av bøker og tegne­serier, men låner også musikk og video, og de bruker Internett på biblioteket. Mange (36 prosent) har vært på forestillinger, og de har vært på biblioteket med venner (41 prosent).
Når det gjelder barn opp til 12 år, er foreldrene i den samme undersøkelsen spurt på vegne av sine barn om barnas bibliotekbruk og foreldrenes bibliotekbruk på vegne av barna. Det er 69 prosent av disse barna som har besøkt folkebiblioteket siste 12 måneder. I denne gruppen er det flest gutter, 71 prosent, som har besøkt folkebiblioteket, mens det er 67 prosent av jentene. Men ser vi på dem som har vært på biblioteket ti ganger eller mer, har 39 prosent av jentene vært der så ofte, mot 29 prosent av guttene. Andelen som har besøkt biblioteket, stiger med alderen. I aldersgruppen 10–11 år er det hele 93 prosent som har besøkt folkebiblioteket siste år. Foreldre er en viktig brukergruppe på vegne av barna, langt opp i barnas skolealder.

Ungdom
Blant 13–15-åringer er det 82 prosent som bruker folkebiblioteket (Vaage 2005). Mange ungdommer foretrekker å bruke folkebiblioteket som et sted for skolearbeid, enten alene eller i gruppe. Unge mennesker er dessuten storbrukere av lyd- og bildemedier og tar godt for seg av dette bibliotektilbudet. Derimot er fritidslesing en aktivitet som statistisk sett faller i 15-årsalderen. Bibliotekbruken og lesevanene hos både gutter og jenter i alderen 11–17 år er undersøkt nærmere i prosjektet Fritt valg (2004). I den oppfølgende undersøkelsen «Jeg leser aldri, men jeg leser alltid» er det sett spesielt på gutters lesing (Hoel og Helge­vold 2005). Undersøkelsene viser at gutters og jenters lesevaner og bibliotekbruksmønstre atskiller seg tydelig fra hverandre. For guttene er folkebiblioteket mest et sted for skolearbeid eller et sted å oppholde seg, mer enn det er et sted som får dem til å lese litteratur. Tenåringsjentene låner langt mer av skjønnlitteratur og andre typer tekst enn guttene. Undersøkelsene viser også forskjeller mellom by og land i ungdommenes bibliotekbruk. Mens storbybibliotekene i stor grad beholder sine ungdomsbrukere, forsvinner de fra landkommunenes bibliotek.

Studenter
Studentene på universitets- og høgskolenivå ­bruker både biblioteket ved egen utdannings­institusjon og folkebibliotekene. Over to tredje­deler av de kvinnelige studentene har besøkt et folke­bibliotek det siste året, det samme gjelder for 57 prosent av mennene. Det er studentene innen humanistiske og estetiske fag som besøker folkebiblioteket oftest. Fjernstudentene besøker folkebiblioteket oftere (64 prosent) enn de studentene som følger undervisningen ved lærestedet (42 prosent). Nesten to tredjedeler av studentene har besøkt folkebiblioteket det siste året. Det er høyere enn tilsvarende andel for befolkningen generelt (48 prosent). Blant studentene som følger fjern­undervisning, er det 44 prosent som har besøkt folkebiblioteket ti ganger eller mer.
Studentene som har vært på biblioteket, har benyttet seg av en rekke av tilbudene der. De har lånt bøker – både skjønnlitteratur, tegneserier og fag- og lærebøker – og video, DVD og musikk. 88 prosent har lånt noe siste året. 84 prosent har fått hjelp av personalet.

Eldre
I aldersgruppen 65–79 år, er det 37 prosent som har vært på biblioteket det siste året. De har stort sett benyttet seg av hele spekteret av bibliotekets tjenester, med unntak av nett-tjenestene. I denne gruppen har nesten halvparten besøkt folkebiblio­teket mer enn ti ganger det siste året, det gjelder 57 prosent av kvinnene og 39 prosent av mennene.

Innvandrere
Undersøkelsen om bibliotekbruk inneholdt ikke et godt nok statistisk grunnlag til å kunne si noe om innvandrerbefolkningens bruk av bibliotek.Dette bør være tema i større representative undersøkelser som kan kartlegge innvandrernes kultur- og mediebruk, inklusive bibliotekbruk. Likevel kan man si at innvandrerbefolkningen i stor grad benytter seg av bibliotekenes tjenester. Dette er kjent gjennom erfaringsmateriale og gjennom en undersøkelse som ABM-utvikling har foretatt i bibliotekene (Flerkult 2006).

Ikke-brukerne
De som svarte at de ikke brukte folkebiblioteket, ble spurt om mulige årsaker til dette. Det var litt over halvparten av respondentene som ikke hadde brukt folkebiblioteket det siste året. Over halvparten av ikke-brukerne foretrekker å kjøpe bøker framfor å låne på biblioteket. Det er flest menn (24 prosent menn mot 12 prosent kvinner) som sier at det er en av årsakene til at de ikke har brukt biblioteket. En av fem vet ikke nok om hva folkebiblioteket har å tilby. Det er flest unge ikke-brukere som gir uttrykk for at de ikke vet nok om dette. Nesten halvparten foretrekker å bruke Internett for å finne det de trenger. I den yngste­ aldersgruppen (16–24 år) er det så mange som­ tre av fire av ikke-brukere som foretrekker å bruke Internett framfor folkebiblioteket, og i aldersgruppen 25–44 år er det over halvparten som foretrekker Internett. Over en tredjedel i gruppen 16–24 år får dekket sitt bibliotekbehov gjennom andre bibliotek. Dette er en gruppe som i stor grad er i en utdanningssituasjon, og bruker biblioteket ved utdanningsinstitusjonen. Det er også størst andel unge som mener at biblioteket ikke har godt nok tilbud.
Det er flest ikke-brukere i Akershus og Oslo som foretrekker å kjøpe bøker framfor å bruke biblioteket, og en av fire i denne regionen bruker ikke folkebiblioteket fordi de ikke vet nok om hva det har å tilby.
Det er 17 prosent som ikke har vært på biblioteket fordi det ikke ligger i nærheten av andre tilbud og tjenester. 31 prosent oppgir at det er andre årsaker enn de som er nevnt her til at de ikke har brukt folkebiblioteket.

5.1.2.3 Organisering
Folkebibliotekene består av hovedbibliotek i alle kommuner, og gjerne en eller flere filialer. Alle kommuner skal ha et folkebibliotek. Antall en­heter og øvrig organisering ligger innenfor kommunens styringsrett. Kommuner (5) med over 100 000 innbyggere har i snitt 8 avdelinger, mens kommunene (20) med mellom 30 000 og 100 000 innbyggere har 3 avdelinger.
Det er nå i gjennomsnitt 2 avdelinger i hver kom­mune, inklusive hovedbiblioteket. Noen kommuner har bokbusstilbud som kan være kommunalt, interkommunalt eller fylkeskommunalt. Hovedbiblioteket ligger helst i kommunens senter, og eventuelle filialer i mindre bygdesentre. Noen bibliotek har tjenester som «Boken kommer» der eldre eller bevegelseshemmede kan få bøker brakt hjem. I mange kommuner kan avstanden fra bosted til bibliotek være lang. Dette synes ikke å være noe stort problem for de fleste, men særlig for barn med en mindre geografisk aksjonsradius er det en fordel med et tilbud i nærmiljøet. Her kan også skolebibliotekene spille en rolle som et generelt bibliotektilbud.
I januar 2004 var det registrert 865 faste folkebibliotekavdelinger. Siden 1994 er dette redusert fra 1183 avdelinger, noe som betyr at nær 40 prosent av bibliotekfilialene er lagt ned i løpet av ti år. Utviklingen i retning av færre enheter har funnet sted uten at de samlede åpningstidene har gått ned, og uten reduksjon i samlet antall årsverk. Utlånet har økt noe.

Bibliotekene i kommuner med få innbyggere
Bibliotek i kommuner med få innbyggere, særlig­ i kommuner med under 5000 innbyggere (244 kommuner) blir nødvendigvis små. De små biblio­tekenes styrke er nærhet til brukerne. Personalet har gjerne god lokalkunnskap og kunnskap om de enkelte brukernes ønsker og behov. Der ressurs­tilgangen er god pr. innbygger, kan det gi et relativt tilfredsstillende tilbud av bøker, filmer, lyd­bøker, men utvalget må nødvendigvis bli mer begrenset, og tjenestene færre enn i de større bibliotekene. De små bibliotekene er viktige for distribusjonen av bibliotektjenester.
Svakheten med de små bibliotekene er for lite personale, lav bibliotekfaglig kompetanse og for små stillinger. Kommuner med under 3000 innbyggere (160) har i gjennomsnitt 0,9 årsverk, og 38 prosent av personalet har bibliotekfaglig utdanning. I kommuner med under 5000 innbyggere (244) er det i gjennomsnitt 1,1 årsverk, og 35 prosent av personalet har bibliotekfaglig utdanning. Åpningstidene er korte. Utviklingsarbeid er det liten tid til. Små bibliotek vil vanskelig kunne ha den sammensatte kompetansen som trengs for å kunne gi tilbud på de mange områder som inngår i et moderne bibliotek, og utvikle nye tjenester som folk kan forvente å finne.
Samarbeid med nabokommuner om biblioteksjef eller utvikling av tjenester har vist seg å gi gode resultater, ikke minst gir det et større faglig miljø og muligheter for utvikling av tjenestene. Fylkesbibliotekene legger gjerne vekt på tilbud om faglige kurs for personalet i de små bibliotekene.
Tjenestene og kompetansen øker med bibliotekenes størrelse. Det finner man igjen i form av større spekter i ulike typer tjenester, lengre åpningstider og bedre nett-tjenester, og større bibliotek flere ansatte med bibliotekfaglig utdanning, selv om ressursforskjellene også kan være store mellom bibliotek med samme folketall.

Bibliotek i større kommuner
Det er 67 kommuner i hele landet som har mer enn fem årsverk i folkebiblioteket. Disse kommunene har et bedre utgangspunkt enn de mindre kommunene for å gi et mer variert tilbud og drive utviklingsarbeid. Det er først når kommunestørrelsen er over 20 000 innbyggere at alle bibliotekene har mer enn fem årsverk. Det er disse kommunene som på mange måter representerer de beste mulighetene til å yte og utvikle framtidsrettede bibliotektjenester.
Bibliotekene i de største kommunene, det er 13 kommuner med over 50 000 innbyggere, og 12 kommuner med mellom 30 000–50 000 innbyggere, vil i kraft av sin størrelse ha kompetanse, samlinger og tjenester som de færreste av de andre bibliotekene vil ha.
Særlig representerer de fem bibliotekene i kommunene med over 100 000 innbyggere stor samlet kompetanse og mange spesialiserte tjenester. De største bibliotekene har kompetanse på prosjekt- og utviklingsarbeid i en helt annen grad enn de mindre bibliotekene. De store bibliotekene utvikler gjerne nye tjenester som etter hvert kan inspirere flere bibliotek til liknende tjenester. De representerer en utviklingskapasitet som kan komme hele biblioteknettverket og alle brukere til gode. Det er viktig at de deltar i fellestjenester som Biblioteksvar og Felles lånekort. For å stimulere til videre nettverksbygging for tjenesteutvikling, kreves det noen samlende grep på nasjonalt nivå. Med sin bredde av brukere og tjenester kan de store bibliotekene være basis for ulike typer undersøkelser, blant annet for å finne ut mer om behov og ønsker når det gjelder bibliotektjenester, både hos brukerne og ikke-brukerne.
Ressurstilgangen er også varierende i de største bibliotekene. Oslo ligger eksempelvis langt under gjennomsnittsbevilgningene på landsbasis. Dersom nytt Deichmanske bibliotek blir realisert kan dette bli et stort moderniseringsprosjekt og utstillingsvindu for folkebibliotekene, forutsatt at det også blir tilstrekkelige midler til innhold og utvikling av tjenestene i biblioteket.

Erfaringer fra interkommunalt samarbeid mellom bibliotek
Det foregår etter hvert et betydelig interkommunalt samarbeid mellom bibliotek, men fortsatt er det kun Tønsberg og Nøtterøy kommuner som sam­arbeider slik at to kommuner danner et integrert bibliotek.
Det har de senere årene vært to store prosjekter initiert og gjennomført i regi av fylkesbibliotekene i henholdsvis Østfold og Oppland, for å få fram erfaringer som kan benyttes i den videre utvikling av bibliotekene.
Prosjektet Biblioteket Østfold som ble gjennom­ført i 2002-2005 (Østfold fylkesbibliotek 2002) omfattet alle folkebibliotek, Høgskolen i Østfold og alle videregående skoler i fylket. Målet med prosjektet har vært å gjøre samlinger og kompetanse tilgjengelig for innbyggerne i fylket, på tvers av kommunegrenser og forvaltningsnivåer. En nødvendig forutsetning for samarbeidet har vært utvikling av felles låneregler og samsøk i fylket slik at den totale mediesamlingen er tilgjengelig for alle. Etableringen av en egen transportordning mellom bibliotekene i fylket, med forgreininger til Akershus og Bohuslän i Sverige, har gjort bruken av de totale samlingene i bibliotekene mulig. Denne ordningen er gjort permanent, og sam­arbeidet mellom bibliotekene fortsetter etter at prosjektperioden er over. Fylkesbiblioteket i Østfold var prosjekteier.
Prosjektet Det sømløse bibliotek i Oppland i regi av Oppland fylkesbibliotek (oppland.biblioteknett.no/somlos/) har som mål at innbyggerne i Oppland skal oppleve et helhetlig bibliotektilbud på tvers av forvaltningsnivåer, uavhengig av sektortilhørighet. Tilbudene skal i større grad tilpasses individuelle behov. Informasjonsressursene som bibliotekene i Oppland samlet har tilgang til, skal gjøres tilgjengelige for alle. Prosjektet vil hjelpe bibliotekene til å ta nye roller, utvikle seg som arenaer for livslang læring og til å fokusere på ytringsfrihet. Bibliotekene vil ikke bare gi brukerne tilgang til digitale dokumenter, men også gi dem digital kompetanse. For å hjelpe bibliotekene med videre utvikling, arbeides det innenfor prosjektet med lederveiledning av biblioteksjefer og sertifisering av biblioteker.
Fylkesbiblioteket er prosjekteier. Prosjekt­beskrivelsen er todelt og inkluderer:
• Det fysisk sømløse bibliotek.
• Det digitale døgnåpne bibliotek. I dette inngår en felles bibliotekportal for Oppland fylke der digital informasjon samles, og utvikling av en tjenesteguide som skal hjelpe publikum til å orientere seg med utgangspunkt i hvilke spesialiserte tjenester de ønsker og hvilke bibliotek de da bør oppsøke.

I Nordhordland har sju mindre kommuner – Austrheim, Fedje, Lindås, Masfjorden, Meland, Fedje, Osterøy og Radøy – samarbeidet gjennom mange år. Bibliotekene har spesialisert seg noe slik at de kan gi bedre tilbud på områder som ­barnelitteratur, lokalhistorie, samkatalog, betjening av voksne i studiesituasjon og kompetanseutvikling i bibliotekene. Bredbånd i bibliotekene er en nødvendig forutsetning for utvikling av det interkommunale samarbeidet.
I Fylkesdelplan for biblioteka i Hordaland 2002–2005 (Hordaland fylkesbibliotek 2002) pekes det på at samarbeidsmodellen i Nordhordlandskommunene har fungert svært godt, og at utfordringen er å gå videre til å planlegge et regionalt bibliotek. Interkommunalt samarbeid mellom folkebibliotekene kan være med på å løse mange oppgaver som en ikke har ressurser til å løse alene. Ved å se på bibliotekstrukturen i fylket under ett, vil en kunne komme nærmere målet om et godt bibliotektilbud til alle innbyggerne i fylket.
Det finnes liknende samarbeidsprosjekter mellom seks kommuner i Midt-Troms og mellom fem kommuner i Hallingdal. Biblioteksamarbeidet har noe forskjellige hovedarbeidsområder, men målet for alle prosjektene har vært å gi bedre tjenester til innbyggerne ved at bibliotekenes ressurser blir sett under ett, gjennom personalets sam­arbeid om samlinger og tjenester. Samarbeid på IKT-området gjør samarbeidet mulig på mange om­råder.
I forbindelse med Bibliotekutredningen bestilte ABM-utvikling en evaluering i form av bruker­undersøkelser av tre pågående samarbeids­prosjekter. De tre samarbeidsprosjektene var knyttet til:
1. Nesna folkebibliotek og Høgskolen i Nesna hvor det er inngått avtale om at Høgskolebiblioteket i Nesna skal ivareta det totale driftsansvaret for Nesna folkebibliotek, med økonomisk kompensasjon fra Nesna kommune.
2. Surnadal folkebibliotek og Rindal folke- og skole­bibliotek hvor det er inngått avtale om at daglig ledelse av bibliotekene skal utføres av felles biblioteksjef. Surnadal kommune skal ha arbeidsgiveransvar for begge bibliotekene og få refusjon fra Rindal kommune.
3. Leka folkebibliotek, Nærøy folkebibliotek og Vikna folkebibliotek hvor de tre folkebibliotekene i Ytre Namdal inngår som en regional del i et 2-årig biblioteksamarbeidsprosjekt i Nam­dalen. Det er ansatt en bibliotek-koordinator i 40 prosent stilling i hver av de tre regionene Ytre Namdal, Indre Namdal og Midtre Namdal.

Brukerundersøkelsene omfattet de to første prosjektene og Ytre Namdalen (Markussen 2006). Undersøkelsene har omfattet både personalet i bibliotekene og bibliotekenes brukere.
Prosjektperioden har vært noe kort for at endringene skal framstå synlig for brukerne, men det har likevel vært noen målbare effekter. Det er lagt planer for tiltak som kan gi mer synlige resultater etter hvert. Tiltak som er påbegynt eller tenkt satt i gang, er:
• bibliotekplan (Nesna)/felles bibliotekplan (Ytre Namdal)
• felles låneregler og serviceerklæring (Surnadal/Rindal, Ytre Namdal)
• felles samlingsutvikling (Surnadal/Rindal, Ytre Namdal)
• tiltak rettet mot skoler (Nesna, Surnadal/Rindal, Ytre Namdal)
• tiltak rettet mot minoritetsgrupper (Ytre Namdal)
• felles forfatterbesøk (Ytre Namdal)
• digitalisering av lokalhistorisk litteratur og ­bilder (Ytre Namdal)
• felles synliggjøring, felles bibliotekportal ­(Namdalen)

«Konklusjonen er at samarbeidsprosjektene har vellykkede resultater når det gjelder utnyttelse av felles personalressurser for mer effektiv organisering, større faglig miljø og bedre utnyttelse av kompetansen i miljøet. Det er spesielt de små bibliotekene som drar nytte av dette. Samtidig viser undersøkelsen at felles mediabase og et sømløst bibliotektilbud sammen med nabobibliotekene har noe positiv effekt på brukertilfreds­heten. Samarbeidet mellom bibliotekene har ellers virket altfor kort til at en har fått særlige målbare resultater når det gjelder endring i brukeradferd og brukertilfredshet» (Markussen 2006: 4).

Erfaringer fra ulike samarbeidsprosjekter
Erfaringene fra de ulike samarbeidsprosjektene vil være verdifulle for å stimulere til videre utvikling av bibliotekenes tjenester og utnyttelse av felles ressurser. Selv om brukerundersøkelsene er foretatt på et tidlig tidspunkt, ser det likevel ut til at viktige endringer som bedre kompetanse, bedre tilgang til samlinger og stabile åpningstider raskt blir lagt merke til og verdsatt av brukerne. Personalet er tilfreds med større faglig miljø og bedre muligheter til utvikling av tjenestene til innbyggerne. Det spesielle med Nesna er at innbyggerne også har fått tilgang til samlingene ved Høgskolen i Nesna.
I de aktuelle samarbeidsprosjektene er det biblioteksjefene eller koordinatorer som samordner på lokalt plan, mens fylkesbibliotekene ofte bidrar som initiativtakere og sentrale koordinatorer. Strukturene i kommunene består med hovedbibliotek og filialer. Ansatte ved filialene trekkes også med i det faglige samarbeidet slik at bibliotektilbudet kan utvikles i alle avdelinger. Skolene og skolebibliotekene involveres i sam­arbeidet flere steder. Dette kan på lengre sikt også bety utvikling av skolebibliotekene. Flere steder er det kombinasjonsbibliotek, enten med filial eller hovedbibliotek. Noen er kombinasjonsbibliotek med bibliotek i både grunnskole og videregående skole.
Selv om det er noe forskjell på bibliotekenes størrelse, kompetanse og samlinger, er det likevel i hovedsak mindre folkebibliotek som har samarbeidet i de nevnte interkommunale prosjektene. I prosjektene i Østfold og Oppland deltar alle typer bibliotek, både små og store, og folke-, skole- og fagbibliotek. Det gir en større total kunnskapsbase å trekke på.
I den videre utviklingen av interkommunale samarbeidsløsninger vil det være verdifullt å trekke med bibliotek med enda større ressurser, både mht. kompetanse, samlinger, utviklings- og prosjekterfaring. Drammensbiblioteket, som omtales under, er interessant fordi det skaper ett nytt stort bybibliotek for sammensatte brukergrupper. Både Drammensbiblioteket og Nesna, det siste i langt mindre målestokk, gir utprøving av samarbeidsformer på tvers av forvaltnings­nivåer som gir innbyggerne tilgang til langt større bibliotekressurser, både samlinger og kompetanse,­ enn hvis de ikke hadde samarbeidet. Gode modeller kan inspirere andre og legge grunnlaget for videre utvikling.

Drammensbiblioteket
Drammensbiblioteket bygges som felles høgskole-,­ folke- og fylkesbibliotek, og blir det første av sitt slag i Norge. Det blir en del av Papirbredden – Drammen kunnskapspark (Tellefsen og Stenhammer 2005). Biblioteket vil få en sentral plassering i parken og vil få ca. 4000 kvm til disposisjon. De tre bibliotekenhetene skal fungere som ett bibliotek for brukerne, med felles mediesamlinger, lånekort og lånereglement. Byens befolkning og studentene skal få enkel tilgang til byens samlede bibliotekressurser. Innflytting er beregnet til desember 2006. Det arbeides med å utvikle en ny organisasjon der tre selvstendige bibliotek skal integreres og gi tilpassede tjenester til alle; voksne og barn, studenter og forskere. Liknende løsninger finnes i Härnosand og på Gotland i Sverige.

5.1.3 Utfordringer og tiltak

Folkebibliotekene står overfor store utviklingsoppgaver det nærmeste tiåret for å fornye virksomheten. Det er vanskelig å utvikle bibliotek­tjenestene på en måte som utnytter nye medier ­og ny teknologi når bibliotekene er så fragmentert, økonomien så knapp og ulikhetene så store. Det er behov for en bibliotekreform som kan sette kvalitetsutvikling og nye muligheter i fokus.

5.1.3.1 Utvikling av tjenestene
Biblioteket som virksomhet må være i kontinuerlig utvikling for å fornye seg ut fra større samfunnsmessige endringer (jf. kap. 2) og befolkningens forventninger. Nye medier gir muligheter til å fornye bibliotekenes formidling. Fra først og fremst å formidle trykte dokumenter, inngår i dag flere uttrykksformer som lydbøker, film, musikk og digitale dokumenter. Bibliotekene kan være kulturarenaer som åpner opp for kulturytringer i større grad, som en lokal scene for folks interesser som de ønsker å dele med flere. Det vil kunne gi bibliotekene en sterkere samhandling med kultur- og organisasjonslivet. Samarbeid med kulturskolene kan bety en gjensidig styrket kompetanse og bedre tilbud i de to institusjonene.

5.1.3.2 Litteratur- og kunnskapsformidling
Folkebibliotekene har en sentral rolle som littera­turformidler. De er den eneste offentlige samfunnsinstitusjon som har formidling av litteratur som en av sine hovedoppgaver. Bibliotekene gir tilgang til bredden i utgivelsen av litteratur – skjønn- og faglitteratur, og hele bredden fra billedbøker til barn til den smale romanen og den generelle faglitteraturen. Forskningslitteraturen ivaretas av fagbibliotekene. Vektleggingen av litte­ratur i Den kulturelle skolesekken har betydd en fornyelse av bibliotekenes formidling til barn og unge. En tilsvarende fornyelse er ønskelig også i forhold til voksne lesere. Folkebibliotekene har også muligheter til å utvikle tilbud som en lokal læringsarena, både for skoleelever og studenter og som ledd i livslang læring. En grunnleggende forutsetning for dette er at alle bibliotek blir tilknyttet­ trådløst høyhastighetsnett, slik at brukerne får enkel tilgang til Internett.

5.1.3.3 Biblioteket som bidragsyter til samfunnsdebatten
Biblioteket har en sentral oppgave i å bidra til den offentlige samtalen og fri informasjonsflyt i samfunnet (NOU 1999: 27) (kap. 2.3.9). Til dette formålet disponerer biblioteket kompetanse, lokaler og informasjonskilder i form av konvensjonelle samlinger og digitale medier. Med sin oversikt over og tilgang til aktuelle informasjonskilder kan bibliotekene bidra til at relevant informasjon bringes inn i debatter om aktuelle samfunnsspørsmål.
I en digital verden har bibliotekene muligheten til å bringe sine informasjonskilder på en rask og organisert måte inn i samfunnsdebatten,­ enten debatten foregår lokalt, regionalt eller nasjonalt. Denne muligheten kan utnyttes mer systematisk.­ En aktuell tjeneste kan for eksempel være en sam­funnsblogg – et aktuelt og oppdatert­ digitalt kunn­skapsrom med utgangspunkt i aktuelle nyhets­saker, med pekere til relevante innholds­ressurser i og utenfor bibliotekene. Den kunne organiseres som en nasjonal fellestjeneste innenfor rammen av et norsk digitalt bibliotek. Samfunnsbloggen kunne tilrettelegges på ulike geografiske nivå og med varierende faglig profil. I tillegg kan bibliotekenes lokaler benyttes til møter om aktuelle temaer.
Biblioteket i danske Helsingør er et godt eksempel på hvilken rolle biblioteket kan ha i en aktuell samfunnsdebatt. Under konflikten om Muhammed-tegningene våren 2006 arrrangerte biblioteket i samarbeid med andre aktører en serie debattmøter om islam, dialog og ytrings­frihet med foredrag og film.
Folkebibliotekene spiller en viktig rolle for kunnskapsutviklingen i samfunnet ved at samlingene inneholder faglitteratur innenfor de fleste fagområder, men ikke på spesialistnivå. Bibliotekenes samlinger er en mulighet til å hente informasjon og kunnskap om mange fagområder. Bibliotekenes samlinger belyser et fagområde eller en sak fra flere synsvinkler, og gir dermed også viktige bidrag til den demokratiske bredden av meningsytringer i samfunnet. Dette er en viktig del av bibliotekets demokratirolle.
Bibliotekene yter også mer spesialiserte tjenester. Forbrukerinfo er et prosjekt i samarbeid med Forbrukerrådet. Forbrukerrådet ønsket å styrke forbrukerinformasjonen på steder som publikum allerede oppsøker for å finne hjelp og informasjon. Bibliotek og servicekontor ble valgt ut som de beste arenaene for Forbrukerinfo.

5.1.3.4 Bibliotektjenester til næringslivet
Folkebibliotekene kan også være nyttige kunnskapsformidlere for næringslivet. Fag- og forsk­ningsbibliotekene innenfor de ulike fagområdene kan bidra med spesialkunnskap, mens folkebibliotekene kan gi yte mer generelle tjenester og vite hvor man kan hente mer kunnskap. Det er tidligere gjort ulike forsøk med at folkebibliotekene bistår næringslivet aktivt.
Papirbredden i Drammen (Tellefsen og Stenhammer 2005) med Drammensbiblioteket er det fremste eksempelet på at interessentene samles ut fra en intensjon om felles utnyttelse av kunnskapsressursene for utvikling av regionen. Det burde ligge til rette for ytterligere utvikling av liknende samarbeid mellom bibliotek og lokale verdiskapingsmiljø gjennom de ulike nettverk av kunnskapsparker, forskningsparker og nærings­hager som er i ferd med å oppstå landet over.
Samlokalisering av folkebibliotek og lokale bedrifter i næringshage er for eksempel forsøkt i Nordreisa kommune gjennom Halti flerbrukshus (halti.no) som skal romme kunnskapsbaserte bedrifter, kultursenter, bibliotek, turistinformasjon og museum.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets kompetanseutviklingsprogram (KUP) finansierte 2002-2004 et prosjekt i Oppland der samlokalisering av folkebiblioteket og studiesenteret ga næringslivet en ny og nøytral lærings­arena. Denne kunne tas i bruk for opplæring rettet mot organisasjonsutvikling, bransjerelaterte opp­læringsprosjekter og for lederopplæring.
Kongsberg bibliotek driver devotek lab – et senter basert på læring gjennom lek på PC for å bygge interesse for tekniske fag hos barn og unge (http://mail1.kongsberg.kommune.no/intradok.nsf/url/Kbg_bibli_devotek). Senteret ble åpnet av næringsministeren vinteren 2006 og er basert på et samarbeid mellom kommunen og arbeidslivet.
Næringslivet vil ofte ha vel så stort behov for bibliotekarkompetansen som for selve biblioteket. Scenarierapporten Bibliotekene i 2020 (ABM-utvikling 2005b) nevner muligheten for at en bibliotekar eller informasjonsveileder utplasseres på arbeidsplasser og i virksomheter. I stedet for at brukerne bestiller en bibliotekar på biblioteket, blir bibliotekaren konsulent på arbeidsplassen. Denne ordningen kunne finansieres enten offentlig eller privat.
Bibliotekene vil også ha en funksjon i satsing på kultur som næring. Det er stadig flere eksempler på at bibliotekene inngår i lokale satsinger om fornyelse av eksempelvis gamle industriområder. Tanken bak dette er dels at biblioteket skal danne en helhet sammen med andre kulturtilbud innenfor et nytt og opprustet område, dels at bibliotektjenestene skal kunne brukes av de profesjonelle aktørene som inngår i det samlede området. Mølle­byen i Moss (mollebyen.no), der Moss bibliotek ligger er et eksempel på dette.
Bibliotekene har også muligheten til å bidra til regionale satsinger i et større samarbeid. Gjennom prosjektet Det sømløse bibliotek Oppland (oppland.biblioteknett.no/somlos) satser bibliotekene i Nord-Gudbrandsdalen på å bli ressurssentre for fysisk og digital informasjon om våre nasjonalparker. De seks kommunene i dette området av Oppland ønsker å profilere nasjonalparkene, og bibliotekene vil med denne satsingen vise at de kan være aktive medspillere som informasjonssentre for et regionalt satsingsområde.

5.1.3.5 Digitale tjenester
Den digitale utviklingen utvider det enkelte biblio­tekets muligheter til å gi sine brukere tilgang til hele kunnskapsuniverset, uavhengig av biblio­tekets egne samlinger. Den enkelte bruker kan selv søke i bibliotekkatalogene, og etter hvert også bestille dokumenter selv. Samarbeid om felles lånekort bidrar til det samme. Folkebibliotekene har en utfordring i å ta i bruk og formidle digitale databaser. I fag- og forskningsbibliotekene er denne utviklingen kommet langt, mens folke­bibliotekene både må gi tilgang til slike tjenester og gjøre brukerne oppmerksom på de tjenester som finnes. Tjenestene må gjøres tilgjengelige både i biblioteket og fra hjem og arbeid. Her er det erfaringer å trekke på fra Sverige og Danmark. Sverige har for eksempel erfaringer med å gi tilgang til lydbøker og musikk digitalt.
Den digitale utviklingen bidrar også til nye formidlingsformer. Her kan nevnes tjenester som den digitale referansetjenesten Biblioteksvar.no, Skrivebua.no som er et litterært publiseringssted for unge mellom 10 og 20 år, tjenesten Ønskebok som gir nye søkemuligheter i barne- og ungdomslitteratur, samt ulike blogger. Det blir større muligheter for veiledningstjenester på nettet og til interaktiv kommunikasjon med brukerne, og mellom brukerne innbyrdes. Den digitale utviklingen gir muligheter til å tilrettelegge tjenester for mange, men også for skreddersøm for den enkelte ut fra ulike interesseprofiler. De digitale tjenestene kan gi bibliotekene helt nye muligheter for informasjon om brukernes ønsker og behov.

5.1.3.6 Biblioteket som møtested og kulturarena
Bibliotekenes rolle som et møtested i lokalsamfunnet med lav terskel for deltakelse og bruk representerer en demokratisk verdi som kan ut­vikles videre. Bibliotekene legger til rette for en informert offentlighet ved å gi tilgang til alle typer dokumenter og meninger. Biblioteket som offentlig servicekontor, forbrukerinformasjon og opplæring i informasjonskompetanse er eksempler på dette og representerer en videreutvikling av bibliotekenes veilederrolle.

5.1.3.7 Den flerkulturelle utfordringen
Bibliotekene må videreutvikle sine tjenester til innvandrerbefolkningen. Samtidig kan bibliotekene spille en rolle i et flerkulturelt samfunn uavhengig av hvor mange minoritetsspråklige som bor i den enkelte kommune. Som del av globaliseringen og interkulturell forståelse, vil det være viktig at både majoritetsbefolkningen og de ulike minoritetene i Norge har kunnskap om andre kulturer. Bibliotekene kan møte denne utfordringen på ulike måter, ved formidling i biblioteket og på nettet, gjennom utstillinger og arrangement. Bibliotekene skal være en møteplass for tverr­kulturell kontakt og dialog.

5.1.3.8 Markedsføring og profilering
Bibliotekene har fornyet mange av sine tjenester gjennom det siste tiåret, og det har blitt et større tilbud av medietyper. Ca. halvparten av innbyggerne er folkebibliotekbrukere. Det er selvfølgelig en demokratisk rettighet å ikke være bibliotekbruker, men bibliotekene har et ansvar for å gjøre sine tilbud og tjenester kjent slik at alle vet hvilke tjenester de kan tilby. Undersøkelse av bibliotekbruk (Buskoven 2006) viste at mange ikke vet hvilke tjenester folkebibliotekene kan tilby. Mest urovekkende er det kanskje at så mange som 28 prosent av ikke-brukerne blant de yngre voksne (16–24 år) ga uttrykk for at de ikke visste nok om hva folkebiblioteket har å tilby. Som framtidens brukere er det særlig viktig at barn og ungdom og de yngre voksengruppene blir gjort godt kjent med bibliotekenes tilbud.
Det enkelte bibliotek må sørge for informasjonsopplegg og markedsføring slik at alle blir kjent med tjenestene. Mulighetene til å nå fram med informasjon er større hvis den skreddersys­ til de ulike målgruppene. I Undersøkelse om biblio­tekbruk (Buskoven 2006) er det bare 18 ­pro­sent som svarer bekreftende på at de er enig i at bibliotekets tilbud er godt kjent gjennom mediene, mens det er 22 prosent som er helt uenige. Lav brukerandel hos menn kan tyde på at det er nødvendig med spesiell informasjon til dem. Asker bibliotek gjennomfører i 2006 prosjektet Menn og skjønnlitteratur – en under­søkelse av menns fritidslesing. Flere danske biblio­tek har laget egne tilbud til menn for at de skal oppdage biblioteket. Det trengs mer kunnskap om hvorfor menn bruker biblioteket i mindre grad enn kvinner enn det som kommer fram i bibliotekundersøkelsen.
Framtidsrettede prosjekter kan tydeliggjøre hvilken rolle folkebibliotekene kan spille på forskjellige områder, og bidra til å skape nye bilder i opinionen og hos politikerne om hva bibliotekenes roller og oppgaver er. Dette forutsetter at framtidsrettede tjenester blir gjort kjent.

5.1.3.9 Kompetanse
Den videre utviklingen av tjenestetilbudet i folkebibliotekene vil være nært knyttet til ressurs- og kompetansespørsmål. For å makte en nødvendig utvikling og omstilling kreves det personale med både bredde og dybde i kompetansen i det enkelte bibliotek. Framstillingen foran har vist at antall års­verk og dermed mest kompetanse er konsentrert til de større kommunene. Det er kun 67 kommuner som har fem eller flere årsverk ved folkebiblioteket. Disse kommunene har alle over 10 000 innbyggere. Det er hele 367 kommuner som har mindre enn fem årsverk. Særlig kritisk blir kompetanse og personalressurser i kommuner med under 5000 innbyggere, her er det ca. 1 årsverk i hver kommune, og under halvparten av disse har bibliotekfaglig utdanning. I dagens norske samfunn hvor en stor del av befolkningen har høyere utdanning, kan ikke bibliotekene være på høyde med utviklingen hvis det ikke skjer en kompetanseheving som også omfatter de mindre kommunene.
For at bibliotekene skal kunne fornye seg og ivareta og utvikle de varierte tjenestene som kjennetegner dem må kompetansemiljøene bli større. Eksempler på slike tjenester er litteraturveiledning, veiledning og opplæring i informasjonsssøk, litteraturformidling og utvikling av bibliotekene som læringsarenaer. Tjenestene kan være fysiske eller nettbaserte.

5.1.3.10 Organiseringen
6–8 årsverk i det enkelte bibliotek vil være et mini­mum for å makte de utviklingsoppgavene biblio­tekene står overfor. Utfordringene er spe­sielt knyttet til digitale tjenester, profesjonalisering av formidlingen og tjenester for å møte befolkninge­nes kunnskapsbehov. En bibliotekreform hvor flere bibliotek inngår i et forpliktende samarbeid og hvor det skapes større kompetansemiljøer gjennom en konsolidering av ressursene er den mest nærliggende løsningen. I reformen kan man trekke på ulike erfaringer fra interkommunalt samarbeid og fra prosjektene Biblioteket Østfold og Det sømløse bibliotek i Oppland.
Folkebibliotekene er en integrert del av kommunene, både når det gjelder størrelse og økonomi. Det er opp til den enkelte kommune å bestemme økonomi og øvrige rammevilkår for folkebibliotekene. Men folkebibliotekene inngår i det samlede biblioteknettverket, og har dermed oppgaver utover sin egen kommune. Samarbeid om utvikling og drift av nasjonale fellestjenester vil sannsynligvis øke i omfang. Slik sett ligger det godt til rette for et mer forpliktende samarbeid mellom bibliotekene i flere kommuner. Bibliotek­reformen vil bidra til å realisere det sømløse biblioteket.
Tilsvarende har man i Museumsreformen nettopp satt antall ansatte som en viktig premiss for en nødvendig kvalitetsutvikling. Kravet her har vært at det bør være minst 8–11 stillinger i den konsoliderte enheten for at den på en god måte skal kunne ivareta alle de varierte oppgavene som kreves for en profesjonell museumsdrift.

Prioritert tiltak: Etablere sterkere og mer kompetente folkebibliotek gjennom en konsolideringsprosess som omfatter bibliotekene i flere kommuner
Beskrivelse: For at bibliotekene skal kunne møte befolkningens behov for et kvalitativt godt bibliotektilbud, er det nødvendig å skape bibliotek med sterkere kompetansemiljøer som kan yte bedre tjenester og utnytte ny teknologi. Det må derfor etableres sterkere bibliotek gjennom en konsolideringsprosess. Behovet for dette er størst i folkebiblioteksektoren. Flere kommuner innenfor et geografisk område skal gå sammen om å etablere et felles konsolidert bibliotek, som vanligvis har minst én avdeling i hver av de kommunene det skal omfatte. Et konsolidert bibliotek skal ha minimum 6–8 årsverk fordelt på variert bibliotekfaglig kompetanse. Fylkeskommunene skal, gjennom et tett samarbeid med ABM-utvikling, være koordinatorer for å realisere de nye bibliotekene i et nært samarbeid med kommunene og bibliotekene. Fylkeskommunene bør utarbeide en bibliotekplan for sitt fylke, i samarbeid med kommunene, med sikte på omorganiseringer til konsoliderte bibliotek ut fra lokale forhold.

Reformen bør realiseres gjennom en serie konkrete tiltak som er beskrevet i Bibliotekutredningens del I. Tiltakene fordeler seg over de tre målområdene
• innhold og tjenester
• struktur og organisering
• kompetanse og forskning

5.2 Fylkesbibliotekene og det regionale biblioteknivået

5.2.1 Fylkesbibliotekene – tall og fakta

Norges 18 fylkesbibliotek disponerte 172 årsverk og hadde samlete driftsutgifter på 113,3 millioner kroner, der rundt 20 millioner ble brukt til medie­innkjøp og 18 millioner til drift av mobil bibliotek­virksomhet (2004). Samlingene utgjorde i underkant av 1 million enheter, og samlet utlån lå på rundt 756 000 enheter. Den ressursen dagens fylkesbibliotek utgjør, har særlig betydning for de mange små bibliotekenhetene i regionen, inklusive kommunale og fylkeskommunale skolebibliotek. Oppgavene retter seg etter hvert mer mot utviklingsarbeid enn ren tjenesteyting, og fylkesbibliotekene har vist både endringsevne og -vilje i den omstillingsprosessen fylkeskommunene er midt inne i.

5.2.1.1 Juridisk og administrativ forankring
Fylkesbibliotekene er hjemlet i lov om folkebibliotek med tilhørende Reglement for fylkesbibliotek − veiledende retningslinjer (Statens bibliotektilsyn­ 1996b), godkjent av Kulturdepartementet i 1996. Loven pålegger alle fylkeskommuner å ha et fylkes­bibliotek ledet av en fagutdannet biblioteksjef.

5.2.1.2 Bemanning
Antallet årsverk i fylkesbibliotekene har vært forholdsvis stabilt de siste årene, slik tiårsoversikten i figur 5-6 viser. Det kan være verd å merke seg at når enkelte fylkesbibliotek har gått over til å kjøpe tjenester knyttet til medieinnkjøp, katalogisering og fjernlån, ser dette ikke ut til å ha ført til en nedbemanning av fylkesbibliotekets egen stab – det kan heller se ut til at de frigjorte ressursene har blitt brukt på andre oppgaver.
Antall årsverk ved det enkelte fylkesbibliotek varierer mellom 4 i Rogaland og 19 i Nordland (2004). Dels henger dette sammen med at noen fylkesbibliotek selv sitter med driftsoppgaver som bokbussdrift og IKT-drift, eller er delt på flere geografiske steder, slik som Nordland. Andre har skilt ut typiske driftsoppgaver eller er plassert organisatorisk sammen med fylkeskommunal virksomhet, som plan- og utviklingsavdeling, og kan trekke på felles interne ressurser.
Spørreundersøkelsen blant fylkesbiblioteksjefene som ble gjennomført av ABM-utvikling i 2005 (ABM-utvikling 2006c), viste at personalet ved fylkesbibliotekene hadde betydelige kunnskaps­ressurser ut over tradisjonell bibliotekfaglig komp­e­tanse. Så godt som alle fylkesbibliotekene oppgir at de har spisskompetanse på prosjekt­arbeid, saksbehandling, pedagogisk utdanning og kultur­formidling. I tillegg nevnes IKT-fag, kulturfag, historierelevante fag, journalistikk, fotografi og tolk/oversetter.

5.2.1.3 Økonomi
Driftsutgiftene til fylkesbibliotekene var på 113,3 millioner kroner i 2004, etter en jevn stigning fra 80 millioner i 1995. Det er betydelig variasjon i størrelsen på budsjettene til fylkesbibliotekene, også når man ser på totalbudsjett fordelt pr. innbygger – i budsjettet for 2005 lå Rogaland med knapt 11 kroner pr. innbygger nederst på stigen, og Finnmark øverst med 106 kroner pr. inn­bygger.
Den store spredningen skyldes ikke bare ulike økonomiske rammevilkår, men også at fylkene ikke sitter med de samme driftsoppgavene, i tillegg til at oppgavene vektlegges ulikt. Blant annet drifter noen fylkesbibliotek bokbuss, noen yter driftstilskudd til bokbussdrift i regionen, mens andre ikke har denne oppgaven i det hele tatt. Selv om det er store variasjoner mellom fylkesbibliotekene, er det verd å merke seg at budsjett-tallene er forholdsvis stabile over tid – fylkes­bibliotekene ser ut til å ha en stabil økonomi, med en viss økning i totalbudsjett og bevilgninger pr. innbygger.
Spørreundersøkelser foretatt blant fylkesbiblio­tekene i 2001 og 2005 (ABM-utvikling 2006c) viser at fordelingen av budsjettet har endret seg. Det ser blant annet ut til å være en tendens at bruken av ressursene i fylkesbibliotekene dreies mer over mot kompetanse enn mediesamlinger.
Femten av fylkesbibliotekene disponerte i 2005 egne prosjektmidler, men den samlede potten er på 3,1 millioner kroner for en samlet fylkesbiblioteksektor. Flere fylkesbibliotek disponerte egne prosjektmidler i 2005 enn i 2001, men det er store for­skjeller mellom fylkene når det gjelder disponible midler til forsøk og utvikling. Tallene varierer mellom 100 000 og 1 450 000 kroner. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom eget budsjett til utviklings-/prosjektarbeid og hva som faktisk foregår av slikt arbeid. En del fylkesbibliotek bruker sannsynligvis mye ressurser på å skaffe eksterne prosjektmidler. De fleste fylkesbibliotek har mulighet for å få utløst prosjektmidler over fylkeskommunens budsjett, uavhengig av om de disponerer slike frie midler over eget budsjett.
I 2001 brukte Buskerud 50 prosent av totalbudsjettet til mobil bibliotekvirksomhet, mens Sogn og Fjordane brukte 40 prosent. De øvrige fylkesbibliotekene som drev slik virksomhet, lå på rundt 20 prosent av totalen. Bildet er omtrent det samme i 2005, bortsett fra at bokbussvirksomheten er nedlagt noen steder. I alt ser det ut til at denne delen av virksomheten ved fylkesbibliotekene utgjør en stabil virksomhet over tid, og at den ofte utgjør en forholdsvis stor del av drifts­utgiftene. Anslagsvis bruker fylkesbibliotekene 18 millioner kroner til mobil bibliotekvirksomhet.
Spørreundersøkelsen i 2005 avdekket at sekke­posten andre utgifter ikke bare rommet tradisjonelle driftsutgifter som husleie, porto, gebyrer, vedlikehold og intern kursing og opplæring, men også ressurser til tiltak innen litteraturformidling, Den kulturelle skolesekken, kursvirksomhet og tilskudd til regionalt biblioteksamarbeid. Andre utgifter er en forholdsvis stor andel av totalbudsjettet, men ser altså ut til å romme mer enn ordinære driftsutgifter – her ligger det også midler som fungerer som virkemiddel for utviklings­arbeid.

5.2.1.4 Medieforsyning og fjernlån
Mediesamlingene ved fylkesbibliotekene viser et stort spenn, fra de fylkesbibliotekene som har helt eller delvis felles bestand med vertsbiblioteket, til dem som har forholdsvis store egne samlinger. Tallene for mediesamlinger spriker derfor fra 0 til 150 000 enheter. Selv om fylkesbibliotekene sitter med budsjettmidler til medier, er det altså ikke alltid de selv som står for innkjøp, samlingsutvikling og utlån. Flere fylkesbibliotek har gått over til å kjøpe medie- og fjernlånstjenester fra et kommunalt bibliotek i regionen, eller vurderer å gå over til en slik modell.
Samlet utlån ved fylkesbibliotekene var på ­756 000 i 2004, og viste en liten nedgang fra året før. Fire femtedeler av dette dreide seg om direkte utlån (utlån til personer), og det meste av dette dreide seg om utlån fra bokbuss og bokbåt. De øvrige 20 prosent dreide seg om klassesett, depoter (utplassering av mindre boksamlinger) og utlån ved institusjoner og fengsel.
Antallet fjernlån har holdt seg noenlunde stabilt rundt 200 000 enheter de siste ti årene. Bare en femtedel av det totale utlånet fra fylkesbibliotekene dreide seg om utlån til andre bibliotek (fjernlån). Rundt 157 000 enheter ble lånt ut innen fylket, og 42 000 enheter ut av fylket. I realiteten dreier fylkesbibliotekenes medietilbud seg om et regionalt tilbud, der 94 prosent av det totale utlånet skjer innenfor fylket, mens i underkant av 6 prosent av utlånet dekker en etterspørsel utenfra.
Fylkesbibliotekene opplever en kraftig nedgang i antallet fjernlånsbestillinger som blir ekspedert videre til andre bibliotek – dette dreier seg i dag om marginale tall, siden de aller fleste bibliotek nå sender slike bestillinger direkte til eierbiblioteket uten å gå om fylkesbiblioteket som mellomledd.
Vi vet lite om den interne medieflyten i regionene, men kan peke på noen tendenser ut fra utlånstallene. Siden vi vet at folkebibliotekene låner inn 281 000 enheter totalt, og fylkesbibliotekene låner ut 157 000 innenfor fylket, må mer enn en tredjedel av innlånet til folkebibliotekene komme fra andre bibliotek, i og med at utlånet fra fylkes­bibliotekene også dekker etterspørsel fra skole- og fagbibliotek. Vi vet derimot ikke hvor stor del av folkebibliotekenes innlån som kommer fra andre fag- og folkebibliotek i samme fylke, eller utenfor fylket. De siste ti årene har innlånet til folkebibliotekene økt, mens fjernlånet fra fylkesbibliotekene har vært stabilt. Muligheten for direkte bestilling av fjernlån er nok medvirkende, men det kan også godt være et økt lånesamarbeid mellom alle bibliotek innen en region i seg selv som resulterer i dette.
Et viktig bidrag til den regionale medieforsyningen er den transportordningen som flere fylkesbibliotek etter hvert har etablert, og som bidrar til en kostnadseffektiv distribusjon av medier mellom bibliotekene i regionen. Dette i seg selv bidrar til at de samlede bibliotekressursene i fylket kan utnyttes best mulig, uten særlig kostnadsøkning.

5.2.2 Fylkesbibliotekenes oppgaver og tjenester

Mandatet for utredningen nevner ikke det regionale biblioteknivået spesifikt, til tross for at det legger stor vekt på institusjonene. Tvert imot signaliserer formuleringene i mandatet at det er den samlede biblioteksektoren som skal stå i fokus, med utgangspunkt i visjonen om det sømløse bibliotektilbudet. Det regionale biblioteknivået inngår likevel når det heter at det skal gjøres en samlet analyse av hele det norske biblioteklandskapet i et funksjonelt og samfunnsmessig pers­pektiv.
Skal det regionale biblioteknivået analyseres i et slikt perspektiv, må man se på oppgavene framfor å se på institusjonene. Brukeren må stå i sentrum. Det betyr at man må undersøke det regionale biblioteknivåets instrumentelle rolle – fylkesbiblioteket som virkemiddel for å gjennomføre en nasjonal bibliotekpolitikk, men også som et instrument for å få gjennomført regionalpolitiske mål og tiltak.

5.2.2.1 Dagens oppgaver
Målgruppene for fylkesbibliotekets tjenester er kommunene, fylkeskommunen og statlige myndigheter. Direkte tjenesteyting overfor innbyggerne er mindre vanlig, og dreier seg i så fall hovedsaklig om den lovhjemlede muligheten for utlån fra bokbuss.
Fylkesbibliotekets oppgaver er ifølge bibliotek­loven å ivareta fjernlånsvirksomheten i fylket, organisere bibliotekenes lånesamarbeid og stå ansvarlig for sin del av den felles planen for anskaffelse og oppbevaring av litteratur (ofte kalt emnefordelingsplanen). Fylkesbiblioteket kan drive direkte utlån fra bokbuss/bokbåt, og kan også opprette avtaler om felles bibliotekdrift med en eller flere kommuner. I tillegg heter det i bibliotekloven at fylkesbiblioteket skal gi råd til lokale myndigheter, yte bibliotekfaglig veiledning og assistanse, og arrangere møter og kurs om bibliotekspørsmål. Det skal være et organisert samarbeid mellom fylkesbiblioteket og fylkeskommunens skoleledelse. Samarbeidet mellom fylkesbiblioteket og de statlige skolemyndighetene i fylket skal sikres ved avtaler, slik at fylkesbibliotekets faglige kompetanse stilles til rådighet for skolemyndighetene. Fylkeskommunen skal gi uttalelser vedrørende fordeling av statlige midler, og bistå statlige myndigheter ved utredning og planlegging.
Utviklingen i det fylkeskommunale forvaltningsnivået har bidratt til at fylkesbibliotekenes opp­gaver har endret karakter. Fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør har gitt mange fylkes­bibliotek nye mål og oppgaver. I en slik forståelse er målet for fylkes­bibliotekene å være en faglig og regional utviklingsaktør på bibliotekområdet i fylket i samarbeid med andre bibliotek og med kommunale, fylkeskommunale og statlige myndig­heter.
Det er ikke lenger naturlig å lovpålegge et samarbeid mellom to fylkeskommunale virksomheter – dette punktet i lov om folkebibliotek ble også foreslått opphevet i 2002. Et samarbeid mellom fylkesbiblioteket og de statlige skolemyndighetene i fylket (fylkesmannen) bør også kunne sikres på en annen måte enn gjennom et lovpålegg.
Samspillet mellom fylkesbibliotekene og det nasjonale nivået ved ABM-utvikling har også endret seg over tid. Flere viktige utviklingsprosjekt i biblioteksektoren har blitt etablert i nær dialog mellom forvaltningsnivåene, men det er behov for å få et bedre samspill mellom nivåene.

5.2.2.2 Det regionale biblioteknivået i framtiden
Utredningen Et nytt løft: Fylkesbiblioteket – revitalisert, ikke utrangert! (Statens bibliotektilsyn 2002) konkluderte med at det også i framtiden bør utføres bibliotektjenester på regionalt nivå, og at morgendagens regionale bibliotekoppgaver vil være knyttet til:
• rådgivning og kompetanseutvikling
• samordning
• forsøks- og utviklingsarbeid

Konklusjonen tok utgangspunkt i en rekke av de samfunnsendringene som var aktuelle innenfor IKT, utdanning, forvaltningsstruktur og det flerkulturelle samfunnet – samfunnsendringer som er like aktuelle i dag.
Etter en periode med usikkerhet rundt fylkeskommunens framtid, ser det nå ut til at det går mot en regionreform med etablering av større og færre regioner innen 01.01.2010, men uten ­at det skjer store endringer med kommunestrukturen. Dette, sammen med den reformen som det norske­ biblioteklandskapet må gjennomgå for å klare å mestre morgendagens utfordringer, vil sannsynligvis ha størst innvirkning på de regionale bibliotekoppgavene.
Nye regioner vil også bety en samling av ressursene dagens fylkesbibliotek sitter med. Det er viktig at både oppgavene og den regionale bibliotekfaglige kompetansen får en tydelig definert plass i en ny regional administrasjon.

Et nytt biblioteklandskap
Etableringen av Norgesbiblioteket (se kap. 15) vil kreve et regionalt biblioteknivå med oppgaver knyttet til den forestående samling av bibliotekene­ i større og faglig sterkere enheter, og til etablering av faglige nettverk. Dette vil være den viktigste utviklingsoppgaven på bibliotekområdet for dagens fylkeskommuner. Det nasjonale nivået har behov for et regionalt nivå som kan koordinere dette utviklingsarbeidet og virke som pådriver. Det regionale nivået har tilstrekkelig nærhet til det lokale nivået og kompetanse til omstilling og utvikling, og vil kunne samarbeide nært med det nasjonale nivået om denne prosessen.
Det er likevel viktig å opprettholde balansen mellom rollen som «statens forlengede arm» når den nasjonale bibliotekpolitikken skal gjennomføres, og det regionale nivåets behov for å ta selvstendige initiativ.

Kompetanseløft
Et viktig element i bibliotekreformen vil være gjen­nomføringen av et innsatsprogram for for­nyelse av kompetanse i bibliotekene. Det vil være behov for et regionalt nivå som kan koordinere tiltak initiert nas­jonalt, i tillegg til regionale behov og planer, og sørge for et grensesnitt mot arkiv- og museumslandskapet i regionen. Det vil være behov for et regionalt nivå som kan kombinere den langsiktige fornyelsen av kompetanse i sektoren også med mer situasjons­bestemt kompetansebygging. Nettverksbygging og veiledning vil være viktige elementer i dette.

Samordning og koordinering
Med mange små enheter har det regionale biblioteknivået hatt en viktig rolle når det gjelder samordning for å oppnå best mulig ressursutnyttelse til beste for innbyggerne. I et nytt biblioteklandskap der ressursene samles i større organisatoriske enheter, vil behovet for samordning og utvikling fremdeles være til stede. Investeringer i form av innsatsprogram knyttet til teknologisk infrastruktur og tjenesteutvikling vil kreve samordning både innen og mellom regionene.
Et regionalt nivå kan samordne strategier og tiltak innen en samlet abm-sektor, sikre et tettere samarbeid mellom ulike aktører innen kunnskap, utdanning og kultur, og bidra til samhandling med andre regionale aktører.
Lokale ressurser og lokal innsats utgjør viktige byggeklosser, enten det gjelder et digitalt bibliotek eller det fysiske biblioteket. I krysningspunktet mellom digitalt og analogt vil det bli økt behov for samordning og koordinering – her vil det regionale nivået kunne spille en rolle, selv om også de store folkebibliotekene vil være viktige bidrags­ytere i en slik utvikling.

5.2.3 Utfordringer og tiltak

For å kunne ta på seg nye utfordringer, bør det regionale biblioteknivået skille tydelig mellom drifts- og utviklingsoppgaver. Skal morgendagens regionale bibliotekoppgaver være knyttet til rådgivning, kompetanseutvikling, samordning og forsøks- og utviklingsarbeid, må ressursene frigjøres fra dagens driftsoppgaver knyttet til medie­forsyningen og driftsoppgaver knyttet til mobil bibliotekvirksomhet.

5.2.3.1 Den regionale medieforsyningen
Det regionale nivået bør konsentrere seg om koordinerings- og utviklingsoppgaver, og overlate driftsoppgaver til lokale bibliotek. Med et nytt biblioteklandskap som består av større og sterkere faglige enheter, vil det være naturlig å omfordele ansvaret for den regionale medieforsyningen. Det vil være viktig å se den lokale og regionale medie­forsyningen i et helhetlig perspektiv. Omfordelingen av ansvar må også bety en omfordeling av ressurser mellom fylkesbibliotekene og de kommunale bibliotekene. En slik omstilling bør ikke resultere i at det framtidige medietilbudet til innbyggerne i regionen blir svekket.
Dagens fylkesbibliotek har definerte oppgaver knyttet til lokalhistoriske samlinger for regionen. Dette bør videreføres i tettere samarbeid med andre bibliotek i regionen, og det bør knyttes opp til utvikling av nye tjenester og samarbeid innen abm-sektoren. Oppgaver knyttet til å gi regionenes bibliotek tilgang til digitale medier, vil også være en del av det regionale biblioteknivåets utvik­lingsoppgaver.
Ansvar for direkte tjenesteyting, som mobil bibliotektjeneste, bør forankres på lokalt nivå, nærmest mulig brukeren. Det regionale nivået vil kunne ha et ansvar som pådriver for utviklingen av slike tjenester, og vil eventuelt kunne yte tilskudd til drift og utvikling av bokbuss i samarbeid med det lokale nivået.

5.2.3.2 Virkemidler
Det regionale biblioteknivået bør disponere tilstrekkelige utviklingsmidler for å kunne fylle rollen som regional utviklingsaktør, og for å kunne­ være en aktiv medspiller i gjennomføringen av bibliotekreformen. I mange tilfeller kan økonomiske virkemidler knyttet til nasjonale innsatsprogram bli kanalisert gjennom det regionale biblioteknivået for å oppnå best mulig samordning og koordinering. Det beste resultatet oppnås som regel gjennom en synergi av lokale, regionale og nasjonale ressurser.
Et av de viktigste virkemidlene vil være den kompetansen som det regionale nivået til enhver tid sitter med. Det lokale nivået må sikres tilgang til rådgivning og veiledning av faglig høy kvalitet. For å møte morgendagens utfordringer, vil det også på det regionale nivået være viktig å ruste opp og fornye egen kompetanse. Dette vil være en naturlig del av prosessen med å dreie virksom­heten fra driftsoppgaver over mot utviklings­oppgaver.

5.2.3.3 Organiseringen
Det vil være viktig at regionalt utviklingsarbeid forankres i regionale, politiske planprosesser, og arbeidet med dette er en del av virksomheten i den nye regionen, også når det gjelder bibliotekene. I en framtidig regional struktur vil det derfor være lite hensiktsmessig med en tett sammenvevd organisering av det regionale biblioteknivået og et vertsbibliotek i form av ett av bibliotekene i en konsolidert enhet. Gjennom etableringen av større og faglig sterkere enheter vil biblioteklandskapet endres, og nettopp i en slik prosess vil det også være viktig at det regionale nivået er uavhengig i forhold til lokale bibliotek som skal inngå i større enheter.
Dagens fylkesbibliotek er hjemlet som institu­sjoner i folkebibliotekloven, men siden 1993 har ansvaret for særskilte bibliotekoppgaver på regionalt nivå vært knyttet til fylkeskommunen og ikke fylkesbiblioteket. En eventuell endring i bibliotek­loven på dette området bør legge vekt på å definere oppgavene og ikke institusjonen.

5.3 Skolebibliotekene

5.3.1 Skolebibliotekene – tall og fakta

Norge har om lag 3200 grunnskoler og 450 videre­gående skoler. Bibliotekene ved disse skolene disponerer totalt ca. 640 årsverk, 280 i grunnskolen og 360 i videregående skole.
En stor del av disse årsverkene, spesielt i grunn­skolen, utføres av personale uten bibliotekfaglig­ utdanning. Skolebibliotekene har fått et løft de siste årene gjennom strategiplanen Gi rom for lesing!. Integrert på riktig måte i skolen, er skolebibliotekene gode virkemidler for å oppnå Kunnskapsløftets kompetansemål, spesielt når det gjelder leseferdigheter og digital kompetanse. Skolebibliotekene trenger imidlertid et ytterligere kompetanseløft.

5.3.1.1 Juridisk og administrativ forankring
Mens det er ABM-utvikling som har til oppgave å samordne, effektivisere og styrke bibliotekfeltet generelt ligger det faglige oppfølgingsansvaret for skolebibliotekene hos Utdanningsdirektoratet.
I opplæringslovens § 9 slås det fast at «Elevane skal ha tilgang til skolebibliotek. Departementet kan gi nærare forskrifter.» I forskrift til opplærings­loven (Kunnskapsdepartementet 2006b) heter det: «Skolen skal ha skolebibliotek med mindre tilgangen til skolebibliotek er sikra gjennom samarbeid med andre bibliotek. Bibliotek som ikkje ligg i skolen sine lokale, skal vere tilgjengeleg for elevane i skoletiden, slik at biblioteket kan brukast aktivt i opplæringa på skolen. Biblioteket skal vere særskilt tilrettelagt for skolen.»
I lov om folkebibliotek § 6 heter det: «Det skal være et organisert samarbeid mellom folkebiblio­teket og de kommunale skolebibliotekene. Departe­mentet gir veiledende retningslinjer for slikt samarbeid.» Veiledende retningslinjer for sam­arbei­det ble sist publisert av Statens bibliotek­tilsyn i 1995.
I lov om folkebibliotek § 10 sies det blant annet at det skal være et organisert samarbeid mellom fylkesbiblioteket og fylkeskommunens skole­ledelse. Samarbeidet mellom fylkesbiblioteket og de statlige skolemyndighetene i fylket skal sikres ved avtaler, slik at fylkesbibliotekets faglige kompetanse stilles til rådighet for skolemyndighetene.

5.3.1.2 Bemanning og kompetanse
Grunnskolen
Siden 2000 har antallet årsverk i bibliotekene i grunnskolen steget fra 210 til 280 i følge GSI (www.wis.no/gsi). ABM-utviklings statistikk viser at det var ca. 730 personer med bibliotekfaglig utdanning som arbeidet i skolebibliotek i grunnskolen i 2004. Bibliotekfaglig utdanning svarer til minst en halvårsenhet (30 studiepoeng). Mange av disse personene har skole­bibliotekarbeid som del av undervisningsstillingen. ­I skolebibliotekene arbeider også lærere eller annet personale uten bibliotekfaglig bakgrunn. Tall fra 2002 viser at om lag en tredjedel av arbeidet i grunnskolebibliotekene utføres av personer med bibliotekfaglig utdanning. Bak dette anslaget ligger det store variasjoner mellom de enkelte ­fylker og kommuner.
Det er også store variasjoner ved skolene i antall timer som settes av til skolebibliotekarbeid pr. uke. I gjennomsnitt ble det i 2002 avsatt 6 timer pr. uke ved den enkelte skole.

Videregående skole
Det er ca. 450 fylkeskommunale, statlige eller fritt­stående videregående skoler i Norge (Statistisk sentralbyrå 2005c). ABM-utviklings statistikk viser at i 2004 ble det utført om lag 360 årsverk i bibliotekene ved disse skolene. Siden 2000 har dette tallet steget fra 325.
Bibliotekene i videregående skole er bemannet med en betydelig større grad av bibliotekfaglig kompetanse enn bibliotekene i grunnskolen. 57 prosent av årsverkene i bibliotek i videregående skole ble utført av personale med full bibliotekfaglig utdanning i 2004, men også i videregående opplæring er det store variasjoner mellom fylkene når det gjelder fagkompetanse i bibliotekene.
I 2004 ble det i gjennomsnitt avsatt 20 bibliotekartimer i uken pr. skole. Bak dette tallet er det også store variasjoner mellom fylkene.

5.3.1.3 Økonomi
Økonomien i skolebibliotekene i grunnskolen er en del av skolenes totalbudsjett for stillinger og læremidler og skilles ikke ut systematisk.
De videregående skolene registrerer hvert år hvor mye som bevilges til innkjøp av medier til bibliotekene. Disse bevilgningene har blitt stadig mindre. Mediebevilgningen pr. elev var i gjennom­snitt 181 kroner i 2004 og 204 kroner i 1995 (i 2004-kroner). I denne tiårsperioden har det vært en dreining mot nettbaserte informasjonskilder.

5.3.1.4 Tilbud, aktivitet og bruk
Bestand og utlån
Bokbestanden i skolebibliotekene i grunnskolen var i 2004 i gjennomsnitt 17 bøker pr. elev, fordelt på ca. 63 prosent skjønnlitteratur og 37 prosent faglitteratur. Gjennomsnittlig bokbestand varierer fra 10 bøker pr. elev i Oslo til 24 bøker pr. elev i skolene i Oppland. Gjennomsnittlig utlån pr. elev var 11 bøker i året. De fleste skolebibliotekene inneholder også samlinger av annet materiell og andre medier. Størrelsene på disse samlingene fanges ikke opp i offisiell statistikk.
Bokbestanden i skolebibliotekene i videregående skole var i 2004 i gjennomsnitt 16 bøker pr. elev. Gjennomsnittlig bokbestand varierer fra 10 bøker pr. elev i Oslo og Hordaland til 33 bøker pr. elev i skolene i Finnmark. Når det gjelder andre typer medier – tidsskrifter, aviser, AV-medier, er landsgjennomsnittet på 20 medier pr. elev. Gjennomsnittlig utlån pr. elev var 4 bøker i året.
Undersøkelsen om bibliotekbruk (Buskoven 2006) viser at skoleelever også er flittige brukere av folkebiblioteket.

Digitalt tilbud
Skolebibliotekenes tilbud av digitale tjenester er lite kartlagt. Så vel Utdanningsdirektoratet (Utdanningsdirektoratet 2005b) som Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) (Erstad et al. 2005) gjennomførte i 2005 kartlegginger av IKT i grunnopplæringen, men skole­bibliotekene omtales ikke i disse rapportene.
93 prosent av skolebibliotekene i videregående skole tilbyr elevene tilgang til Internett. Noe over 60 prosent har bibliotekkatalogen tilgjengelig på Internett. I flere fylker er samsøk i katalogene til alle videregående skoler mulig. Undersøkelsen Digitale kunnskapskilder i skole- og biblioteksektoren: Bruk, behov og forventninger september 2003 (Intéra ResearchLab 2003) viste at litt over halvparten av skolebibliotekene i videregående skole betalte for å få adgang til ett eller flere nettsteder.

5.3.2 Skolebibliotekenes oppgaver og tjenester

Skolebibliotekets primærfunksjon er å tilby og videreutvikle relevante tjenester for elever og lærere. Skolebiblioteket skal fungere som et verktøy for skolen, og bibliotekets mål skal avspeile institusjonens mål. De overordnede målene for virksomheten i skolen er formulert i opplæringslovens formålsparagraf, § 1-2.
Bibliotektjenesten skal være integrert i faglig virksomhet og støtte brukerne på en aktiv måte. Dette innebærer at bibliotektilbudet skal være i tråd med gjeldende læreplaner. Fra høsten 2006 innføres skolereformen Kunnskapsløftet som gjelder hele grunnopplæringen. Biblioteket er i de nye læreplanene knyttet til norskfaget. Likevel har skolebiblioteket betydning også i øvrige fag, siden leseferdigheter og digitale ferdigheter skal vektlegges gjennomgående.

5.3.2.1 Skolebiblioteket som læringsarena
Skolebiblioteket er en av læringsarenaene på skolen, og fungerer både som sted for innhenting av kunnskap og som en kulturarena. Nye skolebygg har gjerne skolebiblioteket sentralt fysisk plassert som et samlende element i læringsmiljøet. Gjennom de senere årene har økt bruk av selvstendige arbeidsmåter som prosjektarbeid og temaorgani­sert undervisning trolig ført til økt bruk av skole­biblioteket og større satsing på skolebibliotek­utvikling. Kunnskapsløftet understreker at skolen skal bruke varierte arbeidsmetoder. Det vil et skolebibliotek kunne bidra til.
Skolebiblioteket befinner seg i en gråsone mellom klasserom og skolegård (Rafste 2001). Bruken er i hovedsak undervisningsrelatert, men det fungerer også som sosial møteplass dersom det fysisk ligger til rette for det.
Viktige komponenter i utformingen av skole­bibliotekets fysiske læringsmiljø er arbeidsplasser for elevene, mediesamlinger og datamaskiner. Det må legges til rette for samhandling med andre elever på samme trinn eller på tvers av trinn. Biblioteket må tilby fysiske og digitale informasjonsressurser, opplæring i grunnleggende skolebibliotekkunnskap og veiledning og opplæring i informasjonssøkeprosessen. Behagelige sitteplasser vil forsterke skolebiblioteketes funksjon som skolens sosiale møteplass for elevene.
Organisering av biblioteket, samarbeid med lærere, veiledning og opplæring av elevene krever personale med kompetanse i både bibliotekfag og pedagogikk.
De aller fleste skoler har skolebiblioteket i skolens egne lokaler. Samlokalisering med folkebibliotek kan være en løsning, forutsatt at folkebiblioteket er særskilt tilrettelagt for opplæring, og at det er plassert i eller i umiddelbar nærhet til skolen.
Skolebibliotekets tilbud skal være tilrettelagt for alle elever. Personalet i skolebiblioteket må ha et tett samarbeid med lærerne for å bidra til at biblioteket gir merverdi til opplæringen.
Skolebiblioteket er barnas første møte med et fagbibliotek. Samtidig vil de komme i kontakt med folkebiblioteket. Systematisk bruk av skolebibliotek gjennom tretten års opplæring vil være et godt utgangspunkt for videre bruk av bibliotek. IFLA/UNESCOs skolebibliotekmanifest (IFLA 2006) understreker nettopp skolebibliotekets bidrag til aktivt medborgerskap: «Skolebiblioteket gir elevene de ferdigheter som er nødvendige for livslang læring og utviklingen av fantasien, og gjør dem i stand til å ta sitt ansvar som medborgere.»

5.3.2.2 Lesing og litteraturformidling
I Kunnskapsløftet er lesing framhevet som en av fem basisferdigheter i opplæringen. Dette gjør både litteraturformidling og medvirking til å fremme elevenes leseferdigheter til særlig viktige oppgaver for skolebiblioteket.
Lesestimulering og litteraturformidling kan foregå gjennom opplesninger for elevene, gjennom bokpresentasjoner og på mange andre måter. Skiftende utstillinger er også en del av litteraturformidlingen. Kap. 13.2 gir en oversikt over sentrale formidlingsoppgaver i biblioteksammenheng. I bok- og medievalg er differensiering et stikkord. Biblioteket må tilby litteratur på elevens nivå. Skolebibliotektjenester kan være spesielt effektive i arbeidet med å styrke lese­ferdighetene til minoritetsspråklige elever.
Tiltaksplanen Gi rom for lesing! (Utdannings- og forskningsdepartementet 2005c) ble utformet og startet i 2003 og skal løpe til 2007. Bakgrunnen er blant annet at flere nasjonale og internasjonale undersøkelser har indikert at norske skoleelevers leseferdigheter ikke er gode nok. Målsettingen med tiltaksplanen er å:
• styrke elevenes leseferdighet og motivasjon for lesing
• styrke lærernes kompetanse i leseopplæring og bruk av skolebibliotek
• motivere barn, unge og voksne til å gi mer rom for lesing i barnehage, skole, hjem og fritid
• øke bevisstheten om lesing som grunnlag for annen læring, kulturell kompetanse, livskvalitet, deltakelse i arbeidslivet og et demokratisk samfunn
• styrke lærernes kompetanse om ny og aktuell barne- og ungdomslitteratur
• stimulere til formidling av litteratur

Litteraturformidling er en viktig del av Gi rom for lesing! og skal ses i sammenheng med den regionale og lokale satsingen på litteratur i Den kulturelle skolesekken. Derfor er folkebibliotekene involvert i mange av de lokale prosjektene. St.meld. nr. 38 (2002–2003) om Den kulturelle skolesekken pekte på at det er en utfordring å styrke samarbeidsstrukturene mellom folke- og skolebibliotek, og finne framgangsmåter for overføring av kompetanse og kunnskap opparbeidet gjennom lokale leselystprosjekter.
Gi rom for lesing! har medvirket til å synliggjøre skolebibliotekenes funksjon i grunnopplæringen. En betydelig del av planen er knyttet til bruk av skolebibliotek, og den løpende evalue­ringen av planen viser at skolebibliotekarene er viktige aktører i tiltaksarbeidet (Buland et al. 2006). Utdanningsdirektoratet initierer, iverksetter og koordinerer tiltakene i planen og følger opp evalueringer. Oppfølgingen av strategiplanen lokalt og regionalt har ført til større bruk av skole­bibliotek, større utlån og grad av samhandling mellom fylkesmann og fylkesbibliotek og skole og folkebibliotek. Det sistnevnte er en av planens intensjoner.
Som ledd i Gi rom for lesing! gjennomføres det en stor kartlegging av skolebibliotek i 2006 på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Resultatene fra denne vil kunne gi viktige innspill til videre tiltak.

5.3.2.3 Digital kompetanse
Kunnskapsløftet holder fram digitale ferdigheter som en av fem grunnleggende ferdigheter for elevene. Utvikling av digital kompetanse skal­ ­integreres i opplæringen i alle fag.
Digital kompetanse er et satsingsområde i skolen, demonstrert blant annet ved Kunnskapsdepartementets Program for digital kompetanse 2004-2008 (Utdannings- og forskningsdeparte­mentet 2004). Digital kompetanse er et sammen­satt begrep som også inkluderer informasjonskompetanse. Informasjonskompetanse er en viktig del av bibliotekarers fagfelt, og inkluderer ferdigheter i å søke etter, evaluere og utnytte informasjon på Internett. Mange bibliotek, spesielt innen høyere utdanning, har godt utviklede læringsopplegg for informasjonskompetanse.
ITU Monitor 2005 (Erstad et al. 2005) viser at det å surfe fritt på Internett og søke etter bestemt informasjon på Internett er de to formene for data­­­maskinbruk med størst utbredelse blant skole­elevene. Rapporten påpeker samtidig at det ikke er mange lærere som fokuserer på å veilede elevene i informasjonssøk. Det understrekes at skolen må ta ansvar for å lære opp elevene i hvordan de kan søke seg fram til ønsket informasjon på Internett og øve dem opp i kildekritikk og analytisk bruk av informasjon. Hele 95 prosent av de foresatte mener at dette er viktig. En tredjedel av lærerne oppgir at de selv har behov for støtte i bruk av Internett.
Vektleggingen av digital kompetanse i Kunnskapsløftet tilsier at biblioteket bør bidra aktivt i utviklingen av elevenes informasjonskompetanse. De nye læreverkene i skolen omfatter også nettsider og digitale læringsressurser, men tilbudene er varierende i utforming og krever digitale ferdig­heter hos elevene. De svenske forskerne Alexandersson og Limberg (2004) påpeker at skolen mangler bevissthet om informasjonssøking og kildekritikk, og stiller spørsmål ved elevenes forståelse og læringsutbytte i omgangen med IKT.
Det vil være effektiv ressursbruk å bruke biblioteket til en samlet styrking av elevers og læreres informasjonskompetanse. Lærere får ikke det samme forholdet til kildekritikk gjennom sin fagutdanning som bibliotekarer får. Arbeidsdelingen mellom lærere og bibliotekarer bør bli mer systematisk. En av skolebibliotekets viktigste oppgaver bør være å utvikle elevenes informasjonskompetanse fra tidlig barneskolealder i nært samarbeid med det pedagogiske personalet. Dette krever økt bevissthet og erkjennelse hos skoleeier og skoleledelse om bibliotekene som bidragsytere på dette området.
Biblioteket og digital kompetanse er også omtalt under kap. 7.4.5 og 12.3.2.1.

5.3.3 Utfordringer og tiltak

Den største utfordringen for de enkelte skolebibliotekene er å bidra naturlig og substansielt som del av skolens læringsmiljø. For å komme dit må skolebibliotekene som helhet styrke både innhold og kompetanse. Dette er særlig aktuelt for mange av grunnskolene. I videregående skole er standarden på bibliotekene høyere, men også der er variasjonene store. Biblioteksektoren har en løpende utfordring i å demonstrere hvilken merverdi skolebibliotekene representerer i opplæringen. Det er også behov for å sikre et stabilt nasjonalt kompetansemiljø for skolebibliotek­utvikling. Strategiplanen Gi rom for lesing! 2003–2007 (Utdannings- og forskningsdepartementet 2005c) har gitt skolebibliotekene et etterlengtet løft mange steder. Utfordringen ligger i å sikre de varige løsningene etter 2007.

5.3.3.1 Integrering i skolens pedagogiske virksomhet
En forutsetning for god utnyttelse av skolebiblioteket er at det er tett integrert i den pedagogiske virksomheten ved skolen. Skolebibliotekene må utvikle samlinger og tjenester som gjør biblioteket til et verktøy for elever og lærere, et redskap for å kunne gjennomføre læreplanene.
Skolebiblioteket må vise at det representerer en merverdi i opplæringen. Ikke alle lærere og skoleledere ser skolebiblioteket som en naturlig læringsarena (Baadshaug 2002).
Bibliotekene skal utvikle sine tjenester i dialog med skoleledelsen, fagmiljøene og elevene. Et ut­gangspunkt for en slik dialog kan være å peke på hvordan biblioteket kan bidra til at elevene når de mange og varierte kompetansemålene som inngår i Kunnskapsløftet. Planer for skole­bibliotek og samarbeidsplaner med folkebibliotek må inn i skolens øvrige planer. På den måten kan skole­bibliotek­tilbudet bli del av et helhetlig læringsmiljø og maksimalt utnyttet. Dette forutsetter kompetanse i bruk av bibliotek hos alle parter. Erkjennelse av at skolebibliotekutvikling er organisasjonsutvikling, er derfor nødvendig. I videregående opplæring og i større ungdoms­skoler vil formelle veier inn i den enkelte institusjons faglige undervisningsfora være nødvendig for god utvikling av skolebiblioteket.
Dersom skolen bruker en digital læringsplattform (LMS: Learning Management System), må biblioteket sørge for å bli integrert i denne for at elevene lettere skal finne fram til bibliotekets ressurser i oppgaveløsningen. Betydningen av dette er demonstrert ved prosjektet Aktiv GruppeDeltakelse ved Høgskolen i Østfold (Larsen og Norheim 2006). Konklusjonene fra prosjektet er like relevante for skolebibliotek som for høgskolebibliotek.
Formell pedagogisk kompetanse blir viktig for å kunne tilby opplæring i biblioteket, men også for å oppnå legitimitet i skolens pedagogiske miljø. Derfor må bibliotekarutdanningen ha et tydelig pedagogisk tilbud.
De nye læreplanene legger vekt på bruk av andre medier enn boka. Det medfører at lærerne vil kunne ha nytte av et nærmere samarbeid med biblioteket, der de bør finne varierte medier. Kompetansedeling blir et stikkord.
Det finnes få holdepunkter som viser i hvilken grad skolebibliotekene er godt integrert i egen institusjon. Utdanningsdirektoratets kartlegging av skolebibliotek 2006 skal se på bruk av skolebibliotek og kompetanse i bruk hos ledere, ulike lærere, skolebibliotekarer og elever. Undersøkelsen skal ha særlig vekt på å få fram hvordan skole­bibliotekene brukes som pedagogisk virkemiddel.

5.3.3.2 Innhold og utrustning
Skolebiblioteket som ressurs i skolen krever også kontinuitet rundt driften. Det vil si forutsigbarhet i bemanning, ressurstilfang og skolebibliotekets status i institusjonen. Det innebærer en plan­messig utvikling av skolebiblioteket over tid med et spesielt blikk på kompetanseheving. Initiativet til dette må komme fra skoleeierne og -lederne. En helhetlig tenkning i kommunen rundt skole­bibliotek og folkebibliotek har vist seg som en god strategi for å heve kvaliteten på skolebibliotekene. På fylkesnivå har det også vist seg fornuftig med en helhetlig tilnærming. Fylker som har utarbeidet planer for bibliotek i de videregående skolene, har sett resultater i form av kvalitetsheving. Planer er med på å synliggjøre et felt, selv om de ikke alltid realiseres fullt ut.
I dag er det store variasjoner mellom de ulike fylker, kommuner og skoler når det gjelder langsiktig tenkning rundt skolebibliotek og ressurs­tilfang. I grunnskolen er bildet preget av gjennom­snittlig lav kvalitet på utstyr og tjenester og lite kontinuitet i driften. I videregående opplæring er situasjonen lysere. Gjennomgående trenger skole­bibliotekene en generell opprustning for å bidra slik det nasjonale planverket forutsetter.
Det er ønskelig med en mer enhetlig tilnærming til bibliotek i utdanningssektoren, uavhengig av utdanningsnivå. Forskrift om akkreditering, evalue­ring og godkjenning etter lov om universiteter og høgskoler (Utdannings- og forskningsdepartementet 2005b) inneholder krav til fagbibliotek ved universitet og høgskoler. Forskriften til opplærings­loven mangler slike krav og bør endres for å sikre bedre bibliotektjenester i grunnopplæringen.

5.3.3.3 Kompetanse
Mangel på bibliotekfaglig kompetanse er en hoved­utfordring for skolebibliotekene. Et godt bibliotek­tilbud forutsetter personale med bibliotekfaglig utdanning. I dag er situasjonen ofte at:
• skolebibliotekene bemannes av personale uten særskilt kompetanse i utøvelse av bibliotek­tjenester og systematisk integrering av ­biblioteket i opplæringen
• lærerne ikke vet hvordan de skal bruke ­biblioteket i skolens pedagogiske virksomhet

Skoler som mangler bibliotekfaglig kompetanse, bør etablere et systematisk samarbeid med folke­biblioteket, for eksempel gjennom kjøp av tjenester. Store skoler bør ha egen stilling som fagutdannet bibliotekar. Manglende bibliotekfaglig kompetanse er spesielt merkbar i grunnskolebibliotekene, der to tredjedeler av arbeidet utføres av personale uten relevant etterutdanning eller av helt ufaglært arbeidskraft.
Betydningen av bibliotekfaglig kompetanse påvises i evalueringen av Gi rom for lesing! – Delrapport 2 (Buland et al. 2006). Det framgår der at i videregående skole var det i vel 25 prosent av tilfellene skolebibliotekaren som tok initiativ til å søke midler fra programmet, sammenliknet med 3-6 prosent i andre skoleslag. I videregående skole er det vanlig at bibliotekene har bibliotekfaglig bemanning. Over halvparten av tiltakene hadde skolebibliotekaren som intern aktør i planlegging og gjennomføring.
Det er ansvaret til skoleeier å sørge for riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten. Eierne har også ansvar for å gi personale med særoppgaver anledning til å fornye og utvide faglig kompetanse i henhold til opplæringslovens § 10-8.
Gi rom for lesing! understreker kompetanse­behovet som er knyttet til lesestimulering. I dette arbeidet må lærerne ha kjennskap til et vidt spekter av litteratur. De må beherske litteratur- og tekstformidling og bruke ulike tilnærmingsmåter i dette arbeidet. Strategiplanen fastslår at lærere i alle fag må ha kompetanse i å bruke skolebiblioteket i opplæringen, for å stimulere til leselyst og fremme lese- og informasjonskompetanse hos elevene. I Gi rom for lesing! er derfor økt kompetanse i bruk av skolebibliotek et mål. Alle allmennlærerstudenter skal tilbys et tverrfaglig emne med tittelen Biblioteket som læringsarena. Høgskolene i Agder og Bergen er bedt om å utforme plan for emnet i samarbeid med Nasjonalt nettverk for skolebibliotek, som er opprettet av Utdanningsdirektoratet. Kompetanse er også et fokusområde for den landsomfattende kartleggingen av skolebibliotekene i 2006.
På nasjonalt nivå er det behov for å sikre et stabilt kompetansemiljø for skolebibliotek i form av et etterutdanningstilbud for lærere. Dette kompetanseområdet dekkes ikke av et fast studie­tilbud. Et studiemiljø for skolebibliotek vil kunne virke som en pådriver og utviklingsaktør på om­rådet, bidra til synlighet, arbeide for å få skole­bibliotek inn i fagplaner, utvide miljøet og sikre kontinuitet.

5.3.3.4 Posisjonering i biblioteklandskapet
Skolebibliotek i grunnskole og videregående skole spiller en annen rolle i biblioteknettverket enn de øvrige bibliotekene. Skolebibliotekene er i varierende grad deltakere i det nasjonale nettverket. De er ikke eksplisitt pålagt å delta i fjernlånssamarbeidet, og de bidrar ikke med sine ressurser inn i et samhandlende biblioteknettverk på samme måte som de andre bibliotekene. Ressursene, i form av samlinger og kompetanse, vil primært ha en funksjon internt i grunnopplæringen.
Skolebibliotekene vil imidlertid ha en vesentlig­ rolle i det totale bildet, spesielt med tanke på at de ofte er de første bibliotekene elevene bruker. Skolebibliotekene har et spesielt ansvar for å bygge opp digital kompetanse hos elevene, utvikle deres leseferdigheter og gjøre dem til bevisste og krevende bibliotekbrukere. Det bør være gode forbindelseslinjer mellom skolebibliotekene og resten av biblioteknettverket. Brukerne får tilgang til flere tjenester gjennom en slik tilknytning, og samtidig bidrar det til faglig utvikling av skole­bibliotekets virksomhet å tilhøre et større miljø. For skolebibliotekene er det aktuelt med tilknytning til folkebibliotekene – gjennom uformelt samarbeid og faste samarbeidsavtaler, men også formell samorganisering.
Samarbeid skolebibliotekene imellom er også med på å styrke den faglige utviklingen. Flere fylker har kommet langt i så måte, med felles bibliotekkatalog for videregående skoler, faste nettverksmøter og felles bibliotekplan.
En systematisk styrking av enhetene i bibliotek­sektoren kan også omfatte skolebibliotekene og bidra til tettere integrering av disse i biblioteknettverket, men dette forutsetter at de fyller kravene til et bibliotek om innhold og kompetanse. Isolerte skolebibliotek betyr lite effektiv ressursbruk, lite kompetanseutvikling og dårlig kvalitet på tjenestene.
Utfordringen for kommunene, som eiere av både skolebibliotek og folkebibliotek, er å finne gode og hensiktsmessige løsninger for utnyttelse av de samlede ressursene. Det kan handle om bedre utnyttelse av fagkompetanse, samarbeid om innhold og tjenester og enhetlig tenkning rundt tekniske løsninger. Dette krever igjen god organisering og at skolene satser på skolebibliotek.

5.3.3.5 Forslag til tiltak
Prioritert tiltak: Iverksette et program for skole­bibliotekutvikling
Beskrivelse: Det bør iverksettes et program for skolebibliotekutvikling som tar utgangspunkt i en nærmere vurdering av hvilke funksjoner skolebibliotekene skal ivareta i en mer digital framtid, samt en vurdering av ressurs- og kompetansebehov og av hvordan skole- og folkebibliotek kan samarbeide. Programmet bør i tillegg til Bibliotekutredningen bygge på erfaringer og kunnskap fra Gi rom for lesing! og Utdanningsdirektoratets skolebibliotekundersøkelse i 2006.

Prioritert tiltak: Styrke krav til skolebibliotektjenester i forskriften til opplæringsloven
Beskrivelse: Krav til skolebibliotektilbudet bør formaliseres gjennom en endring av forskriften til opplæringsloven. Til sammenlikning stilles det formelle krav til bibliotek i høyere utdanning.

(Se også prioriterte tiltak i kap. 5.6.3.5 og 12.5).

I tillegg til de prioriterte tiltakene bør følgende forslag vurderes nøye:
• Det bør sikres et stabilt, nasjonalt kompetansemiljø med tilbud om utdanning i skolebibliotekkunnskap ved ett eller flere studiesteder, slik at forutsetningene for å drive skolebibliotekutvikling blir gode.
• Kommuner bør opprette stillinger som koordinator for de kommunale skolebibliotektjenestene, med ansvar for samarbeid mellom folkebibliotek og skolebibliotek i kommunen. En slik modell vil kunne bidra til en mer effektiv utnyttelse av kommunale ressurser på bibliotek­området og til skolebibliotekutvikling.
• Rapporten Skolebibliotekstatistikk: Utvikling og kvalitetsforbedring (2003) anbefaler at statistikkinnhenting og -publisering for bibliotek i grunnskolen vurderes overført til Grunnskolens informasjonssystem (GSI). Anbefalingen er ikke aktivt fulgt opp, og forslaget bør vurderes på nytt. Det er viktig at virksomheten i skolebibliotek ses systematisk i sammenheng med øvrig virksomhet i skolen.
• Det er en utfordring å få dokumentert skole­bibliotekenes bidrag til den faglige virksomheten i skolen. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har utviklet indikatorer for fagbibliotek i høyere utdanning. Det bør tas tilsvarende initiativ i grunnopplæringen.

5.4 Kombinasjonsbibliotek

5.4.1 Kombinasjonsbibliotekene – tall og fakta

Et kombinasjonsbibliotek er et bibliotek der en folkebibliotekavdeling deler lokale med et skole­bibliotek. Folkebiblioteket kan være en hoved­avdeling eller en filial, og skolen kan være en grunnskole eller en videregående skole.
Det praktiske samarbeidet løses på ulike måter. Noen steder deles bare lokalene, mens aktivitetene drives parallelt. Andre steder drives begge bibliotekene av folkebibliotekets personale.
ABM-utviklings statistikk for 2004 viser at 290 av totalt av 865 folkebibliotekavdelinger var kombinasjonsbibliotek. Det tilsvarer omtrent en tredje­del av alle bibliotekavdelinger. De aller fleste var en kombinasjon av folkebibliotek og bibliotek­ i grunnskole. Bare 17 var i kombinasjon med videre­gående skoler. Det finnes kombinasjonsbibliotek i 191 av landets 432 kommuner. I 49 av disse kommunene er kombinasjonsbiblioteket det eneste biblioteket i kommunen. Denne bibliotek­typen fordeler seg over hele landet, bortsett fra Oslo, Akershus og Vestfold der andelen er minimal.­ Kombinasjonsbibliotek er mest utbredt i kommuner med lavt innbyggertall. Kommuner med under 7500 innbyggere har 63 prosent av alle folkebibliotekavdelinger, mens de har 73 prosent av kombinasjonsbibliotekene.

5.4.2 Fordeler med kombinasjonsbibliotek

Der hvor forholdene ligger til rette for det, kan det være hensiktsmessig å slå sammen grunn­skolebibliotek og folkebibliotek til kombinasjonsbibliotek.
I 1999 ba Statens bibliotektilsyn Sør-Trøndelag fylkesbibliotek om å foreta en analyse av aktuelle problemstillinger vedrørende kombinasjons­bibliotek (Stav 2000). Analysen peker på en del fordeler ved denne bibliotekformen:
• Innbyggerne i kommunen får et bedre samlet medietilbud.
• Skoleelevene får bedre faglig veiledning.
• Felles lokale gir større areal for alle brukergrupper. Gjennom tilhørighet til et utdanningsmiljø kan kombinasjonsbiblioteket bli en ekstra ressurs for brukere under etter- og videreutdanning.
• Samarbeidet mellom folkebibliotek og skole styrkes.
• Det gir muligheter for samordning av det bibliotek­faglige miljøet i kommunen.

Et kombinasjonsbibliotek byr likevel på så mange utfordringer at det bør være basert på en god og omfattende samarbeidsavtale som også omfatter bruken av lokalene (Gamst 2002).

5.4.3 Utfordringer

Ved en reform av bibliotekstrukturen blir det en­ utfordring å finne løsninger for samhandling mellom­ et hovedbibliotek og de enkelte bibliotekavdelinger. I den forbindelse må kommunene se spesielt på hvordan kombinasjonsbibliotekene skal inngå i reformprosessen.

5.4.3.1 Ulike målsettinger
Folkebibliotek og skolebibliotek er underlagt hver sin særlov. Mens folkebibliotekets oppgaver defineres av bibliotekloven, er skolebiblioteket regulert av opplæringsloven. Folkebiblioteket skal yte tjenester til hele befolkningen, mens ­skolebiblioteket skal være et pedagogisk senter for elever og lærere. Oppgaven til de to bibliotekene er likevel sammenfallende på mange områder. De skal skaffe til veie informasjon, støtte utdanning og læring, være et senter for kulturell virksomhet­ og stimulere til lesing. Hovedutfordringen for kombinasjonsbiblioteket blir likevel å finne en balansegang mellom å bidra til skolens pedagogiske virksomhet på den ene siden og ivareta allmennkulturelle oppgaver som folkebibliotek på den andre siden.

5.4.3.2 Ressurser
Etablering av kombinasjonsbibliotek har ofte rasjonaliseringsbehov som grunnlag. Det er et dårlig utgangspunkt for en offensiv tjeneste­utvikling. Et kombinasjonsbibliotek skal fungere som to bibliotek og tjene to formål, og ressursene burde ideelt sett være deretter. Det er erfaringsvis sjelden tilfelle, og resultatet kan bli halvgode løsninger. Undersøkelsen fra Sør-Trøndelag fylkes­bibliotek viste til at skolens bruksnivå ofte er høyere enn det økonomiske bidraget fra skolebudsjettet skulle tilsi.

5.4.3.3 Brukerfokus
Kombinasjonsbiblioteket skal betjene to forskjellige brukergrupper; lærere og skoleelever som skolebibliotek og vanlige borgere i alle aldre som folkebibliotek. Det representerer en særlig­ utfordring. Risikoen er at det fokuseres for mye på enkeltgrupper av lånere, med fare for å miste andre brukergrupper. Visse materialtyper kan drukne i pedagogisk litteratur. Voksne kan kvie seg for å gå på biblioteket i skoletiden. Støyende skoleelever i lek på skolegård eller i korridorer kan virke avskrekkende. I Danmark har man enkelte steder funnet løsninger på dette ved å sette opp separate bibliotekbygg på skolens område. Et folkebibliotek skal yte tjenester til alle brukergrupper og må være sentralt plassert i lokalsamfunnet. Den geografiske plasseringen av kombinasjonsbiblioteket er imidlertid oftest fastlåst til skolen.

5.4.3.4 Statistikk
I statistikksammenheng er kombinasjons-
bibliotekene en særlig utfordring siden folkebibliotek- og skolebibliotektjenester håndteres i ulike kategorier, blant annet i nasjonale bibliotekstatistikken. I kombinasjonsbibliotekene glir disse tjenestene, naturlig nok, over i hverandre. Dermed blir det ofte vanskelig å gjennomføre en konsekvent registering av hvilke tjenester som skal knyttes til den enkelte bibliotektektypen. Problemstillingen kan være relevant i tilfeller da man trenger data for å vurdere aktivitet og ressursbruk ved kombinasjonsbiblioteket og ønsker å skille mellom skolebibliotek og folkebibliotek.

5.5 Mobile bibliotektjenester

5.5.1 Dagens mobile bibliotektjenester

Innenfor folkebiblioteksektoren finnes det i tillegg til stasjonære bibliotekavdelinger også mobile­ bibliotektjenester, i form av bokbusser og bokbåt. Norge har hatt mobile bibliotek­tjenester i mer enn femti år. Mens det for ti år siden var 49 bokbusser og 1 bokbåt, var det 33 bokbusser og 1 bokbåt (som går i 3 fylker) 01.01.2005, en nedgang på over 30 prosent. Til sammenlikning var det i Storbritannia 656 bokbusser i 2004 (The Reading Agency 2005), i Finland nær 200 (Finland. Undervisningsministeriet 2006b). Hvis vi ser disse tallene i forhold til innbyggertall og areal, kommer­ det fram at Norge har en svært mye lavere deknings­grad av mobile bibliotektjenester i forhold til disse to landene.
Gjennomsnittsalderen på dagens norske bokbusspark stiger, noe som tyder på at deler av den er nedslitt og moden for fornyelse. I 2004 hadde 229 kommuner bokbusstilbud med i alt 2004 stoppesteder. Det totale utlånet var på 791 000, av dette var 465 000 utlån til barn. Utlånet ved de mobile enhetene utgjorde ca. 4 prosent av det totale utlånet i folke- og fylkesbibliotekene i 2004. Nedgangen i utlån de siste ti årene har vært på rundt 23 prosent. Fem av bokbussene har status som samiske bokbusser, noen av disse drives i samarbeid med Sverige og Finland.
Staten har tidligere hatt forskjellige støtteordninger til både investeringer og drift av bokbusser. I dag er det kun de samiske bokbussene som får øremerkede drifts- og investeringstilskudd via Sametinget, etter at den generelle tilskuddsordningen til bokbuss ble innlemmet i ramme­tilskuddet til kommunene i 2001. Det kan se ut til at bokbussvirksomheten er følsom overfor endringer og innskrenkinger i statlige støtteordninger, selv om nedgangen i antallet bokbusser ikke bare kan forklares med bortfallet av tilskuddsordninger. Driftstilskudd ble de siste årene kun gitt til SND-kommuner, dvs. de kommunene som var underlagt særordninger forvaltet av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Kultur- og kirkedepartementet har senere åpnet for at investeringsstøtte til kjøp av bokbusser kan gis over kulturbyggordningen. Det er likevel opp til den enkelte fylkes­kommune om de ønsker å prioritere bokbusstilskudd innenfor denne potten.
Flere av bussene er fylkeskommunale, noen interkommunale og noen kommunale. Mens det tidligere først og fremst var kommunalt drevne bokbussenheter som ble lagt ned, har vi de siste årene sett at også fylkeskommunalt drevne bokbusser legges ned. Drifts- og finansieringsmodellene er ulike, fra rent fylkeskommunalt finansierte og drevne bokbusser (Akershus), via fylkeskommunal drift med kommunale egenandeler (Buskerud) eller rent kommunalt/interkommunalt drevne, til kommunalt/interkommunalt drevne bokbusser med driftstilskudd fra fylkeskommunen (Nordland).

5.5.2 Mobile bibliotektjenester i et nytt biblioteklandskap

Brukerne av bibliotektjenestene i Norge ønsker store, gode bibliotek med åpningstider som er tilpasset den enkeltes behov. Mange steder i landet er ikke det tradisjonelle bokbusstilbudet lenger tilstrekkelig, og vi kan oppleve at totalt besøks- og utlånstall i en region går opp, selv om både antall filialer og bokbuss-stopp går ned, slik som i Rogaland.
Bokbussene har ikke noen framtid som mindre­verdige erstatninger for filialer, men må enten framstå som fullverdige bibliotekavdelinger i de mindre lokal­samfunnene, eller ha et skreddersydd tilbud til definerte målgrupper. Bokbuss er ikke et mål i seg selv, det er et virkemiddel for å nå bibliotekpolitiske mål. Hvis bokbussene skal ha en plass i det nye biblioteklandskapet, der fysiske og digitale tjenester utfyller hverandre, og der nye strukturer legger til rette for et differensiert og sømløst tilbud til brukerne, må det oppstå en ny generasjon bokbusser som tilbyr nye tjenester – et moderne bibliotektilbud tilpasset brukernes behov.
For å nå målet om at alle skal ha tilbud om bibliotektjenester der de bor, kan bokbuss være et godt alternativ der det betyr bedre tjenester og bedre ressursutnyttelse gjennom økt samarbeid. Med nye distribusjons­former i biblioteksektoren både digitalt og fysisk, må bokbussene framstå som noe mer enn et virkemiddel for å bringe den fysiske boka fram til innbyggerne der de bor. De rullende boksamlingene må framstå som moderne, effektive bibliotek med Internett-oppkopling, kulturtilbud og et bredt utvalg av medier. Samarbeid om tjenester fra de offentlige servicekontorene, tilbud om tjenester fra arkiv og formidling fra museene, studiesenter for livslang læring, kulturelle opplevelser – det ligger mange muligheter for å ta i bruk bokbussene for å nå ut til innbyggerne med et fornyet innhold.
Et av de viktigste områdene der bokbuss kan være et hensiktsmessig virkemiddel, er å øke innsatsen for leseglede og lesestimulering blant barn og unge. Bokbussen Soria Moria i Osterøy kommune – kåret til Nordens vakreste bokbuss – har gjennom leseprosjektet Les for livet 2002−2005 og barnekunstprosjektet Ei rullande skattkiste 1999-2002 vært en suksess når det gjelder formidling av litteratur og kultur for barn og unge i barnehager og skoler. Flere steder i Norge har bokbuss vært brukt i tiltak knyttet til Den kulturelle skolesekken.
Samiske bokbusser er viktige virkemidler for å støtte opp under samisk kultur og kultur­formidling. På de samiske bokbussene lånes det ut litteratur og andre typer medier som omhandler samisk kultur, samt litteratur på samisk ved siden av litteratur på norsk. Mange samiske bokbusser bringer samisk kultur ut til store områder gjennom ulike tiltak. Sáme girjjebussa­, den lulesamiske bok­bussen som ble tatt i bruk i 2001, har blant annet invitert barna inn på stemningsfull fortellerstund rundt bålet i en ordentlig Lávvo som et kultur­tilbud til grunnskoler og barnehager i Nord-Salten.

5.5.3 Organisasjons- og finansieringsmodeller

Driften av bokbuss kan være kostnadseffektiv sammenliknet med driften av tradisjonelle filialer, særlig der driften baseres på samarbeid mellom flere kommuner. Det er mulig å oppnå stordriftsfordeler som igjen kan bety et bedre tilbud til ­brukerne. Ved en kost/nytte-vurdering må det legges vekt på kvaliteten på både innhold og ­tjenester når man sammenlikner filialer med mobile enheter. Der bokbuss primært er et tilbud i områder med spredt bosetting, vil derimot kostnadene pr. utlån ofte være høye – her dreier det seg ikke om et alternativ til bibliotekfilialer, men om et supplement.
Etablering og utvikling av mobil bibliotekvirksomhet bør utgjøre en integrert del av et helhetlig­ tilbud i det enkelte bibliotek eller den enkelte region. Her kan det regionale biblioteknivået spille en rolle. Selve driften kan derimot med fordel legges til større, faglige enheter for å sikre best mulig ressursutnyttelse. Modellen Nordland fylkeskommune har lagt seg på, der ansvaret for drift er plassert på kommunalt nivå, mens fylkes­kommunen bidrar med driftstilskudd, ser ut til å være en god modell som sikrer utvikling og tilstrekkelig stabilitet. Der det er aktuelt, bør det være naturlig å kunne få investeringstilskudd til bokbuss på lik linje med andre bibliotek- og kultur­bygg.

5.6 Fag- og forskningsbibliotekene

5.6.1 Fag- og forskningsbibliotekene – tall og fakta

Norske fag- og forskningsbibliotek besto ved utgangen av 2004 av 315 enheter og omfattet Nasjonalbiblioteket, universitetsbibliotekene med fakultetsbibliotek og avdelinger, private og offentlige høgskolebibliotek med avdelingsbibliotek, private og offentlige vitenskapelige høgskole­bibliotek, bibliotek på helseinstitusjoner, departementsbibliotek og Stortingsbiblioteket, private og offentlige bibliotek i museum, arkiv med bibliotek og andre spesialbibliotek. Dette er de bibliotekene som leverer statistikk til ABM-utvikling og Statis­tisk sentralbyrå, og som danner utgangspunkt for­ den offentlige bibliotek­statistikken for fag- og forskningsbibliotek. Det finnes fagbibliotek som av ulike grunner ikke leverer statistikk, de kan for eksempel være for små eller være uten fagutdannet bibliotekar. Disse bibliotekene er følgelig ikke formelt med i biblioteknettverket.
Nasjonalbiblioteket omtales spesielt i kap. 5.8. Nasjonalbiblioteket er ikke inkludert i de ­statistiske opplysningene i dette kapitlet.
I 2004 betjente bibliotekene rundt 313 000 stu­denter og tilsatte. Den totale bestanden av dokument i fag- og forskningsbibliotekene var ved utgangen av 2004 på ca. 39,6 millioner enheter, til­veksten var i 2004 i underkant av 400 000 enheter. Antall årsverk i 2004 var 1226, fordelt på 1515 ansatte.
Fag- og forskningsbibliotekenes totale utgifter i 2004 var ca. 868 millioner kroner. Hva som legges i det enkelte biblioteks totale utgifter, kan imidler­tid variere fra bibliotek til bibliotek avhengig av institusjonenes interne budsjettrutiner. Utgifter til bibliotekenes drift, som for eksempel husleie, utgifter til renhold, vaktmestertjenester, føres ulikt i de forskjellige institusjonene. Opplysningene på dette punktet er derfor lite sammenlignbare. Utgiftene til medieinnkjøp har i perioden 1995-2004 steget fra ca. 159 millioner kroner (192 millioner 2004-kroner) til drøye 270 millioner kroner. Fra 2001 inngår kjøp av informasjons­tjenester i dette tallet. Utgifter forbundet med innkjøp har økt betraktelig i perioden. Stigningen er særlig synlig fra 2001.
Figur 5-9 viser utviklingen i forholdet mellom tilvekst i mediebestanden og utgifter til innkjøp siden 1995. Utgiftene til innkjøp (akkvisisjonsutgiftene) har steget med 70 prosent siden 1995. Den årlige tilveksten av medier, fysiske og digitale, er derimot på et lavere i nivå enn i 1995. En stor økning i utgifter til innkjøp gir altså intet utslag i økt tilvekst. Valutasvingningene påvirker innkjøpet, da fagbibliotekenes innkjøp domineres av utenlandsk materiale. Rapporten Danser med ulver (ABM-utvikling 2006a) viser at utgifter til tidsskriftabonnement har steget så mye at det kan hindre grupper i å ta i bruk ny, forskningsbasert kunnskap. Rapporten viser at mediebudsjettene­ ­synker samtidig som gjennom­snittsprisene for medier stiger. Generelt har tilveksten sunket betraktelig, ikke minst sett på bakgrunn av økt studenttall ved universitetene og høgskolene.
Figur 5-10 viser fag- og forskningsbibliotekenes totale utlån for perioden 1995 til 2004.
Fra 1999 omfatter det totale utlånet ordinære utlån og nedlastninger av digitale dokumenter. Antall nedlastninger samsvarer med tradisjonelle utlån. Målemetoder for bruk av digitale ressurser­ er problematiske, og de ulike leverandørene av pakker av lisensiert materiale benytter til dels ulike standarder. Tallene er derfor basert på et relativt tynt materiale. Dette er et internasjonalt problem som det arbeides aktivt for å løse. Samlet viser tallene en tilnærmet dobling av det totale utlånet i perioden. Nedlastninger av digitale dokumenter utgjør imidlertid en stadig økende del av det totale utlånet.
Tallene for bokutlån i fag- og forskningsbibliotekene har i perioden 1995-2005 økt med ca. 25 prosent.
Figur 5-11 viser forholdet mellom bestanden av digitale og trykte tidsskrifter i fag og forskningsbibliotekene. Tall for 2003 og 2004 i rapporten Danser med ulver (ABM-utvikling 2006a) viser at det i denne perioden har vært en økning på 274 prosent av digitale tidsskrifter. Digitalt materiale er enklere, arbeidsbesparende, plassbesparende og bedre tilgjengelig.

5.6.1.1 Universitets- og høgskolebibliotekene
Universitets- og høgskolebibliotekene omfatter bibliotek ved universitet, private og offentlige vitenskapelige høgskoler og private og offentlige høgskoler.
Fra 2005 regner man med seks universitetsbibliotek. To nye universitetsbibliotek kom til i 2004 og 2005, Universitetsbiblioteket i Stavanger og Universitetsbiblioteket for miljø- og biovitenskap på Ås. Gruppen omfatter dessuten biblioteket ved Universitetssenteret på Svalbard, 95 høgskolebib­liotek og 13 vitenskapelige høgskolebibliotek.
Universitets- og høgskolesektoren er i forandring, vitenskapelige høgskoler og høgskoler søker om universitetsstatus. Dette virker inn på organiseringen av bibliotekene og på antallet bibliotek og betjeningssteder.

Juridisk og administrativ forankring
Universitets- og høgskolebibliotekene er underlagt universitets- og høgskolestrukturen, som igjen styres av staten og politikerne, eventuelt av private eiere. De fleste universitet og høgskoler og deres bibliotek er statlige og tilknyttet Kunnskapsdepartementet.
Bibliotekene i universitets- og høgskolesektoren­ er ikke omfattet av den eksisterende bibliotekloven (lov om folkebibliotek). Bibliotekene forholder seg til de lover og regler som gjelder for eierinstitusjonen. En ny lov om universiteter og høgskoler trådte i kraft fra 01.08.2005. Loven omfatter de private høgskolene. Bakgrunnen for den nye loven er Kvalitetsreformen. Den nye loven gir felles rammeverk for institusjonenes virksomhet. Loven stiller ikke noe krav om bibliotek, men det legges til rette for at departementet kan pålegge universitet eller høgskoler et særskilt nasjonalt ansvar for forskningsbibliotek.
I Ot.prp. nr. 79 (2003-2004) Om lov om universi­teter og høyskoler (s. 21), påpekes det at universi­­tets-­ og høgskolebibliotekene må ha gode bibliotek for å kunne støtte opp om den faglige virksom­heten i institusjonen.
Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) ble opprettet 01.01.2003. NOKUT har med hjemmel i gjeldende lov utarbeidet Forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høgskoler (Utdannings-­ og forskningsdepartementet 2005b). Her heter det at «institusjonen skal ha et tilfredsstillende fagbibliotek.» NOKUT har utarbeidet en mer omfattende forskrift, Forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet 2006a), som angir mer spesifiserte krav til bibliotek ved universitets- og høgskoler for å oppnå akkreditering. Forskriften ble fastsatt av NOKUT 25.01.2006. Her fastslås det i kap. 3: Utfyllende kriterier for akkreditering av institusjoner at:
1. Institusjonen skal ha hensiktsmessige lokaler med arbeidsplasser, moderne teknologi og kompetent personale.
2. Institusjonen skal ha lett tilgjengelig relevante digitale og konvensjonelle samlinger og/eller tjenester for studenter og vitenskapelig personale.

Økonomi
Sentrale midler til det enkelte universitet og den enkelte høgskole gis i form av rammebevilgninger, basert på forrige års regnskap og produksjon. Endringer forekommer i de tilfeller der det er endringer i aktivitetsnivået, hovedsakelig endringer i antall studenter som gjennomfører utdannin­gene. I den nye finansieringsmodellen er resultatbasert finansiering et av elementene. Det vil si at forskningsaktiviteten og formidlingsaktiviteten gir utslag på neste års bevilgning. Vitenskapelige publikasjoner blir registrert for å danne grunnlag for den resultatbaserte finansieringen fra Kunnskapsdepartementet. Lov om universiteter og høgskoler viser til institusjonenes formidlingsansvar. Formidlingsutvalget, nedsatt av Undervisnings- og forskningsdepartementet i 2005, ute­later imidlertid formidling i museer og bibliotek når det gjelder resultatbasert finansiering.
Rammebevilgningene skal generelt dekke de totale driftsutgiftene i institusjonene, inkludert bibliotekets. I tillegg kommer eventuell inn­tjening og særskilte bevilgninger. Det er opp til den enkelte institusjon å avgjøre størrelsen på bevilgningen til sitt bibliotek. Departementet kan imidlertid gi føringer for sine bevilgninger.

Bemanning og kompetanse
I 2004 var antall årsverk i universitets- og høgskolebibliotekene 949. Tilsvarende tall i 1995 var 865. Fordelingen av årsverk mellom universitetsbibliotek, statlige høgskolebibliotek, andre høgskolebibliotek og vitenskapelige høgskolebibliotek var 501, 339, 21 og 87. Universitetsbibliotekene står altså for den største delen av bibliotekansatte i sektoren. Personalet omfatter administrativt personale, universitetsbibliotekarer, bibliotekarer og teknisk personale. I Forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet 2006a) angis mer spesifiserte krav til bibliotek ved universitets- og høgskoler for å oppnå akkreditering. Her sies det blant annet at bibliotekene ved universitetene og høgskolene for å bli akkreditert skal ha «kompetent personale». Det er opp til den enkelte institusjon og dens bibliotek å avgjøre hva som ligger i begrepet kompetent personale.
Institusjonene har ulike mål, verdier og opp­gaver. Fagbibliotekene kan, i tillegg til å yte bibliotektjenester, være tildelt ansvar for andre spesielle tjenester. Bibliotekpersonalet må derfor ha en sammensetning som er i tråd med institusjonens fagprofil og de oppgaver som er tillagt biblioteket.

Samlinger og aktivitet
Bibliotekenes samlede bestand har i perioden 1995-2004 økt fra drøye 10 millioner til drøye 13 millioner enheter. Universitetsbibliotekenes bestand i 2004 var ca. 8,5 millioner enheter, mens høgskolene (statlige og private) hadde samlinger på drøye 3 millioner enheter.
Bibliotekene hadde samlet en nedgang i den årlige tilveksten på ca. 20 000 enheter. Tydeligst var nedgangen i perioden 1996-2002, og spesielt i universitetsbibliotekene og de vitenskapelige høgskolebibliotekene. Antall enheter i høgskolebibliotekene har derimot økt. Dette har sannsynligvis sammenheng med sammenslåingen av 98 regionale høgskoler til 26 statlige høgskoler i 1994 og den generelt styrkede utviklingen i høgskolesektoren.
Utlånet har økt i perioden 1995-2004, fra ca. 2,8­ millioner til 3,5 millioner. Utlånsøkningen gjelder alle bibliotektypene i gruppen, men spesielt høgskolebibliotekene. Antall utlån må imidlertid ses i sammenheng med tilgangen til stadig mer digitalt materiale. Generelt har aktiviteten i universitets- og høgskolebibliotekene økt betraktelig i tidsrommet 1995-2004.
Figur 5-10 viser forholdet mellom fysiske utlån og nedlastninger av digitalt materiale. Antall nedlastninger er registrert fra 1998. Fra 2001 viser statistikken en kurve som går rett til værs. Nedgangen fra 2000 til 2001 kan blant annet forklares ut fra uklarheter/vanskeligheter med metodene for måling av antall nedlastninger av digitalt materiale.
Innkjøpsutgiftene i universitets- og høgskolebibliotekene steg fra 124 millioner kroner i 1995 (153 milioner 2005-kroner) til 205 millioner kroner i 2004. Som generelt for fag- og forskningsbibliotekene har akkvisisjonsutgiftene i universitets- og høgskolebibliotekene steget betraktelig, mens den totale tilveksten har gått ned.
Antall periodika (trykt og digital form) i abonnement har tilnærmet blitt fordoblet i perioden. Universitets- og høgskolebibliotekene går i stigende grad over til digital levering av tidsskrifter.

5.6.1.2 Spesialbibliotekene
Antallet spesialbibliotek er i stadig bevegelse, det legges ned og etableres bibliotek. Gruppen omfatter bibliotek i ulike institusjoner og virksomheter, og betjener hovedsakelig brukere i eierinstitusjonen.
Statistikk for 2004 viser at det var 30 bibliotek i helseinstitusjoner (private og offentlige), 10 departementsbibliotek og Stortingets bibliotek, 20 private og offentlige museumsbibliotek, 7 arkiv med bibliotek, og 82 andre offentlige og private spesialbibliotek som leverer statistiske opplysninger. Totalt er det 149 bibliotek i denne gruppen.
Antallet spesialbibliotek var i 1995 131. Gruppen hadde sin topp i 2001 med 173 spesialbibliotek. Antallet spesialbibliotek var tilnærmet stabilt i perioden 1997 til 2003. Statistikken viser så en markant nedgang i antallet fra 2003 til 2004.

Juridisk og administrativ forankring
Spesialbibliotekene omfatter fagbibliotek som ikke er knyttet til utdanningssektoren. Eierne kan være statsforetak, private med bevilgninger over statsbudsjettet, helstatlige, eller rent private. Bibliotekene har ingen lovmessig forankring. Det er opp til den enkelte institusjon å etablere eget fagbibliotek.

Økonomi
Bibliotekene får sin bevilgning gjennom eierinstitusjonen, og er derfor avhengige av institusjonens prioriteringer fra år til år.
Spesialbibliotekenes totale utgifter var i 2004 drøye 154 millioner kroner. Totalsummen må imidlertid ses i lys av ulik praksis i bibliotekene over hva som blir tatt med under bibliotekets regnskap når det gjelder husleie, telefonutgifter osv.

Bemanning og kompetanse
284 årsverk var i 2004 knyttet til spesialbibliotekene. Det vil si gjennomsnittlig 1,9 årsverk pr. institusjon. Gruppen består hovedsakelig av små bibliotekenheter med vanligvis 1-2 ansatte. I 1995 var 323 årsverk tilknyttet offentlige og private spesialbibliotek. Antallet ansatte i spesialbibliotek nådde en topp i 1998. Siden har tallet gått gradvis nedover, og var i 2003 sunket til en tredjedel av antall ansatte i 1998. Det samme forholdstallet gjelder årsverk.
De bibliotekansattes kompetanse vil samsvare med og avspeile eierinstitusjonens faglige profil og de oppgaver som er tillagt biblioteket.

Samlinger og aktivitet
Spesialbibliotekene hadde i 1995 ca. 3,7 millioner­ bøker og periodika. I 2004 var samlingene på rundt 3,6 millioner bøker og periodika. Samlingene var på topp i 1997 (4,4 millioner) og har deretter vist gradvis nedgang. Dette er naturlig sett i forhold til antall spesialbibliotek og ansatte i disse bibliotekene i samme periode.
Vi ser den samme utviklingen i antall utlån. Antall effektuerte utlån var på henholdsvis 483 000 (1995) og 463 000 (2004), med topp i 1996.
Som i andre fagbibliotek, viser statistikken for spesialbibliotekene at tilveksten har holdt seg tilnærmet konstant. De totale akkvisisjonsutgiftene steg imidlertid til 2002, da de falt betraktelig. Dette må ses på bakgrunn av reduksjonen i antall spesialbibliotek.
Vi ser det samme mønsteret som i de øvrige fag- og forskningsbibliotekene, når det gjelder fordelingen mellom trykte og digitale tidsskrifter. Digitale tidsskrifter er blitt mer og mer vanlige, selv om dominansen ikke er så markant her som i universitets- og høgskolebibliotekene.

5.6.2 Universitets- og høgskolebibliotekenes oppgaver og tjenester

Universitets- og høgskolebibliotekenes primærfunksjon er å tilby, og videreutvikle, relevante tjenester for interne brukere, men de er samtidig åpne for eksterne brukere. Sammen med Nasjonal­biblioteket er de landets viktigste kunnskapskilder for faglig og akademisk dokumentasjon og littera­tur innenfor de enkelte fagområdene, på norsk og utenlandske språk, og har en meget viktig oppgave i forhold til demokratisk tilgang til dokumentasjon og litteratur innenfor disse områdene. De har således en todelt oppgave. Bibliotekene skal være en integrert del av egen institusjon, samtidig som de skal være en del av samfunnet som helhet og av biblioteknettverket.
I NOU 2000: 14 Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge (kap. 2.1.13) sies det at bibliotek i høyere utdanning i de siste 20 år har gjennomgått store forandringer og fått nye utfordringer. Bibliotekene har grunnsamlinger, i konvensjonell og digital form, som er i stand til å møte utdannings- og forskningsbehovene i Norge og som kan være et fundament for Norge som kulturnasjon. Det presiseres imidlertid at bibliotekene står foran nye store utfordringer, blant annet eiendomsrett, opphavsrett og betaling for bruk, og at det er behov for et sterkt nettverkssamarbeid for deling av kompetanse og ressurser. Andre viktige interne utfordringer er Kvalitetsreformen, ny finansieringsmodell, nye mastergrader, ny doktorgrad og nye doktorgradsprogrammer, nye modeller for ledelse, endringer­ i arealdisponeringer (som et resultat av nye undervisningsformer) samt ny organisering av randsonevirksomheten.
Universitetene, de vitenskapelige høgskolene og de øvrige høgskolene har ansvar for utdannings­tilbud til omkring 200 000 studenter, 20 000 ansatte og et økende antall søkere til etter- og videreutdanningstilbud. Bibliotekene tar seg av tradisjonelle bibliotekoppgaver knyttet til anskaffelse, registrering, oppbevaring, tilgjengeliggjøring og formidling av konvensjonelt og digitalt materiale. De ulike universitets- og høgskolebibliotekene gir ulike tilbud og tjenester avhengig av profil og ståsted. De enkelte universitetsbibliotekene dekker i hovedsak et bredt fagfelt, men har ulike tyngdepunkt og spesialiseringer. Bibliotekene ved høgskolene dekker ofte mer avgrensede fagområder og spesialiseringer.
For universitets- og høgskolebibliotekene er det digitale bibliotek ikke en visjon, men en virkelighet. Bildet av det tradisjonelle utlånsbiblioteket er blitt mindre og mindre synlig. Tilgangen til både digital og konvensjonell informasjon og dokumen­tasjon har økt kraftig. Dette har innvirkning på organiseringen av bibliotekene, på bruk av biblioteklokalene og på antall bibliotek og betjeningssteder. For å utnytte bibliotekenes ressurser maksimalt og sikre optimal og lik tilgang til dokumentasjons- og informasjonsressurser og kompetanse kan det være hensiktsmessig å slå sammen mindre bibliotek, eller at små bibliotek legges inn under større bibliotek. Dette kan gjøres i form av formelle beslutninger og formelle avtaler, også begrunnet ut fra lønnsomhet og effektivitets­hensyn. Dette var bakgrunn for omorganiseringen i høgskolesektoren i 1994, og den samme tendensen ses i universitetene der instituttbibliotekene blir samlet i større enheter, som for eksempel HUMSAM-biblioteket ved Universitetet i Oslo.
Universitets- og høgskolebibliotekene må samarbeide på flere arenaer, med egen institusjon, med de øvrige universitet og høgskoleinstitusjoner, de øvrige universitets- og høgskolebibliotek og med biblioteknettverket, nasjonalt og internasjonalt. Samarbeid er nødvendig for bedre utnyttelse av eksisterende kompetanse og erfaring i bibliotekene, for forsknings- og utviklingsarbeid relevant for området og for maksimal utnyttelse av de samlede ressursene.
Bibliotekene opererer i et spenningsfelt mellom eierinstitusjonenes utvikling, den teknologiske utviklingen og en utvikling, eller forandring, av brukeratferd og brukernivåer. I tillegg er det en rivende utvikling i bibliotekene generelt og deres samhandling. Utviklingen går, og må gå, fra vekt på det internt bibliotekfaglige til vekt på det brukerorienterte, og på synlighet i institusjonen. Bibliotekene utvikler sine tjenester i dialog med fagmiljøene og studentene. På den måten vil tilbudet, og den kompetanse som ligger i biblioteket og de bibliotekansatte, bli maksimalt utnyttet.

5.6.2.1 Målgrupper
Universitets- og høgskolebibliotekenes målgrupper kan deles i to hovedgrupper: interne brukere og eksterne brukere. Interne brukere omfatter vitenskapelig ansatte på alle nivå, administrativt personale og studenter på ulike nivåer, inkludert fjernstudenter. Eksterne brukere kan omfatte enkeltbesøkende, uteksaminerte studenter i alle aldre, ansatte i institusjoner som bibliotekene har inngått særskilte avtaler med, og andre som har behov for kunnskapsressursene som bibliotekene representerer. Bibliotekene har i særlig grad tatt høyde for eksterne brukere slik at lisensavtaler for digitale baser inneholder bestemmelser for fri bruk for brukere på stedet, såkalte «walk in»-brukere.

5.6.2.2 Samarbeids- og koordineringsorgan
Universitets- og høgskolerådet (UHR) er det viktigste samarbeidsorganet for norske universitet og høgskoler. UHR har opprettet et Bibliotekutvalg (UHR-B) som skal være et rådgivende og koordinerende utvalg i saker som gjelder bibliotek- og informasjonstjenester. Utvalget skal blant annet være et bindeledd mellom medlemsinstitusjonenes bibliotek, fremme nasjonalt samarbeid og faglig koordinering mellom dem, bidra til utforming av en felles nasjonal strategi for universitets- og høgskolebibliotekenes oppgaver, og bidra til å definere og avklare bibliotekenes oppgaver i forhold til egen institusjon og i forhold til samfunnet og det offentlige.
I tillegg er biblioteksystemet BIBSYS et sentralt bindeledd mellom forsknings- og utdannings-bibliotekene. BIBSYS-samarbeidet er et sterkt faglig nettverk for bibliotekene og en støtte til koordinering, kompetanseoppbygging og faglig utvikling i deltakerbibliotekene.

5.6.2.3 Integrering i eierinstitusjon
Bibliotek- og informasjonstjenestene i universi­tets- og høgskolesektoren møter store utfordrin­ger og er under stadig utvikling og omorganise­ring for å tilfredsstille de krav som stilles til bibliotek i utdanningssektoren. Bibliotekene skal gjennom tjenester og samlinger bidra til å videreutvikle institusjonen som helhet, og har i de senere år utvidet og strømlinjeformet sine aktiviteter og tjenester til eierinstitusjonene. Bibliotekene er framfor alt preget av at de er tildelt nye oppgaver i eierinstitusjonen, for eksempel pedagogisk virksomhet, publiseringsoppgaver og ulike eksterne oppdrag, av overgangen fra trykt til digital informasjon og dokumentasjon, og av en utvikling av biblioteket som studieplass.
Universitets- og høgskolebibliotekenes primær­funksjon er å tilby og videreutvikle relevante tjenester for interne brukere. Biblioteket i en utdanningsinstitusjon eksisterer i kraft av å kunne fungere som et verktøy for egen institusjon.­ Bibliotektjenesten skal være integrert i faglig virk­somhet og være en aktiv støttespiller for ­studenter og tilsatte. Det er ønskelig at biblioteket­ er en integrert del av institusjonens øvrige administrative og faglige systemer. På den måten vil biblioteket være en naturlig og selvfølgelig del av utdanningstilbudet med sine tildelte konkrete oppgaver. Universitets- og høgskolebibliotekene er organisatorisk stort sett plassert som en teknisk administrativ støtteavdeling under institusjonens direktør. Bibliotekene mangler i noen grad formelle veier inn i den enkelte institusjons faglige fora for undervisning og forskning. Dette kan oppleves som hinder for utvikling og drift av biblioteket.
Målet er et helhetlig læringsmiljø med relevante kompetente støttetjenester avhengig av den enkelte institusjons profil og behov. For å oppnå dette må bibliotekene ha et profesjonelt samarbeid, formelt og uformelt, med undervisnings-, forsknings- og studiemiljøer. Dette vil i stor grad prege bibliotekets tilbud av tjenester og den interne samlingsoppbyggingen.

5.6.2.4 Kvalitetsreformen
Integrering i egen institusjon er, og har vært, et mål for bibliotekene i universitets- og høgskolesektoren, og det er en forutsetning for å kunne oppfylle kravene som kommer fram i blant annet Kvalitetsreformen. Følgelig legger bibliotekene sin strategi og sine mål tett opp til eierinstitusjonenes strategi. Kvalitetsreformen innebærer en markant omstilling og fornyelse av universitetenes og høgskolenes virksomhet. Fagene er modulisert, og det er etablert ny studiestruktur, nye grader og nye karakterer. Dette samordnes også på internasjonalt nivå. Den interaktive delen av undervisningen­ er økt, og planleggingen og gjennomføringen av studier er i høy grad avhengig av IKT-verktøy. I tillegg medfører mappeevalueringen et aktivt samarbeid med biblioteket. Universitets- og høgskolebibliotekene er således viktige deltakere i arbeidet med å realisere Kvalitetsreformen. I samarbeid skal bibliotekene videreføre det etablerte samarbeidet mellom underviser og bibliotek, og utvikle nye tjenester til studenter og ansatte. Undersøkelse om bibliotekbruk (Buskoven 2006) viser at hele 84 prosent av studentene har vært innom universitets- eller høgskolebiblioteket siste år. Videre besøkte tre av fire studenter som tar en form for videre- og etterutdanning, universitets-­ og høgskolebiblioteket i løpet av det siste året. Denne aktive bruken av biblioteket kan blant annet ha sin bakgrunn i bedre og mer tilpassede bibliotektjenester, bedre synliggjøring og gjennom­føringen av Kvalitetsreformen.
Kvalitetsreformen har, i følge en undersøkelse utført av Universitets- og høgskolerådet (2004), styrket bibliotekets stilling i utdanningsinstitusjonene. Oppfølging av Kvalitetsreformen vil være en sentral oppgave for bibliotekene de nærmeste år, og bør bli et viktig samarbeidsområde for bibliotekansatte og undervisningspersonalet. Samtidig har de fleste læresteder tatt i bruk såkalte læringsplattformer til hjelp i studiearbeidet. Ulike systemer, som LMS (Learning Management System) og VLE (Virtual Learning Environment), er tatt i bruk på flere undervisningssteder. Bibliotekene har i stor grad fått ansvar for opplæring og bruker­støtte, og de står for organiseringen.

5.6.2.5 Universitets- og høgskolebibliotekene som fellesressurs og deltaker i biblioteknettverket
I St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – krev din rett (kap. 2.8), vises det til samfunnets krav til universitetene og høgskolene. Viktige samfunns­endringer og endringer i forventninger fra studenter og fra samfunns- og arbeidsliv utfordrer institusjonene og den etablerte politikken for ­høyere utdanning og forskning. Institusjonene sam­virker nært med samfunns- og arbeidsliv, og de må fylle sin rolle som spydspisser i kompetansesamfunnet.
Universitets- og høgskolebibliotekene har tradisjonelt sett lagt større vekt på egen institusjon enn på biblioteksektoren og tjenester til eksterne brukere. Dette er naturlig ut fra den funksjonen de skal fylle. Likevel har de vært aktive bidrags­ytere, ikke minst når det gjelder fjernlån, til de øvrige bibliotekene, og samtidig har de stilt sine samlinger til disposisjon for enkeltbrukeren.
Utdanningsmarkedet er blitt både nasjonalt og internasjonalt. Det er kamp om studentene og de beste forskerne. Konkurransen fører til høyere krav, høyere kvalitet, høyere kompetanse og bedre synliggjøring av tilbudet i den enkelte institusjon. Biblioteket kan bli et konkurransefortrinn i denne kampen. Utdanningsinstitusjonene, og dermed bibliotekene, skal konkurrere og samtidig samarbeide. Tettere institusjonell integrering kan føre til mindre samarbeid i biblioteknettverket og bli en hindring for realisering av det sømløse bibliotektilbudet. Samtidig vil biblioteknettverket være en forutsetning for en effektiv bibliotekdrift, og en forutsetning for å oppnå lik tilgang til kunnskap og informasjon for alle, som er et nasjonalt mål.
Samtidig som biblioteket skal være en integrert del av egen institusjon, skal det være en del av biblioteknettverket. Universitets- og høgskole­bibliotekene er en viktig og uunnværlig del av det norske og det internasjonale biblioteklandskapet.­ Disse bibliotekene forvalter og har tilgang til om­fattende kunnskapsressurser som må være tilgjengelig for allmenheten dersom Norge skal framstå som en nasjon som satser på kunnskap og kompetanse. De må være et sentralt element i et samlet bibliotektilbud. Det har dessuten vært et uttalt ønske at utdanningsinstitusjonene skal fungere som en kompetanseressurs i nærmiljøet og en bidragsyter i lokal næringsutvikling.
Målet må være relevant og god tilgang til kunnskapskilder for alle: studenter på ulike nivåer, vitenskapelig ansatte, eksterne enkeltbrukere, uavhengig av hvilken utdanningsinstitusjon de er tilknyttet eller hvor de befinner seg i landet. Det bør likevel åpnes for at tjenester og tilgang til spesielt materiale i en begrenset utstrekning skal kunne reserveres brukere, interne så vel som eksterne, på undervisningsstedet.
Studentene er i stor grad brukere «på tvers», dvs. de er brukere av både folke- og fagbibliotek for innhenting av kunnskapsressurser i sin studiesituasjon. Det gjelder ikke minst fjernstudentene. Utviklingen av et variert tilbud av mastergrader gjør at stadig flere voksne som kombinerer arbeid med studier, vil ha behov for bibliotektjenester på et høyt nivå uten å være i daglig kontakt med studiestedet. Dette krever at bibliotekene samhandler for å imøtekomme disse brukernes bibliotekbehov. Universitets- og høgskolebibliotekene må tilrettelegge sine tjenester for disse brukerne slik at brukerne kan få tjenestene direkte fra institusjonene. For å komme fjernstudentene i møte må bibliotekene legge større vekt på utvikling og drift av nettbaserte tjenester. Samtidig vil mange fjernstudenter eller deltidsstudenter gå veien om det lokale folkebiblioteket. Denne samhandlingen mellom bibliotekene er en del av den sømløsheten som må tilstrebes.

5.6.2.6 Det digitale bibliotek
Det har i de senere årene vært en sterk vekst i om­­fanget av digitale tjenester og i omfanget av tilgang til digitale databaser og tidsskrifter. Biblioteket har gått fra å være fysisk til å være både fysisk og digitalt. Universitets- og høgskolebibliotekene er allerede i hovedsak digitale. Utviklingen har kommet langt, og vil bli stadig mer omfattende. Det er en utfordring å få det fysiske materialet til å kommunisere med det digitale, og omvendt. En forespørsel eller et søk må resultere i et produkt bestående av digitalt og konvensjonelt materiale uten unødvendige dubleringer. Ved en overgang fra trykte til digitale kilder vil behovet for nær­bibliotek kunne avta. Bibliotektjenestene blir tilgjengelige via brukerens egen arbeidsplass. Imidlertid vil nye studie- og arbeidsformer vise behov for fysiske bibliotek og læringssentre med fleksible arbeidsplasser.
Sentralt i et digitalt bibliotek er enklere tilgang, gunstige lisensavtaler, digitalisering og arkivering av e-ressurser. Gjennom bibliotekene gis det tilgang til et varierende antall kilder. Disse er i utgangs­punktet forskjellige og har ulike brukergrensesnitt. Bibliotektjenestene framstår generelt som relativt brukervennlige og lett tilgjengelige for de fleste brukerne, men de er del av et område som er i stadig utvikling og som stadig vil måtte følges opp.
Ulike verktøy er utviklet eller er under utvikling for å samle ressursene og legge til rette for enklere brukertilgang. Dette foregår blant annet gjennom utvikling av portaler, fellessøk og søkeportalverktøy og er i gang hos flere norske aktører: Universitets- og høgskolerådet, ABM-utvikling, Nasjonalbiblioteket og BIBSYS. Universitetsbibliotekene har samarbeidet om en bibliotekportal, en felles søkeportal for kvalitetssikrede digitale ressurser.
For å etablere gode fagportaler er det nødvendig med tett samarbeid med fagmiljøene. En ser imidlertid tegn på at tradisjonelle fagportaler blir erstattet av avanserte søkemotorer. Målet for bibliotekene er optimal utnyttelse av de mulig­hetene informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir. Samtidig må det fokuseres på bruker­tilgjengelighet. Google, og andre generelle søkemotorer, er en stadig tyngre medspiller i forbindelse med informasjonssøking. Disse gir tilgang til store mengder informasjon på en brukervennlig måte, men informasjonen er i liten eller ingen grad kvalitetssikret. For å bli konkurransedyktige må bibliotekene tilby noe mer enn de kommersielle leverandørene. Bibliotekene gir tilgang til kvalitetssikret informasjon. Og tilgangen er i stor grad fri. Dette er et fortrinn som søkemotorene foreløpig ikke kan tilby fullt ut.
En del digitale ressurser er fritt tilgjengelige, men bibliotekenes tilbud omfatter dessuten tilgang til lisensiert materiale (ABM-utvikling 2006a). Omfanget varierer fra institusjon til institusjon. Kostnader for tilgang beregnes ut fra ulike systemer. Det er store prisvariasjoner på lisensiert materiale, og tilgangen må kontrolleres gjennom systemer for autorisering og autentisering. Enkeltinstitusjoner kan kjøpe tilgang til lisensiert materiale ut fra antallet potensielle brukere (ansatte og studenter) i institusjonen. Det er ønskelig at enkeltbrukere uten institusjonstilknytting får tilgang til lisensiert materiale ved spesielle behov. Institusjonens økonomi er styrende for antallet lisensavtaler som blir inngått. Det kan bli kostbart å skaffe vitenskapelig ansatte med spesielle, eventuelt smale, fagområder i den enkelte institusjon tilgang til ønsket materiale.
Programmet Norsk digitalt bibliotek (NDB) har en sentral rolle i utviklingen av et norsk digitalt bibliotek. Gjennom NDB er det mulig å samordne de enkelte tiltak for å få maksimalt utbytte av den kompetanse og de ressurser som brukes på dette. Programmet drøfter spesielle utfordringer og kommer med forslag til aktuelle løsninger. (Se mer om NDB i kap. 7).

5.6.2.7 Institusjonens forskningsaktivitet og biblioteket
Omorganiseringen i høgskolesektoren i 1994 førte til et redusert antall høgskoler/høgskole­bibliotek og høyere krav til forskning. Høgskolebibliotekene må dermed ha bibliotek med avanserte informasjons- og dokumentasjonstjenester i samsvar med forskernes behov på samme måte som universitetsbibliotekene og de vitenskapelige høgskolene. Forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004–2005), peker på at mindre forskningsinstitusjoner kan få begrenset sin tilgang til forsk­ningsmateriale på grunn av for store kostnader (se over). Dette må løses på nasjonalt nivå (ABM-utvikling 2006a).
Ifølge stabsdirektør Hans Martin Fagerli ved Høgskolen i Oslo har ikke høgskolene fått bevilgninger for å følge opp dette. Han skriver: «Forskjellene i innkjøpsbudsjett mellom universitets- og høgskolebibliotekene er betydelig større enn studenttallene skulle tilsi. Det samme forholdet ser vi i antall ansatte og samlingenes størrelse. Hvis man regner ut utlån pr. student vil man imidlertid se at det ikke er vesentlige forskjeller, og utlån pr. årsverk er endog langt høyere i høgskolebibliotekene. Veldig enkelt kan vi si at det er mer å gjøre ved høgskolebibliotekene, men mindre å handle for» (Fagerli 2005a).
Universitetsbibliotekene har tidligere vært store nettoytere i fjernlånssamarbeidet, noe som til dels har veid opp for de noe bedre bevilgnin­gene.Utviklingen i fjernlånsaktiviteten viser imidlertid nå en jevnere fordeling mellom de ulike universitets- og høgskolebibliotekene. Høyere bevilgninger til universitetsbibliotekene kan ha bakgrunn i større forskningsaktivitet ved universitetene enn ved høgskolene.
Forskningsaktiviteten ved den enkelte institusjon stiller spesielle krav til biblioteket. Fagbibliotekene bidrar aktivt som leverandører til institusjonenes forskningsaktivitet og dermed til verdiskaping. Det stilles krav om målrettet samarbeid mellom universitet, forskning og bibliotek. Biblioteket må, i samarbeid med forskerne, finne frem til og legge til rette for løsningene som er best for den enkelte forsker og for institusjonen. Det er stort behov for tilgang til forskningsmateriale både på institusjonsnivå og på nasjonalt og internasjonalt nivå. Informasjonsteknologien gjør det lettere å få tilgang til, spre, kommunisere og manipulere store mengder data, og må derfor tas i bruk innen alle områder for forskning. Den enkelte institusjon må gi tilgang til lisensiert og fritt materiale tilpasset forskningsaktiviteten ved institusjonen.
Forskningen er internasjonal, og stiller krav om effektiv informasjons- og dokumentasjonsutveksling mellom de internasjonale forskningsmiljøene. En australsk rapport (Australia. Department of Education, Science and Training 2005) peker på behovet for et mer intensivt internasjonalt samarbeid og bedre utnyttelse av de mulighetene informasjonsteknologien gir. Internasjonalt forsk­nings­samarbeid krever tekniske løsninger som er tilpasset denne formen for samarbeid. Det er en utfordring å skape og utvikle en infrastruktur som er tilrettelagt for forskning innen alle områder. Virtual Research environments (VRE) er et verktøy som omfatter digital infrastruktur, tjenester og ressurser, og som muliggjør effektiv internasjonal forskning (Fraser 2005). VRE integreres med eksisterende forskningsinfrastruktur og forsk­ningspolicy og utvider mulighetene i forhold til e-science og e-research (Info Grids). Systemet mulig­gjør gjenbruk og deling av data og resultater. VRE kan ses som en parallell til Virtual Learning Environment (VLE) og Managed Learning Environment (MLV) som er blitt tatt i bruk av flere utdanningsinstitusjoner.
Utviklingen av stadig bedre søkesystemer gir utvidet og enklere tilgang til ønsket materiale. Google Scholar markedsføres som et effektivt søkeverktøy for utdannings- og forskningssektoren. Avanserte søkesystemer som gir mulighet for tilgang til informasjon fra IW (The Invisible Web) og AIW (The Academic Invisible Web) blir tilgjengelige for den enkelte forsker. Dette materialet er i liten grad registrert og offentlig publisert. Det antydes at IW omfatter 550 ganger så mye informasjon som det som gjøres tilgjengelig gjennom vanlige søkemotorer (Lewandowski 2006).

Open Access:
De store kostnadene for digitale ressurser har begrenset tilgangen og vært til hinder for fri forskningsflyt. Det er ønskelig med systemer for fri tilgang til materialet på tvers av land og institusjoner. Dette er bakgrunn for en såkalt «open access»- bevegelse.
Det er to hovedområder innen open access: open access-tidsskrifter og open access-institusjonsarkiv. Forskningssamfunnet viser en økende tendens til å ta i bruk open access-publisering og -arkiv. Vitenskapelig informasjon blir nå publisert digitalt, med forfatterens samtykke, og blir samlet i åpne institusjonsarkiv, open access-arkiver. Tilgangen er basert på OAI-PMH, Open Archives Initative – Protocol for Metadata Harvesting.
Forskernes publisering i open access-tidsskrifter og –institusjonsarkiv stiller krav til en endring av policy, kultur og arbeidspraksis på forsker- og institusjonsnivå, og på nasjonalt nivå (Heery 2006). Som hovedprinsipp må all offentlig finansiert forskning gjøres fritt tilgjenglig for alle. Bred spredning av et publisert produkt vil i prinsippet gi det økt verdi (Willinsky 2006). Økt satsing på publisering i open access vil imidlertid kreve en nasjonal politikk på området. Det er blant annet behov for etablering av systemer for fagfellevurdering og økonomisk kompensasjon.
 I utgangspunktet er det den enkelte institusjon som bestemmer hva som publiseres i institusjonens arkiv (Steele 2006). Det kan derfor variere hva institusjonsarkivet inneholder.
NORA (www.ub.uio.no/nora) er et norsk samarbeidsprosjekt som ønsker å etablere samsøk i de ulike deltakernes institusjonsarkiv. Målet er en samlet tilgang til institusjonsarkivene ved alle universitet og høgskoler. Dette vil i stor grad lette tilgangen til den nasjonale forskningsinformasjonen. Liknende tiltak ses i flere andre land. EUs innsatsområde e-infrastructure i prosjektet EGEE (Enabling Grids for E-sciencE) etterstreber tilgang til alle institusjonsarkiv i Europa.
Open access-tidsskrifter er tidsskrifter som utgis på tradisjonell måte, men kostnadene forbundet med publiseringen må dekkes på andre måter enn ved abonnement. Artiklene gjøres tilgjengelige via egne kanaler for fri og åpen tilgang (ABM-utvikling 2006a). Forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004–2005) (kap. 7.2.5), tar til orde for økt publisering gjennom open access-tidsskrifter. Meldingen mener dette kan ha en positiv effekt for bedre formidling og bruk av forskningsresultater. Meldingen sier dessuten at Utdannings- og forskningsdepartementet vil utvikle en egen formidlingskomponent i finansieringssystemet for universitet og høgskoler (kap. 7.2.6). I forbindelse med strategiplanen eNorge 2009 (Moderniseringsdepartementet 2005) skal mulighetene for i større grad å gjøre offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig utredes.

5.6.2.8 Publisering
Vitenskapelig publisering er grunnlag for forsk­ningskomponenten i budsjettene. Med en slik finaniseringsmodell er det nødvendig å registrere den vitenskapelige publiseringen ved alle universiteter og statlige høgskoler samt private høgskoler med statstilskudd. Den enkelte institusjons forsk­ningsaktivitet og -resultater blir registrert i ulike systemer for forskningsdokumentasjon, som Frida og FORSKDOK. Bibliotekene har ofte et overordnet ansvar for denne registreringen. Hovedspørsmålet er inndelingen og rangeringen av publiseringskanaler og publikasjonsformer med henblikk på kvalitet og vekting av publikasjoner, slik at ulike fag og institusjonstyper får forskningsmidler i budsjettene som samsvarer med vitenskapelig innsats, kvalitet og resultat. En del av bibliotekene har ansvar for institusjonens digitale utgivelser og den vitenskapelige publiseringen, i trykt form eller eventuelt i åpne institusjonsarkiv. Dette gjøres ofte i samarbeid mellom flere utdanningsinstitusjoner. Bibliotekene opererer i noen grad som forlag eller produsent av materiale.

5.6.2.9 Læringssentre og informasjonskompetanse
En sentral oppgave for universitets- og høgskole­bibliotekene i samarbeid med institusjonenes fag­miljøer, er å videreutvikle bibliotekene som lærings­sentre og å videreutvikle kurs og opplegg i informasjonskompetanse. Den digitale og virtuelle verden skaper et større behov for assistanse til metodisk informasjonssøking. Følgelig øker behovet for undervisning og veiledning av brukerne. Opplæring i bruk av informasjonsressurser og informasjonskompetanse, er en oppgave som bør følge brukeren gjennom hele utdanningsforløpet, tilpasset det nivået brukeren har på de aktuelle tidspunkter. Det undervisende bibliotek omfatter tradisjonell brukeropplæring, opplæring i informa­sjonskompetanse, utvikling av biblioteket som læringsressurs og integrering av bibliotek og under­visning. Utdanningssektoren har tatt i bruk begrepet digital kompetanse, som er nær beslektet med biblioteksektorens begrep informasjonskompe­tanse. Internasjonalt har en rekke aktører utarbeidet mål og standarder for informasjonskompetanse, for eksempel den amerikanske foreningen for høgskole- og forskningsbiblioteker (Egeland 2004) (kap. 7.3). Det er nødvendig med et profesjonelt samarbeid mellom utdannings-, forsknings­- og studiemiljøene og bibliotekene innenfor dette området.
IKT-baserte undervisningsopplegg og undervisningsmateriale er utviklet av blant annet Universitetsbiblioteket i Trondheim og Høgskolene i Telemark og Stord/Haugesund, og stilt til rådighet for bruk av andre institusjoner. Informasjonskompetanse har vært et satsingsområde i flere år, og er spesielt aktuelt etter innføringen av Kvalitetsreformen. Reformen legger opp til mappeevaluering, basert på studentenes regelmessige innlevering av ulike oppgaver og prosjekter gjennom semesteret.­ Biblioteket skal framstå som et ressurssenter for læring og forskning, og skal gi et studiestøttetilbud for studentene. Det skal tilby et komplett læringsmiljø som stimulerer til og støtter opp om økt læringsaktivitet.
Biblioteket som læringsarena er omtalt i kap. 12, og informasjonskompetanse i kap. 12.3.2.1.

5.6.3 Utfordringer og tiltak for universitets- og høgskolebibliotek

Universitets- og høgskolesektoren er i forandring, og står overfor store utfordringer. Sentrale utfordringer vil ligge innen hovedområdene:
• det integrerte bibliotek (i eierinstitusjon)
• det samhandlende bibliotek
• det digitale bibliotek
• det undervisende bibliotek
• det publiserende bibliotek
• det formidlende bibliotek

5.6.3.1 Integrering i egen institusjon
For maksimal utnyttelse av bibliotekets ressurser og kompetanse må dets stilling i egen institusjon styrkes ytterligere. Biblioteket må være en sentral del av egen institusjon, og det bør legges til rette for et aktivt samarbeid mellom bibliotek, administrasjon og undervisningspersonale.

5.6.3.2 Oppfølging av Kvalitetsreformen og utvikling av biblioteket som læringssenter
Biblioteket må tilpasses faglig aktivitet og undervisning i institusjonen, og imøtekomme behovet for undervisning og veiledning av brukerne. Den digitale og virtuelle verden skaper et større behov for assistanse til metodisk informasjonssøking. Det er behov for skreddersydde opplegg i bruk av informasjonsressurser, informasjonskompetanse og digital kompetanse.

5.6.3.3 Universitets- og høgskolebiblioteket som deltaker i biblioteknettverket
Bibliotekene har behov for samarbeid på flere arenaer. De må samarbeide internt i egen institusjon, med de øvrige universitets- og høgskoleinstitusjoner, de øvrige universitets- og høgskolebibliotekene og med biblioteknettverket, nasjonalt og internasjonalt. Det er en utfordring å finne balansen mellom interne behov og biblioteknettverkets ønsker og behov.

5.6.3.4 Utvikling av det digitale bibliotek
Det er behov for en plan for den videre overgangen fra trykte til digitale informasjonsressurser med sikte på å gi tilgang til flest mulig dokumenter, tidsskrifter, databaser osv. i digital form. Behovet omfatter planer for digitalisering av eldre/viktig kildemateriale og spesialsamlinger.
Utfordringen ligger i å gi enkel tilgang til digitalt materiale for alle med behov for viteskapelig og faglig dokumentasjon. Det må vurderes i hvilken grad lisensiert materiale kan gjøres enklere tilgjengelige for enkeltbrukere. Begrepet nasjonale lisenser bør utredes, og det bør vurderes hvilke digitale kilder, norske eller utenlandske, som skal gjøres fritt tilgjengelig for enkeltbrukere. Tilbudene må dessuten gjøres bedre kjent for potensielle brukere.
Kostnadene for tilgang til forskningsmateriale er store, både nasjonalt og internasjonalt, og har i noen grad hindret fri forskningsflyt. For å sikre forskere, og andre brukere, lettere tilgang til dette materialet, bør mer materiale finnes i fritt tilgjengelige institusjonsarkiv.

5.6.3.5 Forslag til tiltak
Det er ønskelig at ulike prosjekter og tiltak i sektoren samkjøres, der det er mulig og hensiktsmessig, på nasjonalt nivå. Samtidig må det støttes opp om lokale tiltak.
Universitets- og høgskolebibliotekenes tjenester foreslås styrkes gjennom flere tiltak som er beskrevet i Bibliotekutredningens del I. Tiltakene fordeler seg over de tre målområdene innhold og tjenester, struktur og organisering og kompetanse­utvikling og forskning. Her nevnes de som har spesiell forankring i høyere utdanning.

Prioritert tiltak: Utvikle tilgang til vitenskapelig informasjon produsert ved universitet og høgskoler gjennom åpne digitale løsninger
Beskrivelse: Åpne institusjonsarkiv ved universitet og høgskoler er viktige for samfunnets tilgang til vitenskapelig informasjon. Utviklingen av samlet tilgang til institusjonsarkivene ved alle universitet og høgskoler er påbegynt gjennom prosjekter for digital publisering i åpne og gratis tilgjengelige arkiver og tidsskrifter. Denne utviklingen må fortsette.

Prioritert tiltak: Utvikle verktøy og metoder for opplæring i informasjonskompetanse
Beskrivelse: Utvikling av elevenes og studentenes informasjonskompetanse skal være et prioritert område i utdanningsbibliotekene. Det kan bygges videre på erfaringer fra universitets- og høgskolebibliotekene som har utviklet konkrete verktøy og metoder for dette formålet. Veiledning i informasjonskompetanse bør integreres i de pedagogiske læringsplattformene slik at dette blir en del av læringsaktivitetene i de enkelte fag. Utviklingen skal skje i et tverrfaglig samarbeid som ivaretar kunnskaps- og erfaringsdeling på tvers av utdanningsnivåer.

(Se også prioriterte tiltak i kap. 7.7 og 12.5).

I tillegg til de spesielt prioriterte tiltakene er det særlig behov for å:
• etablere ordninger som sikrer alle studenter under utdanning tilgang til nødvendige informasjons- og dokumentasjonstjenester, uavhengig av hvor de bor i landet, eventuelt gjennom en utvidet biblioteklov der biblioteknettverket lovhjemles
• profilere universitets- og høgskolebibliotekenes digitale tilbud og forenkle tilgangen til digitale tjenester med brukervennlige grensesnitt
• satse på tjenester til universitets- og høgskolesektoren gjennom et norsk digitalt bibliotek
• satse på utvalgte nasjonale lisensavtaler for tilgang til digitale informasjonsressurser. Alternative finansieringsmodeller bør utredes
• videreføre og videreutvikle de opphavsrettslige unntak for trykt materiale til også å gjelde digitalt materiale
• utarbeide planer for digitalisering av viktig kilde­materiale og spesialsamlinger i de enkelte institusjoner
• arbeide for digital tilgang til norske kunnskapskilder for å sikre norsk som forskningsspråk
• legge til rette for formalisert samarbeid mellom bibliotek i mindre institusjoner
• inkludere avsetninger til kjøp av spesialtilpassede informasjons- og bibliotekressurser for etter- og videreutdanningen i arbeidslivet

5.6.4 Spesialbibliotekenes oppgaver og tjenester

Spesialbibliotekene omfatter fagbibliotek som ikke er knyttet til undervisningssektoren, som medisinske fagbibliotek, departementsbibliotek, private og offentlige bibliotek tilknyttet museum og arkiv og private og offentlige bibliotek tilknyttet organisasjoner og bedrifter. De fleste er fagbibliotek som hører til i større institusjoner.
Undersøkelse om bibliotekbruk (Buskoven 2006) viser at få som har behov for faglitteratur og annet informasjonsmateriale i tilknytning til arbeidet, bruker biblioteket. I den grad de bruker biblioteket er det fagbiblioteket på egen arbeidsplass som blir mest brukt. Undersøkelsen viser videre at det gjennomgående er de høyt utdannede som i størst grad bruker de ulike kanalene for å få tilgang til faglitteratur.

5.6.4.1 Integrering i eierinstitusjon
Bibliotekets primære formål er å støtte opp under eierinstitusjonens virksomhet. Samlinger og tjenester er tilpasset den enkelte institusjon.
Etter at Internett kom for fullt i løpet av 1990-årene, har berettigelsen av å opprettholde et bibliotek i institusjonen blitt satt på dagsordenen på en annen måte enn tidligere. Verdien av bibliotek kan ikke måles i raske resultater og kroner slik som en del andre tjenester, og bibliotek kan derfor bli sett på som en utgiftspost og ikke som en langsiktig investering. Spesialbiblioteket må bevise at det er lønnsomt for institusjonen, med sin kompetanse knyttet blant annet til kvalitetssikring, organisering og gjenfinning av informasjon og dokumentasjon. Det er derfor viktig at biblioteket har en strategisk forankring, og det er viktig å organisere bibliotekets kilder og tjenester på en måte som støtter opp om institusjonens mål. Det er av betydning at det er organisatorisk plassert under en interessert ledelse som forstår formålet med biblioteket.
I en kunnskapsorganisasjon kan biblioteket i større grad bli et kompetansesenter for tilrettelegging og bruk av relevant kunnskap og informasjon tilgjengelig til rett tid. Nettopp i et kunnskapssamfunn med lett tilgang til informasjon for medarbeiderne, vil det være bruk for veivisere og tilretteleggere. Produksjon og redigering av informasjon til nettbibliotek, utforming av læreprogrammer, organisering av nettverk med andre institusjoner er andre oppgaver som naturlig kan legges til bibliotektjenesten i en institusjon.

5.6.4.2 Bibliotek- og informasjonstjenester i institusjoner og næringsliv
Mange offentlige og private virksomheter har behov for bibliotektjenester. Noen velger andre løsninger enn eget fagbibliotek. Det kan være aktuelt å kjøpe bibliotektjenester på kommersiell basis, å opprette bibliotekpartnerskap, eventuelt med samlokalisering av institusjoner eller bibliotek, å benytte konkurranseutsetting eller out­sourcing. Den digitale utviklingen legger til rette for ulike løsninger.
Tilnærmingen til bibliotek- og informasjons­tjenester er varierende og kan grovt sett grupperes i tre:
• virksomheter som har etablert interne bibliotek eller informasjonssentre
• virksomheter som har valgt å organisere interne informasjonstjenester annerledes
• virksomheter som mangler kunnskap om mulighetene ved bibliotek- og informasjonstjenester

Det er rimelig å anta at en stor andel av norske virksomheter tilhører den siste kategorien.
Hva kan så bibliotekene bidra med i utviklingen av virksomheten, det være seg en offentlig institusjon eller en næringslivsbedrift? Først og fremst kan bibliotekene bidra gjennom daglig formidling av informasjon og kunnskap. De offentlige bibliotekene har samlinger som kan benyttes både ved å oppsøke biblioteket eller lånes gjennom fjernlån fra et annet bibliotek. Bibliotekene i universitets-­­ og høgskolesektoren har dessuten en rekke kunnskapskilder som ikke er fritt tilgjengelige på nettet, eller som kan være vanskelige å finne fram til av brukere uten spesiell kompetanse i informasjonssøking. Det gjelder betalingsdatabaser, tidsskrifter og forskningsresultater med interesse og verdi for lokal forskning, innovasjon og næringsutvikling. Her gir likevel de fleste tilgang til dem som oppsøker bibliotekene, og det er muligheter til fjernlån via andre bibliotek, men ikke digitalt. Åpne institusjonsarkiv vil også gi andre virksomheter tilgang til vitenskapelig informasjon.
Universitets- og høgskolene har et aktivt sam­arbeid med lokal og regional forvaltning og nærings­liv. Dette må bibliotekene også følge opp. Mange (41 prosent) med utdanning på universitets- og høgskolenivå oppgir at de bruker universitets- og høgskolebibliotekene i regionen for å dekke faglige informasjons- og kunnskapsbehov i arbeidet (Buskoven 2006: 35-36).
I tillegg til de øvrige fag- og forskningsbibliotek og folkebibliotek har Nasjonalbiblioteket betydelige ressurser som er interessante for næringslivet. Det gjelder bibliotekets kompetanse, spesielt innenfor bevaring og sikring av digital informasjon, men også de omfattende kunnskaps- og informasjonsressursene.
Virksomheter uten eget bibliotek kan inngå samarbeidsavtaler med bibliotek som holder til i nærområdet. SINTEF og Marinteknisk senter i Trondheim er eksempler på institusjoner som har avtaler om bruk og som bevilger en fast årlig sum til Universitetsbiblioteket i Trondheim. Når bibliotek legges ned, kan det være mulig å forhandle om samarbeidsavtaler med store bibliotek som kan tilby en del av tjenestene. Slik kan det bli lagt til rette for de ansattes tilgang til bibliotektjenester.
Digitale løsninger gjør at det er mange muligheter for kjøp av tjenester. NTNU i Trondheim har en egen oppdragsavdeling, Infosøk, som gjør søking i databaser og litteraturovervåking mot betaling. Alle store bibliotek fakturerer artikler som blir bestilt av kommersielle firmaer. Profesjonelle tidsskriftagenter tilbyr ulike digitale tjenester tilpasset virksomhetenes behov.
Ved samlokalisering av flere kunnskapsbedrifter kan det være aktuelt å skape et felles bibliotek. Kunnskapsbyen Lillestrøm utredet muligheten for felles bibliotek for forskningsinstitusjonene og Høgskolen i Akershus på Kjeller, men uten å realisere et samarbeid. Ulikhetene var for store – institusjonene hadde for ulike forretningsideer, og den geografiske avstanden var for stor.
Tilsvarende gjelder for CIENS (Miljøforsknings­parken) i Oslo, som etableres i 2006, der institusjoner som Transportøkonomisk institutt, Norsk institutt for vannforskning, Norsk institutt for by- og regionforskning m.fl. skal samlokaliseres. Her har en gått bort fra planene om å slå sammen fagbibliotekene, og har valgt å beholde separate institusjonsbibliotek. Eventuelle stordriftsfordeler og kompetansemessige fordeler med samlokalisering blir ikke realisert.

5.6.4.3 Spesialbibliotekene i biblioteknettverket
I tillegg til å yte tjenester til institusjonens ansatte, er spesialbibliotekene en stor ressurs på lands­basis. De har samlinger som er unike og som få eller ingen andre i landet har, og utgjør således en stor verdi i den totale fagdokumentasjonen. En del spesialbibliotek er store nettoytere til det nasjonale fjernlånssamarbeidet. Norsk Skogmuseums bibliotek effektuerte i 2004 ca. 1400 fjernlån, mens innlånstallet var 158 enheter. Biblioteket ved Chr. Michelsens institutt effektuerte et fjernlån på 3300 enheter i 2004, mens innlånet var på 1540 enheter.
Det er svært viktig at spesialbibliotekene deltar i det etablerte biblioteknettverket, gjennom innrapportering av bestand og eventuelt ved å gjøre sine kataloger søkbare på Internett. Slik kan andre biblio­tek, eventuelt den enkelte bruker, lett finne fram til spesiallitteraturen. Samfunnet mister en viktig bidragsyter dersom nisjedokumenter forsvinner fra nettverket. Institusjoner som finansieres offentlig eller med offentlig støtte, bør kunne forventes å bidra til en felles kunnskapsallmenning ut fra tesen «Offentlig finansiert – offentlig tilgjengelig» (Moderniseringsdepartementet 2005). Det er imidlertid vanskelig å pålegge private spesialbibliotek en slik oppgave. Tradisjonelt har likevel disse bibliotekene sett fordeler ved å delta i biblioteknettverket.

5.6.4.4 Det digitale spesialbiblioteket
Spesialbibliotekene er i stor grad blitt digitale. Med begrensede personalressurser og midler kan overføringen fra et konvensjonelt til et digitalt bibliotek være en stor utfordring for det enkelte bibliotek. Etablering av et norsk digitalt bibliotek vil kunne være et viktig hjelpemiddel for disse bibliotekene.
Bedrifter og institusjoner har i varierende grad behov for faglig dokumentasjon. Den vitenskape­lig publiseringen er blitt digital. Dette gjelder både tidsskrifter og forskningsdokumenter. Åpne institusjonsarkiv og open access-tidsskrifter vil gi spesialbibliotekene lettere tilgang til vitenskapelig dokumentasjon. ABM-utvikling forhandler fram og inngår avtaler om tilgang med utvalgte leverandører av ulike databaser. Dette arbeidet har tradisjonelt sett vært innrettet på universitets- og høgskolemiljøene og deres behov for tilgang til forskningsmateriale. I den senere tid har andre og generelle avtaler blitt aktuelle, spesielt i forbindelse med folkebibliotekenes behov. Spesialbibliotekene har behov for tilgang til spesialiserte databaser, ofte av mindre størrelse. Institusjonene kan være alene om behovet på nasjonalt nivå. Det kan bli spesielt kostbart og ressurskrevende å forhandle fram slike avtaler for de mindre enkeltinstitusjonene. Formidling av digitale tjenester ble i tillegg ilagt merverdiavgift i 2001, og dette betydde at avtaler om bruk av både norske og utenlandske databaser og digitale tidsskrifter ble dyrere for bibliotekene.
Enkelte fagområder har tatt spesielle initiativ på sentralt nivå. Helsebiblioteket (helsebiblioteket.no) er et samarbeidsprosjekt mellom Sosial- og helsedirektoratet, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og de fem regionale helseforetakene. Helsebiblioteket har forhandlet seg fram til en avtale om nasjonale lisenser for ansatte i spesialisthelsetjenesten under de regionale helseforetakene, primærhelsetjenesten og høgskolene. Medisinske bibliotekarer fra de fem helseforetakene sitter i referansegruppe for helsebiblioteket.

5.6.5 Utfordringer og tiltak for spesialbibliotek

Yrkesaktive med behov for faglitteratur og dokumentasjon bør sikres tilfredsstillende bibliotek­tjenester gjennom arbeidsplassen. Spesialbibliotekene må delta i det etablerte biblioteknettverket, og gjøre sine samlinger tilgjengelig for bruk, fysisk eller digitalt. Det enkelte spesialbibliotek må sikres bibliotekfaglig kompetanse gjennom faglig nettverksbygging og samarbeid mellom bibliotekene. Det enkelte spesialbibliotek har en utfordring i å skaffe sine brukere tilgang til digitale informasjonsressurser.
Svarene på disse utfordringene kan for eksempel konkretiseres i følgende tiltak:
• Gjøre utvalgte spesialbibliotek mer tilgjengelige for eksterne brukere, gjennom biblioteknett­verket og fysisk tilgang.
• Stimulere til nettverksbygging og formelt og uformelt samarbeid mellom mindre spesial­bibliotek.
• Spesialbibliotekene som innslag i et norsk digitalt bibliotek.
• Sentral satsing på utvalgte nasjonale lisensavtaler for tilgang til digitale informasjonsressurser. Alternative finansieringsmodeller bør utredes.

5.7 ABM-utvikling

5.7.1 ABM-utviklings rolle og oppgaver

I ABM-meldingen, St.meld. nr. 22 (1999–2000), ble det foreslått å etablere ett statlig samordningsorgan for arkiv, folkebibliotek og museum, med den overordnede oppgaven å se til at store og små enheter innen alle disse tre sektorene spiller sammen i et nasjonalt nettverk. Det ble beskrevet to parallelle strategier for alle tre sektorer – for det første en generell styrking av institusjonene for å få bedre basistjenester, i tillegg til mer målrettede tidsbegrensede satsinger. Samtidig med en sektorvis satsing var det også tenkt lagt opp til en rekke fellestiltak innen kompetanseutvikling, utviklingsprosjekt og egne tiltaksplaner for bevaring. ABM-utvikling som et samlet fagorgan ble definert som et viktig instrument i denne sammen­hengen.
Under Stortingets behandling av St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – kjenn din rett om Kvalitetsreformen ble ytterligere en dimensjon lagt til, nemlig behovet for et sektor- og departementsovergripende nasjonalt koordineringsansvar for hele bibliotekområdet, og dette resulterte i at Riksbibliotektjenesten også ble lagt inn i den nye institusjonen.
Resultatet ble et samarbeid mellom Kirke og kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet om etableringen av ABM-utvikling som et nytt tverrsektorielt og departements­overgripende kompetanse-, samordnings- og utviklingsorgan for arkiv, bibliotek og museer. ABM-utvikling er statens eget redskap for utvikling og samordning, slik det pekes på i Kultur- og kirkedepartementets oppfølging av Kulturmeldingen (Innst. S. nr. 155 (2003–2004): 20):
«Gjennom etableringa av det statlege fellesorganet for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling, er det no kome på plass ein viktig reiskap for å kunna driva eit operativt utviklingsarbeid med utgangspunkt i nasjonal samordning og fagleg gjennomtenkte løysingar.Departementet vurderer dette som ein naudsynt føresetnad for å koma vidare med å følgja opp mange av dei større og mindre einskildtiltaka i abm-meldinga.»
I vedtektene er arbeidsoppgavene for ABM-utvikling formulert slik:
Ǥ 2
ABM-utvikling har til hovudoppgåve å driva aktivt, strategisk utviklingsarbeid for å samordna, effektivisera og styrkja arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet. ABM-utvikling skal setja institusjonane og sektorane betre i stand til å løysa faglege oppgåver og til å møta nye utfordringar i samfunnet og skal arbeida med heile spekteret av funksjonar innanfor arkiv, bibliotek og museum.

§ 3
ABM-utvikling skal fremja samarbeid mellom dei tre sektorane der dette framstår som formålstenleg, men skal leggja vekt på den faglege eigenarten og dei funksjonane som kvar av sektorane og dei spesifikke samlingane deira representerer. ABM-utvikling skal samarbeida fagleg med Arkivverket og Nasjonalbiblioteket og tilpassa eiga verksemd i høve til den kompetansen og dei funksjonane som desse etatane er tillagde.»
I vedtektene er det videre slått fast at ABM-utvikling kan arbeide på tvers av departementale og andre administrative grenser. Institusjonen kan i samband med dette ha direkte dialog med ulike fagdepartement og fagetater, men tilpasse seg deres styrings- og fagansvar.
ABM-utvikling arbeider med oppbygging av et nasjonalt nettverk av arkiv, bibliotek og museum, dels ved å samordne og bidra til samarbeid, dels ved å stimulere til utvikling av sektorene gjennom­ strategisk arbeid. Aktivitetene spenner fra overordnet policy-utvikling og rådgivning overfor politiske myndigheter til praktiske tjenester overfor de operative institusjonene. ABM-meldingen pekte særlig på de utfordringer og muligheter IKT har for samarbeid på og samordning av hele abm-feltet til beste for brukerne.
ABM-utviklings oppgaver er knyttet til både forvaltning og utvikling. Ved etableringen var det signaler om nedtoning av forvaltningsdelen, men dette har ikke skjedd, og institusjonen har fått tillagt ansvar for nye områder.

Større konkrete utviklings- og strategioppgaver :
• Den kulturelle skolesekken – et nasjonalt utvik­lingstiltak for mer kunst og kultur i skolen
• Relansering av kulturnett.no – den offisielle inngangsdøren til kultur på nettet
• Ansvar for gjennomføringen av Museumsreformen – en faglig kvalitetsreform for museene i Norge
• Arkivkartleggingen, som gjennom å skaffe bedre oversikt over innholdet i lokale og private arkivkilder, skal kunne danne grunnlag for en fram­tidig strategi for utvikling av privat- og lokal­arkivsektoren
• Bibliotekutredningen, som skal følges opp etter ferdigstilling høsten 2006
• Programmet Norsk digitalt bibliotek – et viktig satsingsområde for ABM-utvikling som skal koordinere og samordne initiativ for digitalt innhold og digitale tjenester i biblioteksektoren
• Forhandle fram konsortieavtaler for lisensiert materiale

Av mer forvaltningsmessig karakter kan nevnes ansvaret for å samle inn og analysere bibliotek- og museumsstatistikk, oppfølging av lov om folkebibliotek, særlig forvaltningsoppgaver knyttet til krav om fagutdannet biblioteksjef, men også til øvrig veiledning om loven, og forvaltning av statlige driftstilskudd til virksomheter innen abm-sektoren. I tillegg har ABM-utvikling en rekke løpende oppgaver knyttet til sitt ansvarsområde, i form av informasjonsvirksomhet og kontakt­arbeid, nettverksbygging og kunnskapsformidling.

5.7.2 Virkemidler

Både i ABM-meldingen og i Kulturmeldingen ­legges det stor vekt på at ABM-utvikling skal fokusere på utvikling av arkiv, bibliotek og museer, og at utviklings­midler vil være et sentralt virkemiddel i dette arbeidet. Det ble lagt til grunn at den nye institusjonen skulle ha en betydelig økning i disse utviklingsmidlene, men dette er ikke fulgt opp i de årlige budsjettproposisjonene. Dette er det pekt på gjentatte ganger, sist i forbindelse med behandlingen av Kulturmeldingen i Innst. S. nr. 155 (2003–2004): 21): «Jamført med dei mangslungne utviklingsoppgåvene ABM-utvikling etter føresetnaden skal ta seg av, er omfanget av prosjektmidlar enno heller lite. Det er difor naudsynt å trappa opp prosjektløyvinga dei komande åra. Dette må sjåast i samanheng med at abm-meldinga i tillegg til generell styrking tufta på standard- og kompetanseheving av permanent karakter også la opp til meir målretta, tidsavgrensa tiltak med vekt på utvikling og ­endring.»
I tillegg til økonomiske virkemidler vil den kompetansen ABM-utvikling til enhver tid sitter med, være viktig for evnen til å sette strategiene ut i livet.

5.7.3 ABM-utviklings strategier

«Kunnskap og opplevelser for alle» er ABM-utviklings visjon. Hovedmålet er å styrke arkiv, bibliotek og museer som aktive og aktuelle samfunnsinstitusjoner, og virksomheten skal bygge på et verdigrunnlag bestående av ytringsfrihet, mangfold, dialog og toleranse.
I arbeidet legger ABM-utvikling vekt på:
• fokus på brukerne
• stimulere og initiere utvikling og omstilling i og på tvers av de enkelte sektorene
• åpen dialog med fagmiljøene
• å utvikle og styrke samarbeidet mellom arkiv, bibliotek og museum og andre institusjoner, organisasjoner og virksomheter
• fremme kunnskap om arkiv, bibliotek og museum
• løfte fram gode forbilder
Prioriterte arbeidsområder for perioden 2007-2010 er:
• læring, kunnskaps- og kulturformidling
• utvikling av digitalt innhold og tjenester
• utvikling og sikring av samlinger
• nytenking og samhandling

Noen av ABM-utviklings sentrale oppgaver er utvikling av planer for hver av de tre sektorene, for samarbeid mellom dem og for samarbeid med andre relevante samarbeidspartnere. Initiering og koordinering av tiltak med fokus på utvikling og utprøving er en sentral del i dette arbeidet. Ved etableringen ble det skapt store forventninger i miljøene om igangsetting av nye tiltak, og det er et problem at institusjonen ikke har fått de prosjektmidlene som var varslet.
ABM-utvikling skal delta i internasjonalt utvik­lingsarbeid, og bidra til at institusjonene innen abm-sektoren deltar aktivt i internasjonalt samarbeid, og institusjonen har en viktig rolle i å være veileder for miljøene og offentlige myndigheter. 
ABM-utvikling skal bidra til utvikling og bevisstgjøring av abm-sektorenes samfunnsrolle og deres rolle som dialoginstitusjoner. Dette skal gjenspeiles i institusjonenes formidling, og vil kreve kompetanseutvikling på formidlingsfeltet. For å øke folks bruk av arkiv, bibliotek og museum, må abm-institusjonenes innhold og tjenester synliggjøres, og evnen til fornyelse må stimuleres.
ABM-utvikling har som en viktig strategi å utforme en overordnet, nasjonal plan for tilgjengeliggjøring, digitalisering og bevaring, for en samlet abm-sektor. Ved siden av å arbeide for å styrke og bevare kompetansen i sektoren, må det også utarbeides planer for kompetanseheving.
ABM-utvikling skal arbeide for planmessighet, høy faglig kvalitet, digital tilgjengelighet og langsiktighet i forvaltningen av samlinger i norske abm-institusjoner. Helhetlig planlegging og utvikling av sterke regionale kompetansesentra med effektive fellesløsninger vil sikre høy kvalitet blant annet innen konservering, digitalisering og magasinering. Abm-sektoren må sikres enkel tilgang til relevante standarder og anbefalinger.
ABM-utviklings strategier på arkivfeltet er særlig knyttet til utvikling av arkivenes samfunnsrolle. Arkivene skal dokumentere individets rettig­heter og forvaltningens virksomhet og være et viktig redskap for kontroll med forvaltningens virksomhet. Arkivene må dokumentere alle sektorer og alle sider ved samfunnsutviklingen, og alle grupper i samfunnet må ivaretas i dokumenta­sjonen. Arkivene skal videre gjøres tilgjengelige som forskningsressurs, og som ressurs for identitet, læring og opplevelse. Videre er det en viktig oppgave for ABM-utvikling å bidra til utvikling av institusjonslandskapet i sektoren. Blant annet som et redskap for dette arbeidet, er ABM-utvikling i ferd med å fullføre en statusrapport for bevarings- og formidlingssituasjonen for lokalt og privat arkivmateriale og samlinger som forvaltes av bevaringsinstitusjoner; dvs. arkivinstitusjoner, museer, bibliotek, historielag, kommuner m.fl. Et viktig innsatsområde i tiden framover vil være å følge opp denne kartleggingen med egnede tiltak.
ABM-utviklings strategier på museumsfeltet vil være knyttet til oppfølgingen av Museums­reformen. Museene skal i økende grad utøve museumsfaglig kvalitet i alle ledd – innsamling, samlingsforvaltning, forskning og formidling, samt videreutvikle funksjonell organisering med gode administrative rutiner. Museene skal forsterke rollen som aktive og kritiske samfunns­aktører, med utgangspunkt i publikums tilgang til kunnskap og opplevelse.
ABM-utvikling har bygd opp kompetanse og erfaringer i forbindelse med gjennomføringen av Museumsreformen, som gjennom omstrukturering og økonomisk stimulans er ment å sikre regionalt bærekraftige fagmiljøer som inngår i nasjonale nettverk. Konsolidering og nettverksbygging står sentralt i prosessen, og virkemidlene er først og fremst økonomiske, men også organisatoriske. Erfaringene ABM-utvikling har gjort underveis, viser at det nettopp er de økonomiske incitamentene som har gjort det mulig å gjennom­føre konsolideringsprosessen, men det har også vært viktig med den nære kontakten mellom staten, fylkeskommunene og de aktuelle kommunene. Det regionale nivået har spilt en viktig rolle i gjennomføringen av prosessen.

5.7.4 Utfordringer og framtidige oppgaver på bibliotekfeltet

ABM-utviklings strategier på bibliotekfeltet skal bidra til å realisere Bibliotekutredningens satsings­områder. Det defineres tre hovedsatsingsområder:
• innhold og tjenester
• struktur og organisering
• kompetanse og forskning

En av de viktigste oppgavene for ABM-utvikling i de nærmeste årene vil være å gjennomføre en bibliotekreform, slik den skisseres i utredningens strategidokument og i det foreliggende dokumentet. Dette forutsetter at de ulike innsatsprogrammene følges opp med økonomiske og andre virkemidler, knyttet til de ulike strategiene. Det forutsetter også at ABM-utvikling prioriterer oppgaver knyttet til utvikling og gjennomføring av strategiske grep, framfor oppgaver knyttet til forvaltning.
Bibliotekene spiller en viktig rolle for å få gjennomført en nasjonal kunnskaps- og kulturpolitikk. I et slikt perspektiv er det viktig med sterkere statlig styring for å få gjennomført nasjonale strategier. Å forme et nytt biblioteklandskap forutsetter et sterkt, handlekraftig og effektivt statlig koordineringsorgan, som i tett samarbeid med andre sent­rale aktører innen hele abm-sektoren kan gjennomføre prosessen på en hensiktsmessig måte. Dagens landskap er fremdeles preget av et tradisjonelt skille mellom folke-, fag- og skolebibliotek, samtidig som det er et skille mellom det tradisjonelle bibliotek og det digitale. Til tross for at nettverket langt på vei fungerer godt når det gjelder fjernlån og tjenestetilbud, består landskapet likevel av et fåtall sterke bibliotek med stor påvirknings­kraft, og mange små uten særlig mulighet til å prege utviklingen. Behovet for et koordinerende organ er stort, ikke minst på det digitale området. Infrastrukturtiltak er et nasjonalt ansvar, enten det dreier seg om digitale ressurser eller mer fysiske strukturer. Selv med et sterkt lokaldemokrati i kommunene og autonomi i utdanningssektoren, forutsetter gjennomføringen av en nasjonal bibliotekpolitikk et organ med ansvar for en samlet utvikling av sektoren. En viktig utfordring for ABM-utvikling som koordinerende utviklings­organ, vil være samhandling med andre samarbeidspartnere, det kan dreie seg om andre nasjonale aktører og fagdepartement, eller utdanningssektoren spesielt.

5.8 Nasjonalbiblioteket

5.8.1 Nasjonalbibliotekets rolle og oppgaver

Nasjonalbiblioteket (NB) er den største og vik­tigste institusjonelle aktøren i det norske biblio­tek­landskapet, både i kraft av de operative og forvaltningsmessige funksjonene institusjonen har direkte ansvar for, og som den sentrale ressurs­enheten for resten av biblioteksystemet. NB er Norges fremste instans for innsamling, oppbevaring og formidling av norske medier, i tillegg til det som publiseres om Norge eller av nordmenn i utlandet, og sitter med høy kompetanse på sikring og bevaring av både konvensjonelt og digitalt materiale. De siste årene har NB gjennom­gått en større endringsprosess, der noen av hovedelementene har vært store investeringer i bygningsmassen, utvikling av strategiske planer, og gjennomføring av en gjennomgripende om­or­ganisering.
Nasjonalbiblioteket har vært Kultur- og kirkedepartementets fremste satsingsområde innen biblioteksektoren de siste årene, slik det blant annet kommer fram i opp­følgingen av Kulturmeldingen, Innst. S. nr. 155 (2003−2004) (kap. 1.7.5):
«Vidare utbygging og utvikling av Nasjonalbiblioteket som den viktigaste drivkrafta i norsk bibliotekstell vil ha fyrsteprioritet, og dette vil innebera så store kostnader at andre viktige oppgåver på bibliotekfeltet i stor grad må venta.»
Dette ble etterpå modifisert noe av stortingskomiteen i merknadene i Innst. S. nr. 155 (2003−2004) (kap. 2.6), der de pekte på behovet for å følge opp de mange større og mindre enkelttiltakene i ABM-meldingen, og å trappe opp bevilgningene av prosjektmidlene til ABM-utvikling de kommende årene:
«Komiteen vil minne om den opptrappingsplanen for bibliotek som Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av ABM-meldingen. Komiteen henstiller til Regjeringen å følge opptrappingsplanen som Stortinget har vedtatt.
Komiteen ser positivt på arbeidet med å styrke Nasjonalbiblioteket, men vil samtidig understreke at dette ikke må gå på bekostning av andre viktige biblioteksoppgaver.»

5.8.2 Virkemidler

Grunnlaget for Nasjonalbibliotekets posisjon er knyttet til håndhevelse av pliktavleverings­loven (lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument, 1989), som sier i § 1: «Føremålet med denne lova er å tryggja avleveringa av dokument med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon.»
Som en av de første i verden sidestiller den ­norske pliktavleveringsloven alle typer medier: papir, mikroformer, fotografi, lydfestinger, film, videogram, edb-dokumenter og kombinasjoner av disse dokumenttypene, i tillegg til opptak av kringkastingsprogram (jf. § 4). Av disse mediene håndterer Nasjonalbiblioteket alle medier med unntak av film som ivaretas av Norsk Filminstitutt. I tillegg er det gråsoner mellom NB og Norsk Filminstitutt mht. videogram og arkiv og bevaringsoppgaver.
Gjennom pliktavleveringsloven bygges den største og mest komplette samlingen av norsk kunnskaps- og kulturproduksjon opp, og samlingen suppleres gjennom innkjøp og donasjoner.

5.8.3 Nasjonalbibliotekets strategier

I strategien som ble vedtatt av Nasjonalbibliotekets styre i desember 2004, er visjonen at Nasjonal­biblioteket skal være nasjonens hukommelse og et multimedialt kunnskapssenter i forkant av framtidens behov. De fem hovedmålene er formulert slik at Nasjonalbiblioteket skal:

• være et av Europas mest moderne og spennende nasjonalbibliotek
• være kjernen i Norsk digitalt bibliotek
• tilby kunnskap og opplevelse
• tilby teknologikunnskap og kulturforståelse
• være en omstillingsdyktig organisasjon

Figur 5-14 illustrerer verdiskapingskjeden og sammenhengen mellom de ulike funksjoner og oppgaver som Nasjonalbiblioteket ivaretar. Bevaringen gjøres i et tusenårsperspektiv, men dette kan kun ivaretas dersom det kombineres med en løpende kultur- og kunnskapsformidling. Som del av en multimedial virkelighet skjer den løpende formidlingen både «in situ» på lesesal og forskerplasser og gjennom tradisjonelt fjernlån, men først og fremst formidles innholdet i digital form via nettet til den enkeltes skrivebord.

5.8.3.1 Nasjonalt kompetansemiljø
I kraft av sin oppgaveportefølje har Nasjonal­biblioteket etablert sterke fagmiljøer innenfor en rekke områder, blant annet:
• Bibliografi og bibliografiske standarder. Dette skjer gjennom produksjon av Nasjonalbibliografien, og i arbeidet med etablering av metadata for gjenfinning i nye informasjonsbærere og medier på digitale plattformer og gjennom nye distribusjonskanaler. Denne fagkompetansen omfatter bred kunskap om ulike standarder og funksjonsløsninger for moderne bibliotek­system.
• Mediebevaring (restaurering og konservering). Ivaretakelse av den nasjonale hukommelsen i et tusenårsperspektiv stiller krav til material- og magasineringskompetanse for alle innholds­bærende medier, fra ulike papirtyper via glassplater og andre foto- og filmformater til digitale informasjonsbærere.
• Magasin- og logistikkløsninger for gjenfinning og bruk av samlingsinnholdet. Dette omfatter kompetanse om magasinering av fysiske objekter og digitale objekter. Eksempler på dette er depotbiblioteket som har helautomatisert bestillings- og uthentingsfunksjonalitet, og Digitalt sikringsmagasin (DSM) som gjennom standardisering, verifisering og kontroll av format sikrer at digitale dokument kan bevares i et langtidsperspektiv og samtidig formidles løpende. DSM vil utgjøre kjernen i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek og utgjør en ressurs som kan utnyttes av flere virksomheter.
• Formidling. I første rekke er Nasjonalbibliotekets kompetanse på dette området knyttet til innholds- og samlingskunnskap og til ulike formidlingsformer for å gjøre innholdet kjent og brukt for ulike forskningsformål og som referanser i den generelle samfunnsdebatten. Ettersom en stadig større del av samlingene er digitale og formidles over nett, vil nettbasert formidlingspedagogikk bli et stadig viktigere kompetanseområde.
• Juridisk kompetanse. Bruk og formidling av samlingenes intellektuelle innhold er forbundet med opphavsrettslige og avtalerettslige tema av ulike slag. For å ivareta disse spørsmålene har Nasjonalbiblioteket bygd opp egen juridisk kompetanse.

Disse fagmiljøene er unike innenfor norsk bibliotekvesen. Nasjonalbiblioteket bygger denne kompetansen i nær samhandling med internasjonale kompetansemiljø. Samtidig er dette fellesressurser som består av kompetanse, systemer og utstyr for hele abm-sektoren spesielt, og for medie- og informasjonssamfunnet generelt.

5.8.3.2 Nasjonalbibliotekets digitaliseringsstrategi
Deler av NBs samlinger er allerede digitalisert, i første rekke audiovisuelt materiale, kringkasting, foto og plakater. Av nyere materiale blir en betydelig andel pliktavlevert og lagret digitalt, som for eksempel kringkasting. Men til tross for dette er den digitaliserte andelen av den totale samlingen begrenset, og få bøker er digitalisert. NB har nå startet en storskaladigitalisering av sine samlinger. De tre prioriterte materialkategoriene i arbeidet er det etterspurte, det som er frigitt eller som det er inngått avtale om rettighetene til, og skjørt materiale som har stort behov for sikring, Her vil det være viktig at NB er i dialog med bibliotek­miljøet om prioriteringene. På lang sikt vil så godt som alle norske bøker, tidsskrifter og aviser bli overført til digitalt format. For å sikre opphavsrettshaveres rettigheter og samtidig sørge for at publikum får best mulig tilgang til den norske kunnskaps- og kulturarven, har Nasjonalbiblioteket gått i dialog med forfatter- og opphavsrettsorganisasjoner om et samarbeid om tilgjengeliggjøring av digitalt materiale. Norge blir dermed første land i verden der et nasjonalbibliotek setter i gang fullskaladigitalisering og digital tilgjengeliggjøring av samlingen i samarbeid med forfatter- og forleggerforeninger. Nasjonalbiblioteket har over eget budsjett satt av 20 millioner kroner til digitaliseringsarbeidet og styrking av det digitale sikringsmagasinet (der det digitaliserte materialet skal oppbevares) i 2006.
En konsekvens av den omfattende digitaliseringen er at Nasjonalbiblioteket blir mer av et allment formidlende, publikumsrettet bibliotek enn før, da det først og fremst var forskernes og bibliotekenes bibliotek.

5.8.4 Utfordringer og framtidige oppgaver

5.8.4.1 Forvaltning og forretning
Nasjonalbiblioteket har utviklet et nært samarbeid med ulike aktører. Blant annet er det inngått avtaler med NRK og Phonofile AS vedrørende pliktavlevering på filformat og langtidslagring av­ digital lydfesting i Digitalt sikringsmagasin. Phono­file AS arbeider med rettighetsforvaltning av digitale rettigheter og tjenesteutvikling for norske plateselskaper knyttet til bruk av musikk på Internett og liknende.
Dette har åpnet for nye former for formidling. Det ligger godt til rette for et slikt samarbeid på flere områder innen abm-sektoren. Fordi kompetansen på flere områder er unik nasjonalt, ligger forholdene til rette for utvikling av forretningsbasert samarbeid (partnerskap) på kommersielt grunnlag med mediehus, innholds­produsenter, forskningsinstitusjoner og andre. Allerede i dag selger Nasjonalbiblioteket tjenester på flere områder til både offentlige og private aktører. Omfang og framtidig organisering og prising av slike tjenester vil gjøres til gjenstand for prinsipiell analyse som problematiserer grenselandet mellom forvaltning og forretning.
Kulturmeldingen lanserte tanken om at det kan være en rasjonell løsning å bygge ut det digitale sikringsmagasinet slik at også andre kulturinstitusjoner kan få plass til de digitale samlingene sine der, og slik at tilrettelagte formidlingstjenester kan utvikles. Dette vil være et aktuelt alternativ i forbindelse med utviklingen av et norsk digitalt bibliotek, og spesielt i en videreutvikling av dette i et bredt abm-perspektiv. Det er allerede inngått avtale mellom NB og Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) om lagring av digitale lydfiler, et samarbeid som kan danne grunnlag for mulige nye distribusjonsformer for DAISY lydbøker (se kap. 5.9 om NLB).

5.8.4.2 Depottjenester
Nasjonalbibliotekets rolle i det nasjonale fjernlånsnettverket har vært omtalt i forbindelse med Kulturmeldingen. Dels pekes det på at depot­biblioteket kan spille en viktigere rolle gjennom innlevering og gjenbruk av lite brukt materiale, dels pekes det på at en utvikling av depotbiblioteket i Mo i Rana kan bidra til å effektivisere deler av fjernlånsfunksjonene mellom bibliotekene. De investeringene som er gjort i blant annet automat­lageret i Mo i Rana, bør utnyttes i et effektivt fjern­lånsnettverk. Primært egner dette seg til å oppbevare og distribuere enkelttitler av mindre etterspurt materiale, mens materiale med høyere sirkulasjon bør befinne seg i bibliotekene. Å la NB fylle en funksjon som et stort fellesmagasin, vil bidra til både sikring og bedre gjenfinning av materiale som i dag ofte er lite tilgjengelig ved den enkelte institusjon.

5.8.4.3 Norsk digitalt bibliotek
Nasjonalbiblioteket vil være sentralt i utviklingen av et sterkt norsk digitalt bibliotek. Biblioteknettverket vil styrkes som en konsekvens av at NB etablerer tjenester som andre bibliotek kan bygge på i sin aktivitet, og de enkelte bibliotek får bedre mulighet til å tilby og utnytte digitale brukertjenester. NB må legge til rette for bruk og gjenbruk av innholdet i sitt digitale bibliotek for opplevelse og læring, i kunnskapsproduksjon og i næringsutvikling. Samlingene skal være tilgjengelige der brukeren er når brukeren vil ha tilgang. Gjennom­ autentisering av brukere er det mulig å finne modeller som kombinerer allmenn tilgang, bruk for forskning og dokumentasjon og eventuelle betalingstjenester i samarbeid med rettighets­havere ved digital tilgjengeliggjøring.

5.8.4.4 Forslag til tiltak
De investeringene som er gjort i infrastruktur og kompetanse i Nasjonalbiblioteket, må i større grad utnyttes til beste for hele sektoren. Dette kan for eksempel konkretiseres i følgende tiltak:
• Nasjonalbiblioteket må få gjennomføre sitt store digitaliseringsprosjekt. Nasjonalbiblioteket bør være en sentral aktør i større nasjonale digitaliserings­prosjekt, i tett samarbeid med andre aktører.
• Samkatalogen bør videreutvikles til å dekke alle offentlige bibliotek i Norge, med fellessøk og bestillingsfunksjon. Bibliografiske data må gjenbrukes slik at det ikke skjer dobbeltregistreringer i det norske biblioteksystemet. Dette kan skje ved en samordning av registreringsarbeidet som gjøres i Nasjonalbibliografien, BIBSYS, Samkatalogen og BIBBI.
• Både universitets-, høgskole- og større folke­bibliotek sitter i dag med magasinerte samlinger av lite etterspurt materiale. Slikt materiale kan med fordel plasseres i Depotbiblioteket for å ivareta både sikringsbehov og framtidig tilgjengelighet. Slik vil NB kunne være en sentral aktør i det nasjonale lånenettverket, og samtidig sikre at større mengder materiale vil kunne inngå i framtidige digitaliseringsprosjekt. NB bør kunne ivareta behovet for bevaring og sikring av arkivfunksjonen når det gjelder digitale tidsskrifter og andre digitale informasjonsressurser.

Prioritert tiltak: Styrke og videreutvikle et kompetansemiljø for opphavsrett og personvern ved Nasjonalbiblioteket
Beskrivelse: Opphavsrett og regler om personvern bidrar til å avgjøre hvilket innhold som kan formidles gjennom bibliotekene. Kompetansemiljøet for opphavsrett og personvern ved Nasjonal-
biblioteket bør styrkes slik at rådgivningen på området utvides til å gjelde hele abm-feltet.
Aktiviteten bør utvides til kurs og opplærings-
tiltak innen både opphavsrett og personvern.

5.9 Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek

Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) er et landsdekkende bibliotek som yter bibliotektjenester til blinde, svaksynte og andre lesehemmede. Biblioteket produserer og låner ut folkebibliotek­relevant litteratur i blindeskrift og som lydbøker. I tillegg produserer og formidler NLB pensum­litteratur for studenter ved universitet og høg­skoler. Pensum­litteraturen produseres i blindeskrift, som lydbøker eller i digital form. Fra 2003 har NLB administrert og utført utskriftstjeneste for døvblinde. Bevilgninger til driften går over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. All ny produksjon av lydbøker ved NLB skjer nå i det digitale DAISY-formatet. Fra november 2005 opphørte utlånet av kassettbøker fra NLB. Tidligere kassettbøker digitaliseres og gjøres tilgjengelige som DAISY-bøker. DAISY er et nytt, internasjonalt anerkjent digitalt lydbokformat, basert på høy komprimering av lydfilene og avansert funksjonalitet.
NLB har en viktig samfunnsmessig rolle. For å kunne være en aktiv deltaker i dagens informasjons- og kunnskapssamfunn, er det nødvendig med god tilgang på informasjon. Ifølge Norges Blindeforbunds hjemmesider har 130 000 nordmenn så svekket syn at de regnes som synshemmede, og mer enn tusen nordmenn er helt blinde.
I Norge har rundt en tredjedel av den norskspråklige voksenbefolkningen en leseferdighet som av internasjonale eksperter er definert som utilstrekkelig i forhold til lesekravene i dagens arbeids- og hverdagsliv (Gabrielsen et al. 2005). I 2005 hadde biblioteket drøyt 12 000 registrerte lånere. NLB produserer pensumlitteratur til studenter­ ved universitet og høgskoler etter gjeldende regler for produksjonsrett. Denne retten omfatter pr. i dag kun synshemmede studenter. Pensum­litteratur som allerede finnes i bibliotekets samling, kan imidlertid lånes av alle med dokumentert syns- eller lesehemming. Personer med dysleksi regnes som lesehemmede.
NLB samarbeider med Nasjonalbiblioteket (NB) om både digitalisering av konvensjonelt master­arkiv og oppbevaring av digitalt masterarkiv. NLBs blindeskriftbøker oppbevares nå i NBs avdeling i Mo i Rana, og lånes ut derfra. Det planlegges videre samarbeid om nye distri­busjons­løsninger for digitalt materiale. Dette er noen tiltak i den omstillingsprosessen NLB har vært gjennom de siste årene, med overgang til både digital produksjon og digital formidling.

5.9.1 Nye produksjons- og distribusjonsformer

All produksjon av lyd- og blindeskriftbøker foregår digitalt. Skjønnlitteratur leses inn i studio av profesjonelle innlesere, mens tidsskrifter og noe faglitteratur produseres ved hjelp av talesyntese. Bruk av talesyntese er både kostnads- og tidsbesparende, og undersøkelser blant lånerne viser stor tilfredshet med talesyntesen som brukes ved slike produksjoner i dag. NLB lagrer all produksjon digitalt i sikringslageret ved Nasjonalbiblioteket.
DAISY-formatet gir mulighet til å produsere boka både som lydbok og i fulltekstformat på samme CD-ROM. Formatet er derfor egnet for lånere som ønsker å høre boka som lydbok, få den lest opp med talesyntese installert på egen PC, lese den med leselist, eller med stor skrift på PC. Å produsere DAISY-bøkene i fulltekstformat er et kostnadsspørsmål. Kun bøker som produseres ved hjelp av talesyntese, tilbys i dag i fulltekst­format. Det gjelder tidsskrifter og deler av studie­litteraturen, samt offentlig informasjon.
NLB har økt samarbeidet med tilsvarende bibliotek i andre land, og ønsker å videreutvikle­ og styrke dette. Visjonen om The Global Library er konkretisert gjennom flere internasjonale sam­arbeidsprosjekt i regi av IFLA og DAISY-konsortiet, deriblant tilrettelegging for utveksling og fjernlån av bøker landene imellom, felles standarder, utvikling av digitale distribusjonssystemer, søketjenester og andre nettbaserte formidlings­kanaler.
Digitale produksjonsformer har åpnet for nye distribusjonsformer. I dag produseres DAISY-lydbøker etter et etterspørselsstyrt system, der utlånseksemplarer produseres på bestilling. For hvert nytt utlån brennes et nytt eksemplar. Daglig produseres ca. 1000 DAISY-bøker. NLB vurderer å gå over til å trykke blindeskrift på bestilling, dvs. å slutte å produsere fysiske eksemplarer som hyllevare. NLB ønsker å kunne tilby e-bøker som alternativ til trykt blindeskrift, ut fra samme filgrunnlag. Slike bøker kan leses både ved hjelp av syntetisk tale og ved bruk av PC med leselist.

5.9.2 Utfordringer og muligheter

NLB ønsker å gjøre tilgjengelig et bredere spekter av tilrettelagt litteratur og informasjon, og nå ut til flere lånergrupper. Biblioteket ønsker en økt satsing på produksjon av offentlig informasjon tilrettelagt for synshemmede. Et viktig område for NLB i framtiden vil kunne bli produksjon av tilrettelagt faglitteratur for yrkesaktive syns­hemmede.
I tråd med ideen om sømløshet innen bibliotek­sektoren, ønsker NLB et økt samarbeid både med landets fylkes- og folkebibliotek og med universitets- og høgskolebibliotekene. Målet er å gjøre tilbudet om tilrettelagt litteratur bedre kjent, og legge til rette for at syns- og lesehemmede som ønsker det, kan benytte sitt lokale folkebibliotek eller fagbibliotek ved lån av tilrettelagt litteratur. På lengre sikt er det mulig at flere bibliotek kan formidle lån fra NLB direkte, for eksempel ved å laste ned lydbøker direkte og brenne eksemplarer lokalt, eller laste bøkene ned direkte på lånerens avspiller. NLB planlegger å ta i bruk MappaMi fra biblioteksystemet BIBLIOFIL, noe som muliggjør at folkebibliotekpersonalet kan assistere lånerne i større grad.
Etter hvert vil det være mulig å brenne, laste ned eller streame bøkene utenfor NLBs produksjonsenheter. Det kan i framtiden bli mulig for den enkelte låner å laste ned eller streame bøker direkte fra NLBs hjemmesider. Det er viktig at det blir funnet løsninger på de opphavsrettslige utfordringene knyttet til slike tjenester.
NLB ønsker et økt samarbeid med de øvrige aktørene innen norsk bibliotekvesen. NLB ønsker­ å tilby et bredere spekter av litteratur- og informasjonstjenester, deriblant aviser, offentlig informasjon, lokalhistorie osv. Gjennom sam­arbeid med Nasjonalbiblioteket og Norsk digitalt bibliotek kan NLB få tilgang til mer digitalisert materiale, og kan bruke relevant teknologi for å gi lånerne adgang til dette.
En annen viktig målsetting er å oppnå en tilnærmet simultanutgivelse av ordinær utgave og tilrettelagte versjoner. Dette krever avtaler med utgivere slik at NLB sikres tilgang til digitale filer i forkant av utgivelse.
Alle med dokumenterte syns- eller lesehemminger kan låne bøker fra NLBs samlinger, men retten til å få produsert pensumlitteratur på universitets- og høgskolenivå gjelder kun syns­hemmede studenter. Studenter med lese- og skrivevansker utgjør en stor og økende andel av studenttjenestens lånere. I Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne (Moderniseringsdeparte­mentet 2004) nevnes økt tilgang til tilrettelagt litteratur som et av flere virkemidler for å legge til rette for at alle samfunnsborgere skal ha like muligheter til personlig utvikling og livsutfoldelse. Med økte bevilgninger kan NLB produsere tilrettelagt litteratur for de gruppene som i dag har behov for, men ikke tilgang til denne litteraturen. Økte bevilgninger vil sette NLB i stand til å bedre tilbudet til alle med låne- eller produksjonsrett.
Studenter med lese- og skrivevansker antas å utgjøre en andel på rundt 5 prosent av student-
populasjonen, og er dermed en av de største gruppene med funksjonsnedsettelse ved universitet og høgskoler (Knarlag og Jacobsen 2000). Felles for disse studentene er at de i ulike sammenhenger har behov for tilrettelegging på studiestedet, i tillegg til at mange har behov for tilgang til tilrettelagt litteratur. En arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet er i ferd med å utarbeide en rapport om hva Kvalitetsreformen har betydd for studenter med syns- og lesehemminger. Rapporten vil sannsynligvis inneholde anbefalinger knyttet til både produksjon av studielitteratur ved NLB og bedre tilrettelegging ved studiestedene.
Det er i dag mange grupper i samfunnet som i liten grad får dekket sitt behov for tilrettelagt litte­ratur. Det gjelder blant andre syns- og lesehemmede mennesker som er i arbeid og har behov for tilrettelagt litteratur i utførelse av jobben, ved videreutdanning og ved omskolering. Et annet område NLB ønsker å fokusere på, er et bedre tilbud til flyktninger og innvandrere med syns- og lesehemminger. NLB har ikke selv kompetanse på de aktuelle fremmed­språkene, men har tatt initiativ til samarbeid med Det flerspråklige bibliotek ved Deichmanske bibliotek.
Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek har stor kompetanse på området produksjon og tilrettelegging av litteratur for blinde, svaksynte og andre lesehemmede. Biblioteket har i løpet av de siste årene gjennomgått en større omstillingsprosess, med digitalisert produksjon og formidling, og et økt samarbeid med andre produsenter av tilrette­lagt litteratur, både nasjonalt og internasjonalt. NLB har søkt samarbeid med andre bibliotek, offentlige instanser og interesseorganisasjoner, og deltatt på konferanser i inn- og utland for å etablere nødvendige faglige nettverk og for å gjøre tilbudet bedre kjent. Med økte bevilgninger til produksjon og videreutvikling kan NLB i fram­tiden bli et kompetansesenter for andre bibliotek, utdanningsinstitusjoner, brukerorganisasjoner, arbeidsmarkedsetater og andre som er i kontakt med brukergruppene.

5.10 Andre aktører

5.10.1 BIBSYS

Biblioteksystemet BIBSYS ble opprettet i Trondheim i 1972 som et samarbeidsprosjekt mellom Det Kongelige Norske Videnskabers selskabs bibliotek, Norges tekniske høgskoles bibliotek og Regnesenteret ved NTH. Systemet skulle på sikt kunne brukes av alle offentlige fag- og forskningsbibliotek i Norge. Samarbeidsprosjektet omfatter nå ca. 100 medlemmer, herunder Nasjonalbiblioteket, alle universitets- og høgskolebibliotekene og andre fagbibliotek.
Bibliotekene bruker BIBSYS i forbindelse med anskaffelse, registrering og gjenfinning av trykt og digitalt materiale, og til administrering av lån. Samtidig er BIBSYS, som felles database over samlingene i deltakerbibliotekene, en nasjonal informasjonskilde og en del av infrastrukturen i norsk bibliotekvesen. BIBSYS er sentral når det gjelder viktige nasjonale bibliotekfunksjoner ved at Nasjonalbiblioteket er medlemsinstitusjon, og systemet sikrer derved tilgangen til, og eventuelt gjenbruk av, nasjonalbibliografiske data. BIBSYS-basen ligger åpen og fritt tilgjengelig på Internett.
BIBSYS er blitt et sentralt bindeledd mellom forsknings- og utdanningsbibliotekene og et viktig virkemiddel i den nasjonale forsknings- og utdanningspolitikken som en del av infrastrukturen for forskning og høyere utdanning. Brukerne møter det samme biblioteksystemet og brukergrensesnittet ved alle landets universitets- og høgskolebibliotek. BIBSYS er et komplett biblioteksystem som tilbyr løsninger for de fleste bibliotekfunksjoner og der funksjonene/modulene er integrert med hverandre. Det er tett kontakt mellom system og bruker.
BIBSYS-samarbeidet er et sterkt faglig nettverk for bibliotekene, og en støtte til kompetanseoppbygging og faglig utvikling i deltakerbibliotekene og dermed i biblioteksamfunnet som helhet.
Virksomheten i BIBSYS er basert på en samarbeidsavtale om bruk, drift og utvikling av biblioteksystemet. BIBSYS ble utredet i 2004, og det foreligger en innstilling (BIBSYS: Framtidig organisering og oppgaver. Innstilling fra et arbeidsutvalg oppnevnt av Utdannings- og forskningsdepartementet 3. mars 2004). Innstillingen ble avgitt 30.11.2004. Arbeidsutvalget skulle blant annet se på mulige endringer i oppgaver, styrings- og organisasjonsmodell. Evalueringen konkluderer med at BIBSYS står overfor hovedutfordringer som modernisering, integrasjon mot andre system,­ og organisasjon og styring. Arbeidsutvalget anbefaler en aksjeselskapsmodell, og at deler av BIBSYS’ basisoppgaver defineres som en del av en nasjonal infrastruktur med finansiering direkte fra sentrale myndigheter. Videre peker utvalget på et behov for endringer av organisasjonen med opprettelse av tidsbegrensede prosjektgrupper. Rapporten er til behandling i Kunnskapsdepartementet.

5.10.2 Andre systemleverandører

Foruten BIBSYS er de andre systemleverandørene innen folke-, fylkes- og skolebiblioteksektoren viktige, fordi de samarbeider med bibliotekene om utviklingen av systemene. Tunge aktører som Deichmanske bibliotek, andre større folkebibliotek og fylkesbibliotek bidrar til å fremme utviklingen av systemene i brukermøter og ved konkrete bestillinger etter behov. Biblioteksystemene er en del av infrastrukturen i norsk bibliotekvesen.
Systemleverandørene, inkludert BIBSYS og Nasjonalbiblioteket, har etablert en systemleverandørgruppe hvor felles problemstillinger og utfordringer drøftes. Gruppen består av representanter fra Bibliotekenes IT-senter (BIBITS) som er eier av systemene Aleph og Mikromarc, Bibliotek-Systemer som eier Bibliofil, Bibliotekservice som eier Tidemann, og representanter fra BIBSYS og Nasjonalbiblioteket.
En tjeneste som er utviklet i et fellesskap mellom aktørene er Felles lånekort som ble lansert høsten 2005, med støtte fra programmet Norsk digitalt bibliotek.
Systemleverandørene er svært viktige for utviklingen av felles IT-løsninger i biblioteksektoren, og er dermed sentrale for realiseringen av et norsk digitalt bibliotek.

5.10.3 Biblioteksentralen

Biblioteksentralen AL eies av kommunene, fylkes­kommunene, KS og Norsk Bibliotekforening. Biblioteksentralen ble etablert i 1952 som etterfølger til Folkeboksamlingenes Ekspedisjon. Biblioteksentralen AL er en bedrift som har spesialisert seg på å tilby produkter og tjenester til norske bibliotek. Biblioteksentralen selger bøker, andre medier og annet materiell til folke- og skole­bibliotekene. De tilbyr tjenester som skal gjøre innkjøps- og katalogprosessene enklere i bibliotekene. Av de tradisjonelt viktigste tjenestene er tilbudslistene, der et utvalg av nye bøker, filmer og annet aktuelt materiale er gjennomgått og kommentert av fagfolk hos Biblioteksentralen. En relativt ny tjeneste er BS Medievalg, der norske bibliotek kan sette ut hele eller deler av sitt medie­valg til Biblioteksentralen.
Andre tjenester som kan kjøpes fra Bibliotek­sentralen er katalogdata (BIBBI) og egne faglige publikasjoner. Muligheten til å abonnere på ferdige katalogdata er et viktig bidrag til å effektivisere arbeidsprosessene i bibliotekene. Biblioteksentralen distribuerer bøkene fra Kulturrådets innkjøpsordning. Biblioteksentralen tilbyr dessuten bibliotekfaglige kurs av kortere og lengre varighet og deler årlig ut stipend til ansatte i biblio­tekene. Biblioteksentralen bidrar til faglig utvikling ved salg av teknologisk utstyr som effektiviserer arbeidet, som selvbetjeningsautomater eller utstyr som åpner for nye tjenester, som å introdusere Bokomat på det norske markedet.
Tre tilknyttede selskaper der Biblioteksentralen har betydelig eierandel er BS Eurobib, Bibliotekenes­ IT-senter og BS Norli skole, som tilbyr henholdsvis løsninger for bibliotekinnredning, biblioteksystemer og læremidler til grunnskolen.

5.10.4 Norsk Bibliotekforening

Norsk Bibliotekforening (NBF) ble opprettet i 1913 og er en fri, uavhengig interesseorganisasjon som har til formål å fremme utviklingen av bibliotek-, dokumentasjons- og informasjonsvirksomhet.­ Den er åpen for alle interesserte, institusjoner og enkeltpersoner. Våren 2006 hadde Norsk Bibliotek­forening om lag 3200 medlemmer, hvorav 2100 var personlige medlemmer. Foreningens høyeste myndighet er landsmøtet, som holdes annethvert år. Mellom landsmøtene ledes foreningen av et hovedstyre. NBF er videre organisert i regionale avdelinger og spesialgrupper innen bestemte interesseområder. Landsmøtet vedtar foreningens virkeplan. NBF utgir medlemsbladet Bibliotek­forum.
NBF legger vekt på å være en sterk, levende og samlende interesseorganisasjon for hele bibliotek­sektoren og en synlig og viktig bibliotekpolitisk premissleverandør. Foreningen har en viktig funksjon i det norske biblioteklandskapet som medspiller for offentlige myndigheter på alle nivå. Medlemsmassen utgjør en betydelig andel av det bibliotekfaglige miljøet i Norge, og gjennom dette har foreningen høy faglig kompetanse. Gjennom­ sin virksomhet bidrar NBF til å sette viktige spørs­­mål på dagsorden i biblioteksektoren. Like viktig er foreningens bidrag til å fremme bibliotek­politiske saker i et videre samfunnsperspektiv overfor myndigheter, medier eller samfunnet generelt.

5.11 Abm-samarbeid

For brukerne er det ikke vesentlig om kildene til kunnskap og opplevelser forvaltes av arkiv, bibliotek eller museer, men det er viktig å få god tilgang til disse kildene og å kunne bruke dem på tvers av kildetyper og tradisjonelle sektorgrenser. Hovedformålet med abm-samarbeid må være å gi brukerne et bedre tilbud.
 Tradisjonelt er det store forskjeller på samlingene i arkiv, bibliotek og museer, men det er også klare overlappinger i materialet. Både arkiv, bibliotek og museer har betydelige fotosamlinger. Museene har store mengder lokal- og privatarkiv, antakelig i en liknende størrelsesorden som for tilsvarende materiale i det statlige arkivverket. Mange bibliotek har også arkivmateriale men bibliotekenes og museenes materiale er ofte dårlig ordnet og lite tilgjengelig. Arkiv og museer kan ha mye lokalhistorisk litteratur, noen ganger bedre samlinger enn det som finnes i det lokale folkebiblioteket, men lite tilgjengelig for eksterne brukere.
Utfordringene i abm-samarbeidet ligger særlig innenfor disse områdene:
• sambruk av samlinger
• kunnskaps- og kulturformidling
• kompetanseutvikling og utbygging av felles ­tjenester som er relevant for flere av sektorene
• samarbeid om synliggjøring av abm-sektoren og forståelse for felles utfordringer

5.11.1 Digitalisering

IKT generelt og digitalisering spesielt har vært et særlig viktig argument for samordning og samarbeid mellom arkiv, bibliotek og museum. Digitalt materiale skaper helt nye muligheter for sambruk på tvers av kilde- og institusjonstyper, og de tre sektorene har en rekke felles utfordringer både når det gjelder standardisering, kompetanse, innholdsproduksjon, tjenestetilbud og digital bevaring. Utfordringene og arbeidsoppgavene er også så omfattende og kostbare at samarbeid og koordinering er nødvendig og ressursbesparende.
Det skal utarbeides en nasjonal strategi for abm-sektoren som helhet på dette området, med utgangspunkt i rapporten Kulturarven til alle fra Arbeidsgruppen­ for digitalisering, nedsatt av Norsk digitalt bibliotek (ABM-utvikling 2006d). Både Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og ABM-utvikling vil være sentrale aktører i det videre arbeidet med gjennomføringen av en slik nasjonal strategi. Det legges opp til en felles nasjonal infrastruktur for digital bevaring og viktige verktøy for produksjon av digitalt materiale. Når det gjelder digitalisering, er både Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og andre allerede i gang med store prosjekter. Når det gjelder mindre institusjoner, er det lite rasjonelt om alle skal skaffe seg utstyr og kompetanse for digitalisering. Det anbefales derfor regionale digitaliseringsmiljøer i samarbeid mellom arkiv, bibliotek og museer.

5.11.2 Informasjon

Som samfunnsinstitusjoner har både arkiv, bibliotek og museer ansvar for informasjon og formidling. Det handler om å sikre at brukerne får informasjon om institusjonenes tilbud og om samlingenes innhold. Brukerundersøkelser tyder på at brede lag av befolkningen har lite kunnskap om disse tilbudene. Ikke minst på regionalt og lokalt nivå kan det være gevinster å hente på felles utvikling av informasjonskompetanse og felles opplegg for informasjonskampanjer.

5.11.3 Formidling

Arkiv, bibliotek og museer forvalter sentrale kilder for forståelse og opplevelse av kultur, natur og samfunn. Bibliotekene har lang tradisjon for litteraturformidling, særlig til barn og unge. Tradisjonelt er det museene som har vært mest aktive i formidling gjennom utstillinger, men både bibliotek og arkiv blir stadig mer aktive på dette feltet. Riksarkivet har fått utstillingslokaler og foredrags­sal i sitt nye publikumsbygg, Nasjonalbiblioteket satser på eget utstillingsprogram og foredrags­serier, og det finnes mange andre eksempler fra regionale og lokale arkiv og bibliotek. For alle tre sektorene blir det stadig viktigere å lage gode formidlingsopplegg på Internett. Man vet en del om bruken av slike nett-tilbud, men man vet lite om hva brukerne sitter igjen med av kunnskap og opplevelser når de logger seg ut. Både i forhold til fysiske utstillinger og formidling via nettet er det behov for utvikling av pedagogisk kompetanse. Opplegg for og gjennomføring av brukerunder­søkelser vil være et viktig redskap i en slik satsing. Her ligger det felles utfordringer. Dette er en type samarbeid som kan drives både på nasjonalt, regio­nalt og lokalt nivå.
I tillegg til de effektene som man kan ha av samarbeid om kompetanseutvikling innenfor formidling på mer generelt grunnlag, vil det også være viktig å utvikle erfaringer og å samarbeide om tiltak for å nå bestemte målgrupper. Eksempler her kan være formidling til innvandrerbefolkningen og universell utforming.
Samarbeid om formidlingsprosjekt har også en­ egenverdi ved at det kan gi de enkelte tiltakene en bedre og bredere plattform. I Sogn og Fjordane drives det et stort samarbeidsprosjekt mellom arkiv, bibliotek og museer om nettbasert kultur- og kunnskapsformidling, og i Tromsø er det startet et samarbeidsprosjekt om utvikling av digitale læremidler om polarområdene. Regionalt og lokalt vil satsing på samarbeid om dokumentasjon og formidling av lokalhistorie være en sentral utfordring. Prosjektet Trondheimsbilder (trondheimsbilder.no) er et abm-samarbeid om formidling av fotografier gjennom Internett, og i Odda drives prosjektet ABM i partnerskap. Det bør stimuleres til flere slike samarbeidstiltak på tvers av sektorene både når det gjelder «fysiske utstillinger» og formidling via nettet.

5.11.4 Opphavsrett og personvern

Regelverk om opphavsrett og personvern setter strenge grenser for tilgjengeliggjøring og formidling av samlingene i arkiv, bibliotek og museer. Nasjonalbiblioteket bygger opp kompetanse på dette kompliserte og krevende området. I stedet for at det bygges opp tilsvarende miljøer i ABM-utvikling eller i andre institusjoner, anbefales det at Nasjonalbiblioteket får ressurser til å dekke rådgiving også til andre institusjoner på dette området (se kap. 5.8.4.4)

5.11.5 Forskning

For at arkiv, bibliotek og museer skal utvikles som gode samfunnsinstitusjoner er det behov for oppdatert forskning om institusjonene, deres virksomhet, egenart, roller og funksjoner. Norges forskningsråd hadde tidligere et eget forskningsprogram for bibliotekforskning. Nyere signaler går på at bibliotekområdet alene kan være for lite for et eget forskningsprogram. Det er behov for å få et program for abm-forskning eller å få slik forskning innpasset i andre forskningsprogrammer.

5.11.6 Samlokalisering

Samlokalisering av arkiv, bibliotek og/eller museer kan gi gevinster både til brukerne og institusjonene. I den tidligere u-båtbunkeren Dora i Trondheim utvikles det nå planer for et abm-senter. Her kommer felles publikumsbetjening for Statsarkivet, Trondheim byarkiv og Interkommunalt arkiv i Trøndelag. Det ligger an til muligheter for utvikling av felles lokaler for arkiv, bibliotek og museer for større utstillinger, og det er gode muligheter for samarbeid om magasin og konserveringsfasiliteter. I Vadsø er det planer for samlokalisering av bibliotek, museum og et nytt Finnmarksarkiv, og i Vest-Agder er det planer om samlokalisering av abm-funksjoner på Odderøya i Kristiansand. Det ser ut til at forslag om samlokalisering har størst aktualitet på regionalt og lokalt nivå, men det kan i en slik sammenheng være grunn til å peke på at Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet i Canada er slått sammen til en institusjon, og begrunnelsen for dette ligger i hovedsak i felles utfordringer i bruk av digital teknologi i dokumentasjon og formidling.

5.11.7 Regionalt ansvar for utvikling og samarbeid på abm-feltet

I den forestående regionreformen vil det være grunnlag for å bygge opp en sterkere regional forvaltning med tyngre kompetanse enn på dagens fylkesnivå. I noen fylker har man i dag abm-en­heter med ansvar for regional utvikling og forvaltning. Det anbefales at det opprettes slike enheter i alle de nye regionene, og at fylkesbibliotekenes oppgaver innenfor utvikling og forvaltning legges dit.

6. Fjernlån

I mandatet for Bibliotekutredningen heter det: «Det skal kartleggjast korleis fag- og forskings­biblioteka samhandlar seg imellom og med folke­biblioteksektoren, med utgangspunkt i den faktiske fjernlånstrafikken og med sikte på oppbygging av tilgjengelege nett-tenester. Økonomiske utviklingstrekk i internasjonal fjernlånstrafikk skal vurderast.»
Dette kapitlet gjør rede for dagens fjernlåns­trafikk og kostnader ved denne, og fjernlån som framtidig virksomhet vurderes i lys av den teknologiske utviklingen.

6.1 Fjernlån som begrep og organisering av fjernlånsvirksomheten

Fjernlån er en sentral del av biblioteksamarbeidet. Formålet med samarbeid om fjernlån og kopi­tjenester er å gi hvert bibliotek mulighet til å skaffe sine låntakere materiale som ikke finnes i egne samlinger.
Fjernlån er ekspedering av originaldokumenter eller kopier fra eget bibliotek til annet bibliotek eller annen institusjon. Når et bibliotek mottar dokumenter eller kopier fra et annet bibliotek, til bruk for sine lånere, kalles det innlån.
«Interlibrary Lending: loan of a document in its physical form or delivery of a document, or a part of it, in copied form, from one library to another which is not under the same administration» (International Organization for Standardization 2005).
Sending av dokumenter eller kopier til eksterne enkeltbrukere anses ikke som fjernlån i tradisjonell forstand, selv om disse operasjonene medfører det samme arbeidet. Lån eller kopier som sendes fra fagbibliotek til eksterne studenter (fjernstudenter) som følger en institusjons undervisningsopplegg, regnes som ordinært utlån.
 Fjernlån og innlån kan omfatte både fysisk og digitalt materiale. Ved universitets- og høgskolene vil eksterne brukere ha begrenset tilgang til lisensiert digitalt materiale, mens institusjonens egne studenter og ansatte som oftest har nett­basert tilgang, uavhengig av om de befinner seg på universitetsområdet eller ikke. De norske konsortieavtalene stiller krav om anledning til fjernlån, men da i form av fysiske kopier. Opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med formidling av digitale dokumenter er ikke løst. Konsortieavtalene inkluderer vanligvis såkalt «walk-in»-bruk, dvs. at lisensiert materiale er tilgjengelig for enkeltbrukere som fysisk­ besøker bibliotek som omfattes av avtalen. Eventuelle avtalelisenser inngått for folke­bibliotek vil ikke kunne begrenses til enkelte brukergrupper, men kan begrenses til tilgang bare på bibliotekets egne Internett-maskiner, eller gis tilgang til via lånekort. Det er behov for ekstern tilgang til lisensiert materiale også for folkebibliotekets brukere.
De enkelte bibliotek i biblioteknettverket prioriterer egne brukere ved innkjøp og inngåelse av lisensavtaler. Fagbibliotekenes fagområder defineres ut fra eierinstitusjonenes mål og oppgaver. Fagbibliotekene hadde tidligere en ansvarsbibliotekordning der utvalgte bibliotek hadde definerte nasjonale oppgaver, blant annet håndtering av fjernlån. Disse bibliotekene fikk en økonomisk kompensasjon for dette arbeidet, en ordning som nå er opphørt.
Fylkesbibliotekene har etter lov om folkebiblio­tek et definert ansvar for «å ivareta fjernlåns­virksomheten i fylket, organisere bibliotekenes lånesamarbeid, og stå ansvarlig for sin del av den felles plan for anskaffelse og oppbevaring av litte­ratur». Denne felles planen, emnefordelingsplanen, har i dag liten betydning, men fylkesbibliotekenes rolle som koordinatorer for den regionale medie­forsyningen har fremdeles betydning. Fylkesbiblio­tekene har ofte gode lokalhistoriske samlinger. Deichmanske bibliotek, Fjernlånssentralen har som hovedoppgave å formidle litteratur som ikke finnes i folkebibliotek generelt, og eldre litteratur som sjelden forekommer i andre folke- og fagbib­liotek. Det ble bevilget ca. 1,8 millioner kroner fra Kirke- og kulturdepartementet gjennom ABM-utvikling i 2005 til dette arbeidet. Fjernlånssentralen behandlet i 2005 om lag 17 000 bestillinger.
Nasjonalbiblioteket har et spesielt ansvar for norsk materiale (jf. lov om pliktavlevering). Nasjonalbiblioteket, Innlånstjenesten, formidler utenlandsk materiale til mindre folke- og fagbiblio­tek og personlige brukere som ikke har tilgang til institusjonsbibliotek.

6.2 Lover og retningslinjer

For folkebibliotekene er fjernlån indirekte nedfelt­ i lov om folkebibliotek, § 1 der det heter at folke­bibliotekene er del av et nasjonalt nettverk. Retten til å få fjernlånstjenester er imidlertid ikke klart uttrykt i loven. Loven pålegger heller ikke folkebibliotekene noen plikt til å yte fjernlån, selv om det i forarbeidene finnes utsagn som tyder på at lovgiverne har ment at bibliotekene skulle ha en slik plikt. I § 3 er det bestemt at bibliotekene skal følge felles regler om lånesamarbeid, og det er knyttet en forskriftshjemmel til bestemmelsen. Denne forskrifts­hjemmelen har aldri vært benyttet. I Veiledende retningslinjer for folkebibliotek, gitt av Statens bibliotektilsyn i 1993 med hjemmel i biblioteklovens § 4, anbefales det at «Alt materiale folkebiblioteket stiller til disposisjon fra egne samlinger og det biblioteket skaffer til veie fra andre bibliotek, skal være gratis for brukeren og kan disponeres av alle som bor i landet.» Begrepet alle som bor i landet betyr blant annet at folkebibliotek ikke kan begrense samlinger og tjenester til innbyggere i egen kommune, selv om dette nok skjer i noen grad for andre medier enn bøker.
Mens fylkesbibliotekene tidligere hadde et klarere ansvar for å ta seg av fjernlåns­bestillingene i fylket, har utviklingen innen IKT og Internett i praksis bidratt til at de fleste folkebibliotek nå tar ansvar for sine egne fjernlånsbestillinger og bestiller direkte fra det biblioteket som er mest hensiktsmessig. Bibliotekenes kataloger er tilgjengelige på Internett, det gjelder samkatalogen ved Nasjonalbiblioteket, BIBSYS og de enkelte bibliotekenes kataloger. Katalogene er åpne både for bibliotekenes personale og for brukerne.
Fag- og forskningsbibliotekenes samarbeid og fjernlån er ikke nedfelt eksplisitt i lovverket. ABM­-utviklings (tidligere Riksbibliotektjenestens) retningslinjer for bibliotektjenester og bibliotek­samarbeid i høgre utdanning og forskning (september 1998), og tilsvarende retningslinjer for organisasjons-, bedrifts- og institusjonsbibliotek (september 1999), understreket betydningen av at ressursene i fag- og forskningsbibliotekene inngår i en nasjonal infrastruktur og er lett tilgjengelige for andre bibliotek, eksterne institusjoner og eksterne enkeltbrukere.
I 1999 ble det utarbeidet felles retningslinjer for fjernlån for fag- og folkebiblioteksektoren av daværende Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten. Retningslinjene ble i 2002 revidert av Referanseutvalget for fjernlån (Felles retningslinjer for fjernlån for fag- og folkebiblioteksektoren 2002).
IFLAs internasjonale retningslinjer for fjernlån, International lending and document delivery: Principles and guidelines for procedure (IFLA 2001), ble sist revidert i 2001. Retningslinjene presiserer behovet for, og nødvendigheten av, internasjonalt lånesamarbeid.

6.3 Fjernlånstrafikk

Et av målene med felles retningslinjer for fjernlån er å oppnå best mulig utnyttelse av de felles ressursene, og å unngå at enkelte bibliotek får for stor belastning. Anbefalte låneveier er forskjellige for fag- og forskningsbibliotek og for folkebibliotekene. Med flere og flere bibliotekkataloger søkbare på nett, kan man lett finne ut hvilke bibliotek som har det etterspurte dokumentet, og om det er tilgjengelig for utlån. Utvikling av muligheten for felles søk og bestilling i bibliotekkatalogene er et prioritert område i biblioteksektoren. Dette vil påvirke låneveiene og grunnlaget for retningslinjene.

6.3.1 Fylkesbibliotekene

Figur 5-8 (s. 59) viser det totale antallet utlån fra fylkes­bibliotekene, fordelt på fjernlån og direkte utlån. Antallet fjernlån har holdt seg noenlunde stabilt de siste ti årene.
Bortsett fra fylkesbibliotekenes bokbussutlån og utlån av klassesett og depoter, tyder fjernlåns­tallene på at fylkesbibliotekenes medietilbud primært dreier seg om å stå for en regional medie­forsyning som et supplement til de kommunale folkebibliotekene. I underkant av 6 prosent av utlånet dekket etterspørsel utenfra fylket.
Fylkesbibliotekenes fjernlån er omtalt i kap. 5.2.1.4.

6.3.2 Folkebibliotek og bibliotek i videregående skole

Figur 6-2 viser innlån til folkebibliotek og bibliotek i de videregående skolene i perioden 1995-2004. Data for fjernlån fra folkebibliotekene og fra bibliotek i de videregående skolene mangler.
Innlånet til folkebibliotekene øker, uten at man ser en tilsvarende økning av utlån fra fylkesbib­liotekene. Årsaken kan ligge i bedre medieflyt internt i regionene, og i økt etterspørsel etter studielitteratur fra fag- og forskningsbibliotekene – men dette finnes det for lite dokumentasjon på. At innlånet til bibliotek i videregående skole har gått ned, kjenner man heller ikke årsaken til.

6.3.3 Fag- og forskningsbibliotekene

Figur 6-3 viser fordelingen mellom totalt utlån, fjernlån og innlån i fag- og forskningsbibliotekene. Fjernlån og innlån utgjør generelt en synkende andel av det totale utlånet i sektoren.
Innlånet i fag- og forskningsbibliotekene har i perioden 1995–2004 minket med 16 prosent. Universitetsbibliotekene har redusert innlånet med 48 prosent. Høgskolene har imidlertid økt innlånet, de statlige med 28 prosent og de private med hele 76 prosent. Dette henger trolig sammen med høgskolebibliotekenes betydelig mindre bibliotekressurser pr. student enn hva universitetsbibliotekene har.
Fjernlånet i fag- og forskningsbibliotekene har i perioden 1995–2004 økt med 10 prosent på landsbasis. Sett på bakgrunn av den generelle aktivitetsøkningen i bibliotekene er dette ikke særlig mye.
Figur 6-4 viser fordelingen av fjernlån på de ulike typer fagbibliotek. De ulike bibliotektypene bidrar ulikt til biblioteksamarbeidet.
Høgskolene har en sterk økning i perioden (statlige høgskoler 220 prosent), mens universitetene har en reduksjon på 23 prosent. Nasjonal­biblioteket har hatt en økning på 203 prosent. Nasjonalbiblioteket ekspederer en økende del av det totale antall fjernlån. Vitenskapelige bibliotek og spesialbibliotek bidrar med en synkende andel.
Når det gjelder aktiviteten av fjernlån mellom fag- og folkebiblioteksektoren, viser statistikk fra BIBSYS at folkebibliotekene i 1995 lånte omkring 24 000 enheter fra bibliotekene som benytter BIBSYS som biblioteksystem. Universitets- og høgskole­bibliotekene utgjør hovedtyngden av BIBSYS-bibliotekene. Tallene viser sterk stigende tendens i perioden 1995–2004, særlig var stigningen markant fra 2003 (ca. 75 000) til 2004 (ca. 99 000). ­Det er grunn til å tro at en betydelig andel av dette fjernlånet går til studenter. Utviklingen vises i figur 6-5. Det finnes ingen statistikk for fjernlån fra folkebibliotek til fagbibliotek, men erfaring tilsier at det dreier seg om betydelig lavere tall.
Både norske fagbibliotek og folkebibliotek deltar i det internasjonale lånesamarbeidet. Fylkes­bibliotekenes utlån til utlandet er marginalt – for 2004 utgjorde dette 583 enheter. Figur 6-6 viser innlån fra og fjernlån til utlandet for fag- og forskningsbibliotekene de siste 10 år.
Innlånet viser en stigende tendens, mens fjernlånet holdt seg tilnærmet konstant i perioden 1995–2004. Norske bibliotek låner betydelig mer fra utlandet enn de låner ut av landet. En ikke ubetydelig del av denne aktiviteten foregår på nordisk nivå.
Med bakgrunn i mer spesifiserte fjernlåns- og innlånstall fra Universitetsbiblioteket i Trondheim ser man en endring i forholdet mellom kopier og originaldokumenter i løpet av de siste fem årene (se tabell 6-1).
Tallene viser en markert reduksjon i effektuering av kopier fra egne samlinger til andre bibliotek. Det ligger an til en halvering på fem år for trafikken til norske bibliotek. En tilsvarende reduksjon er ventet på utenlandske effektueringer. Denne utgjør bare ca. fem prosent av total­antallet. Innlånte kopier er mer enn halvert (til 42 prosent) innenlands, og nesten det samme (til 52 prosent) fra utlandet.
Årsaken ligger åpenbart i adgangen til et bredt spekter av tidsskrifter i digital form. Pakkeløsninger som favner bredere enn de titler biblioteket tidligere ga brukerne adgang til, reduserer innlånsbehovet. Dette er en internasjonal trend som preger både inn- og utenlandstrafikk.

6.4 Nasjonalbiblioteket og fjernlån

Med bakgrunn i depotbibliotekoppgaven har Nasjonalbiblioteket en spesiell plass i fjernlånsnettverket når det gjelder norsk materiale. I ABM-meldingen, St.meld. nr. 22 (1999–2000), foreslås det å prøve ut nye måter å organisere fjernlånsvirksomheten på, blant annet gjennom å styrke depotbibliotekfunksjonen. I St.meld. nr. 48 (2002–2003) (kap. 11.5.1) sies det at en utvikling av depotbiblioteket kan være et tiltak for å effektivisere fjernlånsarbeidet, men at det ikke kan fungere optimalt i forhold til fag- og forsknings­bibliotekene. Det har vært investert store ressurser i Nasjonalbibliotekets automatlager i Mo i Rana, en logistikkløsning som bør kunne utnyttes fullt ut til beste for hele biblioteksektoren.
Av figur 6-4 ser man at antallet fjernlån fra Nasjonalbiblioteket er i sterk vekst, med unntak for perioden 2002–2003, da biblioteket var under omorganisering. Nasjonalbiblioteket i Oslo har en innlånstjeneste som låner inn og skaffer kopier fra utenbys bibliotek og utlandet for personlige brukere som ikke har institusjonsbibliotek. I tillegg kan norske bibliotek som ikke arbeider selvstendig med fjernlån, få hjelp til å skaffe nødvendig materiale fra utlandet. Tjenesten gir dessuten råd og veiledning i fjernlånsspørsmål. Her er aktivitetsnivået synkende. Tabell 6-2 viser aktiviteten ved Innlånstjenesten.

6.5 Kostnader

De kostnadene som er knyttet til fjernlån og innlån av fysisk materiale dreier seg primært om direkte utgifter som porto, emballasje og personal­kostnader, ofte kalt marginale ekspedisjonskostnader. Bestillende bibliotek har kostnader knyttet til bestilling og retur, mens det biblioteket som yter fjernlån, har kostnader knyttet til selve ekspedisjonen av bestillingen. Med stigende fjernlånstall har det blitt økt oppmerksomhet på disse kostnadene, og spesielt for de bibliotekene som yter slike utlånstjenester.
En arbeidsgruppe, oppnevnt av Riksbibliotektjenesten, beregnet i 1995 enhetspriser for dekning av marginale ekspedisjonskostnader i forbindelse med fjernlån på 50 kroner for ekspedering av artikkelkopier og 60 kroner for originaldokumenter (Riksbibliotektjenesten 1996). I dag tar for eksempel Universitetsbiblioteket i Oslo 60 kroner for artikkelkopier til egne brukere og 160 kroner for eksterne, mens innlån av originaldokumenter er gratis for egne brukere. Eksterne brukere betaler 100 kroner for innlån.
I 2000 ble det gjennomført en nordisk under­søkelse av fjernlån (Vattulainen 2004) etter møns­ter av en tilsvarende amerikansk (Jackson et al. 2004). Norge kom godt ut i undersøkelsen og hadde en gjennomsnittlig kostnad for innlån på ca. 90 kroner og ca. 60 kroner for fjernlån. Det er ikke foretatt beregninger av kostnadene ved fjernlån innen folkebiblioteksektoren. Med unntak av den effektiviseringen som ligger i etablerte transportordninger, er det sannsynlig at kostnadene er sammenliknbare med fagbiblioteksektoren.
Fag- og forskningsbibliotekene effektuerte ca. 458 000 fjernlån i 2004. Med en pris på 60 kroner pr. fjernlån vil dette utgjøre en kostnad på ca. 27,5 millioner kroner.
Fylkesbibliotekene effektuerte ca. 200 000 fjernlån i 2004. Med bakgrunn i de samme kostnadene som beregnet for fag- og forskningsbibliotek, 60 kroner, utgjør dette i overkant av 12 millioner kroner. I tillegg kommer fjernlån effektuert av det enkelte folkebibliotek og skolebibliotekene. Basert på disse beregningene blir i overkant av 40 millioner kroner hvert år brukt på effektuering av fjernlån. Disse kostnadene blir vanligvis dekket over det enkelte biblioteks ordinære budsjett, og blir dermed ikke jevnt fordelt på hvert bibliotek. I tillegg har bestillende bibliotek kostnader med retur av materiale.
Som vist i tidligere kapitler, står fag- og forsk­ningsbibliotekene for hovedtyngden av internasjo­nale innlån og fjernlån. Høyere utdanning og forskning har stor og aktiv kontakt med andre lands forskningsmiljøer, og er avhengig av internasjonale forskningsresultater for å kunne drive forskning og undervisning på høyt nivå. Fjernlån er et middel for å oppnå dette.
Kostnadene forbundet med innlån fra og fjern­lån til utlandet varierer avhengig av type bestilling, kopi eller originaldokument, og portoutgifter. De fleste fag- og forskningsbibliotekene fakturerer eksterne brukere for innlånstjenester. Eksempelvis fakturerer Universitetsbiblioteket i Trondheim eksterne brukere med en pris på 250 kroner for innlån av originaldokumenter til bibliotek, bedrifter, institutter/deres ansatte og private brukere i næringsvirksomhet, og 75/150 kroner (henting/sending) for private brukere. For artikkelkopier er tallene henholdsvis 250 og 150 kroner.
Med bakgrunn i disse prisene vil et totalt innlåns­tall på ca. 70 000 enheter utgjøre henholdsvis ca. 17,5 millioner kroner eller ca. 10,5 millioner kroner.
Nasjonalbiblioteket, Innlånstjenesten tar 100 kroner for lån fra bibliotek utenfor Norden, 40 kroner for kopier fra norske bibliotek og 70 kroner for kopier fra andre land.
Kostnadene forbundet med internasjonale innlån og fjernlån er marginale for folkebiblioteksektoren. Det er likevel verd å merke seg at slike kostnader ofte dekkes av fylkesbiblioteket, noe som har stor betydning for de mange små folkebibliotekene i Norge. I fag- og forskningsbibliotekene varierer det internasjonale lånesamarbeidet avhengig av aktivitetene ved institusjonen. Kostnader forbundet med innlån av materiale varierer fra land til land. Internasjonalt forsknings- og utviklingssamarbeid kan føre til økt innlån og fjernlån. Imidlertid vil stadig økt tilgang til digitalt materiale, lisensiert eller tilgjengelig etter prinsippet for «open access», etableringen av åpne institusjonelle arkiv, forskningsnettverk og tiltak for fri forskningsflyt, kunne redusere utgiftene til frakt av fysisk materiale. Dette forutsetter imidler­tid at institusjonene har tilfredsstillende tilgang til lisensiert materiale.
For å lette betalinger forbundet med internasjo­nale fjernlån har IFLA etablert og administrerer et «voucher»-system. En eller flere vouchere blir brukt istedenfor pengetransaksjoner. Dette fjerner bankomkostninger, faktureringsutgifter, en del administrasjonsutgifter, og vil være uavhengig av valutasvingninger og liknende. Systemet har stor utbredelse, særlig i noen utviklingsland. Norge har bare i liten grad benyttet seg av systemet.

6.6 Kostnadsfordeling i forbindelse med fjernlån

Dekning av fjernlånsutgifter dreier seg dels om fakturering mellom bibliotekene og dels om muligheten for å belaste den enkelte bruker med disse utgiftene. Folkebibliotekene kan ikke belaste sluttbruker med kostnader for fjernlån, heller ikke ved artikkelkopier der dette er erstatning for fjernlån. Innen skole- og folkebiblioteksektoren faktureres det heller ikke for fjernlån mellom bibliotekene. De fleste fagbibliotek belaster heller­ ikke sine lånere med kostnader til innlån, med enkelte unntak for eksterne brukere og innlån fra utlandet. Det er vanlig at studenter selv må dekke kostnadene ved kopiering, også når kopier erstatter fjernlån.
Enkelte fagbibliotek har forsøkt å fakturere bestillende bibliotek ved levering av original­dokumenter, men dette har blitt stoppet av departementene. Ekspedisjonskostnader har i fagbiblioteksektoren blitt fakturert ved levering av fotokopier som fjernlån, først og fremst til bestillende bibliotek, men også til sluttbrukerne. Finansdepartementet ga i brev av 18.08.1998 fritak for merverdiavgift ved levering av kopier mot dekning av ekspedisjonskostnader i medhold av merverdiavgiftsloven § 70. Fritaket er imidlertid begrenset til å gjelde for offentlige virksom­heters utlån av publikasjoner ved kopier når dette skjer istedenfor ordinært utlån av originaler.
I NOU 2000: 14 Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge (kap. 2.1.13) anbefales det et nasjonalt system for fjernlånskompensasjon. Det anbefales å gi kompensasjon for netto bidrag til det nasjonale fjernlånssystemet. I Sverige er en tilsvarende ordning gjennomført, organisert av BIBSAM, som er Kungliga bibliotekets avdeling for nasjonal samordning og utvikling. I Danmark stilles det krav om å yte fjernlånstjenester, i forbindelse med bevilgningene til de statlige og statsstøttede fag- og forskningsbibliotekene. Her dreier det seg altså ikke om øremerkede tilskudd.
Tjenester som en bruker må betale for i utdanningsinstitusjonens bibliotek, kan paradoksalt nok være gratis for den samme brukeren i det kommunale folkebiblioteket. Spesielt dreier dette seg om studenter og fjernstudenter, som oftere enn før benytter folkebibliotekets tjenester i tillegg til studiebiblioteket.
Det kan oppleves som urimelig at det kommunale folkebiblioteket må dekke kostnader knyttet til å betjene studenter som utdanningsinstitusjonen selv har ansvaret for å yte bibliotektjenester til. Dette er imidlertid en del av prisen for realiseringen av det sømløse biblioteket, der brukerne selv velger hvor de vil hente sine bibliotektjenester. Det er viktig med godt samarbeid mellom bibliotektypene for å unngå gråsoner i behandlingen av studentene.
Større bibliotek med store og varierte samlinger og mindre bibliotek med spesialsamlinger har tidligere blitt uforholdsmessig tungt belastet med fjernlån. Statistikken viser at universitetsbibliotekene da var store nettoytere i fjernlånssamarbeidet. Det viser seg imidlertid at høgskolenes fjernlån har steget betraktelig de siste årene, mens universitetsbibliotekenes har sunket. Det har blitt jevnere fordeling av antall fjernlån og innlån på de ulike fagbibliotektypene.

6.7 Digitalt fjernlån

De problemstillingene som har vært i fokus når det gjelder fjernlån, er knyttet til lån og distribusjon av fysiske eksemplarer, inklusive papirkopier av artikler som erstatning for fjernlån. En stadig større del av både samlinger og utlån ved fag-bibliotekene består nå av digitalt materiale. Dette bedrer mulighetene for samarbeid og eventuell kostnadsfordeling. Digitale ressurser ligger vel til rette for effektiv og rask distribusjon innenfor et samarbeidende biblioteknettverk, men bringer inn helt andre utfordringer når det gjelder opphavsrett.
Bibliotekenes utlån av fysisk materiale er hjemlet i åndsverklovens § 19, som tillater utlån av eksemplar av verk solgt med opphavsmannens samtykke. Slikt utlån forutsetter altså at det ikke dreier seg om utleie, og hjemler gratisprinsippet i hele biblioteksektoren.
Men her dreier det seg om eksemplar, og det dreier seg om eksemplar som biblioteket har kjøpt, og dermed står som eier av. Når det gjelder de databasene bibliotekene har tilgang til gjennom ulike lisensavtaler, vil ikke bibliotekene eie noen (digitale) eksemplar av innholdet i disse basene, men ha tilgangsrettigheter som gjør det mulig for bibliotekets brukere å få tilgang. Lisensavtalene åpner for fjernlån, men hovedsakelig i form av papirutskrifter.
Etter hvert vil de fysiske samlingene bli digitalisert, og i den grad opphavsretten tillater det, bli enklere og rimeligere å distribuere. Universitetsbiblioteket i Oslo tilbyr for eksempel skanning av bibliotekets materiale ved Bibliotek for humaniora og samfunnsvitenskap. Bøker fra sikringsmagasin, plansjeverksamlingen, bøker eldre enn 1800 og andre verdifulle dokumenter tillates normalt ikke fotokopiert med vanlig kopimaskin. Ut fra et bevarings- og sikkerhetsmessig hensyn er det hensiktsmessig at disse dokumentene digitaliseres, slik at man unngår unødig slitasje. Kostnadene for denne tjenesten må dekkes av låner, men er differensiert for interne og eksterne brukere.
Nasjonalbiblioteket har begynt sitt storstilte digitaliseringsprosjekt, og vil på lengre sikt kunne tilby store deler av de fysiske samlingene i digital form. Her vil opphavsrettslige spørsmål bli den viktigste utfordringen når det gjelder tilgang for allmennheten.

6.8 Fjernlån og innlån – vurderinger

Fjernlån og innlån må være tuftet på et samhandlende biblioteknettverk med brukernes behov i sentrum. Bibliotekene må ha en klar oppfatning av både ansvar og plikter. I utgangspunktet bør bibliotekene etterstrebe et fornuftig selvforsynings­nivå. Fjernlån og innlån skal være et supplement til det enkelte bibliotekets samlinger, ikke en erstatning for manglende ressurser lokalt.
Selv om fagbibliotekenes samarbeid og fjernlån ikke er nedfelt i lovverket, deltar i praksis disse bibliotekene i et nasjonalt og internasjonalt fjernlånsnettverk. Forskning og utdanning uten denne muligheten ville vært vanskelig. Private og halv­offentlige bibliotek deltar i nettverket. Fjernlånet innenfor BIBSYS-bibliotekene, som omfatter de fleste universitets- og høgskolebibliotekene, er omfattende. Universitets- og høgskolebibliotekene er i tillegg åpne for brukere som oppsøker dem, både for lån av fysiske dokumenter og for bruk på stedet av digitale tjenester.
Lånesamarbeidet preges i dag både nasjonalt og internasjonalt av globalisering, høyere brukerforventninger og økt brukerinvolvering. Brukerne ønsker, og får, rask og effektiv levering av ønsket materiale, og har anledning til å ta del i selve bestillings­prosessen.
Da åndsverkloven ble revidert i 2005, ble det gitt nye muligheter for digital formidling mellom bibliotekene, og for avtalelisens for digital formidling til sluttbruker. Forskriftene er ikke ferdige, men sammen med dem vil forhandlingsløsninger med rettighetshaverne danne grunnlag for eventuelle nye bibliotektjenester. Bibliotekene gir sine brukere tilgang til stadig mer digitalt materiale. Dette vil ha innvirkning på fjernlån og innlån av fysisk materiale, kopier og originaldokumenter. Det er klare tegn på at digital tilgang vil kunne erstatte en stor del av tradisjonelle fjernlån og innlån på relativt kort sikt. Fjernlån og innlån, spesielt av originaldokumenter, vil likevel være en del av biblioteksamarbeidet i mange år framover.
Med Internett mener mange at faste låneveier ikke lenger er hensiktsmessig, og at det heller bør legges til rette for fri flyt av fjernlån. Det kan likevel være behov for en viss dirigering av fjernlån og innlån gjennom biblioteksystemene. Spesielt viktig vil dette være ved etableringen av et felles­ søk i alle nettbaserte bibliotekkataloger. Når bibliotekenes digitale kataloger blir tilgjengelige på internasjonalt nivå, og tilgangen til digitalt materiale øker, blir opphavsrettigheter og lisensie­ring viktige utfordringer. Oppmerksomheten må i tillegg rettes mot standardisering, formater og regler for utlån, forsendelse og betalingsordninger­ for å få et effektivt nasjonalt og internasjonalt lånesamarbeid, og for å gjøre bestillingsprosessen enklere for brukerne. Innenfor BIBSYS-samarbeidet arbeides det nå med en løsning for automatisk formidling av fjernlånsbestillinger mellom bibliotekene – AUTOFJERN. Målet er raskere flyt av de bestillingene som klart identifiserer ønsket objekt og eierbibliotek. Tilsvarende innsats må settes inn på folkebiblioteksektoren. Systemleverandørene jobber med et prosjekt med direkte fjernlåns­bestilling fra sluttbruker som en fortsettelse av Felles lånekort-prosjektet.
En generell tilgjengelighet og synliggjøring av bibliotekenes ressurser vil kunne føre til økt fjernlån og innlån, slik man har sett det i Danmark ved etableringen av den felles søkeportalen bibliotek.dk. Stadig flere biblioteksystemer åpner for brukerinitierte innlån/fjernlån. Sluttbrukeren lokaliserer og bestiller selv materialet gjennom bibliotekenes kataloger. Oftest sendes materialet til brukerens primærbibliotek eller nærmere angitt bibliotek for henting. På lengre sikt kan det i større grad være aktuelt å sende materialet direkte til brukerne – de ønsker i økende grad materialet sendt direkte til seg, uten å måtte gå veien om det lokale biblioteket. Det må vurderes hvem som skal bære kostnadene ved direkte distribusjon til låner. Vil det være et brudd på gratisprinsippet i folkebibliotekene om brukeren selv må dekke disse kostnadene, eller kan det være akseptabelt med en slik betalingstjeneste i kombinasjon med et godt utbygd distribusjonsnettverk til bibliotekene, som kan sikre at alle får muligheten for å skaffe seg det materialet de har behov for?
Låneveiene forandres. Fylkesbibliotekene bidrar nå mest innen den regionale medie­forsyningen. Nasjonalbiblioteket bidrar mer til fjernlånet av eldre norsk materiale gjennom depotbiblioteket. Dette medfører at rollen til Deichmanske bibliotek,­ som fjernlånssentral for folkebibliotekrelevant materiale, og de store universitets- og høgskole­bibliotekene blir mindre når det gjelder eldre norsk materiale. Høgskolene står for en større del av fjernlånet enn tidligere. Fri tilgang til digitalt materiale gjennom åpne institusjonelle arkiv vil bidra til bedre tilgang til vitenskapelig materiale. Bruk av kommersielle aktører som det tyske firmaet SUBITO ved levering av kopier av utenlandske fagartikler, medfører forandringer. Spesielt fag­bibliotekene benytter seg aktivt av SUBITOs tjenester, noe som vil ha innvirkning på antallet fjernlån i sektoren.
 Fjernlån fra fagbibliotekene til folkebibliote­kene representerer foreløpig beskjedne tall i for­hold til de totale fjernlånstallene. Det er i liten grad kartlagt hvor stor del av folkebibliotekenes innlån som er lån til studenter. Utdanningsbibliotek tilrettelegger i økende grad for direkte bibliotektjenester til fjernstudenter. Ulike løsninger finnes, BI har for eksempel inngått avtaler med lokale folke- og fagbibliotek for at de skal tilby tjenester til studenter ved BIs lokale avdelinger.
Det foregår i utstrakt grad et effektivt og nødvendig nordisk og internasjonalt lånesamarbeid. Samarbeidet er en forutsetning for å få tilgang til ny og aktuell dokumentasjon og relevant forsk­ningsmateriale. Samarbeidets omfang og partnere varierer avhengig av institusjon, forskningsaktivitet og faglige interesser. For noen land har samarbeidet vært en forutsetning i kampen for etablering og oppbygging av en tilfredsstillende nasjonal bibliotektjeneste. Dette gjelder fagbibliotek så vel som folkebibliotek.
Mary Jackson (2003) har hevdet at internasjo­nalt fjernlån vil øke fra 1–2 prosent av totalt fjern­lån til opptil 5 prosent i vestlige land. Fag- og forsk­ningsbibliotekene dominerer i det internasjonale fjernlåns­samarbeidet. Imidlertid blir digital til­gang til forskningsmateriale mer og mer vanlig, gjennom åpen tilgang til digitalisert materiale (open access) og aktive forskningsnettverk. Dette vil ha innvirkning på den internasjonale fjernlånsaktiviteten.
St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning beskriver hvordan bibliotekene har måttet redusere tidsskriftinnkjøpene av ressursmessige årsaker, og at dette dermed blir et hinder for tilgangen til forskningsbasert kunnskap (s. 127). Dette gjelder nasjonalt og internasjonalt, ikke minst for land i den ikke-vestlige verden. Meldingen peker på nytten av etablering av åpent tilgjengelige tidsskrifter, med kostnadsfri brukertilgang og nasjonale avtaler om abonnement på sentrale fagtidsskrifter. I den forbindelse sies det at det bør vurderes om avtalene skal omfatte Norges hovedsamarbeidsland Tanzania, Mosambik, Uganda, Zambia, Malawi, Bangladesh og Nepal. Tilgang til dokumentasjon og informasjon er en stor utford­ring for en del av de ikke-vestlige landene. Norsk bibliotekvesen har anledning til å vise solidaritets­arbeid i praksis ved å tilby kostnads­frie fjernlån til utviklingslandene. Norske helsebibliotek har i mange år hatt et tett samarbeid med baltiske helsebibliotek, blant annet med levering av gratis artikkelkopier. Initiativet ble tatt av Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe for Medisin og Helse (SMH).

6.9 Transportordninger og ny logistikk

En forutsetning for et sømløst bibliotek, med god fjernlånsflyt, er et operativt og kostnads­effektivt transportsystem. Tradisjonelt har levering mellom­ bibliotek i Norge vært ivaretatt av postvesenet. I Danmark har man utviklet en sentralt finansiert transportordning administrert av de statlige biblio­tekmyndighetene – Biblioteksstyrelsen. Denne løsningen reduserer arbeidet med pakking og øvrig håndtering i bibliotekene og holder fraktkostnadene på et forutsigbart nivå selv om fjernlånet øker. Det gjør fjernlån rimeligere for bibliotekene, og gjør at alle bibliotek kan være bidrags­ytere i fjernlånssystemet. Det amerikanske Ohio-link-samarbeidet (ohiolink.edu), hevder at det statssubsidierte budbil-systemet er en forutsetning for at samarbeidet skal fungere.
I Norge finnes allerede ulike regionale løsninger, i tillegg til tradisjonelle postleveranser. Blant annet har Østfold fylkesbibliotek inngått samarbeid med en kommersiell tilbyder av budtjenester for bibliotek (Bibliotektransport A/S) i fylket. Andre fylker har regionale transportordninger innenfor mindre områder. Driften i Østfold er basert på at hvert bibliotek betaler en egenandel lik det de tidligere hadde i årlige fraktutgifter. Ordningen innebærer store innsparinger for det enkelte biblioteket når det gjelder pakking og adressering. Ikke minst har transportordningen resultert i faste, forutsigbare kostnader, i stedet for kostnader som har økt i takt med økt fjernlån. Samarbeidet har økt, dermed øker dokumentenes omløpshastighet og materialet blir bedre utnyttet,­ og brukerne får bedre tjenester, uavhengig av bosted.
I tillegg til levering til bibliotek, kan man se en­ utvikling der dokumenter av ulike slag ønskes levert direkte til bruker, hjemme eller på arbeidsplassen. I Danmark har man gjennom prosjektet Bøger til døren (katalog.deff.dk), der en gruppe bibliotek deltar, levert direkte til brukerne. Noen av bibliotekene utfører tjenesten gratis, mens andre tar gebyr. En slik tjeneste kan medføre store kostnader for det enkelte bibliotek, og det er viktig­ å klargjøre hvem som skal bære disse kostnadene.

6.10 Utfordringer og tiltak

Framfor å fokusere på det som skiller de ulike bibliotektypene, vil det være behov for å fokusere på løsninger som binder bibliotekene sammen i et felles nettverk. Samarbeidet forutsetter imidlertid en form for balanse mellom de deltakende bibliotek, i og med at aktiviteter knyttet til samarbeidet kan ha innvirkning på det enkelte bibliotekets ressurssituasjon. Det er en utfordring å balansere mellom det å gi alle brukerne adgang til de samlede ressursene, og det å sikre at det enkelte bibliotek er i stand til å yte primærtjenester til sine brukere. Med bakgrunn i tanken om tilnærmet lik tilgang til informasjon og kunnskap og tanken om et sømløst biblioteklandskap, er innlån og fjernlån en naturlig del av bibliotekets primæroppgaver. Det er viktig å sikre ressurser til denne aktiviteten, dels gjennom det enkelte bibliotekets inn­sats, dels gjennom nasjonale satsinger og investeringer.
Gode logistikkløsninger for søking og distribusjon bidrar til at brukerne kan lokalisere materialet og selv bestille det. Slike brukerinitierte bestillinger vil kreve systemer som fordeler bestillingene slik at ressursene utnyttes best mulig. Det bør prøves ut muligheter for å få fysisk materiale levert direkte til låner, og det bør legges til rette for nye distribusjonsformer, som bibliotek i butikk og liknende.
For å lette kommunikasjonen mellom de ulike bibliotekene og få et effektivt nasjonalt og internasjonalt lånesamarbeid, er det nødvendig med standardisering, felles formater og regler for utlån, forsendelse og betalingsordninger. Det ­kreves felles innsats på nasjonalt og inter­nasjonalt nivå.
En stor del av fjernlån- og innlånsarbeidet må fortsatt bli ivaretatt av de større bibliotekene. Effektivt nasjonalt og internasjonalt lånesamarbeid krever kunnskap og erfaring som mindre bibliotek ikke har mulighet for å opparbeide. Større organisatoriske bibliotekenheter vil kunne gi mulighet for oppbygging av spesialkompetanse blant de ansatte. Slike enheter vil kunne ta et større ansvar for den regionale medieforsyningen som fylkesbibliotekene ivaretar i dag. Fjernlånssentralen ved Deichmanske bibliotek vil få mindre betydning som nasjonal overbygning for fjernlånet i folkebibliotekene.
Nasjonalbibliotekets depotbibliotek bør utvides­ til å omfatte mindre etterspurt materiale fra større fag- og folkebibliotek, slik at dette fungerer som et samlet fjernmagasin for bibliotekene. Det bør utarbeides en samlet logistikkplan for hele biblioteksektoren, der bevaring og formidling av fysiske samlinger ivaretas samtidig som det utvikles et velfungerende distribusjonsnett. Det bør være et nasjonalt ansvar å legge til rette for transportordninger som dekker hele landet, og som sikrer god distribusjon mellom bibliotekene. Nasjonalbiblioteket yter tjenester for hele biblioteknettverket når det gjelder innlån fra utlandet og veiledning innen fjernlån.
Bibliotekmateriale vil i økende grad forekomme i digital form. Økt innsats på digitalisering vil gi rask og effektiv tilgang, men krever gode løsninger­ på opphavsrettslige utfordringer. Tilgangen til digitalt materiale forutsetter gode lisensavtaler der det er tatt høyde for de opphavsrettigheter som eksisterer. Det er en utfordring å sikre en rettferdig og tilnærmet lik tilgang til dette materialet, der fjernlån og innlån av digitalt, lisensiert materiale ikke hindres.
Svarene på disse utfordringene kan for eksempel konkretiseres i følgende tiltak:
• Endre biblioteklovgivingen for å sikre samarbeidet i et nasjonalt biblioteknettverk.
• Profilerere fjernlån/innlån som en del av bibliotekenes primæroppgaver.
• Arbeide for standardisering, felles formater og regler for utlån, forsendelse og betalingsordninger.
• Gjøre Nasjonalbiblioteket til samlet magasin for alle typer bibliotek.
• Styrke kompetansen i håndtering av fjernlånsoppgaver.

Prioritert tiltak: Etablere en transportordning for distribusjon av materiale mellom bibliotek i Norge
Beskrivelse: En landsomfattende transportordning vil være et viktig virkemiddel for å øke tilgjengeligheten til bibliotekenes samlinger ved at fjernlån av fysiske dokumenter blir enklere og billigere. Det etableres en kombinasjon av en nasjonal og flere regionale transportordninger som kan knytte alle bibliotekene sammen i et nettverk.

7. Det digitale biblioteket

I mandatet for Bibliotekutredningen heter det at det må legges vekt på tett og god koordinering mellom utredningsarbeidet og det strategiske utviklingsarbeidet som er en vedtektsfestet hovedoppgave for ABM-utvikling, «jf. m.a. prosjektet eit norsk digitalt bibliotek». Mandatet sier videre at «Utgangspunktet skal vera visjonen om eit saumlaust bibliotektilbod, m.a. slik det kan tenkjast konkretisert gjennom utviklinga av eit digitalt bibliotek.»
Dette kapitlet gir først et overblikk over dagens situasjon når det gjelder digitalt innhold og digitale tjenester i bibliotekene, og beskriver så utfordringer og strategier for det videre arbeidet med å konkretisere et digitalt bibliotek. De første resultatene av programmet Norsk digitalt bibliotek utgjør et viktig grunnlag for de strategier og tiltak utredningen foreslår.

7.1 Overblikk over dagens digitale landskap

7.1.1 Hva er et digitalt bibliotek?

Som det går fram av kap. 3 er bibliotek et robust begrep som også i en digital verden gir innhold og mening. Begrepet digitalt bibliotek brukes ofte, men det finnes neppe noen entydig definisjon på begrepet. I rapporten Forskning på digitale bibliotek i Norge beskrives digitale bibliotek slik: «Digitale bibliotek yter tjenester til sine brukere. De inneholder informasjons­ressurser i alle digitale former og formater, som for eksempel databaser med tekst, tall, grafikk, lyd og video. For å yte tjenester og å håndtere informasjonsobjekter, må dette biblioteket omfatte verktøy og personer som muliggjør produksjon, lokalisering, innhenting og bruk. Datasystemene er komplekse, gjerne distribuerte, informasjonssystemer. Digitale bibliotek ivaretar hele livssyklusen til data, informasjon og kunnskap: intellektuell produksjon, spredning, bruk og langtidsbevaring» (Brygfjeld et al. 2001: 6).
Dette er et hensiktsmessig utgangspunkt når det digitale biblioteklandskapet skal beskrives eller formes.

7.1.2 Informasjon, kataloger og portaler

På hjemmesidene til bibliotekene finnes ofte biblio­tekenes åpningstider, låneregler, oversikt over ansatte, nyheter, anbefalinger av litteratur eller andre medier, generelt eller ut i fra dags­aktuelle temaer, presentasjoner av arrangement eller presentasjon av nye tjenester. Ethvert bibliotek bør kunne formidle slik enkel informasjon om egen virksomhet på nettet. I tillegg har det blitt vanlig at bibliotekenes mediekataloger er søkbare på Internett. Statistikken for bibliotek i 2004 viser at alle høgskole- og universitetsbibliotek har lagt bok- og mediebasen søkbar på nettet, mens 64 prosent av folkebibliotekene har gjort det samme. (ABM-utvikling 2005f: 16) I mange tilfeller utvik­les det nå regionalt samarbeid om søk i katalogene innen regionen, mens bibliotekene i universitets- og høgskolesektoren har en felles søkeinngang i BIBSYS. En del bibliotek tilbyr også søk i andre relevante databaser, som digitalt tilgjengelig materiale, foto- og bildebaser, eller åpne institusjonelle arkiv for vitenskapelige publikasjoner.
Det er utviklet fagportaler, som oftest består av en spesialisert lenkesamling innen ett fag, for eksempel helsefag, litteratur eller arkitektur. En emneportal består derimot av en lenkesamling som dekker flere forskjellige emner. I både fag- og emneportalene er lenkene valgt ut av bibliotekansatte etter visse kriterier. De fleste større bibliotek har utviklet slike emneportaler av ulikt omfang. Eksempler på emneportaler er BIBSYS emneportal (emneportal.bibsys.no) og emneportalen Detektor (detektor.deichman.no), som driftes av Deichmanske bibliotek. Disse to emneportalene dekker til sammen målgruppene i grunnopp-læring og høyere utdanning og viser til lenkesamlinger på nettet innen et utvalg emner. Et eksempel på en fagportal er SMIL – Skandinavisk medisinsk informasjon for legfolk (smil.uio.no).
En søkeportal er en inngang til materiale som kan omfatte fagportaler, emneportaler, presentasjoner av nyheter, blogger osv., men bygger også på en søkemotor som søker på tvers av alle typer ressurser og databaser. I dag har både universitets- og høgskolebibliotekene søkeportaler. Eksempler på søkeportaler som finnes i biblioteksektoren i dag er universitetsbibliotekenes søkeportal (x-port.uio.no) og søkeportalen til Oppland fylke/Gjøvik bibliotek (aleph1.bibits.no). Begge portalene gir felles inngang til bibliotekkataloger og andre aktuelle informasjonsressurser. De bedrer tilgangen til både digitalt og konvensjonelt materiale.
Nasjonalbiblioteket tilbyr samtidig søking i alle sine kataloger, bibliografier, nettsider og tilgjengelige digitale ressurser via søkemotoren Sesam. Nasjonalbiblioteket har flere digitale tilbud. En viktig ressurs er Norart (Norske tidsskriftsartikler) (nb.no/baser/norart), som består av referanser til artikler fra ca. 450 norske og nordiske tidsskrift.

7.1.3 Digitalt innhold og digitale tjenester: Hva finnes i dag?

I tillegg til generell informasjon, mulighet for søk i kataloger og tilgang til ressurser samlet i ulike portaler, har en rekke bibliotek utviklet både digitalt innhold og tjenester tilgjengelig via nettet. Nedenfor følger noen eksempler. Eksemplene viser at det skapes nytt innhold i bibliotekenes nett-tjenester og at de kan være er sosiale møteplasser på nettet.
• Flere bibliotek har digitalisert fotosamlinger og lagt dem søkbare på nettet. En nasjonal satsing er Nasjonalbibliotekets fotodatabase Galleri NOR (nb.no/gallerinor) som har eksistert siden 1996 og inneholder over 70 000 søkbare foto. Et eksempel på en større, lokal satsing er samarbeidsprosjektet Trondheimsbilder (trondheimsbilder.no) som er det offisielle nettstedet for historiske bilder fra Trondheim.
• Alt materiale om Edvard Grieg (nettbiblioteket.no/grieg-samlingen/­grieg_­samlingen_­intro.html) er skannet og brevene er transkribert på initiativ av Bergen offentlige bibliotek. Biblioteket har i 2006 satt i gang et prosjekt og inngått samarbeid med Det Kongelige bibliotek i København, Universitetet i Manchester og Nasjonalbiblioteket i Norge for å få skannet og tilgjengeliggjort manuskripter av Grieg som befinner seg også i disse samlingene.
• En av de nyeste tjenestene innen lokalhistorie er Verdensarven Røros – en digital smakebit formidlet med tekst, film og animasjoner (verdensarvenroros.no). Det er resultatet av et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Røros bibliotek og Rørosmuseet.
• Biblioteksvar (biblioteksvar.no) er en nasjonal tjeneste der 44 bibliotek samarbeider om å gi svar på spørsmål på e-post, chat og sms. Tjenesten hadde over 11 000 forespørsler i 2005. Fag- og forskningsbiblioteksektoren har i stor grad sin egen, lokale referansetjeneste på nett. Nasjonalbiblioteket har en egen spørretjeneste der brukeren kan sende inn sitt spørsmål via e-post, men har i tillegg henvisning til Biblioteksvar.
• Innen digital litteraturformidling er det noen tjenester som er spesielt verdt å nevne. Lese­hulen, (lesehulen.no) representerer en ny måte å formidle litteratur til barn fra åtte år. Lyd, tekst og bilde er nøye tenkt igjennom i formidlingsmetoder og -form. Tjenesten er også tilrettelagt for hørselshemmede ved at de kan se bilder og bli fortalt utdrag av boken på tegnspråk.
• Blogg er en kommunikasjonsform som stadig blir tatt mer i bruk. Bydagboka (www.bydagboka.no) til Deichmanske bibliotek er et slikt eksempel, der alle kan publisere skildringer av sine interesser med hver sine personlige sider. Med tekst, foto, lyd og video setter deltakerne sammen temaer som er tilgjengelig for kommentarer fra andre.
• Skrivebua (skrivebua.no), drevet av Nordland fylkesbibliotek, er et skriveverksted for unge som ønsker å publisere egne tekster på nettet.
• Tjenesten Bazar (bazar.deichman.no) er et tilbud til språklige minoriteter i Norge. Her finnes informasjon om det norske samfunnet, norskopplæring, aviser fra 60 land og flere organisasjoner. Det unike med tjenesten er at den er tilgjengelig på 13 språk i tillegg til norsk. Tjenesten hadde 85 700 besøk i 2005.
• Reaktor (reaktor.deichman.no) er en tjeneste for brukere som ønsker å vise egne arbeider som filmer, foto, animasjoner, musikk, tegneserier, illustrasjoner og tekster. Alle kan benytte den og den er gratis å bruke. Brukerne kan få tilbake­meldinger på det de lager og få tips fra andre brukere.
• Et forholdsvis nytt samarbeidstilbud for studenter, forskere og vitenskapelig personale ved universitetene er tjenesten NORA – Nasjonal søketjeneste for vitenskapelig informasjon i åpne, institusjonelle arkiv (www.ub.uio.no/nora). Prosjektet har alt fått en oppfølger i PEPIA, et tilsvarende prosjekt for digital publisering i institusjonelle arkiv innen høgskolesektoren.
• Fra nettstedene til universitets- og høgskole­bibliotek og enkelte andre bibliotek gis det tilgang til lisensbasert materiale, som tidsskrifter og databaser. Dette er i hovedsak tilgjengelig for studenterog ansatte. Også folkebibliotek gir tilgang for sine brukere til en del lisensiert materiale.
• I praksis kan alt innhold som tilbys fra bibliotekenes nettsider være digitale læringsressurser som kan tas i bruk i undervisningssammenheng. Det er avhengig av målgruppe og hvordan materialet tas i bruk. Noen bibliotek har tilrettelagt digitale læringsressurser på en mer pedagogisk måte. Et eksempel er Dinosaurjakt (viten.no/demo) som har vært et samarbeidsprosjekt mellom ABM-utvikling og prosjektet Viten.no ved Universitetet i Oslo. Et av formålene har vært å bruke museene­ ­som kilder, men også bruke bibliotekenes ressurser som tilleggsmateriale. Rapporten Digitalisering og tilgjengeliggjøring for kultur og læring (ABM-utvikling 2006b) beskriver hvordan kultur- og utdanningssektoren kan samarbeide for å øke tilgjengeligheten av digitale læringsressurser for elever og lærere på videregående skole, ansatte, forskere og studenter ved høyere utdanninger og den allmenne bruker.

7.1.4 Undersøkelse om bruk av bibliotekenes nett-tjenester

OCLC (Online Computer Library Service) gjennomførte i 2003 en undersøkelse, The 2003 environmental scan: Pattern recognition, om bruk av bibliotek. En antagelse var at innhold og tjenester som biblioteket tilbød var forskjellig fra hva brukerne ønsket og benyttet. I følge undersøkelsen mente brukerne det var like viktig at tjenestene var tilgjengelige på en enkel måte som at kvaliteten på innholdet var god. For å forstå resultatene av undersøkelsen bedre, gjennomførte OCLC en ny undersøkelse i 2005 med fokus på hvordan mennesker søker etter informasjon, og hvor kjent de er med bibliotekenes digitale tjenester. Dette ble sett i forhold til andre tjenester, for eksempel søkemotorer som Google (OCLC 2005).
Undersøkelsen viste at 84 prosent begynte søket sitt i Google, mens kun 1 prosent begynte sitt informasjonssøk i bibliotekenes hjemmesider. I denne undersøkelsen ble biblioteket sett på som stedet for tradisjonelle ressurser (bøker, referanse­materiell, veiledning) og tilgang til Internett. Res­pon­dentene svarte at de ikke visste om bibliotekenes digitale informasjons­ressurser, som databaser, veilednings- og spørretjenester på nettet, tilrettelagte ressurser for ulike målgrupper osv. De stolte omtrent like mye på ressurser de fant via søke­motorer som via bibliotek. Noen respondenter svarte at søkemotorer leverer raskere, og har bedre kvalitet og kvantitet på informasjonen enn «bibliotek-assistert» søking. Likevel ønsket de fleste veiledning fra bibliotekar, både i det fysiske biblioteket og på nett.
Resultater fra den internasjonale undersøkel­sen­ stemmer til dels overens med resultater i den norske Undersøkelse om bibliotekbruk (Buskoven 2006). Kun ti prosent av bibliotekbrukerne har brukt folkebibliotekets nett-tjenester i bibliote­kets egne lokaler, ni prosent oppgir at de har brukt slike tjenester utenfor folkebibliotekets lokaler siste år. Studenter bruker nett-tjenestene ved universitets- og høgskolebibliotekene hyppigere: 65 prosent av studentene oppgir at de har brukt bibliotekets nett-tjenester i biblioteklokalene, 48 at de har brukt dem utenfor bibliotek­lokalene siste år. Det ser også ut til at bibliotekenes nett-tjenester er for lite kjent, både hos brukere og ikke-brukere.

7.1.5 Aktører

Et godt og tidsriktig digitalt bibliotektilbud krever innsats, forskning og utviklingsarbeid fra flere aktører på nasjonalt, europeisk og internasjonalt­ nivå. Sentrale aktører i Norge er Nasjonalbiblioteket med etableringen av Nasjonal­bibliotekets digitale bibliotek og ABM-utvikling med programmet Norsk digitalt bibliotek. Andre sentrale innslag vil være ulike prosjekter og tiltak satt i verk av universitets- og høgskolebibliotekene og større folkebibliotek, enkeltvis eller i samarbeid mellom flere, og det utviklingsarbeidet som gjøres av de ulike biblioteksystemleverandørene.

7.1.6 Internasjonalt samarbeid

I det internasjonale bibliotekarbeidet legges det stor vekt på digitalisering og tilgjengeliggjøring av digitalisert materiale. Det handler i stor grad om enhetlige løsninger, sømløshet, muligheter for felles søk i portalløsninger og indeksering av innhold og tjenester slik at de blir best mulig synlige for brukeren. Den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLA arbeider for å fremme bibliografiske standarder og større grad av internasjonal koordinering på bibliotekområdet.
Det er flere tunge aktører som representerer­ Norge i internasjonale nettverk. De bidrar til at det norske bibliotekmiljøet er oppdatert på internasjonale føringer og kan legge disse til grunn i utvikling av innhold og tjenester. I kap.­ 9 beskrives Norges rolle i det internasjonale samarbeidet nærmere. En viktig satsing innenfor utformingen av en europeisk IKT-politikk er etableringen av et europeisk digitalt bibliotek, som skal gjøre materiale fra abm-sektoren mer tilgjengelig og interessant å bruke, jf. i2010 Digital Libraries Initiative (Europa­kom­misjonen 2005a).

7.2 Utfordringer for det digitale bibliotek

7.2.1 Økonomiske utfordringer

Digitalisering krever store investeringer i både teknologi og kompetanse, investeringer som vans­kelig kan gjøres innenfor ordinære driftsrammer. I tillegg til at det vil være nødvendig med nøye og vel begrunnede prioriteringer for både utvalg og framdrift, vil det være nødvendig å tilføre abm-sektoren betydelige økonomiske midler dersom man skal få frem en kritisk masse av innhold, slik at det reelt blir en utvidet nettbasert tilgang til kunnskap og kultur. Det vil være viktig å sikre at digitalt materiale ikke går tapt, enten det er skapt digitalt eller konvertert. Digitalisering uten en hensiktsmessig strategi for bevaring kan føre til at store ressurser går tapt. Digital langtidslagring krever migrasjon over tid, og siden kostnadene ved dette er en ukjent faktor, vil det være behov for økonomiske prioriteringer også for bevaring. Opphavsretten krever nytenkning når det gjelder økonomiske finansieringsmodeller. Det vil være behov for å hente inn spisskompetanse fra andre fagfelt, og for å vedlikeholde og videreutvikle sektorens egen kompetanse. Tilgang til utvalgte betalingsbaser både for kunnskapssektoren og det allmenne publikum er viktig for å utvikle Norge som kunnskapssamfunn og unngå digitale skiller i kunnskapstilgangen. Betydelige økonomiske midler må settes inn for å frigjøre tilgang til de viktigste kunnskapskildene.

7.2.2 Organisatoriske utfordringer

En overordnet koordinering er nødvendig for å unngå duplisering av arbeid, og for å kunne følge opp prioriteringer på en kostnadseffektiv måte. Nye arbeidsmetoder må tas i bruk, og nye samarbeidsmodeller må bygges både mellom og innenfor offentlig, privat og frivillig sektor. Mangfoldet av små og store institusjoner og aktører i abm-sektoren vil kreve en samling av ressurser og forening av krefter og kompetanse. Dette kreve­r organisatoriske endringer og utvikling av ny kompetanse i institusjonene. Arbeid med tilgang til åpent og lisensiert materiale må koordineres for å skape best mulig synergieffekt. Ansvar for koordinering og prioriteringer må baseres på et verdigrunnlag, og ikke ensidig på økonomiske interesser eller sektor-/institusjonsinteresser. Tilgjengelighet krever tilrettelegging og strukture­ring tilpasset brukernes behov.

7.2.3 Teknologiske utfordringer

Det vil være behov for hele tiden å videreutvikle teknikker for digitalisering for å oppnå bedre kost­nadseffektivitet, samtidig som kvaliteten ivaretas. Det må satses på forskning for å framskaffe gode, framtidsrettede løsninger tilpasset ulike behov og interesser knyttet til bevaring, gjenfinning og tilgang. Det er behov for tjenester som bidrar til gjenfinning og mulighet for enkel bruk av ressursene. Det kreves kontinuerlig fornyelse av kunnskap, bygget på flerfaglighet og samarbeid med de teknologiske fagmiljøene som ligger i forkant av den teknologiske utviklingen. Det kreves aktivt internasjonalt samarbeid om og koordinering av felles standarder og formater.

7.2.4 Juridiske utfordringer

Harmoniseringen av opphavsretten legger til grunn at arkiv, bibliotek, museer og utdanningsinstitu­sjoner skal kunne digitalisere materiale, men tilpasningen til dette nye opphavsrettsregimet er ikke ferdigstilt, og må foregå jevnlig. Det er bare fritt tilgjengelig materiale som uten videre kan gjøres tilgjengelig digitalt. I realiteten betyr dette at det først og fremst er materiale produsert fram til tidlig på 1900-tallet som vil kunne være fritt tilgjengelig for alle. Skal øvrig materiale gjøres tilgjengelig, vil det kreve omfattende endringer i opphavsretten, eller etablering av lisensavtaler og avtalelisenser med rettighetshaverne. Det vil være nødvendig å etablere gode systemer for klarering av rettigheter, særlig for gråsonemateriale. Pliktavleveringsloven må videreutvikles for å sikre samfunnets behov for tilgang over tid til et mangfold av åndsverk i ulike format.
De ulike juridiske kompetansemiljøene i hele abm-sektoren må samhandle om felles utfordringer, for både å bidra til en kontinuerlig tilpasning av den felles juridiske plattformen, sikre kunnskapsdeling og å bidra til bedre konsistens i forvaltning av lovverket. Det er en utfordring å bygge opp spisskompetanse på avtalerett for eksempel knyttet til lisensiert materiale.

7.3 Bibliotek 2.0 – sosial teknologi

Utviklingen innenfor informasjons- og kommuni­kasjonsteknologien har i stadig større grad blitt en sosial utvikling der mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjonsformer står i fokus. Kjente teknologier som chat, blogging, wikier og podcasting har blitt allemannseie og har gitt nye muligheter for å skape og formidle kultur, informasjon og kunnskap. Disse nye arenaene har også behov for biblioteket som aktør. Samtidig har biblioteket svært mye å bidra med og lære av disse nye formene for kommunikasjon og informasjon.­ Utviklingen mot et nett der alle programmer (applikasjoner) kan kjøres gjennom nettleseren og hvor den sosiale dimensjonen står i fokus har fått betegnelsen Web 2.0. Bibliotekenes bruk av og plass innenfor denne utviklingen blir nå kalt Bibliotek 2.0. Begrepet Bibliotek 2.0 ble introdusert i bloggen LibraryCrunch i 2005 og har fokus på toveiskommunikasjon mellom bibliotekansatte og brukerne i digitale kanaler (Casey 2006). Bibliotek 2.0 har fokus på brukerne og hvordan nye teknologier tillater brukerne kontroll over nye former for kommunikasjon og informasjonsformidling. Brukerne skal bli mer delaktig i utviklingen av digitale tjenester.
For alle typer bibliotek innebærer sosial tekno­logi to sentrale utfordringer. Det er nødvendig for et bibliotek å ha kompetanse på ny teknologi generelt og sosial teknologi spesielt for å kunne forstå det universet bibliotekets brukere beveger seg i og for å kunne kommunisere med brukerne i det formatet brukerne selv ønsker. Bibliotekene må gjøre seg kjent med og bruke sosiale teknologier i sitt daglige arbeid for å nå brukere som har dette som en av sine primære sosiale arenaer. Bibliotekansatte bør kunne bruke og formidle informasjon, kunnskap og kultur i format som blogger, podcaster og chat. Bibliotekenes tjenester bør tilpasses den generelle utviklingen og de allment anerkjente grensesnitt for hvordan tjenester skal utformes, slik at brukerne på egenhånd kan søke, bruke og utnytte de digitale ressursene.
Sosiale teknologier er også interessante i et bibliotekfaglig perspektiv hvor informasjon og brukere får nye roller. Bibliotekene må skape en tilstedeværelse innenfor sosiale digitale arenaer basert på eksisterende tilbud, og utvikle tilbud tilpasset de nye arenaene som dukker opp. Bibliotekene har også stort potensial som arenaer for brukere som ønsker å skape innhold basert på sosiale teknologier. Bibliotekene må i framtiden profilere seg ved å gå i dialog med, og integreres i andre webapplikasjoner og tjenester, også i lærings­plattformene i utdanningssektoren.
Bibliotekene har begynt utviklingen med tilgjengeliggjøring av tjenester slik at de kan nås med verktøy som sms, chat og e-post. Fellestjenesten Biblioteksvar er et godt eksempel på hvordan bibliotek tar i bruk sosial teknologi, i dette tilfellet chat, for å nå brukere på brukernes premisser. Tjenesten er også et godt eksempel på hvordan teknologien sprenger gamle grenser og tillater samarbeid mellom vidt forskjellige bibliotektyper og over store geografiske avstander. For­ventningene fra brukerne om at bibliotekenes tilbud i stadig større grad må være brukervennlige og teknologisk oppdaterte, vil i stadig større grad være bestemmende for bibliotekenes utvikling av nye tjenester.

7.4 Forutsetninger for digitalisering og tilgjengeliggjøring

7.4.1 Felles standarder og formater

Digitalisering av innhold krever nasjonale standarder, formater og retningslinjer. Det samme gjør utviklingen og tilpasningen av verktøy for tilgang til digitalt innhold og tjenester. Dette er viktig for enhetlig digitalisering av materiale og kommunikasjon mellom systemløsninger.
Rammeverksprosjektet til Norsk digitalt bibliotek har vurdert bruk av standarder og formater for å sikre bedre kommunikasjon mellom de ulike IKT-systemer i bibliotekene (Nasjonalbiblioteket 2005). Prosjektet har utarbeidet anbefalinger til standarder og retningslinjer for registrering og beskrivelser av dokumenter i et system. Samtidig ble det gitt forslag til tjenestebasert infrastruktur og systemarkitektur for å utvikle et enkelt søkeverktøy for sluttbrukeren. Søkeverktøyet skal kunne søke opp alt materiale (tekst, lyd, bilder osv.) som finnes i bibliotekene.
Skjønn- og faglitteratur og andre medier katalogiseres (registreres i databaser) på forskjellige måter av bibliotekene, selv om det ligger en felles­ standard til grunn for dette. Ulik praksis gir større utfordringer ved etablering av felles søkeløsninger,­ fordi søkeresultatet kan bli forskjellig. Målet er at et dokument katalogiseres én gang og at bibliotekene gjenbruker dataene uten å endre dem. Det bør derfor sikres en effektiv nasjonal bibliografisk produksjon til beste for norske bibliotek, forskning og utdanning.
For å kunne delta i en tjeneste for felles søk med bestillingsfunksjon i bibliotekenes kataloger er det en forutsetning at bibliotekene er oppgradert med nødvendige systemkomponenter og standarder. En utfordring i samarbeidet med arkiv- og museumssektoren om en felles abm-portal, hvor felles søk og bestillingsfunksjon skal inngå, er at beskrivelsen av dokumenter (katalogdata) er gjort i ulike metadataformater, og sektorene har ikke kommet like langt mht. å tilgjengeliggjøre dataene via nettet.
Det er nærliggende å tenke at løsninger som tjenesteorientert arkitektur kan være aktuelle ettersom det legges føringer for det i eNorge-planen (Moderniseringsdepartementet 2005), men det kan også være andre løsninger. Utfordringene kan knytte seg til om alle bibliotekene har de protokoller som er nødvendige. Opplysninger innhentet av Norsk digitalt bibliotek fra systemleverandørene i Norge viser at svært få folke- og skole­bibliotek har installert protokoller som Z39.50, mens alle medlemsbibliotekene i BIBSYS har den på plass. Biblioteksystemene bør oppgraderes slik at det gjør bibliotekene i stand til å delta i felles løsninger.

7.4.2 Opphavsrett

Viktige kjerneområder for arkiv, bibliotek og museer er å gjøre kunnskaps- og opplevelses­kilder tilgjengelig for brukerne på en hensikts­messig måte samt å bevare og sikre kultur­historisk materiale og dokumenter for ettertiden. Et mål er at disse ressursene skal gjøres lettere tilgjengelige på en måte som ivaretar både rettighetshavernes og brukernes interesser.
Digital tilgang til materiale i bibliotekene reguleres hovedsaklig av lisensavtaler for materiale som har opphavsrettslig beskyttelse og som utgiver gjør tilgjengelig i digital form. Med ny lov om opphavsrett til åndsverk som trådte i kraft 01.07.2005 utvides bibliotekenes adgang til digital eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring. Lovens § 16 er en forskriftshjemmel som hjemler rett for arkiv, bibliotek og museer til å framstille eksemplarer av verk for nærmere definerte formål. Det åpnes for en viss utvidelse av rammene for bruk av verk i samlingene; adgang til å framstille kopier i annet format enn originalen til særskilte formål (digitalisere verk i egne samlinger) og til tilgjengeliggjøring for brukerne via terminaler i bibliotekets lokaler. Rammene for denne utvidelsen vil gis i nye forskrifter til loven. I tillegg gir ny § 16a bibliotekene mulighet til å inngå avtalelisens for digital eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av materiale som ligger utenfor bruken som tillates innen fribruks­bestemmelsene.
Det er vesentlig at abm-institusjonene får adgang til å digitalisere og bruke digitale kopier i en utstrekning som gjør at de effektivt kan utnytte de mulighetene ny teknologi åpner for. Dette vil gi brukerne enkel og hensiktsmessig tilgang til materialet i samlingene samtidig som opphavsrettshavernes rettigheter ivaretas.

7.4.3 Kompetanse

Ny teknologi medfører nye måter å tenke på i forhold til arbeidsmetoder og formidling, spesielt fordi brukernes atferd i bruk av innhold og tjenester forandres. Den store økningen i bruk av Internett gjør at det er store utfordringer knyttet til bibliotekenes rolle i forhold til digitalisering av innhold og den virtuelle formidler- og veiledningsrollen. Det gjør at kompetanse­be­ho­vene endres og defineres etter hvilken rolle biblioteket har og hvem det skal betjene.
Det vil ta mange år før det digitale biblioteket er realisert fullt ut, men det er viktig at bibliotekene ser parallelt på oppbyggingen og formidlingen av innhold og tjenester i det fysiske biblioteket­ og på nettet. Formidler- og veilednings­rollen vil bli like viktig innenfor det digitale biblioteket. Det er behov for å styrke kompetansen i digitalisering, digitalisert materiale og digital formidling. Mens det bør bygges opp regionale kompetansemiljøer for digitalisering, bør formidlingskompetansen styrkes på alle nivå og innen alle bibliotek.
Kommunikasjon mellom mennesker vil fremdeles være viktig, selv om OCLCs undersøkelse (2003) viste at de fleste ønsket å være selvbetjent. Det blir viktig å få toveiskommunikasjon inn i de tekniske løsningene. Derfor bør bibliotekarens veilednings- og formidlingskompetanse integreres i tjenestene som tilbys på nettet, i tillegg til i rene «Spør og få svar»-tjenester som Biblioteksvar. Det har skjedd en utvikling i formidlingen av innholdet i nett-tjenestene for å få bedre dialog med brukerne. Beskrivelsene av det fysiske innholdet (de bibliografiske dataene) i katalogene er fremdeles vanskelige å forstå for brukerne. Det bør legges vekt på å gjøre disse lettere tilgjengelig. Det kan gjøres ved å trekke inn flere typer kompetanse i utformingen av tjenestene, som pedagogisk kompetanse, kompetanse innen nettformidling, metoder for informasjonssøking og gjenfinning og kunnskap om brukeratferd. Ettersom en stadig større del av samlingene er digitale og formidles over nett, vil nett­basert formidlingspedagogikk bli et stadig viktigere kompetanseområde. Løsninger må tilrettelegges slik at regionale og lokale bibliotek kan formidle materialet til ulike målgrupper. ABM-utvikling har en viktig oppgave i å stimulere til slik formidling.

7.4.4 Digitalt innhold

Digitalisering
I ABM-meldingen, St.meld. nr. 22 (1999–2000), ble det etterspurt en statusrapport som grunnlag for mer helhetlig tenkning og planlegging av det videre arbeidet med digitalisering av kulturarvsmateriale. Kultur­meldingen, St.meld. nr. 48 (2002–2003), påpekte at dette skal ses i sammenheng med programmet Norsk digitalt bibliotek. Norsk digitalt bibliotek er også framhevet som et av tiltakene i eNorge 2009 for å gjennomføre strategier og handlingsplaner for å sikre nettilgang til kunnskapskilder, kultur­arven og opplevelseskilder (Moderniserings­departementet 2005).
Som svar på oppfordringen fra ABM-meldingen og eNorge 2009, nedsatte ABM-utvikling under programkomiteen for Norsk digitalt bibliotek en ekstern arbeidsgruppe for digitalisering. Arbeidsgruppen har gjennomført en kartlegging av omfanget av digitalisert materiale i abm-sektoren, og har utarbeidet forslag til strategier for digitalisering, digital bevaring og digital formidling i abm-sektoren i rapporten Kulturarven til alle (ABM-utvikling 2006d).
I Kulturarven til alle peker arbeidsgruppen for digitalisering på at det er et stort behov for prioriteringer når materiale skal velges ut for digitalisering. Det er viktig at det fortsatt blir tatt et helhetlig grep på tvers av abm-sektorene, siden sektorene har mange av de samme utfordringene i forhold til konservering, digitalisering, lagring og formidling av materiale.
Kartleggingen viser at en svært liten andel av samlingene er digitalisert, mens litt over en tredje­del av institusjonene i sektoren arbeider med digitalisering. Arbeidet med å digitalisere konvensjonelle samlinger har kommet kortere enn digitaliseringen av katalogene. Tendensen er at det er de største og foreløpig mest ressurssterke institusjonene som i størst grad har kommet i gang. I abm-sektoren er bare halvparten av de digitaliserte samlingene tilgjengelige for allmennheten. Digitaliseringsarbeidet er i stor grad utført av den institusjonen som forvalter materialet. For biblioteksektoren er det først og fremst Nasjonalbiblioteket­  (NB) som nå vil bidra til å høyne omfanget av digitalisert­ materiale. Potensialet for økt tilgjengelighet er stort, og ambisjonene ved institusjonene er høye for å satse videre på digitalisering.
Nasjonalbiblioteket har en viktig rolle som samarbeidspartner og medspiller i programmet Norsk digitalt bibliotek. Nasjonalbibliotekets samlinger er kanskje den viktigste delen av innholdet som det digitale biblioteket skal fylles med, og har selv definert seg som kjernen i Norsk digitalt bibliotek. Nasjonalbiblioteket er bibliotekenes viktigste aktør for digitalisering av materiale. I løpet av det siste året har NB etablert mål og strategier for å utvikle seg til et digitalt nasjonalbiblio­tek, og som en viktig deltaker i det digitale samfunnet. Nasjonalbiblioteket har lagt følgende prinsipper til grunn for sitt videre arbeid:
• Nasjonalbiblioteket har vedtatt å digitalisere sine samlinger – for bevaring, men også for formidling, og i samarbeid med rettighetshavere, og gjennom avtale med enkeltinstitusjoner og gjennom avtalelisensordningen.
• Alle digitale objekt og metadata for gjenfinning skal langtidsbevares i det digitale sikringsmagasinet (DSM). DSM er tilgjengelig som nasjonal ressurs for digital langtidsbevaring. først og fremst for abm-området, men også for forsk­ningsmiljøer og andre med behov for slike ­tjenester.
• Metadata skal eksponeres for alle søkemotorer (Sesam, Google, AllTheWeb osv.) for å sikre størst mulig tilgjengeliggjøring av innholdet i DSM.
• Det skal etableres et regime for autentisering og autorisering av brukere slik at tilgang kan gis på individuell basis i henhold til avtale med Nasjonalbiblioteket og rettighetshavere. Dette systemet er i dag etablert gjennom at NB bruker FEIDE, som er utviklet av universitetene.

I 2006 er det etablert produksjonsløyper for digitalisering av pliktavlevert trykt materiale til NB (bøker og tidsskrifter). Det planlegges tre ulike metoder for denne digitaliseringen: automatisert masseskanning, bladskanning (bøker digitalisert side for side ved å bla gjennom bøkene), digitalisering i høy kvalitet av spesielt verdifulle og sjeldne bøker, og av bøker som må gjennomgå en restaureringsprosess.
Det anbefales i rapporten Kulturarven til alle at det settes i gang en samlet og koordinert nasjonal satsing for å tilgjengeliggjøre kilder til kunnskap og kultur som forvaltes i arkiv, bibliotek og museum. Den sier videre at ABM-utvikling bør påta seg oppgaven med å koordinere satsingen, som må stimuleres gjennom et eget økonomisk innsatsprogram. Arbeidsgruppen anbefaler også at det satses på kompetansetiltak, infrastruktur og langtidslagring.
De generelle prinsippene og kriteriene for utvalg av kunnskapskilder for digitalisering som anbefales i Kulturarven til alle, vil, sammen med relevant veiledning, utgjøre et godt verktøy som bør legges til grunn for prioriteringer i et nasjonalt innsatsprogram for digitalisering. ABM-utvikling bør ha en sentral rolle i etableringen og koordineringen av et slikt innsatsprogram, som også må bygge på digitaliseringsstrategiene til Arkivverket og Nasjonalbiblioteket.

Lisensbaserte kunnskapsbaser
Bibliotekene, hovedsakelig universitets- og høgskolebibliotekene, kjøper tilgang til lisensbaserte databaser fra kommersielle aktører. Målet er å gi brukerne tilgang til mer digitalt kvalitetsinnhold på en enkel måte. Tilgang til basene gis ved systemer for autentisering og autorisasjon. Lisensene fremforhandles for ulike enkeltinstitusjoner eller for grupper av interessenter (konsortier).
Rapporten Danser med ulver presenterer en rekke anbefaler og tiltak som bør følges opp videre (ABM-utvikling 2006a). Rapporten peker på utford­ringer knyttet til opphavsrett og behovet for nasjonale lisenser, og foreslår at det etableres konsortie­avtaler også for ikke-tekstlig materiale. Samtidig må utviklingen av åpne og gratis tilgjengelige tidsskrifter og publikasjonsarkiv på nett stimuleres.

Åpne institusjonsarkiv
Alle universiteter, høgskoler og andre institusjoner­ der vitenskapelig forskning er en del av virksomheten, bør etablere åpne institusjonsarkiv med alle vitenskapelige dokumenter forfattet ved institusjonene. Hensikten er å gi fri tilgang til innholdet som produseres av forskere, studenter og vitenskapelig personale. Private nettsider eller forskersider kan ikke erstatte institusjonsarkiv, fordi etableringen av slike arkiv krever spesiell kompetanse og langsiktig tilrettelegging. Det er store gevinster å hente ved å gå sammen om et felles system, i stedet for at hver institusjon oppretter sitt eget. Norges fellesløsning for åpne institusjonelle arkiv er NORA (www.ub.uio.no/nora). NORA har som mål å utvikle standarder og verktøy for digital publisering og digitalt samarbeid, øke mengden digitale dokumenter og fremme bruk av åpne arkiv.

7.4.5 Digitale tjenester

Bibliotekenes digitale innhold og tjenester må integreres i den enkelte brukers hverdag og bruksmønster for å bli utnyttet best mulig. Tilbudet bør derfor finnes i forskjellige former og formater som brukerne selv kan velge å integrere i sin digitale hverdag. Det må tilbys tjenester som kan integreres i hjemmesider og nettportaler, og gjøres tilgjengelig via ulike verktøy.

MinSide og Felles lånekort
Eksempel på en nettportal der bibliotekenes ressurser og tjenester bør være synlige, er Norge.no som også skal omfatte MinSide. MinSide er initiert av Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) og skal gi en felles inngang til offentlige tjenester på nettet. Det skal være innbyggernes offentlige servicekontor på Internett. MinSide ønsker å presentere kommunale og statlige tjenester for innbyggerne og hovedmålet er å tilby tjenester til folk flest. Bibliotekets tilbud er en del av de offentlige tjenestene kommunene tilbyr og skal være en selvfølgelig del på en slik side.
Felles lånekort (www.lanekortet.no) gjør at brukerne kan benytte ett lånekort uansett hvilket bibliotek de henvender seg til. Med dette kortet kan etter hvert brukerne også få rettigheter til lisensbelagt informasjon hvis de ønsker det. Systemleverandørene for biblio­tekene har laget integrasjon mellom de lokale utlånsmodulene og Felles lånerregister. Felles lånerregister kan benyttes til å autentisere lånere og for eksempel sende materialet direkte hjem til lånerne eller til det biblioteket som brukerne benytter. Dette er en tjeneste som systemleveran­dørene i Norge har samarbeidet om og mange bibliotek har sluttet seg til. Tjenesten ble lansert i oktober 2005. Felles lånekort er en grunnleggende forutsetning for etableringen av Norgesbiblioteket.
Søkemotorer – konkurrenter eller medspillere?
Resultatene fra både OCLCs og SSBs undersøkelse viser at bibliotekene har en utfordring i å synliggjøre tjenester og kompetanse overfor brukerne og være tilstede med veiledning på nettet (OCLC 2005 og Buskoven 2006). Det kan være mange årsaker til at bibliotekenes ressurser er usynlige for brukerne. En av årsakene kan være at bibliotekene i liten grad samarbeider om å bygge opp innhold i felles tjenester. En annen er lite samarbeid om enkle og enhetlige brukergrensesnitt, noe som gjør at brukerne opplever et fragmentert tilbud fra bibliotekene.
Søkemotorene framstår ofte som enkle å bruke ved at de har én søkeside med et enkelt grensesnitt som brukerne finner på ett sted eller innlemmet i andre hjemmesider. Det gjelder søkemotorer som Google, Yahoo og Sesam. I tillegg til å tilby felles tjenester og veiledning på nett, må bibliotekene også arbeide systematisk for å få metadata fra bibliotekene inn som materiale i søkemotorene ved indeksering.
Google Book Search (tidligere Google Print) (books.google.com) indekserer nettressurser generelt, mens Google Scholar (scholar.google.com) indekserer fulltekstdokumenter blant vitenskapelig publisert materiale. Innholdet i Google Scholar kan sees på som supplement til norske vitenskapelige arkiv som NORA, fordi den tilbyr tilgang til utenlandsk vitenskapelig materiale. Google har inngått avtaler med flere amerikanske forlag om indeksering av hele tekster i vitenskapelig materiale. I tillegg ble åpne arkiv for vitenskapelige publikasjoner lagt inn i Google Scholar. Brukere får tilgang til de bibliografiske opplysningene, men også lenker direkte til publikasjonen som finnes ved et bibliotek. Brukerne får tilgang til publikasjonen hvis de får adgang med sitt lånekort. I forbindelse med denne tjenesten har Google inngått en avtale med store bibliotek om å digitalisere samlingene og gjøre dem søkbare. Google gir ikke tilgang til hele verket, men gir brukerne tilgang til de stedene i verket hvor søkeordene forekommer.
Sesams nyhetssøk finner artikler og nyheter fra norske og internasjonale nyhetskilder, inkludert artikler som har stått i norske papiraviser fra 1985 til i dag. Det er Schibsted-eide Retriever Norge AS som tilgjengeliggjør nyheter fra norske og nordiske nettaviser samt deler av sitt papirarkiv ATEKST.
Omfanget av materiale som er tilgjengelig digitalt vil øke. Informasjon som tidligere var skjult inne i artikler, bøker og oppslagsverk vil bli søkbar for søkemotorene. Når det etableres en søkemotor for bibliotek på nett, vil den største forskjellen mellom bibliotekenes søkemotor og kommersielle søkemotorers tilbud bli typen materiale og pålitelighet i kildene. De kommersielle søkemotorene er foreløpig ikke kildekritiske, og ressursene er ikke vektet i forhold til pålitelighet. De vil inneholde mye annen informasjon som ukritisk legges ut på nettet også. Det er nødvendig med menneskelig kompetanse for å utøve kildekritikk. Bibliotekene har etablert systemer for å overføre kompe­tansen til digitale systemer ved at dokumentene er kvalitetssikret og vurdert som relevante før de blir registrert.
Det er viktig å gjøre alle ressursene i abm-sektoren mest mulig kjent og brukt, enten det dreier seg om innhold eller tjenester. For at materiale fra kultursektoren skal bli synlig i søkemotorene, er det nødvendig at digitalisert materiale og digitale kataloger indekseres. Som eksempel har emneportalen Detektor (detektor.deichman.no) blitt indeksert i Google siden 2004, og hadde en økning i besøk på over 300 000 fra 2004 til 2005 (fra 460 000 til 780 000) i følge innhentet stati­stikk fra Deichmanske bibliotek. Tjenesten har tydeligvis blitt mer synlig gjennom eksponeringen i søkemotoren. Det bør etableres nasjonale retningslinjer for indeksering av alle relevante ­tjenester i det digitale biblioteket.

Fag- og emneportaler og digital formidling
Oversikten over bibliotekenes tilbud på nett i 2006 viser et fragmentert landskap med varierende kvalitet. Det er ofte tilfeldig om brukerne opp­dager nettsidene. Universitetsbiblioteket i Oslo, biblio­tek for medisin og helsefag, gjorde i 2005 en undersøkelse på hvor godt kjent SMIL (Skandinavisk medisinsk informasjon for legfolk) (smil.uio.no) var i norske folkebibliotek. Kun 13 av de 453 undersøkte nettstedene hadde henvisning til SMIL. Det kan tyde på at det er behov for å gjøre denne typen tjenester bedre kjent hos de som skal formidle tjenestene (Munthe og Fossum 2005).
Fagportaler gir mulighet til å sammenstille materiale tilpasset ulike brukergrupper og formidle innholdet på formålstjenlige måter. Det kan etableres fagportaler for tema som det er spesiell interesse for, for eksempel litteratur, musikk, lokalhistorie, slektsgransking eller digitalt verksted. Bibliotekansatte har spesialkunnskap om litteraturformidling. Litteraturen formidles i stor grad i det fysiske biblioteket, mens utfordringen blir å se de mulighetene som ligger i å formidle via nettet. I en fagportal for litteratur­ kan en se for seg tjenester som Lesehulen.no, Ønskebok og Skrivebua.no.
Bibliotekene kan samarbeide om innholdet på de nasjonale nettstedene, samtidig som disse nettstedene utvikles slik at det kan trekkes ut og tilrettelegges informasjon til regionale og lokale nettsteder. Fagportalene kan en tenke organisert på samme måten som danske biblioteks Litteratursiden.dk.

Svartjenester
Ulike bibliotek og grupper av bibliotek har etablert digitale svartjenester. Spørsmål besvares med fakta­opplysninger, lenketips, informasjon om hvor bruker kan finne svaret eller veiledning i søketeknikker avhengig av brukernes ståsted. Eksempler på slike svartjenester er Biblioteksvar.no og Høgskolen i Oslos Spør en bibliotekar (vrlplus.cb.docutek.com/no-hio). Svartjenestene har fordelen av at tjenesten er tilknyttet bibliotek som allerede ivaretar oppgaven med å svare på spørsmål ut i fra kunnskap om ulike typer samlingsressurser i det fysiske biblioteket og på nettet.
Statistikken fra 2005 for Biblioteksvar viser at 55 prosent av spørsmålene ble besvart ved hjelp av Internett og ca. 50 prosent besvart ved hjelp av bibliotekenes egne samlinger. Tjenesten har et stort nettverk av bibliotekansatte å søke kompe­tanse hos. I 2005 deltok 200 bibliotekansatte i vakter i chat-tjenesten, mens alle deltakende bibliotekene svarte på spørsmål per e-post og sms. Det fører til sikring av garantert svartid og kvalitet for brukerne, og det vil gi kompetanse­heving hos de ansatte (Deichmanske bibliotek 2006).

Informasjonskompetanse og digitale læringsressurser
Kultur- og kunnskapsressursene i arkiv, bibliotek og museer må synliggjøres i digitale læringsplattformer (LMS: Learning Management System) som benyttes både i grunnskolen, videregående skoler og i høyere utdanning. Det finnes store mengder ressurser som egner seg til lærings­formål, mens noe vil kreve mer pedagogisk ­tilrettelegging.
Det er nylig gitt ut en rapport om bruk av digitale læringsplattformer i grunnskolen (Utdanningsdirektoratet 2006). Undersøkelsen viser at flere skoleeiere og skoler vil investere i denne typen læringsteknologi for å utvikle den digitale kompetansen. I 2005 hadde 17 prosent av grunnskolene og 96 prosent av videregående skoler anskaffet en slik læringsplattform. En kan anta at mange lærere kun vil forholde seg til læringsplattformen når de skal hente inn og forberede sine undervisningsopplegg i stedet for Internett i sin helhet. Elevene vil også forholde seg til læringsplattformene og det universet som vil eksistere der.
En utredning om digital tilstand i høyere utdanning viser at det også her er økning i bruk av læringsplattformer (Norgesuniversitetet 2006). Nesten alle lærestedene hadde i løpet av de siste årene skaffet en digital læringsplattform. Det har gjort pedagogiske IKT-verktøy lett tilgjengelig for de faglig ansatte ved institusjonene. I hovedsak brukes LMS til å formidle enkel informasjon, digitale læremidler og administrere innleveringer av oppgaver.
En arbeidsgruppe har nylig utarbeidet forslag til nasjonale kriterier for digital kompetanse (www.vox.no/templates/iframe.aspx?id=2136) i arbeids- og samfunnsliv, forankret i eNorge 2009 (Moderniseringsdepartementet 2005). Det forventes at Kunnskapsdepartementet følger opp med videre tiltak for å nå nasjonale mål for digital kompetanse, gjennom å operasjonalisere dem og prøve dem ut i samarbeid med representanter for brukergrupper og fagmiljøer. Dette vil blant annet kreve et tettere samarbeid mellom biblioteksektoren og utdanningssektoren. Behovet for et slikt samarbeid, både mht. digitale læringsressurser og informasjonskompetanse, omtales nærmere i kap. 12.3.2.

7.4.6 Langtidslagring og organisering av pliktavlevering

Bruk av standarder og verktøy, samt valg av formater og sikkerhetsløsninger legger premisser for å utnytte og tilgjengeliggjøre digitalt materiale og bevare det over tid. Kartleggingen av digitalisert materiale i abm-institusjonene (ABM-utvikling 2006d) viste at katalogmateriale og digitaliserte samlinger ikke er omfattet av strategier for langtidsbevaring.
For biblioteksektoren har arkivering av digitalt materiale i Nasjonalbiblioteket i hovedsak vært utført innenfor rammen av lovhjemlet pliktavlevering av norsk materiale. Det omfatter digitalisert materiale i Nasjonalbibliotekets samlinger, pliktavlevering av digitalt fødte dokumenter også fra andres samlinger og deponi av digitale utgaver av dokumenter som publiseres på papir eller i andre fysiske medier.
Det er etablert pliktavleveringsløsninger som er basert på det digitale materialet, for eksempel pliktavlevering av kringkastet materiale fra NRK og det som publiseres på den norske delen av Internett. 300 millioner dokumenter ble hentet inn fra Internett og bevart i Nasjonalbibliotekets digitale sikringsmagasin ved den første innhenting i 2005 (Bjørkeng 2006). Nasjonalbiblioteket har også inngått avtaler med noen forlag om langtidslagring av deres digitale arkiver. Dette vil være aktuelt for mange kunnskaps- og kulturinstitusjoner framover.

7.5 Organisering og drift: behov for nasjonale fellesløsninger

For alle bibliotek er utviklingen av innhold og tjenester i det digitale biblioteket en stor faglig og organisatorisk utfordring. Det vil kreve nye samarbeidsformer mellom bibliotekene, men også mellom bibliotek, arkiv og museum og andre sektorer. Den faglige utfordringen vil i stor grad bestå i å heve kompetansen i bibliotekmiljøet.
Det er behov for samarbeid om felles tjenester­ slik at det blir enklere for brukerne å finne fram til bibliotekenes tilbud. Dette kan være på nasjonalt eller regionalt nivå, avhengig av type tjenester.­ Drift og utvikling av tjenester henger nøye sammen og må utvikles i et samarbeid mellom flere bibliotek og eventuelle andre aktører i fellesløsningene. Det vil være mest hensiktsmessig at ett eller få bibliotek har hovedansvar for koordinering og samordning av en eller flere tjenester. Drifting og utvikling av tjenestene bør legges til robuste institusjoner som kan utnytte egen kompetanse og nettverk innenfor det aktuelle feltet. Utviklings- og driftsoppgavene bør sees i sammenheng med teknisk drift. I prosessen med å utvikle ny database- og nettløsning er det viktig at bibliotek­personalets formidlings­kompetanse utnyttes.
Prosjektet Felles lånekort er en tjeneste som systemleverandørene i Norge har samarbeidet om og mange bibliotek har sluttet seg til. Neste utviklingstrinn blir å benytte Felles låneregister til integrasjon med MinSide. Det skal gis mulighet for pålogging til tilknyttede biblioteks webgrensesnitt.
I stedet for at brukerne skal bruke tid og krefter på å finne troverdig innhold blant mye annen informasjon med en søkemotor, vil det være hensiktsmessig å samle tilgangen til kultur- og kunnskapsressurser i abm-sektoren i én søke­portal som muliggjør søk på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Søkeportalen skal gi mulighet til søk på tvers av alle typer dokumenter og gi mulighet for bestilling via nettet. Man bør kunne trekke ut innhold og tjenester fra portalens personlige grensesnitt. Sektorenes forskjellige felles søk skal inngå i abm-portalen. Samarbeidet om søkeportalen vil omfatte miljøer som allerede er i gang med søkeportalarbeid innen biblioteksektoren i Norge. I tillegg skal det legges til rette for at metadata blir gjort tilgjengelig for søkemotorer som for eksempel Google og Sesam.
Biblioteksvar er allerede i en viss grad tilgjengelig på nasjonalt nivå, selv om fagbibliotekene i liten grad er representert. Universitets- og høgskolebibliotekene har behov for en felles svartjeneste med fokus på brukere i en utdanningssituasjon. Det er også behov for å videreutvikle svartjenestene. Biblioteksvar var opprinnelig tre separate tjenester basert på chat, e-post og sms. Disse er disse nå samlet i en felles nettinngang, og har en felles ledelse og driftsorganisasjon. Det må prioriteres å utvide kapasiteten på tjenesten i takt med økt bruk – på sikt må målet være å ha en døgnåpen svartjeneste som kan levere svar av god kvalitet innen garantert responstid. Kvalitetssikring av tjenesten må ha høy prioritet. Det kreves en videreutvikling av teknologisk plattform, bruk av nye verktøy og kanaler, og det må utvikles mer spesialiserte tjenester. Egne svartjenester for yngre barn er aktuelle, som den danske tjenesten Spørg Olivia (www.spoergolivia.dk), og svartjenester innenfor avgrensede emner. I tillegg til å trekke inn en større bredde av både folke- og fagbibliotek, kan det være viktig for utviklingen av gode svartjenester at også andre kompetanseområder trekkes inn, som for eksempel museene og arkivene. Eksempler på dette ser vi i dag i den regionale tjenesten Lokalhistorisk spørjevev (sporjevev.sffarkiv.no), der både arkiv, bibliotek og museum samarbeider om å svare på spørsmål innenfor lokalhistorie i Sogn og Fjordane.
Når det gjelder tilgangen til lisensbaserte kunnskapsbaser, kan det være hensiktsmessig med nasjonale lisenser. Dette kan sikre bred tilgang til viktige kunnskapskilder på en kostnadseffektiv måte. Nasjonale lisenser kan ha ulike målgrupper: tilgang for alle som bor i landet uavhengig av sted, tilgang for alle gjennom bibliotek, eller tilgang for et utvalg av bibliotek/brukergrupper. Det må vurderes om man ønsker å bygge opp nasjonal infrastruktur for tilgang til informasjon for alle brukergrupper. Det vil sannsynligvis være enklere og rimeligere å få til en løsning for avgrensede brukergrupper enn å gi hele Norges befolkning tilgang til ressursen uavhengig av skole, arbeids- eller studiested. Likevel vil dette være den optimale måten å nå målet om å gi kunnskap og kultur til alle. En rekke nasjonale kunnskapsbaser etableres og/eller vedlikeholdes i dag ved hjelp av betydelig økonomisk innsats fra det offentlige. Slike kilder bør være tilgjengelig for allmennheten, ut fra premisset om at det som er offentlig finansiert, skal være offentlig tilgjengelig.

7.6 Programmet Norsk digitalt bibliotek

7.6.1 Hvorfor et norsk digitalt bibliotek?

ABM-utvikling etablerte innsatsprogrammet Norsk digitalt bibliotek i 2003 for å samordne og koordinere aktiviteter i tilknytning til digitale tjenester på nettet. Visjonen var: «Norsk digitalt bibliotek skal gi alle enkel tilgang til digital informasjon og kunnskap.»
Norsk digitalt bibliotek skal ivareta forutsetningene for at bibliotekets tjenester skal gjøres tilgjengelig på nettet, og sørge for at norske ressurser blir synlige i et nettverk av digitale bibliotek på nasjonalt, europeisk og internasjonalt nivå. Det betyr at innhold og tjenester må være gjort synlige i de nett-tjenestene som er mest brukt, opphavsrettlig klarert, det må være inngått lisensavtaler for materialet, sikret lagring og det må være utviklet tilfredsstillende driftsløsninger. Etter hvert som de felles tjenestene kommer på plass, skal de kunne inkluderes som komponenter i andre nett-tjenester. Dette krever koordinering av tiltak og stimulering til samarbeid i sektoren.
 Bibliotekene må tilpasse seg den digitale tidsalder. Nye og unge brukere krever nye tjenester basert på teknologiske nyvinninger. Dette krever­ forandringer i bibliotekenes organisasjon, i kompe­tanse og i oppfatninger av hva et bibliotek er. Programmet Norsk digitalt bibliotek er et virkemiddel som kan bidra til å få realisert det digitale biblioteket eller de digitale fellesbibliotekene på nettet.
Norsk digitalt bibliotek skal gi retningslinjer til bibliotekene om hvilke standarder som skal brukes for å gjøre det mulig å søke etter informasjon på tvers i ulike systemløsninger. Programmet skal også forenkle tilgangen til innholdsressurser og bidra til å sikre et stort nok omfang av digitale ressurser. Programmet skal stimulere til samarbeid i bibliotekmiljøet om enkle brukergrensesnitt, felles fagportaler for eksempel for litteratur eller musikk, felles søkeportaler på tvers av dokumenttyper og felles veiledningstjenester som gjør at brukerne kan gå til én nett-tjeneste og få pålitelige svar på spørsmål.

7.6.2 Satsinger og resultater fram til nå

Norsk digitalt bibliotek har startet prosesser og tatt initiativ til samarbeid for å få realisert det digitale fellesbiblioteket. Det er igangsatt tiltak for samordning og koordinering av bibliotekenes eksisterende innhold og tjenester på nett.
Norsk digitalt bibliotek har arbeidet innenfor disse satsingsområdene:
• Bedre tilgang til nettbasert innhold (opphavsrettslig beskyttet materiale, lisensbasert materiale, verktøy for tilgang, felles sett med standarder og formater for at systemer skal kommunisere)
• Strategi for digitalisering
• Nye nettbaserte tjenester tilpasset ulike brukergrupper
• Koordinering og drift av eksisterende tjenester

Hovedresultater i perioden 2003 til 2006 er knyttet til samordning, utvikling og drift av viktige digitale tjenester som Felles lånekort (www.lanekortet.no) og Biblioteksvar (biblioteksvar.no). Andre viktige prosjekter utviklet innen Norsk digitalt bibliotek er: Rammeverksprosjektet (Nasjonalbiblioteket 2005), NAP - Norsk arkitekturportal (Lie 2005), NORA - Nasjonal søketjeneste for åpne institusjonelle arkiv (www.ub.uio.no/nora), PEPIA – Prosjekt for elektronisk publisering og institusjonelle arkiv (BIBSYS 2006), Reaktor (reaktor.deichman.no) og LåtLån (www.deich.folkebibl.no/llaatlaan.htm).
Andre prosjekter igangsatt i 2006 i regi av Norsk digitalt bibliotek, men som ikke er i ordinær drift ennå, er:
• Felles søke- og bestillingsmodul i fag- og folke­bibliotek som blir satt i verk høsten 2006
• Utredning om sammenfallende utfordringer for å få etablert en abm-portal som felles inngang for nettbasert tilgang til kultur og kunnskap
• Nett-tjenesten Ønskebok, der ungdom skal kunne velge nyere norsk skjønnlitteratur ut fra kriterier for hva boken skal handle om. Tilsvarer tjenesten Whichbook (whichbook.net) i England

NDB går inn i en ny fase der en rekke satsinger skal konkretiseres og iverksettes, basert på det grunnlagsarbeid som alt er gjort innenfor første fase av programmet NDB.

7.7 Tiltak

Prioritert tiltak: Etablere en abm-portal som felles inngang til nettbaserte kultur- og kunnskapsressurser
Beskrivelse: En nasjonal abm-portal skal sørge for at befolkningen får tilgang til digitale innholdsressurser i arkiv, bibliotek og museer gjennom én felles inngang og muligheter til lokale innganger. Det skal etableres modeller for organisering og finansiering av nasjonale fellestjenester som tilbys gjennom portalen. Etablering av abm-portalen med innhold vil trenge nasjonal finansiering. I tillegg skal det legges til rette for at metadata blir gjort tilgjengelig for søkemotorer som for eksempel Google og Sesam.

Prioritert tiltak: Iverksette programmet Norsk digitalt bibliotek
Beskrivelse: Iverksetting av programmet Norsk digitalt bibliotek skal gi et godt  fundament for et felles digitalt bibliotek som samler en rekke nasjonale og lokale tjenester og som utvikler nye. Utvikling av nasjonale fellestjenester i et samarbeid mellom bibliotekene og med nasjonal finansiering skal gi grunnlag for et bedre tjenestetilbud.
      Et prioritert tiltak er å utvikle felles søke- og bestillingsmuligheter i fag- og folkebibliotek. Det skal etableres en løsning som gjør det mulig å søke etter materiale i alle norske bibliotek samtidig. Tjenesten skal være åpen for hele befolkningen og skal gi direkte tilgang til innhold i bibliotekene. Foreligger ikke materialet digitalt, skal tjenesten vise hvor det søkte materialet finnes,­ og det skal være mulig å foreta bestilling fra eierbiblioteket. Etableringen av denne søke- og bestillingstjenesten vil være et ledd i utviklingen av enhetlig tilgang til trykt og digitalt innhold i hele biblioteksektoren.

Prioritert tiltak: Gi tilgang til sentrale kunnskapskilder
Beskrivelse: Digitale kunnskapskilder er så sentrale for utviklingen av det norske kunnskapssamfunnet at de bør være mer tilgjengelige enn i dag. Viktig kunnskaps- og kulturarvmateriale skal gjøres tilgjengelig gjennom bibliotek- og utdanningsinstitusjoner eller direkte til hele befolkningen gjennom lisenser og andre vederlagsordninger. Eksempler på andre innholdskilder som det bør gis tilgang til, er ordbøker, leksika og digitale avisarkiv.

Prioritert tiltak: Etablere et program for digitalisering av materiale i arkiv, bibliotek og museer
Beskrivelse: Det skal etableres et program for digitalisering av materiale i arkiv, bibliotek og museer. Programmet bygger på digitaliseringsstrategiene til Nasjonalbiblioteket og Arkivverket. En arbeidsgruppe for digitalisering innen programmet Norsk digitalt bibliotek har gitt anbefalinger om nasjonal strategi og retningslinjer. Tiltaket ses i sammenheng med eNorge 2009 som legger opp til at det i løpet av 2007 skal foreligge en strategi for tilgang til kulturarven. Denne skal følges opp med ordninger i løpet av 2009.

Prioritert tiltak: Stimulere til utprøving av nye IKT-tjenester og løsninger
Beskrivelse: Bibliotekene skal være tidlig ute med å tilby brukerne løsninger og digitale tjenester som bygger på ny og moderne teknologi. IKT skal være et prioritert område. Det må utvikles muligheter og metoder for nettbasert interaktiv kommunikasjon gjennom bibliotekene og prøves ut nye former for dialog med befolkningen. Nye teknologiske løsninger og digitale tjenester skal prøves ut. 

8. De spesielle statlige bibliotektjenestene og delegerte tiltak

 I mandatet for Bibliotekutredningen heter det: «Det skal gjerast ei samla kartlegging av behovet for ein del spesielle bibliotektenester som staten i dag har heilt eller delvis ansvaret for, m.a. for å vurdera om noverande ansvarsdeling og organisering av tenestene samla sett er optimalt rasjonelle og ­brukartilpassa. Dette gjeld både spesialbibliotek og bibliotektenester tilpassa spesielle brukarar, m.a. for pasientar i helseinstitusjonar, innsette i fengsel, døve og døvblinde.»
I dette kapitlet blir en rekke av de spesielle bibliotektjenestene og delegerte tiltakene som mottar tilskudd over statsbudsjettet gjennomgått.

8.1 Bibliotektjenester i fengsler

8.1.1 Dagens situasjon og utfordringer framover

De 16 bibliotekene som er med i ordningen for statlig finansierte fengselsbibliotek i Norge i 2006, dekker om lag 60 prosent av soningsplassene. Resten av soningsplassene har enten et bibliotektilbud som består av et tilfeldig utvalg bøker, eller ikke noe tilbud. Gjennom fengslene holder Justisdepartementet lokaler og inventar, mens Kultur- og kirkedepartementet dekker utgifter til lønn og utlånsmedier. Virksomheten er regulert av avtaler mellom ABM-utvikling og den enkelte kommune, og avtaler mellom den enkelte kommune og den enkelte anstalt. Bibliotekstatistikken for 2004 (ABM-utvikling 2005f) viste over 100 utlån pr. innsatt ved de den gang 13 fengselsbibliotekene som var statlig finansiert, mens gjennomsnittet i Norge pr. innbygger var 5,5.
Over flere år ble fengselsbibliotekenes tilbud gradvis redusert som en følge av at lønnsutgiftene og bok- og medieprisene steg mer enn de statlige overføringene. Økningen i tildelingen i revidert nasjonalbudsjett for 2005 og statsbudsjettet for 2006 har gjort det mulig å forbedre situasjonen betraktelig for fengselsbibliotekene som er en del av ordningen, samt å opprette tre nye fengsels­bibliotek. I 2006 var det statlige driftstilskuddet til fengslene på 8 millioner kroner, en økning fra 4,9 millioner året før.
Det gjenstår fremdeles noe før budsjettene til spesielt fengselsbibliotekene i de største fengslene er tilfredsstillende, og det er behov for i større grad å kunne ta hensyn til spesielle forhold som er kostnadsdrivende ved den enkelte institusjon. Den største utfordringen i tiden framover vil likevel være å gi et tilbud til innsatte i fengsler som ikke faller inn under ordningen i dag. Det vil være nødvendig å se på muligheter for å yte bibliotektjenester på alternative måter i mindre fengsler. En spesiell utfordring for bibliotektjenester i fengsler generelt, er de restriksjonene som legges på tilgang til Internett, og dermed på tilgang til de digitale bibliotektjenestene.

8.1.2 Brukerne

Fengselsbibliotekenes rolle når det gjelder rekreasjon og uformell læring og som støttespiller i forbindelse med utdanning, samt deres betydning i forhold til rehabilitering, gjør det viktig å sikre alle innsatte et tilbud. Utlån pr. innsatt er en viktig indikator på bruken av bibliotekene, som også yter andre viktige tjenester, og viser det store behovet blant de innsatte for bibliotek­tjenester. De innsattes rettigheter til bibliotektjenester er behandlet i det norske lovverket, jf. lov om folkebibliotek § 1 og straffegjennomføringsloven § 4, og blir understreket i internasjonale konvensjoner og avtaler som Norge har ratifisert. De forente nasjoners (FN) Standard minimum rules for the treatment of prisoners sier i punkt 40: «Every institution shall have a library for the use of all categories of prisoners, adequately stocked with both recreational and instructional books, and the prisoners shall be encouraged to make use of it» (Forente nasjoner 1977).
Europarådets rekommandasjon nr. R (87) 3 med tittel De europeiske fengselsregler (Europarådet 2006), bygger på FNs standardregler for behandling av innsatte. Her sies det: «Hver anstalt skal ha et bibliotek som kan benyttes av alle kategorier fanger. Biblioteket skal være forsynt med et bredt utvalg bøker både for underholdning og utdanning. Fangene skal oppmuntres til å bruke biblioteket. Så langt mulig skal fengselsbiblioteket organiseres i samarbeid med samfunnets bibliotek­virksomhet.»
The International Federation of Library Associations and Institutions (IFLA) har utarbeidet retningslinjer for bibliotektjenester i fengslene i Guidelines for library services to prisoners (Lehmann og Locke 2005). IFLA vektlegger viktigheten av å utarbeide gode bibliotektilbud i fengslene. Det understrekes at bibliotekene kan være med på å begrense tilbakefall hos de innsatte, slik kan noe som i utgangspunktet er en utgift, være med på å kutte samfunnets kostnader.
De innsatte er pålagt restriksjoner i sin bevegel­sesfrihet. Det er bare noen få av dem som gjennom­ soningsforholdene kan benytte seg av samfunnets ordinære tjenestetilbud, deriblant folke- og utdan­ningsbibliotekenes tjenester. Restriksjoner i de innsattes bevegelsesfrihet begrenser imidlertid ikke deres rett til å benytte seg av samfunnets ­tjenester og tilbud, jf. St.meld. nr. 27 (1997–1998) Om kriminalomsorgen.
Sammenliknet med den øvrige befolkningen er det flere som har lese- og skrivevansker blant innsatte i norske fengsler, og mange innsatte ser ut til å ha et sykdomsbilde preget av til dels store psykiske og somatiske lidelser. Ca. 12 prosent er utenlandske borgere. Dette, sammen med at mange innsatte har lav utdanning, er spesielle utfordringer som fengselsbibliotekene har, sammenliknet med biblioteksektoren ellers.

8.1.3 Finansiering og organisering

Det er fremdeles behov for en ytterligere utbygging av fengselsbibliotektilbudet. Satsingen i de siste års budsjetter bør derfor videreføres med budsjettøkninger som gir rom for opprettelse av nye fengselsbibliotek og mulighet til å prøve ut og etablere alternative modeller der det er hensiktsmessig. En må også ta høyde for opprettelse av nye fengsler og utvidelser av eksisterende. Det nye fengselet i Halden, som skal være klart tidlig i 2009, er planlagt å romme 250 innsatte, og behovet for et bibliotektilbud vil være stort når dette kommer i bruk. Det bør opprettes 14 nye fengselsbibliotek ved de institusjonene som i dag ikke omfattes av ordningen, i tillegg til opprettelse av fengselsbiblio­tek ved Halden fengsel, samt midler til andre løsninger ved institusjoner med få innsatte.
Det er bestemt at for de institusjoner som ligger under statlig forvaltning, som fengslene, er bibliotektilbudet et statlig ansvar, jf. lov om folkebibliotek. Straffegjennomføringsloven sier at både dom­­felte og innsatte i varetekt skal ha de tjenester som lovgivningen gir dem krav på. Tilbudet skal sikres gjennom samarbeid med andre offentlige etater. Dette kalles Importmodellen og skal sikre at de innsatte får best mulig tjenester. Erfaringen tilsier at de myndighetene som har hjemmelsgrunnlag, ressurser og kompetanse, yter de beste tjenestene på sitt forvaltningsområde. Fengslene samarbeider med flere sentrale instanser for å tilby de innsatte tjenester og tilbud de har krav på etter norsk lov, det gjelder blant annet grunn- og videregående opplæring, helsetjenester og bibliotektjenester.
Opplæringsloven sier at elever skal ha tilgang til et bibliotek som er tilpasset deres behov. Dette gjelder også elever i fengslene. I opplæringsprosessen er fengselsbiblioteket både en forutsetning og en støttespiller. Dette er i utgangspunktet Kunnskapsdepartementets ansvarsområde, men manglende utbygde skolebibliotek gjør at folkebibliotekene har tatt over denne oppgaven i stor grad.
De spesielle utfordringene fengselsbibliotekene står overfor, forutsetter at de enten er en del av eller samarbeider tett med en sterk bibliotekfaglig enhet som kan bidra til en faglig utvikling av tjenestene. Det bør dessuten etableres faglige nettverk for fengselsbibliotek, siden dette må regnes som et spesialfelt innen bibliotekvirksomhet. Ressurser til både utvikling og nettverksbygging bør dekkes av driftstilskuddet.

8.1.4 Vurdering av dagens organisering og finansieringsmodell

8.1.4.1 Status
Den nåværende organiseringen av fengselsbibliotek­tjenesten i Norge er hensiktsmessig og rasjonell, ved at det inngås driftsavtaler om leveranse av ­tjenestene med et bibliotekfaglig miljø i form av et større folkebibliotek i området. Slik sikres best mulig kvalitet på tjenestene, og i størst mulig grad samordning av bibliotektjenestene i landet. En slik organisering vil dessuten sikre at bibliotek­tjenestene i fengslene er en del av bibliotek­nett­verket og gjennom dette bidra til at de innsatte får tilgang til utdanni