ISSN 1503-5972
ISBN 82-8105-031-4
ABM-utvikling 2006

Dette dokumentet  inneholder kun brødtekst, og ingen illustrasjoner, tabeller eller fotnoter.  Fullstendig dokument finnes i PDF-format.

Innhold:

Forord   


1. De nasjonale minoritetene i Norge:
Kvenene, skogfinnene, rom, romanifolket og jødene   

2. Assimilasjon og fornorskningspolitikk   

3. Minoritetsvernet   

4. Kultur og språk: arkiv, bibliotek og museer   

5. Oversikt over arkiv, bibliotek og museer som
arbeider med nasjonale minoriteter   


Lenker

Forord 

Arkiver, biblioteker og museer er viktige institusjoner for identitet. Gjennom historien har institusjonene vært redskap for storsamfunnets kulturelle herredømme – med oppgaven å bygge en nasjonal identitet. Nasjonsbyggingens ide om en felles, nasjonal kulturarv bidro til at minoritetens kultur ble valgt bort, ble usynlig. I dagens kulturpolitikk er abm-institusjonene tillagt en rolle som «informasjons-, dokumentasjons- og kunnskapsbankar som skal tena eit kontinuerlig demokratiprosjekt» som det står i stortingsmeldingen som lå til grunn for etableringen av ABM-utvikling.
Som menneskerettsinstitusjoner har arkivene, biblio­tekene og museene et spesielt ansvar for å synliggjøre minoritetenes kultur. Det er formålet med dette heftet. Vi ønsker å trekke fram noe av det som skjer av formidling omkring nasjonale minoriteter i mange abm-institusjoner, samtidig som vi vil oppfordre til ytterligere engasjement.
Heftet inneholder en innføring i problemstillinger omkring nasjonale minoriteter i Norge: Hva er en nasjonal minoritet? Hvem er de? Hva slags folkerettslig vern har Norge forpliktet seg til?  I Stortingsmelding nr 15 (2000-2001) beklager regjeringa fornorskingspoli­tikken som har rammet de nasjonale minoritetene. Heftet inneholder en kort utdyping av hva denne assimilasjonspolitikken gikk ut på. Sist men ikke minst inneholder heftet en gjennomgang av forholdet mellom minoritetene og arkiv, bibliotek og museum.
Hilde Holmesland, som har forfattet heftet, har i flere år vært sentral i ABM-utvikling og tidligere Norsk museumsutvikling, i arbeidet knyttet til nasjonale minoriteter.

Oslo, april 2006

Jon Birger Østby
Direktør

Lars Egeland
Avdelingsdirektør

1. De nasjonale minoritetene i norge: kvenene, skogfinnene, rom, romanifolket og jødene

Nasjonale minoriteter er etniske,­ språklige, kulturelle og/eller religiøse minoriteter med langvarig tilknytning til landet de bor i.
Norge har ratifisert Europa­rådets pakt for regions- og mino­ritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om beskytt­else av nasjonale minoriteter, og dermed påtatt seg et spesielt ansvar for å støtte tiltak som skal ta vare på, styrke og videreutvikle kulturen til de nasjonale minoritetene og minoritets­språkene kvensk/finsk, romani og romanes.
Arkivene, bibliotekene og museene er tillagt helt sentrale roller i oppfølgingen og realiseringen av forpliktelsene i Minoritetsspråkpakten og Ramme­konvensjonen.
Kvenene og skogfinnene. Bosettingen og historien til kven­ene og skogfinnene i Norge er resultat av en omfattende finsk bondekolonisering fra de gamle jordbruksbygdene i Finland og Nord-Sverige. Utflyttingen foregikk gjennom flere hundre år, fra 1500-tallet fram til første halvdel av 1800-tallet.

Kvenene
Kvenene i Nord-Troms og i deler av Finnmark er etterkommere av innvandrere fra områder nordvest i dagens Finland og fra Torne­dalen på svensk side. Etter hvert kom det innvandrere fra andre deler av Finland. De første kvenene kom til Nord-Norge allerede på 1500-tallet, men den største gruppen kom i perioden fra 1720 til slutten av 1800-tallet.
Myndighetene har valgt å bruke betegnelsen kvener, selv om noen i folkegruppen ønsker å bli omtalt som finskættet eller etterkommere etter finske innvandrere. Kvensk brukes ofte om språket, men det er ikke enighet om det bør omtales som kvensk eller finsk, derfor brukes også dobbelformen kvensk/finsk.

Skogfinnene
Skogfinnene stammer fra utvand­r­ingen fra Finland, spesielt fra området Savolaks, på midten av 1500-tallet. Skogfinnene bosatte seg over store deler av Øst­landet, men mest i Finnskogene på begge sidene av grensen mellom Norge og Sverige. Den skogfinske kulturen var særlig sentrert rundt svedjebrukene.
Myndighetene har valgt å bruke skogfinner om denne folke­gruppen, selv om også finner blir brukt av gruppa selv. Skogfinnene snakket tidligere finsk, men språket forsvant gradvis fram til første halvdel av 1900-tallet. I dag brukes norsk, men finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk på Finnskogen.

Romanifolket og rom
I Norden er den første dokument­asjonen om folkegruppen fra 1505, da en gruppe meldte seg for kong Hans av Danmark-Norge. I 1512 dukket en annen omvandrende gruppe opp i Stockholm, nedtegnet i Stockholms «tenkebok» som «tattare». Trolig var dette representanter for den samme folkegruppen. Fra 1600- og 1700-tallet er det svært problematisk å skille rom (sigøynere) fra romani­folket (tatere/de reisende) i kildematerialet. På grunnlag av språklige studier mener en del forskere at romani­folket og rom har samme opphav, mens andre forskere mener gruppene har ulikt opphav og at de språklige likhetene mellom romani og romanes skyldes møter mellom folkegruppene.

Romanifolket
Romanifolket (tatere/de reisende), har vært en del av den norske befolkningen fra 1500-tallet. Gruppens opprinnelse er uklar. Romanifolket har en særskilt historisk bakgrunn, egne tradisjonelle ervervsmåter og levemåten har vært reising, spe­s­ielt i sommerhalvåret.
Innad i romanifolket er det uenighet om hvilke betegnelser som bør brukes om folkegruppen, derfor blir ofte den sammensatte betegnelsen romanifolket (taterne/de reisende) brukt i en del offentlige dokumenter. Gjennom tidene har majoritetssamfunnet brukt ulike betegnelser på gruppen (f.eks. fant, omstreifer, splint), betegnelser folke­gruppen selv ikke har brukt og som oppfattes som svært diskriminerende. Romanifolkets språk kalles i Norge romani eller norsk romani. Det skiller seg fra romanes - språket til rom. Internasjonalt varierer betegnelsene på disse språkene.

Rom
Rom (sigøynerne) utvandret fra India for ca. 1000 år siden og spredte seg til store deler av verden. Den største gruppen kom til Norden på midten av 1800-tallet fra områder i det nåværende Romania. Rom har lenge beholdt sine kulturelle særtrekk, men er i de fleste land, også i Norge, for en stor del blitt bofaste.
Folkegruppen kaller seg rom. I offentlige dokumenter fra de senere årene brukes rom og ikke «sigøyner», selv om «sigøyner» brukes enkelte steder for å gjøre det klart hvilken gruppe det dreier seg om. Internasjonalt varierer betegnelsene på rom, og ofte deles gruppen inn i flere undergrupper. I Norge kalles romernes språk romanes. Internasjonalt varierer betegnelsene på språket som f.eks. romani, romanes, romani chib. Romanes hører til den indoariske gruppen av de indoeuropeiske språkene og er beslektet med språkene sanskrit og hindi.

Jødene
Jødene i Norge representerer først og fremst en religiøs minoritet. De fleste er organisert i de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim. Gruppen har kulturelle særtrekk som de har ivaretatt gjennom sin langvarige historie i Norge.
I Norge brukes betegnelsen jøder på denne nasjonale minoriteten. De fleste jødene i Norge bruker norsk, et par hundre bruker også hebraisk og noen forstår jiddisch.

2. Assimilasjon og fornorskningspolitikk

 De nasjonale minoritetene har en langvarig tilknytning til Norge. Kvenene, romani­folket og skogfinnene begynte å komme tidlig på 1500-tallet, mens jødene og rom kom på midten av 1800-tallet. Men gruppene har også historiske, kulturelle og språklige røtter utenfor landet og representerer ulike internasjonale fellesskap; kvenene og skogfinnene i Sverige og Finnland, jødene, rom og romanifolket over store deler av verden. Denne tilknytningen til fellesskap utenfor landet ble tidligere oppfattet politisk negativt, folkegruppene ble oppfattet som «innvandrere» med annenrangs rett til å bo i landet, til tross for at de fleste var norske statsborgere.
Fra midten av 1800-tallet
til godt inn på 1900-tallet var assimilasjon rådende politikk­ i store deler av Europa og Nord-Amerika. I Norge varte assimilasjonspolitikken eller fornorsk­ningspolitikken lenger enn i de fleste andre land – i alle fall fram til andre verdenskrig – og enda lenger. Dette forklares ofte med at Norge var en relativt ung nasjonalstat. Utviklingen fram mot selvstendighet gjennom 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet førte med seg sterke nasjonalistiske strømdrag som var dypt rotfestet i det norske samfunnet. En viktig forutsetning for nasjonsbyggingen var én kultur, ett språk og ett folk. Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien gav dermed ikke rom for minoriteter. Alle grupper utenom «det nasjons­bærende folket» ble oppfattet som fremmede.
Fornorskningspolitikken var hard, og den var ikke lik i forhold til de forskjellige gruppene. Et spesielt trekk ved kvenene og skogfinnene var at de var grense­minoriteter, noe myndighetene mente innebar utenriks- og sikker­hetspolitiske implikasjoner, en skjebne de har delt med mange minoriteter i Europa og ellers i verden. Overfor kvenene og skogfinnene var det først og fremst kulturpolitisk virkemidler som ble tatt i bruk. Kjerneaktiv­i­teten var fornorskingsarbeidet i skolen, men verst var nok jordsalgsloven fra 1902, som sa at jord bare kunne selges til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som brukte norsk daglig.
Romanifolket, rom og jødene ble i perioder utsatt for en hard­ere politikk. Blant tiltakene var utestenging fra landet, regulær forfølging og forsøk på utrydding. Blant annet kan den stramme innvandringspolitikken Norge førte overfor rom og jøder i mellomkrigstiden, og tvangssterilisering og oppsplitting av romanifamilier sees som uttrykk for dette. Så sent som i mellom­krigstiden, voterte et norsk kommunestyre over et forslag om forfølging og skyting av «omstreiferne» i bygda.
Den langvarige og harde fornorskningspolitikken har vært katastrofal for de nasjonale minoritetenes kultur, historie og språk. Marginaliseringen og usynliggjøringen har rammet de fem folkegruppenes materielle og immaterielle kulturarv hardt – og tapene er store. Kunnskaper om fornorskningspolitikken og konsekvensene av den er viktig for å forstå minoritets­rettighetene og de forpliktelsene staten nå har påtatt seg for å støtte tiltak og legge til rette for at minoritetene kan ta vare på og videreutvikle sine kulturer og språk. Det er mulig å se på «slike tiltak som ein kompensasjon for den fornorsk­ingspolitikken som blei ført tidlegare» heter det i St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. I dag arbeider alle de nasjonale minoritetene og deres organisasjoner med egen revitalisering.

3. Minoritetsvernet

Det internasjonale minoritetsvernet bygger på prinsippene om ikke-diskriminering og om likebehandling.
Den grunnleggende bestemmelsen i minoritetsvernet er artikkel 27 i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter som verner minoriteter i forhold til negativ forskjellsbehandling:
«I de statene der det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin egen gruppe, å dyrke sin egen kultur, vedkjenne seg og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.» Artikkel 27 er nå en del av den norske menneskerettighetsloven fra 1999.
Norge har ratifisert de to viktigste internasjonale politiske dokumentene i forhold til nasjon­ale minoriteter; Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk, Minoritetsspråkpakten, og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, Rammekonven­sjonen. Norge har dermed påtatt seg et spesielt ansvar for å støtte tiltak som skal ta vare på, styrke og videreutvikle kulturen til de nasjonale minoritetene og minoritetsspråkene, kvensk/finsk, romanes og romani.
Staten må rapportere til Europarådets ministerkomité når det gjelder gjennomføringen av Minoritetsspråkpakten og Rammekonvensjonen.

Minoritetsspråkpakten
slår fast at vern om minoritetsspråkene og andre historiske språk er med på å holde oppe og utvikle kulturell rikdom og trad­isjoner i Europa. Regions- eller minoritetsspråk defineres som språk som tradisjonelt er brukt innen et territorium i en stat, av en gruppe statsborgere som er i mindretall. Språket må være ulikt det eller de offisielle språkene i staten. Minoritetsspråkpakten pålegger statene å sette i verk særlige tiltak for å verne, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene, og å legge forholdene til rette for undervisning og læring.
Samisk, kvensk/finsk, romanes og romani er minoritetsspråk i Norge. Paktens del III gjelder bare samisk.

Rammekonvensjonen
er den første juridisk bindende multilaterale avtalen om allment og effektivt vern av de nasjonale minoritetene. Konvensjon­en inneholder for det meste programmessige bestemmelser som fastsetter de målene statene forplikter seg til å nå. Artikkel 1 fastslår at beskyttelsen av nasjonale minori­teter er en integrert del av de internasjonale menneskerettighetene.
Rom, romanifolket, kvener, skogfinner og jøder er nasjonale minoriteter i Norge.
Artikkel 5 i Rammekonven­sjonen pålegger staten å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan bevare og utvikle sin kultur: «Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minori­teter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv.»
Rammekonvensjonen pålegger statene å fremme både formell og reell likestilling mellom minoritetene og majoritets­befolkningen. Formell likestilling betyr at lovverket skal være ikke-diskriminerende. For å fremme reell likestilling, kan det være nødvendig å gjennomføre særlige tiltak for å bedre situasjonen for en minoritetsgruppe. Slike tiltak regnes ikke som diskriminerende i forhold til andre grupper.
Rammekonvensjonen pålegger myndighetene å legge for­holdene til rette for at de nasjonale minoritetene skal kunne ta aktiv del i alle deler av samsunnslivet, særlig i beslutningsprosesser som angår dem spesielt. «Alle skal kunne vere med på å utforme tiltak og ord­ningar som gjeld dei sjølve. Det er viktig at gruppene sjølve får vere med og avgjere kva for tiltak som skal prioriterast, og korleis tiltaka skal utformast», står det i St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg.
I Rammekonvensjonen står det også at: «Enhver person som tilhører en nasjonal minoritet, skal ha rett til fritt å velge å bli behandlet eller ikke å bli behandlet som sådan, og det skal ikke oppstå noen ulempe som følge av dette valg eller av utøvelsen av de rettigheter som er knyttet til dette valg.»

Minstekrav
De internasjonale menneske­rettighetene er minimums­standard­er. Det er bred politisk enighet om at Norge bør yte mer enn minstekravene. I St.meld. nr. 21 (1999-2000)    heter det: «På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene. Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.» 

Ansvar
Arbeids- og inkluderings­departementet (før 01.01.2006 Kommunal- og regionaldepartementet) har ansvaret for å samordne politikken overfor de nasjonale minoritetene. På alle fagområder som kultur, utdanning og helse, gjelder prinsippet om sektoransvar. Kommuner og fylkeskommuner har dermed samme ansvar som staten til å være med på å oppfylle de minoritetspolitiske forpliktelsene Norge har påtatt seg. Det samme gjelder fristilte statlige institusjoner.

4. Kultur og språk: arkiv, bibliotek, museer

«Kulturarven til dei nasjonale minoritetane er ein del av kultur­arven i Noreg. Norske styresmakter har såleis eit sær­skilt ansvar for å ta vare på kultur­arven og dei kulturelle tradi­sjonane til minori­tetane. Ved å ratifisere Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritetar og Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk, har staten teke på seg eit spesielt ansvar for å støtte tiltak med sikte på å ta vare på, styrkje og vidareutvikle kulturen til dei nasjonale minoritetane og minoritetsspråka kvensk/finsk, romanes og romani. Det er òg mogleg å sjå på slike tiltak som ein kompensasjon for den fornorskingspolitikken som blei ført tidlegare.» (St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg)
Kultur og språk står sentralt i minoritetsrettighetene. Etter at Norge ratifiserte Minoritetsspråkpakten og Rammekonvensjonen, er de nasjonale minoritetenes kulturelle og språklige rettigheter og ansvaret for å følge dem opp, nedfelt i en rekke nasjonale dokumenter.
Arkivene, bibliotekene og museene er tillagt helt sentrale roller i oppfølgingen og realiseringen av forpliktelsene i Minoritetsspråkpakten og Rammekonvensjonen. Det er interessant å merke seg den tette sammenhengen mellom St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving, abm-meldingen, og St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar.
Kulturdepartementet la fram abm-meldingen i desember 1999, noen måneder etter at Rammekonvensjonen ble ratifisert og året etter at Minoritetsspråkpakten ble gjort gjeldende. I meldingen fulgte departementet raskt opp de kultur- og minoritetspolitiske rettighetene og forpliktelsene og understreker spesielt arkivenes, bibliotekenes og museenes rolle og ansvar for å avspeile et historisk og kulturelt mangfold, særlig i forhold til de nasjonale minoritetene.
Året etter la daværende Kommunal- og regionaldepartementet fram St.meld. nr. 15 Nasjonale minoritetar i Noreg – den første helhetlige gjennomgangen av prinsippene som skal ligge til grunn for statens politikk overfor de nasjonale minoritetene. Også i denne meldingen understrekes arkiv­enes, bibliotekenes og museenes rolle i forhold til de nasjonale minoritetene, idet denne meldingen gjentar og opprettholder målsettingene fra St.meld. 22. Begge stortingsmeldingene har et kapittel om nasjonale minoriteter og arkiv, bibliotek og museer, og innholdet er nærmest identisk, og det er interessant å lese kapitlene par­al­lelt. Begge stortingsmeldingene peker på at kulturinstitusjonene i dag primært representerer majoritetssamfunnet, mens tjen­ester og materiale i forhold til etniske minoriteter – spesielt de nasjonale minoritetene – er dårlig representert. Ut fra dette konkluderer meldingene med at det derfor er behov for en ekstra innsats på dette feltet – særlig i arkivene, bibliotekene og museene.

Ideen om en felles, nasjonal kulturarv
Kulturmeldingen, St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, viderefører intensjonene fra St.meld. nr. 22. I Kulturmeldingen går departe­mentet noe nærmere inn på hvordan nasjonsbyggingens ide om en felles, nasjonal kulturarv har dominert kulturpolitikken og kulturinstitusjonene fram til i dag, men at disse forestillingene nå endrer seg.

«Tradisjonelle førestellingar om det norske og nasjonal identitet er i endring. På eit grunnleggjande plan utfordrar denne situasjonen sentrale premissar for kulturpolitikken. Heilt fram til i dag har den norske kulturpolitikken og dei norske kulturinstitusjonane i høg grad vore tufta på det som kan kallast eit nasjonalt prosjekt. Dei fleste større kulturinstitusjonane vart etablerte med tilvising til nasjonal ideologi og sjølvforståing. Somme av dei sentrale premissane har vore at vi alle tek del i ein felles, nasjonal kulturarv, og at ei av dei viktigaste oppgåvene i kulturpolitikken har vore å styrkja denne nasjonale felleskulturen. Denne forståinga har vore rådande heilt til i dag.» (St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014)

Etter krigen har de inter­nasjonale ideologiske strømdragene sakte men sikkert svingt i liberal retning i minori­tetspolitikken. Det er nå et grunnleggende kulturpolitisk prinsipp at minoritetene har rett til og muligheter for å opprettholde og videreutvikle sine språk og kulturer – språk og kulturer som skiller seg fra majoritetsbefolkningens.
«Etnisk og kulturelt mangfald er ikkje eit nytt fenomen i noregshistoria. Noreg har alltid vore eit fleiretnisk samfunn, med etniske norske nordmenn, eit samisk urfolk og ulike nasjonale minoritetar (jødar, kvenar, rom, romani-folket og skogfinnar) med meir enn ei hundre år lang historie i Noreg. Det er eit grunnleggjande kulturpolitisk prinsipp at dei ulike minori­tetane skal ha rett til og høve til å halda fast ved og vidareut­vikla eige språk og eigen kultur. Gjennom ratifisering av Europa­rådets pakt for vern av regions- eller minoritetsspråk har Noreg forplikta seg til å setja i verk særskilde tiltak for å verna og styrkja samisk, kvensk, romanes og romani.» (St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014)

Alle har rett til sin kultur
Arkivene, bibliotekene og museene er etablert på nasjonsbyggingens ide om én felles nasjonal kultur. Gjennom seleksjon har institusjonene blant annet valgt bort minoritetenes kulturer og historie og dermed bidratt til å marginalisere og usynliggjøre det kulturelle mangfoldet som har eksistert i Norge i flere hundre år.
«Å velja ut inneber òg å velja bort; ein avgjer kva røyster som skal få sleppa til, kva røyster som må finna seg i å verta tagale i den historiske songen. Det er difor ei stendig fagleg og kulturpolitisk utfordring å arbeida for at den seleksjonen som institusjonane samla sett står føre, gjev eit så dekkjande og balansert bilete som råd er av det mangfaldet som kan seiast å utgjera norsk samfunnsliv opp gjennom tidene.» (St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving)
Denne seleksjonen kan sees i sammenheng med fornorsk­ningspolitikken, som i tillegg til å ramme de nasjonale minoritetene hardt, også har ført til at majoritetssamfunnet har lite kunnskaper om minoritetenes kultur og historie i Norge.
Abm-institusjonene er tillagt en rekke roller, oppgaver og forventninger. De skal være samfunnsinstitusjoner og kultur­institusjoner, dialoginstitusjoner og møteplasser, historie­fortellere og kollektiv hukommelse, og de er «informasjons-, dokumentasjons- og kunnskapsbankar som skal tena eit kontinuerleg demokratiprosjekt», som det står i Abm-meldingen.
Som demokratiske kunnskapsinstitusjoner bør arkivene, bibliotekene og museene se det som en sentral oppgave å formidle kunnskaper om menneskerettigheter generelt og om minoritetsrettigheter spesielt. I dag diskuteres demokrati­sering av begrepet kulturarv, og det er bred enighet om at abm-institusjonene på en mer aktiv måte må representere ulike grupper i samfunnet, deriblant etniske minoriteter. Fordypet kunnskap om nasjonale og andre minoriteters historie angår ikke bare minoritetene selv og et fåtall forskere, men har en direkte forbindelse med hvordan minoriteter betraktes og behandles. For å kunne forstå de nasjonale minoritetenes kultur og historie, må vi kjenne til de historiske prosessene som har formet relasjonene mellom majoritets- og minoritetsfolk.
Det som finnes dokumentert om minoritetenes kultur og historie er ofte farget av majoritets­samfunnets forestillinger. Svært lite finnes dokumentert når det gjelder kultur og historie sett fra gruppenes eget perspektiv.
I dag er det uvanlig av de nasjonale minoritetene er representert i historiebøkene eller på museene, til tross for at gruppene har vært i Norge i flere hundre år. Med status som nasjonale minoriteter fikk også abm-institusjonene et ansvar for å løfte fram gruppenes kultur og historie. De nasjonale minoritetene er en del av vår historie og samfunnet vi lever i. Derfor er det uunngåelig og på tide at minoritetene synes på de etablerte institusjonene. Kulturarven til de nasjonale minoritetene fortjener å bli løftet fram og synliggjort. Det er en utfordring å gjøre abm-institusjonene mer demokratiske og inkluderende i forhold til minori­teter og andre marginaliserte grupper.
Arkivene, bibliotekene og museene må kunne fungere som kunnskapsinstitusjoner også for de nasjonale minori­tetene og kunne tilby relevante og aktuelle tjenester. De bør også kunne fungere som arenaer for minoritetenes egen aktivitet og legge til rette for at gruppene selv kan opprettholde og videreutvikle kunnskaper om sine kulturer. I dag er det ytterst få offentlige arenaer der de nasjonale minoritetene kan møtes for å uttrykke og revitalisere sine kulturer. 
Arkivene, bibliotekene og museene bør spesielt arbeide i forhold til to hovedområder:
• Legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene selv kan skaffe og produsere kunnskaper om seg selv, slik at de kan bevare, utvikle og uttrykke sine kulturer. 
• Produsere og formidle kunnskaper om minoritetene, og bidra til at alle får bedre kunnskaper om de nasjonale minori­tetene.

Abm-institusjonene kan gjøre noe
I dag arbeider noen få abm-institusjoner, spesielt museer, med å dokumentere og formidle kulturarven til nasjonale minori­teter. Et fåtall har dette som et sentralt arbeidsområde, og noen arbeider med mindre prosjekter.
Som nasjonale minoriteter er de fem folkegruppenes kultur og historie en del av kultur­arven i Norge og angår dermed hele befolkningen, ikke bare de områdene der minoritetene tradisjonelt har holdt til. Det er derfor stort behov for at arkiv, bibliotek og museer over hele landet engasjerer seg og inkluderer de nasjonale minoritetene i sin virksomhet, og tar sin del av ansvaret for å realisere de kulturpolitiske forpliktelsene som følger av Rammekonvensjonen.
Den historiske dimensjonen og mangelfullt kildemateriale tilsier at dette er et felt der det kan være spesielt fruktbart å samarbeide på tvers av institusjonstyper, med andre miljøer og ikke minst la minoritetene selv få være med å bestemme og være premiss­leverandører. Hver for seg og sammen kan abm-institusjonene bidra til minori­tetenes egen revitalisering og etnopolitiske arbeid og samtidig bidra til å øke det generelle kunnskapsnivået i befolkningen. Alle kan selvfølgelig ikke gjøre alt, men mange kan gjøre noe.

5. Oversikt over arkiv, bibliotek og museer som arbeider med nasjonale minoriteter per november 2005 (oversikten kan være ufullstendig)

I løpet av 2006 legges oversikten ut på ABM-utviklings hjemmeside: www.abm-utvikling.no
Oversikten er avhengig av innspill og informasjon fra institusjonene.
Ta kontakt!

Jødene
Det jødiske museum, Trondheim
Det jødiske museum i Trondheim legger vekt på å være et dokumentasjonssenter. I tillegg har museet bibliotek, studieplasser, interaktive multimedie­stasjoner med informasjon om jødisk kultur og historie, en serie dokumentarfilmer som er laget for museet og flere internettutstillinger. Museet som er samlokalisert med synagogen, driftes og eies av Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim.
http://www.jodiskemuseum.no/
Jødisk museum i Oslo
Jødisk Museum i Oslo er under etablering og vil bli etablert i den gamle synagogen i Hausmannskvartalet. Gjennom permanente og skiftende utstillinger og kulturarrangementer, vil museet øke kunnskapene om jødenes historie i Oslo og Norge, med vekt på jødenes innvandring og integrasjon i det norske samfunnet fra 1851 fram til i dag.
http://www.jodiskmuseumoslo.no/

HL senteret – Senter for studier av Holocaust og livs­syns­mino­ri­teters stilling i Norge, Oslo
HL senteret er et forsknings-, utdannings- og formidlingssenter. Virksomheten bygger på forskning og kunnskapsformidling om Holocaust og studier av minoriteter, særlig livssyns­minoriteter. Høsten 2006 åpnes en Holocaustutstilling med arkiv, bibliotek og audiovisuelle tjenester.
http://www.hlsenteret.no/

«Norsk-jødisk dokumentasjon», prosjekt, Norsk Folkemuseum, Oslo
Norsk Folkemuseum har siden 2000 drevet prosjektet «Norsk-jødisk dokumentasjon». Målet er å samle minnene om den norsk-jødiske kulturen i Norge. Prosjektet rommer dokumentasjon, en vandreutstillling og et nettsted. Prosjektet ble tidligere kalt «Wergelands barn».
http://www.norskfolke.museum.no/wergelandsbarn/media/Prosjektinformasjon.pdf
«Wergelands barn – jødisk liv i Norge 1851-1945», vandre­ut­stil­ling, Norsk Folke­museum, Oslo
Vandreutstillingen baserer seg på materiale samlet inn gjennom Norsk Folkemuseums prosjekt «Norsk-jødisk dokumentasjon». Materialet består av intervjuer og fotografier. Utstillingen er en samproduksjon mellom Norsk Folkemuseum, daværende Stat­ens bibliotek­tilsyn og Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.
http://www.norskfolke.museum.no/wergelandsbarn/

Haugalandmuseene / Karmsund folkemuseum, Haugesund
I museets nye permanente utstilling om Haugesunds byhistorie har Moritz Rabinowitz, «byens eneste jøde», fått en sentral plass. Rabinowitz, som jobbet seg opp til å bli en av landets fremste forretningsmenn på 1930-tallet, representere byens endringer fra silde- og skipsby til handelsby. Rabinowitz som tidlig advarte mot nazismens frammarsj i Europa, døde i Sachsenhausen i 1942.
http://www.museumsnett.no/karmsundfolkemuseum/

«Jødisk historie i Oslo», et prosjekt, Oslo byarkiv, Oslo
Et formidlingsprosjekt Oslo Byarkiv tilbyr skoleelever i Oslo. Prosjektet er et tilbud i Den kulturelle skolesekken.

Kvenene
Varanger Museum / Vadsø mus­eum – Ruija kvenmuseum, Vadsø
Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er ansvarsmuseum for kvenkultur og lokalmuseum for Vadsø-området. Hovedområde er norsk og kvensk/finsk kultur, men også samisk og russisk kultur. Tuomainengården er kjernen i kvenmuseet. Bietilæanlegget i Indre kvenby vil etter restau­rering dokumentere den maritime delen av kvenkulturen.
www.museumsnett.no/vadsomuseet

Nord-Troms Museum / Tørfoss Kvengård, Reisadalen
Tørfoss Kvengård i Reisadalen er et minne om den kvenske innvandringen til Nord-Norge på 1700- og 1800-tallet. Tørfoss ble bosatt på begynnelsen av 1700-tallet og de eldste bygningene er fra den tiden. Anlegget består av våningshus, bårstue, røykbadstu, driftsbygning og tre buer; kjøttbu, oste- og klesbu. Våningshuset på Tørfoss er bygd i 1931.
www.ntrm.no

Nord-Troms Museum / Skibotn Markedsplass, Skibotn
Markedet på Skibotn Markedsplass innerst i Lyngenfjorden var det største i Nord-Troms gjennom flere hundre år. Nord-Troms Museum eier Aunebua og Kjøttbua, de to eneste originale markedsbodene som er bevart. Området gir et innblikk i bygningsskikk og fysiske omgivelser for markedshandelen.
www.ntrm.no

Sør-Varanger Museum – Grense­landsmuseet / Labahågården, Neiden
Labahågården ligger ved Neiden­elva som var hovedferdselsåre og i nærheten av et gammelt vadested og en viktig sti for ferd­selen fra Sevettijärvi i Nord-Finland via Neiden til Karlebotn innerst i Varangerfjorden. Huset museet eier, ble bygget i 1896 og var i bruk til 1954.
www.museumsnett.no/sor-varangermuseum

Sør-Varanger Museum – Grense­landsmuseet / Strand skole­inter­nat, Pasvik
Strand skoleinternat i Pasvik var, sammen med Fossheim internat i Neiden, det første skoleinternatet i landet som var bygget og drevet av staten. Internatet som åpnet i 1905, skulle gi barna til norske og kvenske innvandrere vanlig skole­opplæring og være en kulturell grensefestning mot «den finske fare». Internatet ble lagt ned i 1967 og er nå fredet.
www.museumsnett.no/sor-varangermuseum

Porsanger Museum, Porsanger
Porsanger Museum er et trekulturelt lokalmuseum under oppbygging. Museet bygger på økomuseumsmodellen og skal ha spredte utstillinger i kom­munen. Museets mål er å formidle samisk, kvensk og norsk kultur- og naturhistorie i Porsanger.
www.porsanger.kommune.no

Kvæntunet, Børselv, Porsanger
Kvæntunet er et nasjonalt senter for kvænsk språk og kultur. Tunet skal formidle språk og kultur gjennom undervisning, informasjon, utstillinger, forskning, husflid, mattradisjoner, sang- og musikk, arrangement og kulturtiltak, innsamling og utarbeidelse av undervisingsmateriell.
www.porsanger.kommune.no

Finskspråklig bibliotetjeneste, Finnmark fylkesbibliotek, Vadsø
Finskspråklig bibliotektjeneste skal fungere som sentralbibliotek for finsk-språklig litteratur. Bibliotektjenesten er en statlig finansiert særfunksjon tillagt Finnmark fylkesbibliotek, avdeling Vadsø.
www.fm.fylkesbibl.no

Andre bibliotek med finske bok­samlinger til utlån
• Deichmanske bibliotek, Oslo
www.deich.folkebibl.no/cgi-bin/websok 
• Universitetsbiblioteket i Oslo
www.ub.uio.no/uhs
• Universitetsbiblioteket i Tromsø 
www.ub.uit.no/fag/finsk
• Biblioteket ved Høgskolen i Finnmark, Alta   
www.hifm.no/hif/administrasjon/biblioteket

Kvenarkivet, Tromsø
Kvenarkivet inneholder dokumentasjon fra ulike forskningsprosjekt. Ar  kivet består av intervjuer med informanter, korrespondanse og ulike rapporter, samlet inn i perioden 1950- til 1990-tallet. Kvenarkivet er lokal­isert til Tromsø Museum.
uit.no/tmu

«Norske kvenar i offentlege arkiv», et forprosjekt
Forprosjekt startet høsten 2005 i regi av Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP). Prosjektet vil utvikle teorier og metoder for å analysere minoritetskulturers plass i offentlige arkiv. LLP vil gjøre en kritisk undersøkelse av hva som er bevart, hvor stort og hvor tilgjengelig arkivmaterialet om kvenene er i kommunenen Porsanger og Nordreisa.

Halti kvenkultur- og nasjonal­parksenter, Nordreisa kommune
Halti nasjonalparksenter åpnet i 2004. Etter planen vil neste byggetrinn romme et senter for kvensk kultur og språk.
www.nordreisa.kommune.no

Rom (sigøynere)
HL senteret – Senter for studier av Holocaust og livs­syns­min­o­ri­teters stilling i Norge, Oslo
HL senteret er et forsknings-, utdannings- og formidlingssenter. Virksomheten bygger på forskning og kunnskapsformidling om Holocaust og studier av minoriteter, særlig livssyns­minoriteter. Høsten 2006 åpnes en Holocaustutstilling med arkiv, bibliotek og audiovisuelle tjenester. Etter planen vil Rom inngå i utstillingen.
www.hlsenteret.no

Romanifolket (de reisende / taterne)
Glomdalsmuseet, Elverum
Våren 2006 åpner Glomdalsmuseet sitt nye bygg med en permanent avdeling for dokumentasjon og formidling av romanifolket/taternes kultur og historie. Museet bygger også opp et bibliotek med relevant stoff om romanifolket, det kommer også en filmsal og studieplasser. Fram til åpningen vises en mindre utstilling med en del av det innsamlede materialet.
www.glomdal.museum.no

Telemark Museum, Skien
Telemark Museum og Lands­organisasjonen for Romanifolket, LOR, samarbeider om dokumentasjon og formidling av romanifolkets kultur og historie i regionen. Utstillingen «Romani­folket - en nasjonal minoritet i Norge» sommeren 2004 markerte starten på samarbeidet.
www.telemark.museum.no

Haugalandmuseene / Karmsund folkemuseum, Haugesund
I 2005 starter Karmsund Folkemuseum dokumentasjonsprosjektet «Båtreisende på Vestlandet». Prosjektet fokuserer primært på romanifolkets båtkultur på vestlandskysten, men også på andre levemåter. Høsten 2005 har museet vist utstillingen «De båtreisende på Vestlandet».
www.museumsnett.no/karmsundfolkemuseum

Tvedestrand Museum – Forvalter­gården, Tvedestrand
«Reisende til lands og vanns – romanikulturen» er en tema­utstilling om romanikulturen; bl.a. om ferdsel, håndverk og skikker. Utstillingen åpnet sommeren 2003.
www.olavsrosa.no

Akershus fylkesmuseum / Ullen­saker Bygdemuseum, Ullensaker
Utstillingen i Algarheim gamle skole viser glimt av livet på gården Gardermoen før flyplassen ble bygget samt romanikulturen i Ullensaker. På Sør-Gardermoen har museet det lille, karakteristiske huset Furua. Huset er det eneste bevarte huset fra området Furua som før siste krig huset nærmere 15 romanifamilier.
akershus.kulturnett.no/museer/ullensaker.html

Stiklestadmuseene / Levanger Museum, Levanger
Levanger Museum har arbeidet med dokumentasjon av romanifolkets kultur og historie og eier en stor samling fotografier.
www.levangermuseum.com

«De reisende – en glemt mino­ri­tet», en vandreutstilling
Fotoutstillingen viser ulike sider av romanifolkets kultur og storsamfunnets forsøk på tvinge folke­gruppen til å endre livsform. Utstillingen ble laget av Ragnhild Schlüter og daværende Museumstjenesten i Sør-Trøndelag tidlig på 1990-tallet. Den kan lånes fra Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.
www.sverresborg.no

Skogfinnene
Gruetunet Museum, Grue Finn­skog   
Museet arbeider med dokumentasjon av Finnskogen og skogfinsk kultur i Sør-Norge, og har en av Skandinavias største dokumentasjonssamlinger for denne minoritetskulturen. Museet består av 25 bygninger og det har ansvar for mange andre bygninger på Finnskogen.
www.kulturnett.no

Finnetunet, Grue Finnskog
Finnetunet er et spesialmuseum for finnekulturen i grensetraktene Solør-Värmland. Museet dokumenterer finneinnvandringen og den kulturen som finnene etablerte i perioden 1600 til 1800. Finnetunet består av tretten bygninger bl.a. røykstue, røykbadstue og rie. Årlig arrangeres Finnskogdagene i midten av juli. Helgeberget skole med skolemuseum og Galleri Tysken hører også til Finnetunet.
www.kulturnett.no

Norsk Skogfinsk Museum
Gruetunet Museum og Finne­tunet har de senere årene arbeidet for å slå sammen de to museene til ett et museum for skogfinsk kultur og historie – Norsk Skogfinsk Museum.

Glomdalsmuseet, Elverum
Blant sine 91 antikvariske bygninger har Glomdalsmuseet et skogfinsk tun. Museet har også en sørsamisk boplass, et flerkulturelt senter og våren 2006 åpner den nye avdelingen for dokumentasjon og formidling av romanifolket/taternes kultur og historie.
www.glomdal.museum.no

Lenker

Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk
http://odin.dep.no/filarkiv/238
567/Europeisk_pakt_om_regions-_eller_minoritetssprak.pdf

European Charter for Regional or Minority Languages
http://conventions.coe.int/treaty/en/Treaties/Html/148.htm

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale mino­riteter vedlegg i St prp nr 80 (1997-98)
http://odin.dep.no/ud/norsk/dok/regpubl/stprp/032005-030034/ved002-bn.html

Framework Convention for the Protection of National Minorities
http://conventions.coe.int/Treaty/en/Treaties/Html/157.htm
Europarådets side om ramme­konvensjonen for nasjonale minoriteter
http://www.coe.int/T/E/human_rights/minorities/

St.meld. nr. 22 (1999 –2000) Kjelder til kunnskap og opp­leving
http://odin.dep.no/kkd/norsk/publ/stmeld/018005-044002/dok-bn.html

St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg
http://odin.dep.no/krd/norsk/publ/stmeld/016001-040003/dok-bn.html

St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014
http://odin.dep.no/kkd/norsk/publ/stmeld/043001-040005/dok-bn.html

Arbeids- og inkluderings­depar­tementet
http://odin.dep.no/aid

Arbeids- og inkluderings­depar­te­mentet om nasjonale mino­ri­teter:
http://odin.dep.no/aid/norsk/tema/nasjonale/bn.html

Kultur- og kirkedepartementet
http://odin.dep.no/kkd

ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum
www.abm-utvikling.no

Norsk kulturråd
www.kulturrad.no