ISSN 1503-5972
ISBN 82-8105-024-1
ABM-utvikling 2005

Dette dokumentet  inneholder kun brødtekst, og ingen illustrasjoner, tabeller eller fotnoter.  Fullstendig dokument finnes i PDF-format.

Innhold:

Forord

1 Innledning: bibliotekene inn i en usikker fremtid   

2 Den sømløse, den trådløse og den hemningsløse teknologien!   
2.1 Verden digitaliseres!   
2.2 Konvergens uten friksjon?   
2.3 Uten en tråd – keiserens nye duppeditter…   
2.4 Verdensvev og virtualitet  
2.5 Nye informasjonstyper og kryssmedialitet   
2.6 Dokufiksjon, infotainment og skjult og åpen ­reklame – kampen om oppmerksomheten hardner til   

3 Privat vekst – offentlig innstramming?   
3.1 Globalisering: Verden blir mindre!   
3.2 Vi blir rikere   
3.3 Offentlig rikdom, men strammere budsjetter?   
3.4 Tydeligere rollefordeling i offentlig sektor – kilde til kommersialisering av offentlige oppgaver?   
3.5 Verdiskaping eller fellesskapsverdi som
begrunnelse for offentlig politikk?   
3.6 Nye og sterke regioner? – vitalisering eller forvitring av sektormyndighetene?   
3.7 Utdanningspolitikken i støpeskjeen  
3.8 Den «kreative klassen» og kultur som næring   

4 Samfunnet forandrer seg – målgruppen er ikke som før   
4.1 Befolkningen blir eldre   
4.2 Norge blir flerkulturelt   
4.3 Flere og flere har høyere utdanning   
4.4 Blir vi fortsatt mer urbane, eller kan
lyttestrømmene snu?   
4.5 Vi frigjør oss fra gamle rammer – og fanges i nye?   
4.6 Skvises vi i tidsklemmen – eller river vi oss løs?   
4.7 Hva blir de nye møteplassene?   

5 Scenariologikk – to avgjørende usikkerheter   

6 Åndenes bibliotekhus   
6.1 Åndenes bibliotekhus i 2020   
6.2 Veien til Åndenes bibliotekhus   
6.2.1 Økende bekymring for kommersialisering og sviktende leseferdigheter   
6.2.2 Omtanke for det ikke-kommersielle   
6.2.3 Offentlig kulturell satsing   
6.2.4 Arenafiseringen av næringspolitikken   

7 Library fair   
7.1 Library Fair i 2020   
7.2 Veien til Library Fair   
7.2.1 Individualiserte borgere søkte sammen i
selvvalgte felleskap   
7.2.2 Omstilling i offentlig sektor
– rasjonalisering og liberalisme   
7.2.3 Markedet inntok kultur- og kunnskapspolitikken   
7.2.4 Akademisk konkurranse   

8 Uten en tråd   
8.1 Uten en tråd i 2020   
8.2 Veien til Uten en tråd   
8.2.1 Fremtiden var tråd- og papirløs   
8.2.2 Den globaliserte nordmann   
8.2.3 En ny orden krevde nye tenkemåter   
8.2.4 Livslang læring – parallelt med arbeid   

9 Scenariene på tvers   
9.1 De offentlige rammene   
9.2 teknologi og opphavsrett   
9.3 Brukernes viktigste behov   
9.4 Aktørenes gjennomslag   
9.5 Scenarienes status   
10 Opptakt til scenariobaserte strategier for abm-utvikling   
10.1 Er ett scenario å foretrekke fremfor de andre?   
10.2 I hvilken grad kan aktørene i biblioteksektoren
selv påvirke sine omgivelser?   
10.3 Strategisk tilpasning av biblioteksektoren
til de enkelte scenariene   
10.3.1 Åndenes Bibliotekhus   
10.3.2 Library Fair   
10.3.3 Uten en tråd   
10.4 Jakten på robuste og fleksible tiltak   
10.5 Veien videre til overordnede strategier  

Forord

I forbindelse med arbeidet med Bibliotekutredningen valgte ABM-utvikling i samråd med den oppnevnte referansegruppen å gjennomføre en scenarie­prosess med scenarielæring som metode.
Målet med prosessen var todelt: 
1. å utvikle fremtidsbilder (scenarier) som omhandler de forskjellige bibliotektypene og deres omgivelser
2. å utvikle strategielementer som kan benyttes i utarbeidelsen av strategidokumentet som skal leveres Kultur- og kirkedepartementet.

Idéen med en scenarieprosess er at det kan være en inspirerende tankeprosess som kan bidra til å tenke nytt og annerledes om de fremtidige – og usikre – utford­ringene som bibliotekene står overfor de neste 10-15 årene. Gjennom en prosess som er en blanding av en bestemt metodikk og kreative fremtidsbilder kan det utvikles strategiske elementer, som kan gi nyttig kunnskap og inspirasjon til videre veivalg. Metoden ga dessuten muligheter til å invitere flere personer med i tankeprosessen. I tillegg til referansegruppen, ledergruppen i ABM-utvikling og den interne prosjektgruppen for Bibliotekutredningen, ble det invitert 12-13 personer med tilknytning til ABM-sektorene  for å få flere synspunkter inn i prosessen.
Som fasilitatorer i scenarie­prosessen ble Econ Analyse valgt, og våre konsulenter har vært Rolf Røtnes som prosjekt­leder og Bjørn Brunstad. Yvonne Kuhn deltok i den første scenariesamlingen. Econ hadde også ansvar for å lage en samlet rapport fra prosessen, og det er denne som nå utgis.
Ut fra diskusjonene blant deltakerne i scenarieprosessen ble det valgt ut to usikre faktorer som antas å ha stor betydning for bibliotekenes femtid. I utfallsrommet mellom disse to aksene, ble fremtidsbildene utviklet. De usikre faktorene som ble valgt ut, er spørsmålet om bibliotekene vil bli oppfattet som et felles gode eller om de vil bli underlagt en konkurranse­tenkning, og om det fortsatt vil være behov for bibliotekene som en møteplass eller om det er behovet for rask informasjon som vil bli satt i sentrum.
Prosessen resulterte i tre fremtidsbilder som med visse hentydninger til noen boktitler, er kalt:
• Åndenes bibliotekhus
• Library Fair
• Uten en tråd
Det må understrekes at en scenarieprosess ikke gir noen fasit på hvordan fremtiden vil bli. Ingen kan vedta fremtiden, men fremtidsbildene kan gi en bakgrunn for utforming av langsiktige, robuste og fleksible strategier for biblioteksektoren. Som del av scenarieprosessen startet man også tenkningen om hvilke strategier og tiltak som utfordringene kan møtes med for å være med på å forme den fremtiden man ønsker for biblio­tekene, en måte å lære av fremtiden før den har inntruffet.
ABM-utvikling takker deltakerne i scenarieprosessen og Econ Analyse for et inspirerende samarbeid og foreliggende rapport om «Bibliotekene i 2020». Scenarieprosessen har gitt verdifulle bidrag til Bibliotek­utredningen, og skapt debatt i miljøene.
ABM-utvikling håper rapporten vil være til inspirasjon for mange i egen tenkning og planlegging.

Jon Birger Østby
direktør

Leikny Haga Indergaard,
avdelingsdirektør

Grete Bergh,
prosjektleder for bibliotek­utredningen

Sammendrag og konklusjoner

Resymé
Bibliotekene er en sentral institusjon i Norge, med viktige roller i kunnskaps- og informasjonssamfunnet, kulturlivet og som møteplass i mange lokalsamfunn. Både fag- og folke­bibliotek må forholde seg til endringer i et bredt spekter av delvis uforutsigbare endringsprosesser i samfunnet omkring. I forhold til bibliotekenes utford­ringer de neste 15 årene framstår to endringsfaktorer som spesielt viktige og usikre: hvilken status bibliotekene vil ha i den ideologiske debatten, og hva slags bibliotektjenester som vil bli etterspurt. Analyse av disse og andre endringsfaktorer har gitt grunnlag for tre ulike scenarier for biblioteksektoren mot 2020: «Åndenes Bibliotekhus», hvor brukerne og myndighetene etterspør fysiske møteplasser for kunnskap, opplevelse og skaperkraft, og bibliotekene tilbyr en slik arena som et offentlig­ gratistilbud; «Library Fair», hvor folk etterspør fysiske møteplasser rundt informasjon, kunnskap og identitet, men der det er markedet som rår; og «Uten en Tråd», hvor både borgere og myndigheter først og fremst etterspør rask, direkte og fleksibel tilgang til kunnskap og informasjon. Hele bibliotek­sektoren har i dette siste scenariet blitt en tilnærmet digital sektor, der de fysiske møte­plassene er av liten betydning.

Bakgrunn
ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek­ og museum har­ fått ansvar for å utrede sent­rale problemstillinger på bibliotekområdet, i tråd med premisser lagt i St.meld. nr. 48 (2002-2003) «Kulturpolitikk fram mot 2014». Målet med arbeidet er bl.a­. å utarbeide et overordnet strategidokument som skisserer en helhetlig utvikling av en samlet biblioteksektor.
Bibliotekene er inne i en faglig og utviklingsmessig spennende, men samtidig strategisk utford­rende tid. Sektoren vil måtte møte en rekke strategiske utford­ringer som følger av de tekno­logiske, økonomiske, politiske og sosiokulturelle endringene som spiller seg ut i samfunnet om­kring. Endringene vil for­and­re omgivelsene for alle aktører innenfor biblioteksektoren, og reiser viktige spørsmål om prioriteringer og vei­valg: Hvilken­ rolle skal biblioteksektoren spille i et informasjons- og kunnskaps­samfunn i stadig utvikling? Skal biblioteket hovedsaklig være en forvalter- eller en formidlerinsti­tusjon? Hva slags arena kan og bør de ulike bibliotekene være i fremtiden?
Som en inspirasjon tidlig i arbeidet med Bibliotekutredningen igangsatte ABM-utvikling en scenarieprosess med scenarie­læring som metode.
Målet for prosessen er todelt:
1.Utvikle fremtidsbilder (scenarier) som omhandler de forskjellige bibliotektypene og deres omgivelser
2. Utvikle strategielementer som kan benyttes i utarbeidelsen av strategidokumentet som skal leveres Kultur- og kirkedepartementet.

ECON Analyse har stått for gjennomføringen av denne scenarioprosessen. Viktige oppgaver har vært:
• Innhente bakgrunnsmateriale om relevante omverdensforhold (i samarbeid med prosjektledelsen i ABM-utvikling). Resultatet skal dokumenteres i forkant av en workshop (workshop nr 1).
• Lede to idéseminarer (workshop 1 og 2). Det første skal tegne utkast til framtidsbilder. Det andre skal på basis av framtidsbildene utforme strategier for biblioteksektoren.
• Bearbeide materialet fra workshop 1 og 2.

Problemstilling
Hoveddelen av prosjektets ressursinnsats har vært lagt på utarbeidelsen av ulike scenarier for biblioteksektoren. Problemstillingen har vært å tegne flere framtidsbilder, som alle er troverdige, konsistente og relevante for strategiprosessen rundt bibliotekenes fremtid. Gjennom å legge til rette for aktiv og engasjerende deltakelse fra bibliotek­utredningens referansegruppe, ABM-utvikling og andre ressurs­personer, skal scenarieprosessen gi et godt grunnlag for strategiske valg.

Konklusjoner
Vi har i scenariearbeidet konsent­rert oss om usikkerheter som både er grunnleggende viktige for biblioteksektoren og som er genuint usikre, dvs. usikre i den forstand at de har flere forskjellige utfall som alle er om lag like sikre eller usikre. I forhold til bibliotekenes utfordringer de neste 15 årene, pekte deltakerne i scenarieprosessen på to endringsfaktorer som både er usikre og viktige. Disse usikre faktorene danner grunnlaget for scenariobyggingen:
• Bibliotekenes status i den ideologiske debatten: Hvordan snakker man om bibliotekene i politikken? Vil man fokusere på biblioteket som et prioritert fellesgode? Eller blir også dette feltet rammet inn av markedsdiskursen, med krav om konkurranseutsetting, etc?
• Hva preger forbrukernes etterspørsel rettet mot biblioteksektoren: Er det behovet for raskt tilgjengelig informasjon som leder folk til biblioteket? Eller gode fysiske arenaer for kunnskap, kultur og skapende utfoldelse?

Myndighetenes holdning til biblioteksektoren vil opplagt forme sektorens mulighet til å utvikle seg. Samtidig er det grunn til å forvente at myndighetenes holdning vil gjenspeile dypere ideologiske holdninger både hos befolkningen generelt og hos myndighetene spesielt. Hvorvidt lokale og/eller sentrale myndigheter ser bibliotekene som et fellesgode som kan bidra til å styrke andre og overordnede politiske mål, kan være avgjørende for hvilke ramme­betingelser som legges for de ulike delene av biblioteksektoren, samt hvilke prioriteringer sektoren selv må foreta.
Fag- og folkebibliotekene tilbyr samlet sett et bredt spekter av tjenester, alt fra tilgang til informasjon og litteratur, forvaltning av kunnskap og arena for kulturell og faglig utfoldelse. I tillegg sitter bibliotekaren som yrkesgruppe på en uvurderlig kompetanse som innhenter og foredler av kunnskap, en kompetanse som ikke blir mindre viktig ettersom informasjonsomfanget stadig øker.
Når vi krysser de to usikre faktorene vi har valgt ut, får vi et utfallsrom over bibliotekenes fremtid. Vi har forsøkt å analysere hvordan viktige aktører kan tenkes å agere i hvert av de tenkte tilfellene, og hvilke hendelser det kan føre til. Slik kommer vi fram til innholdet i scenariene.
Vi har valgt ut tre kombinasjoner som synes å være spesielt interessante, som vist i figur A. I det første scenariet, Åndenes bibliotekhus, etterspør brukerne fysiske møteplasser for kunnskap, opplevelse og skaperkraft. Myndighetene ser arenaer for både ikke-kommersiell kulturell utfoldelse og kunnskapsbasert innovasjon som en nasjonal oppgave. Det investeres mye i å gjøre fag- og folkebibliotek til gode arenaer for «kunnskaping» og kreativ utfoldelse. I en tid der bøker blir billigere og billigere, og lettere og lettere tilgjengelige, og lisenser til opphavsrettsbeskyttet materiale blir knyttet til konkrete lokaler og terminaler, endrer bibliotekenes tilbud karakter. Utlån av og tilgang til avansert informasjons- og kunnskapsteknologisk utstyr kommer etter hvert i sentrum for bibliotekenes virksomhet. En utilsiktet konsekvens av satsingen på det avanserte utstyret og den ikke-kommersielle kulturen er at terskelen for å bruke bibliotekene stiger for mange – bibliotekene får et preg av å være et tilbud for den kulturelle og teknologiske elite. Satsingen på det digitale og sømløse biblioteket har kommet i annen rekke.
Også i det andre scenariet, Library fair, er fysiske møteplasser rundt informasjon og kultur viktige for folk. Men her er det markedet som råder, og etter konkurranseutsetting av bibliotektjenester, har ideen om fritt brukervalg fått fullt gjennomslag. Myndighetene har i liten grad formulert en egen politikk for å utvikle arenaer som politiske instrument. Bibliotektjenester er et av mange velferdsgoder som borgerne får finansiert opp til et visst nivå gjennom det såkalte «Borgerkortet», som den enkelte benytter for å betale, hver gang man bruker tjenestene. I tillegg er det åpnet opp for betalte tilleggstjenester, og hvem som helst kan drive bibliotek dersom de tilfredsstiller myndighetenes krav til biblioteklisens. For folk i byene er det et bredt tilbud av mer eller mindre kommersielle bibliotek og såkalte bibliobarer som henvender seg til ulike kundegrupper. Aktørene i utdanningsmarkedet trekker frem bibliotekene sine som et tegn på kvalitet og eksklusivitet i kampen om elever, studenter og gode forskere. Satsingen på Nasjonalbiblioteket, og på et sømløst og digitalt bibliotek er vanskelig, i en situasjon der aktørene i bibliotekmarkedet i stor grad oppfatter hverandre som konkurrenter.
I det tredje scenariet, Uten en tråd, er det rask, direkte og fleksibel tilgang til kunnskap og informasjon som både borgerne og myndighetene prioriterer. Arena er et lite aksentuert behov. I en hyperglobalisert verden der den trådløse og digitale teknologien har fått gjennomslag, er innhenting av informasjon og kunnskap ikke lenger knyttet til fysiske steder for brukerne. Norsk Digitalt Bibliotek (NDB) er en statlig storsatsing på et «norsk kunnskapssamfunn i verden», og alle norske statsborgere har via sin digitale signatur direkte tilgang til et bredt materiale som er dekket av nasjonale lisenser. De fleste fysiske bibliotekarenaer er borte, eldre materiale er digitalisert, mens originalene er lagret i magasiner. Ikke-digitaliserbart materiale stilles ut i museer. Avanserte fagbiblioteker kjøper – delvis med offentlig støtte –­ de lisenser som de trenger ut over det som dekkes gjennom NDB. Den største bekymringen rundt bibliotekets demokratiserende rolle er knyttet til såkalte «digitale analfabeter», som mangler evne, mulighet eller vilje til å benytte de digitale mulighetene fullt ut.
Disse tre scenariene har fungert som bakteppe for innledende tanker om ABM-utvik­lings langsiktige robuste og fleksible strategier for biblioteksektoren. En scenariobasert strategiprosess er «utenfra-inn» ved at vi tar utgangspunkt i om­verdensscenarier og deretter søker gode grep for å forme og tilpasse disse til det som kan komme. Prosessen er også «nedenfra-opp» ved at vi starter med å generere mulige elementer til mer overordnede strategier – i form av ulike tiltak, prioriteringer og valg som kan virke kloke i et eller flere av scenariene. De elementene som virker kloke i alle scenariene, eller som kan iverksettes uten «å binde seg til masten», kan vise vei til mer overordnede strategier.
Man skal nå i gang med den overordnede strategiprosessen, og dette arbeidet vil kulminere med lanseringen av bibliotekutredningen neste år. I den videre prosessen må det tas stilling både til hvordan sektoren kan arbeide for å utvide sine muligheter og hvilke prioriteringer og veivalg som er klokest å gjøre innenfor mer realistiske rammer.
I tillegg kommer altså de robuste og fleksible strategier som må utvikles for å gjøre biblioteksektoren forberedt på å kunne å fylle sin oppgave på rimelig vis uansett hvilket av scenariene som måtte komme nærmest virkeligheten i 2020.

1. Innledning: bibliotekene inn i en usikker fremtid

Biblioteket er en sentral institusjon i norsk kultur og samfunn, og en aktiv holdning til biblioteksektorens samfunnsmessige rolle og utvikling er en viktig del av kultur- og kunnskapspolitikken. Derfor skal sentrale problemstillinger på bibliotek­området utredes i tråd med premisser lagt i St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014. ABM-utvikling er hovedaktør og koordinerende instans for denne utredningen. Målet med arbeidet er bl.a. å utarbeide et overordnet strategi­dokument som skisserer en helhetlig utvikling av en samlet biblioteksektor. Sektoren er inne i en faglig og utviklingsmessig spennende, men sam­tidig strategisk utfordrende tid.
Sentrale spørsmål er bl.a.: Hvilken rolle skal biblioteksektoren spille i et informasjons- og kunnskapssamfunn i stadig utvikling? Skal biblioteket hovedsaklig være en forvalter- eller en formidlerinstitusjon? Hva slags arena ønsker vi at biblioteket skal være?
Biblioteksektoren er liten og tett organisert, med tallrike faglige og forvaltningsmessige relasjoner på kryss og tvers. Sektoren fyller per i dag en rekke viktige roller i norsk samfunn. Disse rollene er formet etter de til en­hver tid eksisterende behov og muligheter, men også etter lange bibliotekfaglige og -kulturelle tradisjoner. Biblioteket, som dynamisk institusjon, påvirkes som andre kunnskaps- og kulturinstitusjoner av den utvikling man ser ellers i samfunnet. Bibliotekets evne til å forvalte den stadig økende mengden av informasjon er av stor betydning.­ Nye brukere vil ha andre behov og krav. Bibliotekets innholdsprofil vil påvirkes av en rekke ytre faktorer. Dette setter biblioteket i en sårbar, men også meget spennende posisjon. Både fag- og folkebibliotekene står dermed oppe i en rekke utfordrende spenninger, som neppe blir mindre i årene som kommer. Endringskreftene er mange, og interaksjonene mellom dem er komplekse. Hvordan skal vi da kunne tenke konstruktivt om hva de betyr for sektoren? Det er det scenariometoden skal hjelpe oss med. Det første skrittet på veien til scenariene er å forstå drivkreftene. Figur1.1 viser hvordan vi tenker: Målet er å forstå bibliotekenes langsiktige utfordringer bedre, for å kunne forvalte sektoren på en klokere måte i dag. Utfordringene eksisterer i bibliotekenes umiddelbare omgivelser – brukerne, konkurrentene, komplementære tilbud og så videre. For å kunne bygge scenarier som er begrunnede oppfatninger om hvordan disse omgivelsene kan arte seg i 2015-20, må vi forstå hvilke krefter som vil forme dem. Det er dette som er drivkreftene, og de er å finne i dypere tendenser og latente motsetninger innen politikk, økonomi, sosiokulturelle endringer og teknologi.
I de neste tre kapitlene av rapporten tar vi et sveip over en del slike potensielt viktige drivkrefter, og prøver å stille oss noen spørsmål om hva de kan bety for bibliotekenes umiddel­bare omgivelser. Analysen av drivkreftene er ikke ment å være utfyllende i dybden, det vi trenger for scenariobyggingen er en grov gjennomgang av drivkrefter og noen tanker om hvordan de kan komme til å forme virkeligheten som bibliotekene skal være en del av. Her er gode spørsmål viktigere enn forsøk på presise svar.
Kapittel 5 viser hovedlogikken som skiller mellom scenariene, de neste tre kapitlene gir en fremstilling av de tre scenariene, og i kapittel 9 har vi laget en kort oversikt over noen forskjeller og likheter mellom dem. Til slutt, i kapittel 10, oppsummerer vi det innledende arbeidet med strategier for biblioteksektoren som scenarieprosessen har ført frem til så langt.

2. Den sømløse, den trådløse og den hemningsløse teknologien!

Basert på utviklingshastigheten i dag kan vi regne med et fremtidig Norge der en rekke teknologiske nyvinninger og forbedringer gir (for oss i dag) uante muligheter – men også nye utfordringer og problemer.
Den teknologiske utviklingen påvirkes også av en rekke andre faktorer, særlig økonomiske og sosiokulturelle tendenser. Teknologien griper også i større grad enn før inn i samfunnet og forandrer menneskenes hverdag. Derfor har den teknologiske utviklingen også større samfunnsformende kraft enn tidligere.
Teknologiens utbredelse øker rent geografisk; den avanserte teknologien når ut til stadig­ flere og Internett blir tilgjengelig i stadig større deler av verden. Vi ser også en økt samfunnsmessig utbredelse. Teknologien integ­reres i flere bransjer og produkter. Vi treffer på teknologien innen stadig flere aspekter av livet. Bare en av 30 databrikker befinner seg i dag i en datamaskin. Noen samfunnsforskere hevder at konsekvensen av dette blir at alt som kan automatiseres blir automatisert, og at dette vil bevege oss fra kunnskaps- og informasjonssamfunnet til drømmesamfunnet – der det vi mennesker beskjeftiger oss med er mer knyttet til det emosjonelle og fantasifulle – resten fikser maskinene (se Boks 2.1).

2.1 Verden digitaliseres!

De informasjonsteknologiske hjelpemidlene blir stadig enklere­ å mestre. For 20 år siden måtte man kunne programmere for å bruke en datamaskin, om noe tid kan vi snakke til den. Sannsynligvis vil også en større del av vår interaksjon med samfunnet ellers foregå gjennom teknologiske grensesnitt. En person kan allerede nå i 2005 teoretisk sett leve nesten hele sitt voksne liv uten å forlate hjemmet; ta sin utdanning over nettet, ha hjemmekontor, betale regninger og bestille forbruks- og luksus­artikler online, chatte, maile, tekstmelde og ha videokonferanser. Men personen må ennå besøke biblioteket in persona hvis hun vil låne bøker (såfremt hun ikke har låne-id i fjernlånssamarbeidet Bibsys; en tjeneste som ikke er tilgjengelig for private individer). Er det ikke nærliggende å tro at også dette vil endre seg?
Det kanskje mest grunnleggende skiftet som datateknologien har medført, er at gradvis nesten alle former for informasjon – tekst, lyd, bilde, og så videre – kan lagres i digital form. En enkel, men ikke helt urimelig hypotese sier at etter hvert som teknologien blir raskere og mer sofistikert vil nesten all informasjon la seg digitalisere, og alt som kan digitaliseres vil bli digitalisert.
Mange tjenester lar seg imidlertid ikke utføres ved hjelp av databrikker, og enkelte vil aldri klare eller ønske å benytte seg av de tjenester som kan. Teknologien skal være oss til hjelp, men for noen blir terskelen for deltagelse høyere hvis deltagelsen involverer bruk av teknikk. De digitale redskapene, bruk av e-post og elektroniske svartjenester gjør på den ene siden avstanden mellom folk mindre, det er for mange enklere å sende en e-post enn å ta en telefon. På den annen side blir avstanden mellom de som mestrer den digitale verden og de som ikke mestrer den større.

Flere spørsmål melder seg:
• Hvis alt digitaliseres, og det blir mulig å laste ned ethvert låneobjekt fra egen stue, hva vil det ha å si for biblioteket som fysisk rom?
• Glir vi over i et drømmesamfunn, slik forskere har beskrevet? Hva betyr det for menneskers etterspørsel etter kunnskap og kultur?
• Hvor mange faller utenfor digitaliseringen – og hvordan vil de digitale analfabeter klare seg i kunnskaps- og informasjonssamfunnet?

2.2 Konvergens uten friksjon?

Når stadig mer informasjon blir å finne i samme grunnleggende form – den digitale, forandres også grensene mellom tidligere atskilte former. Vi snakker om konvergens, sammensmeltning av tidligere atskilte bransjer og produktkategorier – ikke minst innenfor de teknologitunge data-, tele- og mediesektorene.
De tidligere sjiktene mellom telefoni, multimedia, TV, film- og musikkmedier viskes ut, innholdsmessig, men også fysisk. Internett og digitalisering utløser store strukturelle og økonomiske endringer i medie­markedet. Globale kommersiel­le mediekonglomerater vokser fram, samtidig som den stadig lavere teknologiske terskelen for publisering av stoff på nettet gjør at vi får en underskog av små og gjerne kortlivede aktører, med et ufattelig mangfold av budskap og former.
Vi ser også konvergens på et annet plan. Et ønske om enkle og effektive digitale hjelpemidler, en selvforklarende teknikk som fordrer minimal egeninnsats og opptar liten fysisk plass, presser fram produksjon av multifunksjonelle teknologiske apparater. Man kan allerede nå ta bilder med telefonen, ha video­konferanse og se TV på pc-en. Tidligere separate apparater slås sammen til en arbeidsstasjon for alle tjenester. Raskere, mer stabil og mindre plasskrevende teknologi vil gi uante muligheter fremover, men vil den ikke også i noen grad gjøre oss digitalt sårbare? Og avhengige?

Flere spørsmål melder seg:
• Finnes det indikasjoner på at det brede medietilbudet i dag er i ferd med å snevres inn, eller får vi en stadig rikere flora av nisjemedier?
• Hva vil dette i så fall ha å si for tilbudets innhold og kvalitet?

2.3 Uten en tråd – keiserens nye duppeditter …

Hvilke nye teknologiske hjelpe­midler og gadgets vi vil få i fremtiden kan vi bare spekulere i. Innovasjonsretningen styres imidlertid av noen kjente behov. En viktig drivkraft er selvsagt ønsket om bedre tidsutnyttelse, en forenkling av teknologiske prosesser med få operasjons­nivåer og stor grad av frihet. På områder der vi i dag ser at de teknologiske applikasjonene IKKE holder tritt med dagens behov, kan vi regne med kraftig oppjustering av de allerede eksisterende verktøyene. Dette gjelder for eksempel plassprob­lematikken ved lagring av store datamengder, og hastighet ved overføring av data mellom ulike medier. Her vil det skje mye. Allerede i 1965 påpekte Intels styreformann Gordon Moore at datamaskinenes kapasitet fordobles hver 18 til 24 måned (Moores lov). Denne regelen holder ennå mål.
En annen drivkraft er ønsket om å kunne benytte seg av teknologien uavhengig av hvor man selv befinner seg geografisk. Trådløst nettverk er en konsekvens av dette. Det vil helt klart utvikles slik at man i fremtiden kan ta sin personlige arbeidsstasjon med seg ut, og være online hvor som helst.
Man ønsker også å kunne lete etter informasjon uten å måtte forholde seg til materialtyper og institusjonstyper. Teknologien skal gjøre det enklest mulig, man ønsker seg et sømløst og problemfritt system der egeninnsatsen er minimal.
Teknologisk innovasjon vil gi flere muligheter enn i dag, bare fantasien begrenser hvilke. Nylig har de store produsentene lansert videomobilene, der du og den du snakker med kan se hverandre. Det er allerede laget prototyper på E-papiret, og Sony har lansert Librie E-book Reader i Japan, et apparat på størrelse med en ordinær paperback der man kan lagre 250 bøker á 500 sider. 1
Kommersiell Publishing on Demand og privat non-profit publisering av bøker direkte på internett er heller ikke noe nytt. Dette er en utvikling som overflødiggjør forlagenes og trykkerienes (og kanskje bibliotekenes) innsats og gir en direkte kommunikasjon mellom forfatter og leser.

Flere spørsmål melder seg:
• Kan den teknologiske utviklingen føre til at den trykte teksten blir historie?
• Blir bibliotekene primært en nedlastingsstasjon, for alle media?

2.4 Verdensvev og virtualitet

Antall internettverter (IP-adres­ser) har økt med ca. 50 millio­ner­ i året de siste tre år, til omtrent 300 millioner adresser i 2004. I 2003 hadde 64 prosent av nordmenn fra 9–79 år internettilgang hjemme, i motsetning til 22 prosent bare 5 år før. Det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen ikke vil trappe opp ytterligere.
Internett er i sin form og natur totaldemokratisk, eller anarkistisk, vil noen påstå. Alle kan publisere hva de måtte ønske. Dette impliserer også problemer av kildekritisk og kvantitativ art. Omfanget vil bli enda større fremover, og tilgangen raskere og enklere, samtidig blir behovet for en viss kvalitets­kontroll og bedre gjenfinningsverktøy påtrengende. Det er en pågående motsats mellom internetts frie struktur og ønsket om å gjenfinne den beste og mest presise informasjonen når man søker. Denne problematikken ledet allerede i 1994 til et initiativ på området, Dublin Core; man begynte utviklingen av en minimumskjerne av metadata for å beskrive informasjons­objektene på Internett. Bruk av DC eller lignende verktøy vil i større grad inkorporeres fremover, men dette krever ressurser. Kvalitetssikring av informasjon fordrer i det hele tatt en innsats, og jo større informasjonstilfanget blir, desto mer ressurskrevende. Dette må vi regne med å måtte betale for.
Et annet aspekt vedrørende Internett er at mange lar det virtuelle, den digitale «virkeligheten» oppta stadig større del av det livet og erstatte det de fleste forbinder med «det virkelige liv»; sosialisering, mellommenneskelig kontakt, reiser og visuelle opplevelser. Kanskje vil man ikke lenger trenge å være fysisk tilstede for å kunne «berøre» et objekt. I en fysisk utrygg verden vil kanskje den virtuelle oppleves­ som trygg og ufarlig.

Et påtrengende spørsmål melder seg:
• I hvilken grad kan Internett utkonkurrere bibliotekene som informasjonsformidler?
• Hvis alle fagtidsskriftene legges ut på nett, og ferske artik­ler kan kjøpes Pay-Per-View, trenger fagbiblioteket vårt egentlig en fysisk samling? Trenger vi da egentlig et fagbibliotek? Hva med fagbibliotekaren?

2.5 Nye informasjonstyper og kryssmedialitet

Gjennom Internetts hyperlinking og multifunksjoner har vi blitt kjent med begrep som interaktivitet og dynamisk informasjon. Vi er kjent med å motta informasjon på en mer aktiv måte enn tidligere. Det er klare tegn på at vi er på vei dit hen at informasjonen vi tilegner oss skal ha flere dimensjoner enn det rent saklige. Også tilegnelsesprosessen bør gi oss noe. Skole- og kursboka får sterk­ kon­kur­ranse av interaktive læringsprogrammer. I dag ser vi mange eksempler på kryssmedialitet, TV-programmer har sin egen nettside, det finnes andre TV-programmer der seerne chatter på direkten osv. Mottakerne trekkes inn på en helt annen måte enn før. Dette er en tendens som vil videreføres og utvikles.

Flere spørsmål melder seg:
• Hvordan organisere kryssmedialiteten?
• Ser vi her fag- og folkebibliotekenes nye arena, eller er det deres bane?

2.6 Dokufiksjon, infotainment og skjult og åpen reklame – kampen om oppmerksomheten hardner til

After people have the things they need to live, everything else is entertainment. Everything. (Neal Stephenson, The Diamond Age) 2
Den teknologiske utviklingen i samfunnet har ført til at informasjon håndteres og formidles på helt andre måter, i helt andre volum og i en helt annen hastighet enn tidligere. Utviklingen og utbredelsen av avansert informasjons- og kommunikasjonsteknologi er helt grunnleggende for denne utviklingen. Også innholdet i medienes tilbud og den type informasjon som etterspørres er i endring. Som mediekonsumenter er vi illojale og ustadige. Vi zapper fra kanal til kanal, og skumleser oss gjennom nettavisenes gratissider. Mengden av informasjon blir mer overveldende. Hva slags informasjon er det som overlever i kampen om individenes oppmerksomhet? (se Boks 2.3).
Når informasjonsoverfloden bare øker og øker, ser vi at stadig mer informasjon er mer og mer spisset for å nå fram – den er spesialisert, pedagogisk, underholdende, tabubrytende eller ego-appellerende. Konkurransedyktig pakking av informasjon på disse måtene blir mer og mer ressurskrevende, noe som fører til at informasjons­arenaene blir mer og mer kommersialiserte. Det krever mer og mer kapital å nå fram gjennom all støyen.

Flere spørsmål melder seg:
• Vil den spissede informasjonen med tunge kapitalkrefter i ryggen fortrenge informasjon som ikke er skjøvet fram av samme ressurser?
• Eller vil borgerne i fremtiden lære seg til å sortere og filtrere strategisk informasjon og finne fram til også den interesse­nøytrale informasjonen?
• Hvilken plass blir det til biblio­tekene i dette bildet?

3. Privat vekst – offentlig innstramming?

Bibliotekene fungerer på mange måter som et fellesgode i samfunnet vårt. Omfanget av slike fellegoder i samfunnet er avhengig av politisk koordinering og stor grad av offentlig finansiering. Endringer i politiske og økonomiske rammebetingelser har derfor stor betydning for bibliotekenes utvikling. Hva ser vi av økonomiske og politiske vinder og hvor sterke er de?

3.1 Globalisering: Verden blir mindre!

Ingen politiske program eller økonomiske strategier presenteres i dag uten en referanse til globaliseringen. Globaliseringen virker på mange arenaer. Man kan snakke om økt økonomisk globalisering; at vi gjennom en integrering av økonomiene er på vei mot en grenseløs økonomi, og at dette legger føringer også på norsk næringsliv. Man kan snakke om den kulturelle globaliseringen; at verden blir mindre og mer kjent for de fleste, at vi i stor skala assimilerer elementer fra andre kulturer.
Hvorfor kommer globali­seringen? Noen hevder at den er drevet fram av sterke kapitalkrefter. Andre peker på konkre­te politiske tiltak eller at det er teknologien som er den fremste av driverne. Svaret er trolig en kombinasjon.
Som et lite, utadvendt og åpent land blir vi påvirket av globaliseringen direkte, både økonomisk, politisk og kulturelt. Næringslivets verdikjeder blir i økende grad globale, og mer og mer av verdiskapingen kontrolleres av multinasjonale selskaper. I denne situasjonen blir det sterkere og sterkere konkurranse mellom de enkelte landene om å få de mest attraktive delene av produksjon, administrasjon og forskning og utvikling lokalisert hos seg. Et lite men rikt land som Norge opplever at industriproduksjon flyttes til land med lavere kostnader, og at det blir vanskelig å holde på hovedkontorer for virksomheter i Norge. Samtidig er det slik at mer og mer av næringslivet som opererer i Norge, har verden som marked.
Når økonomiens aktører blir globale, øker også behovet for overnasjonale politiske organer,­ og fremveksten av globale struk­turer som WTO, og regionale som EU, reflekterer dette. Spille­rommet for nasjonale løsninger blir mindre.
Også bibliotekverdenen blir global. Særlig fag- og forsk­nings­bibliotek baserer seg allerede i stor grad på globale forlag og databaseleverandører når de skal sette sammen tilbudet sitt. Innlånet fra utlandet utgjør en stor andel av det samlede innlån.
I det internasjonale bibliotek­arbeidet er det stort fokus på den digitale siden ved virksomheten. Det er spørsmål som ensretting og muligheter for sømløshet, portalmuligheter og indeksering av verdensveven som er i fokus. Det arbeides med en felleseuropeisk portal til nasjonalbibliotekene, en fellesinngang til alle de europeiske landenes nasjonal­bibliografi. Dette prosjektet, TEL, er for øvrig delfinansiert av EU-kommisjonen3. Over­nasjonale bibliotekorganisasjoner, blant annet IFLA, jobber for ensretting av bibliografiske standarder og større grad av internasjonal koordinering på bibliotekområdet.4
EU har et eget program for digitalisering og tilgjengeliggjøring av europeisk kultur og informasjon DigiCULT (Digital Heritage and Cultural Content) som driver en rekke prosjekter innen digital lagring, gjenfinning og tilgjengeliggjøring av ulike medier5. Slik påvirker EUs arbeide også biblioteksektoren i Norge, om vi blir medlem eller ei.

Flere spørsmål melder seg:
• Hvor stort blir spillerommet for en nasjonal bibliotekpolitikk framover?
• Hvor langt vil det internasjonale biblioteksamarbeidet gå? Kan det tenkes klarere internasjonal arbeidsdeling ved at landene i økende grad tematisk spesialiserer seg?
• Vil det ha noen effekt for fagbibliotekenes premisser at folk flest etter hvert finner det like naturlig å innhente ulike tjenes­ter fra utenfor Norge?

3.2 Vi blir rikere

Norge har de siste tiårene opp­levd en formidabel vekst, langt raskere enn de fleste andre land. I 1970 lå Norge på 16 plass i verden når det gjaldt brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger. I dag ligger vi på tredje plass, etter Luxembourg og USA. Denne raske klatringen mot velstandstoppen har skjedd samtidig som de andre rike landene også har opplevd sterk økonomisk vekst. I hvilken­ grad spiller økende rikdom noen rolle for bibliotekene som institusjon?
I takt med at landets rikdom har vokst, har også den enkelte innbygger fått mer å rutte med, både i form av økende kapitalinntekter og lønnsinntekter, jf. Figur 3.1 som viser reallønnsutviklingen de siste årene. Den viktigste årsaken ligger i endringer i næringsstruktur – fra virksomheter med relativt lav produktivitet og lav betalingsvillighet for produktene, til virksomheter som produserer nye og mer verdifulle varer og tjenester eller som produserer­ smartere og mer effektivt. Denne utviklingen er generell, har pågått i mer enn 200 år, og vil med stor sannsynlighet fortsette lenge.
Samtidig har det de siste årene vært mye fokusert på de «fattige» i Norge, og denne gruppen vil ikke forsvinne. Noen forblir fattige, men det er ikke opplagt at denne gruppen vil øke. Forsk­ning kan tyde på at dersom man holder studenter utenom, så har andelen av relativt fattige i Norge holdt seg stabil over lang tid. I andre land kan det se ut som om forskjellene øker. Hvordan avstanden mellom ulike inntektsgrupper vil fortone seg framover er usikkert.
Økende privat rikdom øker etterspørselen etter såkalte inntektselastiske goder (varer og tjenester vi bruker en større andel av inntekten på når inntekten øker). Typiske inntekts­elastiske goder er opplevelser av alle slag, inkludert kulturelle opplevelser. Et annet inntekts­elastisk gode er fritid, jf. Figur 4.6. Hva vi vil bruke den økte private riksdommen til er ikke opplagt.

Flere spørsmål melder seg:
• Når individene blir rikere og bøker blir billigere og stadig lettere tilgjengelig, er det da behov for å låne bøker på biblioteket?
• Er bibliotekbesøk en attraktiv opplevelse i seg selv?
• Vil etterspørselen etter bibliotek variere med inntektsnivå?
• Vil ulike inntektsgrupper besøke ulike bibliotek og kan bibliotekenes tilbud komme til å tilpasse seg en slik utvikling?

3.3 Offentlig rikdom, men strammere budsjetter?

Den norske stat er blant verdens rikeste stater med større budsjettoverskudd hvert år enn de aller fleste land. Samtidig strammes det stadig inn på offentlige budsjetter. I de fleste sektorer som er avhengige av offentlig finansiering, er det en følelse av tilbakegang, vekststagnering eller underfinansiering av satsinger. En rik stat og utbredt følelse av offentlig fattigdom framstår som paradoksal. Det kan være flere grunner til dette:
• Kostnadene i offentlig sektor er primært arbeidslønninger, som stiger i takt med samfunnet for øvrig. Vekst i offentlige utgifter kan derfor gå hånd i hånd med konstant ytelsesnivå. Offentlig aktivitet framstår som dyrere enn før.
• En økende andel av offentlige utgifter brukes på overføringer (spesielt trygder), samtidig som utgiftene til lønn går reelt ned, jf. Figur 3.2.
• Store deler av budsjettoverskuddet skyldes inntekter fra petroleumssektoren som antas å gå tilbake. Samtidig tilsier veksten i antall pensjonister og statens pensjonsforpliktelser at statens overskudd om kort tid vil bli endret til et budsjettunderskudd, jf. Figur 3.3. Bekymring for statens langsiktige balanser gjør at villigheten til å bruke penger nå er liten. Vi sparer i stedet i petroleumsfondet.

Flere spørsmål melder seg:
• Vil veksten i offentlige over­føringer aldri ta slutt? Fortrenger veksten i folketrygdens utgifter «all» annen offentlig ressursbruk?
• Hva med inntektssiden? Kan ikke skattene økes?
• Hvordan klarer bibliotekene å hevde seg i kampen om knappe offentlige midler?

3.4 Tydeligere rollefordeling i offentlig sektor – kilde til kommersialisering av offentlige oppgaver?

Offentlig sektor har en rekke roller og er så vel lovgiver, håndhever og regulator, skattlegger og produsent (av varer og tjenester), som finansieringskilde og bestiller (av varer og tjenester). Historisk har rollene blitt utøvet samlet, både av ulike sektormyndigheter og lokal forvaltning. De siste årene har offentlig rolleblanding i økende grad blitt sett på som uønsket.­ Argumentene har vært at offent­lig rolleblanding gir dårlig kostnadsbevissthet og muligheter for konkurransevridning på bekostning av private konkurrenter. Tidligere statlige forvaltningsbedrifter har blitt splittet opp. Vi har fått;
• rene kommersielle bedrifter som Telenor, Statkraft, Mesta og Posten
• rendyrkede tilsynsorganer som Post- og teletilsynet, Veidirektoratet og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen
• offentlige infrastrukturbedrifter som Statnett (fellesgodeprodusenter).

På andre områder er endringene kommet langt kortere, spesielt innenfor kommunal sektor. Klarere skille mellom det offentliges rolle som bestiller og utfører trer fram på stadig flere områder, men hastigheten og gjennomslaget er likevel usikkert.
Mange opplever utskillelsen­ og «foretakiseringen» av tidli­gere offentlige etater som uheldig. Kritikken ytrer seg både mot at en mer rendyrket bestillerrolle gjør det vanskelig med politisk styring av offentlig­ gode­produksjon (krav til tjenes­te­­produksjonen), samtidig som det åpner for en utvikling hvor tidligere etater skaper seg en selvforståelse som alminnelige foretak. Resultatet kan bli et større trykk i retning av privatisering og betaling for tjenester som tidligere har vært gratis, og dessuten vridning av fokus fra rene samfunnsgagnlige tjenester til tjenester med kommersielt potensial. Hvordan rollefor­s­tåe­l­sen i offentlig sektor vil utvikle seg framover er derfor usikker.

Flere spørsmål melder seg:
• Hvor entydig er utviklingen mot en mer entydig offentlig bestillerrolle?
• Kan det tenkes at kommuner (eller regioner) nøyer seg med å sikre at det eksisterer et lokalt bibliotektilbud uten å være så opptatt av hvem som eier?
• Kan det tenkes at kravene til innhold i bibliotektilbudet i større grad defineres i henhold til minimumsstandarder, der ev. ekstra tilbud blir opp til den enkelte eier?

3.5 Verdiskaping eller felles­skapsverdi som begrunnelse for offentlig politikk?

Selve grunnpilaren i begrunnelsen for utvikling og opprettholdelse av offentlig finansierte bibliotek er ideen om fellesressurs – «biblioteket skal være en samfunnssolidarisk institusjon som gjør kunnskaps- og opp­levelsesmateriale tilgjengelig for flest mogleg.»6
Bibliotekene har flere kjennetegn som kan gi en økonomisk begrunnelse for offentlig finansiering. Bibliotekene
• forvalter kunnskap på vegne av oss alle (tilnærmet et kollektivt gode)
• reduserer terskelen for kunnskapstilegnelse for store grupper, til indirekte glede for alle (eksterne virkninger)
• er forbundet med relativt store faste kostnader (stordriftsfordeler) som best håndteres av en eier.

Men holder samfunnsøkonomisk teori som begrunnelse for bibliotekpolitikk? Hva med selve gleden av at det finnes et verdinøytralt rom, en møteplass for kulturell utfoldelse?
I økende grad ser vi at politikk i tillegg til å være tuftet på egne premisser, også må begrunnes ut fra samfunnsøkonomiske prinsipper. På område etter område – også innen kultur – blir politikktiltak testet ut fra om de bidrar til økonomisk verdiskaping. Dersom de bare i begrenset grad gjør det, kommer spørsmålet om andre samfunnshensyn er sterke nok til å begrunne offentlig finansie­ring, særordninger eller annet. Konkurransetilsynets økende gjennomslag i offentlig debatt og myndighetenes politikkutforming er ett tegn på dette. Eksempelvis har Konkurransemyndighetenes arbeid gradvis bidratt til å endre fastprisavtalen på bøker.
Fra å ha blitt styrt etter ikke-kommersielle økonomiske prinsipper, ser vi også at biblioteksektoren beveger seg i en mer kommersiell- og markedsorientert tenkning i forhold til finansiering og drift.
Fagbibliotekene, som ledd i en verdiskapende kjede, driver på andre premisser enn folkebibliotekene, og tar seg i noen grad betalt for tjenestene sine. De er også prisgitt sin moder­institusjons økonomiske resultat. Gode resultater gir kanskje høyere satsning på bibliotekfunksjonen, men helt sikkert er det at ved et dårlig resultat og budsjettskjerpinger, er bibliotek­funksjonen et av de områdene som rammes.
Trange kommunebudsjett­ kan tvinge fram lignende­ tilstander innen folkebibliotek­sektoren. Det er ikke utenkelig med en hel- eller delprivatisering av folkebibliotektjenestene. Bibliotekene kan også tenkes å finne andre inntektskilder, gjennom sponsing av næringslivet, medlemsavgifter eller salg av enkelte tjenester.
Utviklingen er ikke entydig­ og det finnes betydelige motkrefter mot «økonom-veldet». Uansett stiller den stadig sterkere vektleggingen av økonomisk begrunnelse for politikk nye krav til faglig og politisk argumentasjon. Hvor det ideologiske tyngdepunktet vil ligge i framtiden, er ikke åpenbart.

Flere spørsmål melder seg:
• I hvilken grad ser vi endringer i begrunnelsen for offentlig kultur- og kunnskapspolitikk? Slår nye politikkbegrunnelser også inn i biblioteksektoren?
• Vil en ev. svekkelse av tradisjonell fellesskapsideologi også bety en underminering i begrunnelsen for offentlige bibliotek?
• Hva vil en endring i verdi­begrunnelse av bibliotek­sek­toren ha å si for fag­bibliotekene? Vil det øke det offentliges interesse for denne ressursen?
• Kan vi se for oss en todeling av argumentasjonen, der fellesskapsideologien holder stand i forhold til (gårs)dagens folke­bibliotek som sådan, men at begrunnelsen ikke rekker til å dekke investeringer i morgendagens bibliotek?
• Tilsier verdiskapingshensyn at en i større grad bør la brukerne betale «noe» av kostnadene selv? Hvordan vil det i så fall påvirke bruken av og i neste omgang oppslutningen om bibliotekene?

3.6 Nye og sterke regioner – vitalisering eller forvitring av sektormyndighetene?

I landet pågår det en debatt om fylkeskommunens fremtid og antall forvaltningsnivåer. Den pågående debatten – og utfallet­ – kan ha stor betydning for både organisering og handlingsrommet for bibliotekmyndighetene. Hvem vil bli viktigste myndighet framover: Staten ved ABM-utvikling, eller nye regionale kulturmyndigheter?
Det er primært fylkeskommunen som har vært gjenstand for politisk diskusjon (og omfattende utredninger) både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå den senere tiden. To viktige problemstillingene har vært:
• Trenger vi et folkevalgt regionalt nivå?
• Hvilke oppgaver bør i så fall tillegges regionnivået?

I samtlige offentlige utredningsarbeider er tilrådingene relativt entydige: Det er behov for en ny regional inndeling og for en styrking av det direkte valgte politiske mellomnivå. Så langt er utredningene i liten grad fulgt opp politisk. Mange er også uenige. Det er stor enighet om behovet for forvaltningsreform, men som alternativ til sterkere regioner har flere tatt til orde for opphevelse av fylkeskommunen, og å erstatte dagens forvaltningsmessige mellomnivå med sterkere og større kommuner, kombinert med en sterkere stat.
Per i dag ser det ut som om vinden blåser i retning av færre og sterkere regioner.7 Ikke minst Kommunenes sentralforbund og andre representanter for distrikts-Norge presser på for en slik reform. Hvordan Norges politiske forvaltningsstruktur vil se ut i neste tiår er likevel meget usikkert.
En viktig implikasjon av sterkere regioner ville være mer makt over oppgaver som tidligere var statlige. Kulturuttrykk markerer identitet og kan bidra til å binde regioner sammen. Kultur- og kunnskapspolitikk ytrer seg i stor grad gjennom politiske bevilgninger, vedtak og styring av offentlige institusjoner. Kultur- og kunnskapspolitikk i bred forstand vil trolig bli et kjærkomment satsingsområde for eventuelle nye regionalpolitikere. Mange vil se finansiering, lokalisering og utvikling av bibliotekvesenet i en slik sammenheng. Også politikere i sterkere kommuner kan ønske en slik utvikling, men kraften vil bli mindre og staten vil i en slik situasjon trolig få en langt viktigere rolle.

Flere spørsmål melder seg:
• Hvilken forvaltningsreform vil vi ende opp med? Får vi et regionnivå? Hvor mange kommuner vil vi ha i fremtiden?
• Hvordan vil dette påvirke orga­niseringen og finansierin­gen av biblioteksektoren, nasjonalt og lokalt?

3.7 Utdanningspolitikken i støpeskjeen

Politisk har fag-, forsknings- og universitetsbibliotekene tradi­sjonelt blitt sett på som en vesentlig ressurs innen norsk satsning på forskning, utvikling og kompetanseheving.
Skolebibliotekene i grunn­skolen er nedfelt ved lov, men det er ikke lagt føringer på kvaliteten i tilbudet. I 2003 påsto leder for den norske­ Bibliotekaksjonen, Per Olav Kaldestad, at Norge lå dårligst an i Norden på dette området.8
I St.meld. nr. 30 (2003 – 2004)­ Kultur for læring fremmet departementet flere forslag til endringer i grunnopplæringens innhold. Endringene skal nå realiseres gjennom en ny, omfattende reform av hele grunnopplæringen, som har fått navnet Kunnskapsløftet. Målet med reformen er at det beste i grunnopplæringen i Norge ivaretas og utvikles videre – slik at elever og lærlinger settes bedre i stand til å møte kunnskaps- og informasjonssamfunnets utfordringer. Visjonen er å skape en bedre kultur for læring for et felles kunnskapsløft. Et viktig element i satsingen skal være økt bruk av elektroniske læringsressurser (såkalt e-læring), som man håper vil effektivisere læringsprosesser, og gi mer kunnskap per investert krone.
Når det gjelder høyere utdanning ser vi at konkurransen mel­lom utdanningsinstitusjonene tetner til. I land som USA og Stor­britannia har utdanningsinstitusjonene et mye mer bevisst og aggressivt forhold til markeds­føring av eget tilbud, og mange bruker sine fagbibliotektjenester som trekkplaster. Vi kan få lignende tilstander her til lands. Hva vil dette føre til for universitets- og høgskolebibliotekene?

Flere spørsmål melder seg:
• Vil det i de nye utdannings­planene og budsjettene bli plass til en ordentlig satsing på skolebibliotek, eller vil man nøye seg med å satse på at elevene bruker Internett?
• Vil økt vekt på e-læring medføre en forsterket dreining mot etterspørsel etter digitale bibliotektjenester på bekostning av de fysiske?
• Vil universitets- og høgskolebibliotekene i større grad konsentrere seg om å betjene sine brukere eksklusivt og kutte ned på dagens omfattende lånesamarbeid og kompetanseutveksling?
• Vil økt offentlig satsning på utdannings- og forskningsfeltet føre til større offentlig engasjement også for fagbib­lio­teksektoren?

3.8 Den «kreative klassen» og kultur som næring

En økende andel av befolkningen jobber i hva som kan omtales som kreative yrker; artister, designere, utøvere av de såkalte frie yrker (leger og andre helsearbeidere, advokater, arkitekter, etc.), forskere og vitenskapsfolk, ingeniører, teknologer, og finansfolk. Mange av samfunnets mest velstående finner vi innenfor disse gruppene, og nå hevder forskere at dette er en tendens som vil bli sterkere og sterkere i årene som kommer.9 En viktig grunn til nettopp dette er at kultursektoren mer og mer fremstår som en næring i seg selv, en næring i sterk vekst. Nyskapingen innenfor det kommersielle kulturmarkedet er økende, og koblingene mellom teknologi, underholdning, medier og kulturliv vokser seg stadig sterkere. Det samme gjelder for annet næringslivs interesse for kultur som sponsorobjekt og som innsatssvare.

Flere spørsmål melder seg:
• Når flere lever av kultur, øker da etterspørselen etter bibliotekenes tjenester?
• Når kultur blir næring, hvilken plass har da offentlige gratistjenester?
• Jo mer kommersielt attraktivt det blir å formidle kunnskap og opplevelser – vil de kommersielle aktørene kreve å få konkurrere med det offentlige om å levere bibliotektjenester?

4. Samfunnet forandrer seg  -målgruppen er ikke som før

Bibliotekene skal først og fremst være til for borgerne, på en måte­ som tjener fellesskapet. Men borgerne forandrer seg, i samspill med velstandsutvikling, globalisering, aldring og nye ­teknologiske muligheter. Vi ­frigjør oss fra gamle rammer.

4.1 Befolkningen blir eldre

Takket være velstandsutviklin­gen og medisinsk fremgang lever vi lenger enn før. Samtidig har barnekullene i et langsiktig perspektiv gått ned, og har nå stabilisert seg på et nivå der den gjennomsnittlige norske kvinne føder 1,7-1,8 barn. Dermed endrer befolkningssammensetningen seg tilsvarende – det blir relativt sett flere eldre og færre unge blant oss. Det som har fått mest oppmerksomhet, er den såkalte «eldrebølgen», selv om det foreløpig nok er riktigere å kalle utviklingen for «godt-voksen-bølgen». For øyeblikket er ca. 13 prosent av befolkningen over 67 år gammel, men på grunn av de store etterkrigsbarnekullene er det først når disse blir gamle at vi virkelig vil merke forandringen. Eldrebølgen slår virkelig innover oss først omkring 2020.
Frykten for konsekvensene av eldrebølgen vil imidlertid kunne føre til endringer i pensjons­systemene før den tid, med konsekvenser for hvor lenge eldre står i arbeid, og hvor mye de får å rutte med som pensjonister.
Mer interessant enn å telle de eldre er det kanskje å spørre seg om de eldre i fremtiden vil oppføre seg annerledes enn eldre i tidligere tider. Begreper som «dessertgenerasjonen», «sekstiåtterne» osv. kan antyde noen forventninger om at fremtidens eldre kan bli mer kravstore og kampvillige enn «generasjonen som bygde landet». Men dette kan også være en feilslutning – for hva former et menneske sterkest: generasjonen det har vokst opp i, eller livsfasen det er inne i?

Flere spørsmål melder seg:
• Vil de godt voksne og de eldre, med sine behov og verdier, prege samfunnets prioriteringer mer enn de unge i årene som kommer? Hva slags prioriteringer vil det i så fall være?
• Vil genteknologien og andre medisinske gjennombrudd føre til en radikalt forlenget levetid? Forlenger vi i så fall perioden som friske og livskraftige, eller som syke og pleietrengende? Vil eldre stå lengre i jobb?
• Hvor velstående vil fremtidens pensjonister være? Og hvordan vil de prioritere sin tid og sine penger?

4.2 Norge blir flerkulturelt

På grunn av arbeidsinnvandring, familiegjenforening og tilstrømning av flyktninger og asylsøkere, er befolkningssammensetningen i rask og ugjenkallelig endring. Den tiden det å være norsk stort sett innebar å være blond, «sånn litt kristen» og «født med ski på beina», er forbi. I dag er ca. 7 prosent av befolkningen såkalte første- eller andregenerasjons innvand­rere, en tredobling siden 1980. Utviklingen fortsetter med uforminsket styrke, hvis ikke det skjer store politiske og økonomiske forandringer i Norge og i verden.
En stadig større andel av innvandrerbefolkningen har bakgrunn fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia – og utgjøres altså av mennesker som er ganske sterkt kulturelt forskjellige fra flertallet­ av den norske befolkningen. Mens innvandrere fra Norden, Europa og Vesten for øvrig som regel assimileres eller integreres ganske raskt i det norske samfunnet, er det mange grupper av spesielt asiatisk og afrikansk opprinnelse som integreres mye langsommere, og som i stedet i stor grad etablerer «samfunn i samfunnet». I noen av disse gruppene har mange vel så god kontakt med «opphavslandet» sitt som med det norske samfunnet.
 
Flere spørsmål melder seg:
• Blir Norge i realiteten også et flerspråklig samfunn? Hvilke språk blir i så fall viktige ved siden av norsk og engelsk? Hva skjer med norsken?
• Hva vil skje med fellesskapsfølelsen på tvers av kulturelle grupper? Blir de kulturelle konfliktene stilt på spissen?
• Hvilke ønsker og behov vil de «nye» kulturelle gruppene ha i årene som kommer? Hvordan vil de etterspørre kultur og kunnskap?

4.3 Flere og flere har høyere utdanning

Til tross for at bibliotekene er et tilbud med lav terskel, er det likevel slik at det er høyt utdannede mennesker som er de hyppigste brukerne10. Samtidig ser vi at ulike befolkningsgrupper i større grad forventer at offentlige tilbud er tilrettelagt sine behov. Er behovene de samme for høyt utdannede som for grupper med lav utdanning?
Utdanningseksplosjonen (se Figur 4.3) er således en viktig faktor som har ganske direkte implikasjoner særlig for fagbibliotekene, men også for de andre bibliotektypene i samfunnet.

Flere spørsmål melder seg:
• Vil tendensen til at stadig flere tar høyere utdanning fortsette?
• Hvordan vil det stadig høyere utdannelsesnivået påvirke forventningen til bibliotektilbud? Blir brukerne mer kritiske og kravstore?
• Blir vi flinkere til å søke fram til informasjonen selv? Hvilke krav stilles da til bibliotekaren?

4.4 Blir vi fortsatt mer urbane, eller kan flyttestrømmene snu?

I takt med industrialisering, effektivisering av landbruket, utdanningseksplosjonen og endringer i kultur og verdier – og til tross for aktive distrikts­politiske virkemidler – har flytte­strømmene i Norge i lang tid gått fra utkantstrøk til tettbygde strøk. Små lokalsamfunn opp­lever befolkningsnedgang, mens byene vokser – spesielt rundt Oslofjorden. Spesielt ser vi at det er mennesker med høy, og ofte spesialisert, utdanning som flytter.
Drivkreftene vil trolig virke i samme retning også i det nærmeste tiåret, men andre krefter kan også blande seg inn. Utviklingen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjør at vi i mindre og mindre grad er bundet til å bo i nærheten av arbeidet vårt. Lenge har det vært snakket om at dette kunne føre til en revitalisering av landsbygden, men hittil har lite skjedd. Noe kan likevel være i emning, som vi for eksempel kan se av den store interessen som det for tiden er for å kjøpe småbruk utenfor byene – etter at reglene om driftsplikt har blitt myket opp. Mindre steder med sjarm og vitalitet kan framstå som attraktive alternativer til hektiske storsteder.
Flere spørsmål melder seg:
• Vil befolkningsgrunnlaget for utkantsbiblioteker fortsette å forvitre?
• Vil en forsterket trend til at høyt utdannede mennesker søker ut fra tettbygde strøk endre behovet for biblioteker i distriktene?

4.5 Vi frigjør oss fra gamle rammer – og fanges i nye?

Historisk er vi vant til å forstå individene som medlemmer av klasser, nasjoner, klaner og sosiale grupper, og vi er vant til å forstå deres sosiale, politiske og økonomiske ståsted og behov i lys av denne tilhørig­heten. Dette bildet er i endring, ettersom motsetningen mellom arbeid og kapital er svekket, og den sosiale mobiliteten i de vestlige velferdssamfunn har blitt sterk. «Klassereisen» har blitt et motebegrep, og stadig flere opplever både gledene og frustrasjonene ved å kunne (eller måtte) skape sin egen identitet og tilhørighet.
Først kom frigjøringen fra fattigdom som gjorde at større og større deler av befolkningen fikk mulighet til å vektlegge andre deler av tilværelsen enn overlevelse og reproduksjon. Deretter kom stadig større muligheter til å velge yrker og samlivspartnere uavhengig av arv og familietilhørighet. Så kom kvinnefrigjøringen og endringer i kjønnsrollene.
På stadig flere områder kan individene nå selv velge sine sosiale relasjoner og mellommenneskelige forpliktelser – vi konstruerer vår identitet gjennom de valgene vi gjør, og søker å «realisere oss selv». Men stadig sterkere kommersielle og andre krefter ønsker også å leve av å skape og tilfredsstille nye behov gjennom vår trang til utfoldelse og attraktiv identitet. Hva gjør dette med oss? Spådommene strekker seg fra dystre dysto­pier om samvittighetsløse hyper-egoister til ideer om at vi beveger oss mer og mer over fra individuelle personer med en varig kjerne til situasjons­bestemte mennesker med fleksibel identitet (se Boks 4.1).
Men disse identitetsopp­løsende tendensene vil som alle tendenser møte en motkraft som springer ut av noen av de samme drivkreftene. For individualiseringen vil ikke bare kunne føre til situidisering og atomiserte «partikkel-individer», men også til varige og sementerte selvvalgte fellesskap, der mennesker som deler en interesse, en tro eller annet de føler sterkt for, søker sammen, eller til motreaksjoner i form av økt vektlegging av samfunnsdygder og kulturell bevissthet.
 
Flere spørsmål melder seg:
• Er vi på vei mot nye, selvvalgte fellesskap i et aktivt sivilsamfunn, eller beveger vi oss mot et kaldere «meg-selv-nok»-samfunn basert på nærsynt egoisme? Hva kan det bety for bibliotekenes rolle som møteplass?
• Vil individualismen gli over i egoisme og forflatet sanselighet og populærkultur, eller vil motsatsen ta over i form av nytt fokus på dygder og kulturell bevissthet?

4.6 Skvises vi i tidsklemmen – eller river vi oss løs?

Når alt skal presses inn i en hylende, intens samtidighet, øker naturligvis mengden av opplevelser. Men alt har sin pris. I dette tilfellet består kostnaden blant annet av at både fortid og fremtid forsvinner ut av synsfeltet, at vi får en tid der alt står stille i rasende fart. (Thomas Hylland-Eriksen, «Øyeblikkets Tyranni»)
Til tross for at produksjonen i samfunnet blir mer og mer effektiv og at menneskene i gjennomsnitt bruker kortere tid til lønnsarbeid, opplever flere og flere av oss at vi har fått det travlere. To grupper­ er spesielt hardt rammet – småbarnsforeldre­ (spesielt enslige forsørgere) og unge ambisiøse mennesker (spesielt karrierekvinner). «Tidsklemmen» er begrepet som gjerne brukes for å beskrive disse gruppenes virkelighet. Tids­problemet kan imidlertid like godt være et uttrykk for overskudd. Moderne mennesker vil ha råd til så mange flere goder enn de rekker å fortære – ikke minst kultur- og fritidsaktiviteter. Tiden er fysisk og kan ikke kjøpes for penger.
Teknologiutviklingen som gjør det meste tilgjengelig ved et tastetrykk, bidrar sammen med en stadig mer invaderende rek­lame- og påvirkningsindustri til opplevelsen av å ikke ha tid. Sam­tidig opplever mange at altfor store deler av fritiden deres spises opp av mange små tids­tyver – og bokhandlerne bugner over av selvhjelpsbøker som handler om hvordan man skal klare å bli av med tidstyver og øyeblikkets tyranni, og klare å leve slik man egentlig vil.
Men det vokser selvfølgelig også fram motkrefter. I den senere tiden har dette gitt seg konkrete utslag i nye interesseorganisasjoner og nettverk som arbeider for å frigjøre menneskene fra dette jaget, og erstatte det med langsomhet og livskvalitet. Fra Italia har vi fått «slow food»-bevegelsen og «cittá slow» (langsomme byer), som har spredd seg til USA og til flere europeiske land, inklusive Norge.11 Et annet eksempel er «simple-living»-bevegelsen som startet i USA, og som har fått mye oppmerksomhet også i Europa – spesielt Danmark. I Norge har vi prosjektet 07-06-05, som er en alternativ fokusering på 100-årsjubileet for frigjøringen fra Sverige, der poenget er å markere frigjøringen fra tidstyranniet.12 Spørsmålet er om disse motkreftene representerer marginale grupper som dyrker nye luksusgoder (se boks 4.2), eller om de vil makte å forandre samfunnsutviklingen mer overordnet.

Flere spørsmål melder seg:
• Bibliotektjenester er gratis, men tid koster. Har vi i fremtiden tid til å oppsøke de fysiske bibliotekene?
• Spesielt de tradisjonelt flittigste leserne – kvinnene – er travlere enn før, vil de fremdeles finne tid til for eksempel skjønnlitteratur?
• Kan motkreftene mot tidstyranniet bli noe mer enn en parentes?
• Er tid til å lese bøker et eksempel på et av de nye luksus­godene, som de privilegerte vil smykke seg med?

4.7 Hva blir de nye møteplassene?

Tidsklemmen som mange opplever gjør prioriteringene i hverdagen tøffere. Sammen med stadig større muligheter til å velge sine egne fellesskap, og stadig sterkere kommersialisering av samfunnet, gjør det at samværsformene forandres. Mange mener å observere tendenser til at mennesker i økende grad søker sammen i fellesskap av likesinnede i identitets­bekreftende fellesskap på bekostning av brobyggende fellesskap på tvers av ulike bakgrunner (se Boks 4.3). Ulike religiøse grupper holder seg til sine egne, og tette fellesskap vokser frem rundt bestemte interesser – i alle betydninger av ordet.
Flere og flere av møteplassene er kommersielle. Tidligere tiders åpne torg er erstattet av dagens hyper-kommersielle kjøpe­sentre, idrettsklubber sliter med konkurransen fra kommersielle helsestudioer. Flørtingen forflytter seg inn i kommersielle arenaer som nettsjekking og speed-dating. Utallige andre eksempler kan nevnes.

Flere spørsmål melder seg:
• Blir det mer og mer sant at «like barn leker best»? Er det riktig at flere og flere møteplasser er kommersielle?
• Hva betyr det for bibliotekene som møteplass?
• Kan bibliotekene fungere hvis den sosiale kapitalen forvitrer?

5. Scenariologikk -to avgjørende usikkerheter

Målet med scenariobyggingen er å beskrive scenarier for bibliotekenes fremtid som står i et interessant forhold til hverandre. At scenariene er interessante betyr ikke at de trenger være de mest sannsynlige framtidsbildene, men at de synliggjør mulige utviklingsbaner og/eller illustrerer de viktigste usikkerhetsfaktorene som man bør være særlige oppmerksom på når strategier for biblioteksektoren skal utvikles.
Endringskreftene som er beskrevet i de foregående kapitlene danner grunnlag for ulike scenarier. Basert på de ulike drivkreftene som vil forme biblio­tekenes omgivelser og rammer er det mulig å utskille noen rimelig sikre trender, og noen viktige usikkerheter. Usikkerhetene gir i sin tur opphav til skiller mellom ulike mulige fremtidsscenarier, mens de rimelig sikre trendene inngår på en eller annen måte i alle scenariene.
I workshops med bred deltakelse fra biblioteksektoren og tilstøtende sektorer har vi diskutert de ulike drivkreftene, hvor viktig hver av dem er, og hvor stor usikkerhet som er knyttet til utfallene (se Figur 5.1).
Blant rimelig sikre trender er det spesielt tre som peker seg ut, nemlig at

• Informasjon som kan digitaliseres blir digitalisert
– Digital publisering vinner helt overhånd i akademia
– Boken (både den digitale og den fysiske) som medium taper terreng overfor film, spill og kryssmediale uttrykk i fritidssegmentet
 Men viktige sikkerheter består:
 Hvor grensene vil gå for hva som egner seg å digitalisere?
 Hvor raskt utviklingen vil gå?
 Hvilke løsninger som velges – ikke minst vedrørende opphavsrett?

• Betydningen av kunnskap og behovet for kunnskapsopp­dateringer øker
– Kunnskapsmengden – ikke minst om teknologi – vokser tilsvarende
– Stadig flere tar høyere utdanning
– Men viktige usikkerheter består:
 Hvordan vil høyere utdanning organiseres fremover?
 Hvordan blir koblingene mellom utdanning og næring?

• Norge blir flerkulturelt
– Innvandringen vil fortsette, ikke minst på grunn av familiegjenforening
– Nordmenn blir også mer globale i sin aksjonsradius
– Men viktige usikkerheter består:
  Hvordan vil det norske­ samfunnet håndtere mangfoldet?
  Hvilke behov har de ulike innvandrermiljøene?

Vi har konsentrert oss om usikkerheter som både er grunnleggende viktige og som er genuint usikre, dvs. usikre i den forstand at de har flere forskjellige utfall som alle er om lag like sikre eller usikre. I forhold til bibliotekenes utfordringer de neste 15 årene, pekte deltakerne på nevnte workshop på to endringsfaktorer som både er usikre og viktige. Disse usikre faktorene danner grunnlaget for scenariobyggingen:
• Bibliotekenes status i den ideologiske debatten: Hvordan snakker man om bibliotekene­ i politikken? Er fokus på biblio­tek­ som et prioritert fellesgode? Eller blir også dette feltet rammet inn av markedsdiskursen, med krav om konkurranseutsetting, etc.?
• Hva preger forbrukernes etterspørsel rettet mot biblioteksektoren: rask tilgjengelig informasjon? Eller gode fysiske arenaer for kulturell og skapende utfoldelse?

Myndighetenes holdning til biblioteksektoren vil opplagt forme sektorens mulighet til å utvikle seg. Samtidig er det grunn til å forvente at myndighetenes holdning vil gjenspeile dypere ideologiske holdninger både hos befolkningen generelt og hos myndighetene spesielt. Hvorvidt lokale og/eller sentrale myndigheter ser bibliotekene som et fellesgode som kan bidra til å styrke andre og overordnede politiske mål, kan være avgjørende for hvilke rammebetingelser som legges for de ulike delene av biblioteksektoren, samt hvilke prioriteringer sektoren selv må foreta.
Bibliotekene tilbyr samlet sett et bredt spekter av tjenester, alt fra tilgang til informasjon og litteratur, forvaltning av kunnskap og åpning /arena for kulturell og faglig utfoldelse. I tillegg besitter bibliotekaren som yrkesgruppe en ekstraordinær kompetanse i forhold til å finne frem og formidle den mest relevante informasjonen.
Når vi krysser de to usikre faktorene vi har valgt ut, får vi et mulighetenes kart over bibliotekenes fremtid. Vi har forsøkt å analysere hvordan viktige aktører kan tenkes å agere i hvert av de tenkte tilfellene, og hvilke hendelser det kan føre til. Slik har vi kommet fram til innholdet i scenariene.
Av mange muligheter har vi valgt ut tre kombinasjoner som synes å være spesielt interessante, som vist i figur 5.2.
I det første scenariet, Åndenes bibliotekhus, tilbyr bibliotekene fysiske møteplasser for kunnskap, opplevelse og skaperkraft. Myndighetene ser arenaer for både ikke-kommersiell kulturell utfoldelse og kunnskapsbasert innovasjon som en nasjonal oppgave.
Også i det andre scenariet, Library fair, etterspør og bruker folk fysiske møteplasser. Men her er det markedet som rår og myndighetene har i liten grad formulert en egen politikk for å utvikle arenaer som politiske instrument.
I det tredje scenariet, Uten en tråd, er det rask, direkte og fleksibel tilgang til kunnskap og informasjon som både borgerne og myndigheter prioriterer. Arena er her et lite aksentuert behov.

6. Åndenes bibliotekhus

Åndenes bibliotekhus er fortellingen om en framtid der det er et stort behov for fysiske møteplasser for kunnskap, opplevelse og skaperkraft, og der myndighetene ser det som en avgjørende nasjonal oppgave å skape arenaer for både ikke-kommersiell kulturell utfoldelse og kunnskapsbasert innovasjon og verdiskaping.

6.1 Åndenes bibliotekhus i 2020

I Åndenes bibliotekhus i 2020 er myndighetene sterkt opptatt av å tilrettelegge for kunnskap, kreativitet og nyskaping, både i kultursektoren og i næringslivet. Nye ideer om «Public Arena Management» – med røtter i god gammel klyngeteori – dikterer satsinger på offentlige arenaer for kreativitet og inkubasjon, med tanke på positive ringvirkninger for kultur og verdiskaping i det omkringliggende samfunn.
Offentlig biblioteksatsing har en todelt begrunnelse. Fagbiblio­tekarenaen er et virkemiddel i innovasjonspolitikken. Her skal nyskapende kunnskap blomstre – i møtet mellom smarte hoder, interaksjonsteknologi og gode kunnskapsveiledere. Båndene mellom det offentlige, kulturlivet og næringslivet er tette. Folkebibliotekene på sin side ses som et virkemiddel for å gi folk et alternativ til tanketomt konsum av underholdning og gadgets av alle slag. De skal også bidra til å utvikle det beste i borgernes informasjonsferdigheter – fra lesing til teknologibruk.
Teknologien er en viktig innsatsfaktor i kunst og kulturproduksjon og kunnskapsutvikling, men det attraktive utstyret er dyrt. I tråd med bibliotekets opprinnelige ide om å gjøre gratis tilgjengelig viktige ressurser som er for dyre for mange – er det naturlig for bibliotekene å tilby dette utstyret i utlån. Avansert multimediautstyr er imidlertid ikke nødvendigvis noe for den vanlige mannen i gata – så terskelen for å slippe til er ikke ubetydelig.
Det endelige gjennombruddet for E-boken har latt vente på seg – mye på grunn av utviklingen i spørsmålet om intellektuelle opphavsretter. Effektive kopisperrer og aktiv lovforfølgelse av dem som måtte lykkes i å knekke dem er en del av historien. En annen er at opphavsrettighetene i stor grad er knyttet til tilgang gjennom konkrete terminaler eller lokaler. I Norge har det offentlige brukt betydelige ressurser på å gi bibliotekhusene tilgang til fulltekst-databasene.
Hver kommune er pålagt å ha offentlige folkebibliotekhus. Midler til drift er øremerket­ over statsbudsjettet, selv om prosjektmidlene fordeles av regionrådet etter søknad. Bibliotekaren er husets nøkkel­person, bredt utdannet, med kompetanse både innen informasjonshåndtering og kulturell prosessledelse. I praksis er folke­bibliotekene en møteplass for nyskapende, ikke-kommersiell kulturell virksomhet.
I Åndenes bibliotekhus i 2020 er det et tydelig skille mellom eliten og folk flest. Ikke minst er skillet tydelig i de ulike gruppenes etterspørsel etter kultur og informasjon. En voksende kultur­bevisst elite med en touch av avantgarde, gjerne verdimessig opposisjonell, er flittige brukere av folkebibliotekene som arena for kunstuttrykk og utfoldelse. Behovet for arenaer hvor de kan være seg selv, er påtrengende. Folkebibliotekarenaen er deres.
Norsk kunst har blitt en eksportartikkel, noe som ofte fremheves i media, og verdens­ kunstelite ser til Norge for inspirasjon. Men kunst er likevel ikke viktig for nordmenn flest, og mange grupper har behov for gode møteplasser,­ ­steder hvor de kan utfolde seg sammen med andre innenfor sine interesser. I byene er opplevelsestilbudene mange. Her blomstrer gatelivet, og kafé­livet, selv om shoppingsentrene er kanskje den mest populære møteplassen. Mediene kretser­ rundt det spektakulære og umiddelbart underholdende.
Grunnskolene er ivrige bibliotekbrukere og besøk på bibliotekhuset er integrert i læreplanen, avhengig av kurs- og fagvalg. Bibliotekbesøkene er populære, selv om mange flirer av den litt spesielle atmosfæren i huset.
Etterspørselen etter anvendbar kunnskap er svært sterk – ikke minst i forbindelse med et stadig mer kunnskapsdrevet arbeidsliv, der borgerne stadig trenger å oppdatere seg for å utvikle sine karrierer. Studenter og forskere strømmer til de beste fagbibliotekene, som er å betrakte som kreative arenaer for «kunnskaping». Universitets­bibliotekene blomstrer. Sortering av faglig materiale er krevende, og for ferske studenter er bibliotekaren en viktigere ressursperson enn professoren.
Etter konsolideringen av fagbiblioteksektoren på midten av 2010-tallet har noen av disse utviklet seg til kunnskapsinkubatorer, åsteder for internasjonale fag- og forskningskongresser og en arena der næringslivet kan møte kunnskapen i kreative prosesser. Mange av de mest innovative selskapene er trukket med i arbeidet med å skape fellesarenaer for innovasjon i tilknytning til de store semi­offentlige fagbibliotekene. Mange betaler disse bibliotekene for søkehjelp, siden det er langt rimeligere enn å gjøre det selv. De fleste private selskaper legger også stor vekt på å skape gode fysiske møteplasser for kreativ kunnskapsutveksling på arbeidsplassen, og mange har også egne kyndige Knowledge Managere med ansvar innen så vel informasjonssøk som kunnskapsfremmende interiørarkitektur.
Nasjonalbiblioteket har ennå det overordnede ansvaret for forvaltning og bevaring av nasjonalkatalogen, men ambisjonene om altomfattende lagring og bevaring er ofret – i lys av den eksploderende informasjonsmengden i samfunnet, og behovet for å prioritere arenaer for aktiv formidling og tilrette­legging av prosesser av høy kvalitet. Fokuset på biblioteket som et lavterskeltilbud for alle er heller ikke så sterkt som før. Det offentlige digitaliseringsprosjektet er også redusert til et minimum. Nå digitaliserer nasjonalbiblioteket kun nyprodusert materiale. Nasjonalbib­lio­teket fungerer som en stor lagerenhet, et sted der man kan være sikker på å finne det man leter etter, når alle andre muligheter er utprøvd.

 6.2 Veien til Åndenes bibliotekhus

Veien til Åndenes bibliotekhus er historien om et Norge der det offentlige søkte å nå sine mål i politikken gjennom å legge til rette for gode arenaer og møteplasser – for kunnskap og innovasjon, og for ikke-kommersiell kulturell utfoldelse. En indirekte konsekvens av de høye ambisjo­nene var at man ikke klarte å engasjere så brede lag av befolkningen som man ønsket. Bibliotekene var en av arenaene som fikk et mer elitemessig preg.

6.2.1 Økende bekymring for kommersialisering og sviktende leseferdigheter

Tiden fra årtusenskiftet og godt inn i det første tiåret i det nye millenniet hadde vært preget av en stadig sterkere markedsdreining i offentlig politikk, konkurranseutsetting og privatisering på alle kanter. Det offentlige hadde trukket seg tilbake fra en del av sin samfunnsformende rolle, og mange følte at tomrommet var blitt fylt av aggressive kommersielle aktører som preget det offentlige rom og samfunnets viktigste arenaer.
Særlig var mange bekymret­ for barns oppvekstvilkår i den kommersielle jungelen. Et typisk eksempel var debatten i valgkampen 2009 om hvem som hadde ansvaret for de dårlige skoleresultatene. En urovekkende stor andel 15-åringer, spesielt gutter, viste så svake resultater på de nasjonale prøvene at alarmen gikk. I alle politiske leire engstet man seg over en voksende gruppe av funksjonelle analfabeter – ikke minst blant fremmedkulturelle.
Ressurssterke foreldre deltok aktivt i debatten og forlangte handling. Man var usikre på om de var mest bekymret for egne barn og barnebarn, eller for landets verdiskaping. Uansett tydet meningsmålinger på at også det tause flertallet var enig. Skoledebatten fikk avgjørende betydning for det store oppvekstforliket året etter. Høyresiden fikk gjennomslag for oppgradering av basisfag og sterkere satsing på formelle prøver. Venstre­siden vant fram med at utdanning og oppvekst var et offentlig ansvar.

6.2.2 Omtanke for det ­ikke-kommersielle

Den mest nyskapende delen av­ oppvekstforliket var bibliotek­satsingen. Her oppsto noe ge­nuint nytt og norsk. Nordmenn flest var vant til og verdsatte ikke-kommersielle møteplasser, og folkebibliotekene hadde allerede markert seg med tilgang til media av alle slag og kulturelle opplevelser som barneteater og forfatteropp­lesninger.
Samtidig var kommune­økono­mien trang. Nedskjæring innen biblioteksektoren dukket opp på mange rådmannsforslag. Forslagene kom ofte overraskende på folk flest, som var vant til bibliotekene som «noe som alltid hadde vært der». Typisk var debatten i Bærum. Etter kommunevalget i 2007 foreslo den nye rådmannen å droppe hele biblioteket. Folkebibliotek­forpliktelsen etter bibliotek­loven ble foreslått begrenset til et lite hjørne i rådhuset. Utlånsbøker skulle bli skaffet til veie gjennom fjernlånssystemet, som burde bli gjort tilgjengelig for alle. Ordføreren var enig og uttalte at «(…) bøker er i dag så rimelige at de kan skaffes til veie av hvem som helst. Det kan ikke være en kommunal oppgave å lønne dyre bibliotekarer for å lære folk å skrive e-post og lese aviser».
Forslaget skapte et ramaskrik kommunepolitikerne ikke var forberedt på. Ikke minst ressurssterke foreldre mente at kommunen ødela den oppbyggelige møteplassen kommunen hadde. E-bok kan være et godt alternativ for voksne, men barn trenger fysiske bøker å bla i og ikke-kommersiell søkehjelp på nettet. Eldre bibliotekbrukere viste også til gleden ved å ha tilgang til fysiske boksamlinger. Flertallet i kommunestyret forsto raskt at de måtte snu og i stedet ble det vedtatt å ruste opp hovedbiblioteket som nå lå i Sandvika. Flere kommuner lærte av debatten i Bærum og ville ruste opp bibliotekloka­lene. Bibliotekene selv var flinke til å utnytte offentlige teknologisatsinger for å bygge opp det teknologiske utlåns- og aktivitetstilbudet. Deichmanns medieverksted i Oslo var en inspirator.
Bibliotekenes arenafunksjon slo inn i den nasjonale skoledebatten. I begrunnelsen for oppvekstforliket uttalte Arbeiderpartiets Øyvind Bakke at nettopp biblioteket bør utgjøre kjernen i alliansen skole–folkebibliotek–kulturhus.
«Folk strømmer til bibliotekene fordi de ønsker en ikke-kommersiell møteplass, et sted fritt for innholdsløs støy som det er altfor mye av i vår tid. Sett fra vår side er det et klart offentlig ansvar å kjempe for nasjonens dannelse og skaperkraft. Vi er derfor glade for at det er tverrpolitisk enighet om at det offentlige skal ha ansvaret for å videreutvikle denne arenaen som en arena for kulturell vekst. Når vi nå lager en tett og gjensidig forpliktelse mellom skole, kommunale kulturetater og folkebibliotek oppnår vi tre ting på en gang:
• Bibliotekarene, som er våre fremste ambassadører for leselyst, kan i enda større grad tilføre skolene verdifull ekstra kompetanse,
• Vi skaper et bedre tilbud til alle som ønsker tilgang til ny mediateknologi. Dette er kostbar teknologi for folk flest og for Arbeiderpartiet er det viktig at bibliotekhusenes utlån forblir gratis.
• Vi får mer ut av begrensede offentlige midler. Tilskudd til kommunale bibliotekhus, betinger fysisk samlokalisering av alle typer kulturaktiviteter. På den måten legger vi til rette for kulturelle synergier og nyskaping.

Til de som er redd skolebibliotekene skal bli borte kan jeg berolige. Boksamlingen på barne- og ungdomskolene legger vi til grunn fortsetter.»
Intensjonen bak forliket var helt klart å styrke tilbudet til ressurssvake i skolesammenheng. Forliket måtte bl.a. sees på som en tiltak mot økende klasseskille mellom de som fikset kunnskapsøkonomien og de som falt utenfor. At det var de rikes barn som ivrigst skulle kaste seg over nye tilbud, så de nok ikke for seg vinteren 2010.

6.2.3 Offentlig kulturell satsing

Den kulturelle siden av oppvekstforliket var ikke så tydelig med det første. Det var først i kulturmeldingen i 2012 at det nye Fond for kulturelle verksted ble lansert. Fondet skulle forvaltes av det nye Rådet for kulturell vekst, som ble skapt gjennom å slå sammen Kulturrådet og deler av tidligere ABM-utvikling. Bibliotekhusene kastet seg over mulighetene fondet gav. På mange måter var det bibliotekhusenes selvstendige og raske reaksjon som befestet biblioteket som en førende aktør i den nye kulturelle infrastrukturen. Både skolene og andre bibliotekbrukere ønsket mer utstyr både til videoproduksjon og intermediale produksjoner, og støttet opp under bibliotekenes utvikling. Integreringen av bibliotekarene i undervisningen hadde vært viktig. Men i kroner og ører var det likevel bibliotekhusenes medieverksteder som hadde slukt det meste av bevilgningsøkningen det siste tiåret.
I dag ledsages nesten all skrift og musikk av levende eller animerte bilder. Det var derfor ikke rart at unge med skapertrang så bibliotekhusenes mediaverksted som selve mulighetene til å eksperimentere. Dette skapte en selvforsterkende effekt. Rundt de store byene ble bibliotekhusmiljøet stadig sterkere preget av grupper som var relativt eksklusive – gjennom sin teknologi­interesse og/eller smak for avansert ikke-kommersiell kultur. At vi ikke så den samme tendensen til eksklusivitet i landkommunene, skyldtes rett og slett at avanserte brukere i stor grad flyttet til de større byene.
Dette samspilte med gryende tendenser til at Norges langvarige velstand var i ferd med å skape en ny kulturell elite, som stadig sterkere profilerte landet ute. Nordmenn var aktive teknologibrukere, så også kunstnerne som ivrig kombinerte nye formuttrykk, språk og medier. Nordmenns særegne miks av modernitet og lokal kultur slo an både innen musikk, digitalpresentasjon og performance art. I Beijings kunstmiljø var et besøk på Tromsøs frys-festival et opplevelsesmessig must, og berlinerne misunnet oss The Fresh New Scene, som de mente har løftet teaterkunsten opp på et avantgardenivå man ikke har sett maken til siden Brechts heydays.

6.2.4 Arenafiseringen av næringspolitikken

I næringspolitikken ble det mer fokus på å dyrke frem eliten, i kjølvannet av en stadig mer intens debatt om hva vi skulle leve av i framtiden. Det gikk godt for norsk økonomi, men svært mange mente vi levde på lånt tid. Gassinntektene sikret oss fremdeles store overskudd på handelsbalansen, men indust­rien var omtrent borte og flere og flere mente at et land ikke kan leve av å klippe håret på hverandre. Spesielt i distriktene var det behov for å øke nyskapingstakten og etterspørselen etter nye politiske grep utviklet seg etter hvert til en hissig politisk diskusjon. Økningen i pensjonsutgiftene gjorde at det var lite å hente i næringsstimulering ved hjelp av skattelettelser. Også næringspolitiske virkemidler som Innovasjon Norge og Norges Forskningsråd opplevde strammere budsjetter.
Næringsnøytraliteten var død som politisk ideologi, og man lot seg i stedet inspirere av det nye in-begrepet «Public Arena Management», en slags nye og freshere variant av god gammel klyngeteori. Arenabygging ble dermed på mange måter et næringspolitisk moteord framover 2010-tallet. Man etterspurte nye arenaer for idéutveksling, inkubatorvirksomhet og annen stimulering av nyskaping. Etterspørselen etter nye arenaer ble slik båret fram av både mangel på offentlige midler til næringsutvikling og et ønske om å tenke nytt.
«Kultur som næring!» var et annet slagord. Her mente mange det lå nye inntektsmuligheter for en kreativ nasjon som Norge. Bibliotekhusene var som skapt for å bidra til dette. Det var derfor kanskje ikke underlig at bibliotekhusene fikk en så sentral plass også i Innovasjonsdepartementets handlingsplan, som kom i 2013, året etter Kultur- og kunnskapsmeldingen.
Nå fikk likevel ikke innovasjons­politikken noen stor betydning for innholdet i den offentlige bibliotekhussatsingen. Fagbib­lioteksektoren kom etter hvert på banen med motparolen «Kunnskap er også kultur!». Man argumenterte for at fagbiblioteksektoren også trengte en opprustning og burde få sin del av offentlige midler. Behovet for nye næringspolitiske virkemidler forenklet kampen for overføringer til denne delen av sektoren. Dette kom imidlertid bare noen av de største og mest velfunderte og semioffentlige fag- og forskningsbibliotekene til gode, bibliotek man mente hadde en vesentlig rolle i å drive Norge fremover, og som skulle sikre den faglige kunnskapstilgangen. Disse enhetene fremsto etter hvert som kunnskaps­inkubatorer; møtesteder der det ble arrangert store internasjo­nale fagkongresser, og der studenter og forskere kunne treffes, i et summende, levende miljø, med instant tilgang til all informasjon på sitt felt, og egne spesialiserte bibliotekarer til å lede kunnskaps-seansene. I motsetning så man etter hvert at mange mindre enheter i den uavhengige fagbiblioteksektoren forsvant, eller ble redusert til et minimum av service, en artikkel­søk- og innbestillingshjelp.
Innholdsmessig fikk den næringspolitiske tenkningen langt større betydning for ut­viklingen av universitetsbib­liotekene, som virkelig utviklet seg til faglige læringssentra. Næringslivets støtte til å bruke bibliotekarene som faglige veiledere på universitet gjorde at motstanden fra andre faggrupper ble mindre.

7. Library Fair

Library Fair er beretningen om en fremtid der man har opplevd en markedsdreining i offentlig sektor, med vekt på individenes­ val gfrihet og med krav om effektiv konkurranse og like­behandling av tilbyderne – offentlige og private. Samtidig er det en kraftig økning i etterspørselen etter fysiske arenaer til sosiale og faglige formål – som motvekt mot og utfylling av den digitale virkelighet.

7.1 Library Fair i 2020

I 2020 er Norge medlem av et svært så markedsliberalistisk EU. Det er ideer om individenes frie valg, og konkurranse mellom ulike tilbydere som dominerer i politikken om offentlige velferdsgoder. Det offentlige finansierer velferdsgoder gjennom det såkalte Borgerkortet, som kan brukes til betaling av velferdstjenester hos alle godkjente tilbydere. Alle tilbydere er likestilt, om de så er offentlige, private eller drevet av ideelle eller religiøse organisasjoner.
Velferdskundene shopper blant ulike leverandører – dette gjelder innenfor tradisjonelle velferdsgoder som helsetjenester, men også for utdanning og definerte informasjonstjenester som bibliotek. For å inngå i Borgerkort-finansieringen må tilbyderne ha lisens fra rette myndighet. Bibliotekenes lisens utstedes av Kultur- og Informasjonstilsynet, etter innstilling fra hver region og kommunes Informasjons-Supervisor (IS). IS-funksjonen er pålagt kommunene gjennom den reviderte bibliotekloven. Loven gir samtidig bibliotekene adgang til å ta seg betalt for bibliotektjenes­tene utenom de Borgerkort­finansierte.
I Library Fair i 2020 er brukerne kravstore. I et samfunn preget av følelsen av at ens egen tid ikke strekker til, er det ikke underlig at folk flest foretrekker å tilfredsstille flere av behovene sine samtidig. Samtidig er vi mer bevisste på hva vi ønsker oss enn noen gang tidligere. Vi har verden i vår stue, vi har sett hva den kan tilby, og vi vet hva som passer oss selv. Individualismen er tydeligere enn noen gang tidligere. Vi ønsker oss ikke nødvendigvis det samme som medlemmer av vår egen familie, eller andre i samme aldersgruppe, fra samme sjikt av befolkningen. Vi ønsker å fylle vårt eget unike potensial, og vi ønsker å tilbringe tid med andre som kan hjelpe oss i dette.
Vi shopper informasjon og opplevelser, slik vi også er vant til fritt selv å kunne velge skole- og helsetilbud. Alle er sikret et minstetilbud, mens de som kan betale for seg, også kan ta for seg av de tilleggstjenestene som finnes. Likevel, og kanskje selvfølgelig, er det en kjensgjerning at ikke alle grupperinger føler at deres behov er like godt dekket som andres.
Et hvert menneske under 30 er innforstått med at de er sitt eget viktigste asset. Det gjelder å forvalte egen merkevare med omhu – gjennom en attraktiv identitet, et effektivt nettverk og oppdaterte kunnskaper. Et godt informasjonstilbud er et must for alle institusjoner som konkurrerer i markedet for ut­danning – fra grunnskole til­ universitet. Skolene på alle nivåer er blitt pålagt å ha en dedikert informasjonsarena, og dette er noe de fleste av dem investerer bevisst i for å trekke til seg de mest attraktive eleve­ne. Gode, konkurransedyktige informasjonsarenaer er for øvrig enda viktigere for universitetene og høgskolene – der private aktører nå dominerer. Særlig BI-Universitetet i Nydalen, og deres Google/Vodafone-sponsede superbibliotek brukes bevisst i den harde kampen om studentene.
Næringslivet har også opp­daget universitets- og høgskolebibliotekenes potensial som arena for rekruttering og markedsføring. De fleste universitetsbibliotekene har inngått lukrative avtaler med leverandører av teknologi, og det er ikke uvanlig å se en næringslivssponset multimedieutstilling, eller finne at enkelte, vanligvis betalingsbaserte artikler i Bibsys, er lagt tilgjengelig i fulltekst «Takket være selskap Xs generøse donasjon».
Teknologiske løsninger for en sømløs og digital informasjonsverden eksisterer, men slett ikke alle de tekniske løsningene og duppedittene har vunnet gjennomslag i markedet. Elektronisk publikasjon er enerådende innenfor akademia, men fremdeles klarer ikke e-boken helt å utkonkurrere sin konkurrent i papir.
EU har ikke, til tross for flere forhandlinger med impliserte parter, kommet frem til noen enighet omkring opphavsretten til digitalt materiale. Det samme er tilfelle i Norge. Det diskuteres en overenskomst mellom forleggerforeningen, WIPO, TONO, Kopinor og den nye nordiske organisasjonen NIPO (Nordic Intellectual Property Organisation) om det digitale utlånet av nyere materiale, men en slik ordning lar vente på seg. Som EU-medlem ser det ut til at vi må avvente en ordning på EU-nivå. Myndighetene ser ut til å være mest opptatt av å sikre at det blir fri konkurranse i markedet for opphavsrettigheter, og bruker ikke ressurser på nasjonale lisenser eller andre grep for å sikre befolkningen generell tilgang.
Gjenfinning og overføring av data er blitt betraktelig enklere og mer effektivt sammenlignet med et ti-år tilbake. Viktigste årsak finner vi i Nye Bibsys, som har fått en rimelig Pay-per-View-funksjon, og den EU-initierte nasjonalbibliografiske fellesdatabasen Libris Digitalis. I Libris Digitalis kan man sømløst søke i alle lands nasjonalkataloger og i noen grad også kjøpe digitale kopier av materiale.
Det bevilges ennå statlige midler direkte til Nasjonal­biblioteket. Disse bevilgningene er imidlertid lavere enn de har vært tidligere; også Nasjonalbiblioteket må bevise sin nytte utover den rene innsamlings-, katalogiserings- og oppbevaringsfunksjonen. Som et ledd i arbeidet med å reise mer midler, har NB inngått sponsoravtaler med noen av de store aktørene i næringslivet, der eksempelvis TINE har sponset den historiske fotosamlingen «Norge, slik det engang var», og Sony Norway står ansvarlig for lyd-utstillingen «Pop til you drop – Norsk pop gjennom 50 år». Begge disse permanente samlingene har hatt godt besøk, til tross for inngangsbillettene, noe som har fått NB til å satse videre på storstilte, kommer­sielle utstillinger. Som det står i den siste årsrapporten (2019): «Vi har noe ingen av de andre bibliotekene har: Vi har alt!».

7.2 Veien til Library Fair

Vi er alle sosialdemokrater, het det gjerne om Norge. Men det var vel før?

7.2.1 Individualiserte borgere søkte sammen i selvvalgte felleskap

På forsommeren 2008 ble det gjennomført en stor spørre­undersøkelse i regi av det store mediekonglomeratet Just Media After All Norge AS for å kartlegge hvilke informasjonsbehov og -ønsker man som medie­aktør ville måtte møte i årene fremover.
Undersøkelsen tok utgangspunkt i hvordan medieforbrukerne definerte seg selv og sin omverden, og ba respondentene beskrive hva de brukte tiden sin til, med hvem, hvilke medie­kanaler de benyttet seg av og hvilke underholdningstilbud de ville ha hvis de kunne velge. Resultatet av undersøkelsen var forbløffende.
Det viste seg at en svært stor andel av respondentene først og fremst var opptatt av seg selv som individ, og på forespørsel om foretrukket underholdning svarte mange at de helst ville se, eller gjøre noe «som ikke så mange andre gjorde». Og det de gjorde foretrakk de å gjøre alene, eller sammen med noen få foretrukne individer, som «skjønner greia». Behovet for å skille seg ut fra mengden var tilsynelatende stort. Det var ingen som lenger kunne trekke i tvil at individualiseringen var en dominerende sosiokulturell faktor.
En oppfølgende kvalitativ undersøkelse utført av ISF bekreftet tendensen, og slo også fast at det de siste årene hadde vært en stigende tendens til at man søkte sammen i selvvalgte og mindre fellesskap heller enn å tilbringe tid med familie. Etter 2010 ble tendensen til sosiokulturell segmentering stadig tydeligere uttrykt i etableringen av stadig flere små grupperinger som søkte sammen for å dyrke marginale interesser. Rikssynseren Althum Ahlt uttalte det slik under en TV-debatt i 2011: «Med den enorme informasjonstilgangen vi har nå, og mulighetene globaliseringen har gitt oss for å ta verden inn i vår stue, er det som om alt er blottlagt for alle og enhver, derfor trenger vi å skape nye hemmeligheter og rom der bare noen få kommer inn».
Da forskere i ISF ble bedt om å uttale seg, trakk de også fram tidsmangel som en av årsakene til den nye strukturen. Det fysiske samværet blir som et friminutt, sa de, – et avbrekk fra den daglige dont og et rom for lek og utforsking av selvet. Det ble også hevdet at alt fokuset på digitale medier, teknologiske kommunikasjonsmetoder og lignende, førte til motbevegelse. Mange ga uttrykk for å være lei teknologien, og ønsket seg andre typer opplevelser. Man ville treffe mennesker in persona. Man var redd for menneskelig isolasjon og forvitring av sosiale egenskaper.
En undersøkelse i 2017 viste en betydelig nedgang i vev-vandringen siden 2016. Man mente å se en tendens til at det var underholdningsbruk og chattingen som hadde gått mest ned. Mange av chattesidene var vurdert som høyrisiko-steder for virus. Det var tydelig at mange hadde funnet seg andre kanaler for underholdning, og også andre måter å kommunisere med mennesker på.

7.2.2 Omstilling i offentlig sektor – rasjonalisering og liberalisme

Teknologiske gjennombrudd og aktiv internasjonal liberalisering av markeder gjorde at den økonomiske konkurransen hardnet til utover det første tiåret i det nye årtusen. Verdensøkonomien vokste raskere enn før, men offentlige budsjetter ble strammere, både i Norge og andre land. Land og overnasjonale regioner konkurrerte knallhardt seg imellom om å tilby gode rammebetingelser for attraktiv næringsvirksomhet. Skatte- og avgiftsnivåene ble drevet nedover, og stadig flere velferdssamfunn gjennomgikk radikale reformer for å rasjonalisere, effektivisere og tilpasse seg nye spilleregler. Mens Storbritannia­ tok mye av støyten allerede under Thatcher på 90-tallet, og land som Tyskland og Frankrike gjennomgikk radikale endringer mellom 2005 og 2010, kom endringene senere til det «olje-isolerte» Norge. Med stadig høyere uttak fra petroleumsfondet utsatte vi omstillingene lenge nok til at da de først kom, så ble de drastiske.
Etter mange og lange nappetak i norsk politikk om omstillinger i offentlig sektor, gikk det til slutt mot en fullstendig seier for kreftene som gikk inn for rasjonalisering, konkurranse­utsetting og privatisering. Årsakene var å finne både i trange offentlige budsjetter, ideologiske vinder og overnasjonale reguleringer.
Valgkampen i 2009 kom til å handle om de stadig høyere uttakene fra petroleumsfondet og det stadig større reformetter­slepet i offentlig sektor sammen­lignet med andre land som ikke hadde hatt en oljeformue å hvile på. I internasjonale sammenligninger kom det fram at den nors­ke velferdsstaten ga lite velferd per krone, noe som forsterket kravene om skattelette. Folk ville ikke betale for noe de ikke fikk og ønsket større frihet til selv å velge velferdstilbud.
Den nye Høyre/FrP-regjeringen fikk da også gjennomført radikale reformer. Fra starten av ble det gjort klart at det nå skulle stilles spørsmål ved en rekke tradisjonelle politiske oppgaver og bruk av statlige midler. Hvilke satsinger ga, og hvilke ville gi, reell økonomisk vekst?
Ved budsjettdrøftingene i 2010 utmerket det seg en vilje til å satse på byer og tettbygde strøk, ved at det i større grad burde brukes ressurser og politisk beslutningsevne på deres særskilte behov. – Nå har vi favorisert distriktene for lenge, uttalte statsministeren, under en opphetet diskusjon i Stortinget – Nå er det storbyens tur. Flyttestrømmene mot byen tiltar, og det trengs en kraftig opprustning av infrastrukturen for å ta av for presset. Det er vel og bra­ med utkantstrøk, men vi kan ikke la pengene bli igjen på steder som folk har forlatt. Avfolkingen lar seg uansett ikke stanse. Som en følge av dette ble det kuttet kraftig i overføringene­ til blant annet landbruket. Føleri, tradisjon og en tanke om at noe er et fellesgode, var ikke lenger tilstrekkelig, ble det uttalt fra regjeringshold. Fylkeskommunen ble erklært lagt ned, og kommuner slått sammen med tvang. Da restruktureringen var gjennomført i 2012 hadde Norge bare 90 kommuner.
Kommunene ble også oppfordret til selv å vurdere hvilke budsjettposter som faktisk bidro til verdiøkning, hvilke poster som var høyst nødvendige, og hvilke som kunne salderes fra regnskapet. Den lovpålagte bibliotekvirksomheten i kommunene utmerket seg som et område der det var mulig å tenke seg en annen organisering av tilbudet. Det ble stilt spørsmål ved hvilken verdi folke­bibliotektilbudet egentlig hadde. Man sammenlignet biblioteket med kinotilbudet. Evalueringer viste at privatiseringen av kinoe­ne hadde gått bra, og i de kommunene hvor det ikke lot seg gjøre å opprettholde kino­tilbudet hadde man sett at folk dro inn til nærmeste by og gikk på kino der i stedet. Hvorfor skulle ikke bibliotekbrukerne kunne gjøre det samme?
Individenes frie valg skulle i mye større grad styre innholdet og retningen i velferdspolitikken. «Pengene skal følge brukeren» var det overordnede prinsippet som ble valgt for levering av velferdstjenester i fremtiden. Et stort arbeid ble satt i gang for å utvikle det såkalte Borgerkortet, som en videreutvikling av E-Norge-arbeidet. Borgerkortet var et betalingskort med dekning for et forhåndsdefinert konsum av velferdsgoder tilpasset hver enkelt velferdskonsuments rettighetskategori. Alt forbruk av velferdstjenester utover dette skulle betales helt og fullt av konsumenten selv.

7.2.3 Markedet inntok kultur- og kunnskapspolitikken

Markedsdreiningen i offentlig sektor fortsatte også ufortrødent, og stadig nye områder av samfunnslivet ble berørt av det aldri hvilende Moderniseringsdepartementets virksomhet og styrt etter Konkurransetilsynets logikk. Den nye tidens suverene mantra var kravene om effektiv konkurranse og likebehandling av offentlige og private aktører på alle områder av samfunns­livet – også innenfor kultur- kunnskapssektorene. Over­nasjonale reguleringer, ikke minst representert ved det stadig mer markedsliberale EU (der Norge ble medlem i 2011), bidro til å forsterke denne utviklingen. I tur og orden forsvant spesielle tiltaks- og reguleringsordninger som bokbransjeavtalen og innkjøpsordningen. I den reviderte friskoleloven av 2013 ble private og offentlige skoler helt likestilte med hensyn til finansiering og kommuner ble påbudt å sette barne- og ungdomsskoledriften ut på anbud.
Etter lang tids arbeid ble bibliotekloven revidert i 2013, og §4 – §6 ble fjernet. Kommunene var ikke lenger pålagt folkebibliotek, eller et samarbeid mellom skole- og folkebibliotek. Imidlertid ble hver kommune pålagt å ansette en fagutdannet person, en såkalt informasjonssupervisor, til å ha tilsyn med kommunens faktiske informasjonstilbud, og aktivt sørge for at tilbudet ble bredt og godt dekkende. Det ble åpnet for fri konkurranse i folkebibliotekmarkedet etter prinsippet om at pengene følger brukeren. Det offentlige skulle fortsatt finan­siere et minimumstilbud gjennom implementering av bibliotektjenester i det nylig innførte Borgerkortet. Kortet skulle trekkes i en avleser ved hver benyttelse av bibliotekets fasiliteter. Det ble vedtatt at hvem som helst kunne starte opp et bibliotektilbud, men tilbudet måtte godkjennes av den gjeldende kommunes informasjonssupervisor, og av det nyoppnevnte statlige Kultur- og Informasjonstilsynet for å få lisens på drift. I den nye loven ble det også lempet på prinsippet om at bibliotektilbudet som sådan skulle være gratis. Lisensinnehaver sto nå fritt til å ta betalt for tjenester utover det Borgerkortet dekket for.
En ny paragraf om skolebiblio­tek satte også et påbud om et minimums informasjonstilbud på hver skole hvis denne skulle bli godkjent. Tilbudet trengte ikke inneholde en fysisk samling men man skulle legge til rette for tilgang til og veiledning i forbindelse med informasjonsinnhenting og bruk av multimedia.
Først valgte de fleste skoler å legge seg på en virtuell linje. Man satset på gode tekniske plattformer og betalingsdata­baser, og ansatte en Knowledge Manager for å hjelpe elevene med informasjonssøkingen. Men etter som det viste seg at konkurransen om elevene etter innføringen av den nye friskole-loven av 2013 skulle bli hard, bygde de fleste skoler ut tilbudet sitt, med fysiske rom for mingling og multimediaopplevelser, og man kjempet om å ansette bibliotekarer med høy «hip-faktor». Tiltakene ble brukt til å markedsføre skolene.

7.2.4 Akademisk konkurranse

Også i Universitets- og høyskolesektoren satte kommersialiseringen sine tydelige spor.
Tross stagnerende ungdomskull, økte tilstrømningen til studiestedene. Årsaken var enkel. Kunnskap var og er essensielt for selvutvikling. Dannelses­aspektet var viktig i selvrealiseringen. Læringsstedene etab­lerte en rekke nye studieretninger og fag. Samtidig hardnet konkurransen om studentmassen til. Man mente forventningene til studienes innhold løp foran universitetenes evne til å fornye seg. Studentopprøret i 2014 var i så måte skjellsettende. Studentene så sine lærere som passé kompetansemessig, ikke minst i forhold til bruk av ny medieteknologi. Dessuten savnet man flere arenaer. – Vi vil snakke med mennesker, ikke maskiner, var et av omkvedene i protesten. Den fysiske opprustningen av universitetet begynte som svar på studentaksjonene, men ganske raskt forsto utdanningsinstitusjonene at fysiske møteplasser var viktige for å trekke studenter. Tidligst ute var de private universitetene og høyskolene, som så mulighetene i å kombinere tradisjonelle bibliotek med en rekke andre elementer, så som kafédrift, hudpleie, coaching.
Gode arenaer ble et must for alle institusjoner som konkurrerte i markedet for høyere utdanning. Flere private selskaper og små forskningsinstitutter, som tidligere hadde egne bibliotektjenester, så behovet tidlig og inngikk avtale med de beste universitets- og høyskole­bibliotekene om timebasert bruk av deres infospesialister, og ekstern tilgang til de digitale samlingene etter månedlig eller årlig lisens. Små fagbib­liotek fant at det ikke lenger var hensiktsmessig å opprettholde egne fysiske samlinger, men som regel ble det likevel opprettholdt et eget sted for informasjonssøk, et minglerom med søketerminaler og lett servering.
Forskerne våre ønsket seg også et sted å gå til. Vi vet at man kan bestille det meste over veven, men det er noe med fysisk å kunne gå til et sted der man føler at den relevante kunnskapen befinner seg, har daglig leder i Forskningsparken Vest, Ann-Erica Bull-Schytt, uttalt. –Vi tror at det sikkert finnes mange som kun forholder seg til eksterne informasjonstjenester, men nå i dag, med alle konkurrerende informasjonsleverandører og så mye dårlig informasjon, synes vi det er viktig at noen siler, filtrerer og kvalitetssikrer for oss, sier hun. Forskingsparken Vest har derfor valgt å ansette en anerkjent infoguru, ti år etter at de sparket sin bibliotekar. I følge de siste meldinger er de nå inne i de siste forhandlinger med en av Norges ti beste.
Det fagbiblioteket som gikk lengst var nok BI-biblioteket. Fasilitetene inneholdt etter hvert ikke bare selvsagte ting som leseplasser, stillerom, multimedia-arkiv og det siste av høyteknologiske killer-applikasjoner, men også gourmet­restaurant og litterært SPA. Hvis man sjekker www.dagbladetute.nos ti-på-toppliste over info­guruer, vil man se at BI-biblioteket har kapret flere av de høyest rangerte og mest populære bibliotekarene, blant annet den gresk-ættede kaospiloten og BibliΏldis-gründer Callista Omnipotenta. I tillegg kan BI skilte med infospesialister innen alle av universitetets emnekretser. BI-bibliotekets tjenester (med unntak av restaurant og SPA) er gratis for immatrikulerte studenter, men biblioteket opplever at det også tiltrekker seg eksterne brukere. Universitetet har derfor åpnet opp for at privatpersoner skal kunne benytte seg av fasilitetene, mot kjøp av dagspass. Abonnementsordning finnes også.

8. Uten en tråd

Uten en tråd er fortellingen om en fremtid der rask, direkte og fleksibel tilgang til kunnskap og informasjon er av stor verdi for borgerne – fra forskere til folk flest – og der det offentlige sterkt prioriterer å sikre at digitale kvalitetskilder er åpent tilgjengelige for alle nordmenn.

8.1 Uten en tråd i 2020

I 2020 er Norge en sterk og selvbevisst nasjonalstat i et globalisert kunnskapssamfunn. Regionale overnasjonale prosjekter som EU står svakere enn for 15 år siden, siden den geografiske faktoren har mindre betydning for etablering av fellesskap – det er globale stedløse strukturer som WTO som virkelig betyr noe.
Det som definerer en nordmann er norsk statsborgerskap, som krever flytende beherskelse av norsk språk, og grunnleggende kunnskaper i norsk historie og samfunnsliv. Innvandrere og utenlandske borgerskaps­søkere som ikke består testene får altså ikke innvilget norsk statsborgerskap og de rettig­heter det medfører. En av de viktigste rettighetene man automatisk får som statsborger, er gratis tilgang til Norsk Digitalt bibliotek (NDB) – en samlet nasjonal infrastruktur som favner alle typer bibliotek. Tilgangen skjer gjennom ulike stasjonære og trådløse terminaler, fra hvor som helst i verden. Adgangen sikres gjennom Norsk Digital Signatur som tildeles alle norske statsborgere, og teknologiske kopisperrer begrenser den ukontrollerte spredningen. Utenlandske studenter og fors­kere knyttet til norske læresteder – og andre med midlertidig tilknytning til Norge – får midlertidige digitale signaturer for den perioden de er tilknyttet.
Bibliotektilbudet ut mot borgerne er så å si utelukkende digitalt. Det er svært høye ambisjoner når det gjelder omfanget av bibliotekets tilgjengelige inn­hold, mens satsingen på fysiske arenaer for formidling er forlatt. I stedet satses det sterkt på å sikre at alle nordmenn har de teknologiske og evnemessige forutsetninger for å operere i den digitale kunnskapsverden.
Myndighetene anser NDB som et grunnleggende fellesgode for nasjonen, og dekker gjennom nasjonale bevilgninger de nødvendige lisenser. Myndighetene gjør dessuten det de kan for å stimulere nedlasting av ulike former for norskspråklige medier – både filmer, lydfiler, e-bøker og kryssmediale produksjoner.
Fysiske kilder er digitalisert gjennom et offentlig finansiert­ program – satt ut på anbud til private aktører. Originalene oppbevares i det nasjonale depotet i Rana og er kun tilgjengelige for publikum med helt spesielle behov. Ikke-digitaliserbare kilder er overført til museer av ulike slag.
Livet er travelt i den globale­ kunnskapsøkonomien, og etter­spørselen etter kontinuerlig kunnskapsoppdatering er svært sterk. Det folk trenger – fra forskere til folk flest – er først og fremst umiddelbar tilgang til relevant og oppdatert informasjon, mens teknologiske løsninger og dårlig tid gjør at få etterspør noen fysisk arena knyttet til sine informasjons­behov. Nettuniversiteter er svært populære – spesielt blant de mange som tar utdanning parallelt med full jobb. Mange – ikke minst i næringslivet – er villige til å betale svært godt for tilgang til informasjon som er spesielt godt tilrettelagt.
Svært mange arbeidsplasser­ er virtuelle – i den forstand at medarbeiderne telependler. Det er i liten grad behov for å sitte fysisk sammen. Man møtes, men skal helst ha en grunn. Daglig kommunikasjon­ og informasjonsutveksling skjer i stor grad gjennom bruk av avansert teknologi. Gratis digital kunnskapstilgang gjennom Norsk Digitalt Bibliotek er svært verdifull for mange, men det er også et blomstrende marked for tilrettelegging, systematisering og tilgjengeliggjøring av informasjon. Vi ser et mangfold av mellomledd i form av bedrifter og personer som lever av å skreddersy informasjon fra NDB og andre kilder til brukerne.
Teknologiske medieterminaler av alle slag har utkonkurrert det trykte medium, og det er også gjort betydelige gjennombrudd i teknologi for digitalisering, lagring, koding og søk i alle former for informasjon – både tekst, lyd, bilde og kryssmediale former. Dataoverføring både med og uten tråd er effektivt og sikkert. Det er dermed ingen teknologiske hindringer for en fullstendig digitalisert informasjonsstrøm.
I lys av de teknologiske mulighetene står aksepten for opphavsrettene ikke særlig sterkt, og det er fortsatt mange som ikke klarer å dy seg for å legge ting ut på nett. Tunge rettighetshavere er derfor meget positive til brede ordninger som nasjonale lisenser, og andre brede inkluderende ordninger, da dette reduserer presset i retning av å undergrave hele regimet.

 8.2 Veien til Uten en tråd

Etter at dot.com-boblen sprakk rundt årtusenskiftet var det mange som hadde ledd høyt og lenge av alt snakk om «ny økonomi», «nettverkssamfunnet», «en vektløs verden» og annen sjargong fra slutten av 90-tallet. Ett tiår inn i det nye årtusenet var det imidlertid flere og flere som fikk latteren satt fast i halsen. Endringene som var blitt varslet kom forsinket og i en noe annen form enn ventet – men også med større kraft.
Informasjonsteknologien gjorde nye sprang – ikke minst i brukervennlighet, aksjekursene steg igjen, nye bølger av fusjoner og oppkjøp fant sted på tvers av bransjer og landegrenser, nye globale merke­varer vokste fram i sektor etter sektor. Spørsmålet var hvordan myndighetene i hvert enkelt land skulle tilpasse seg og sette sine borgere i stand til å lykkes i denne teknologidrevne globaliserte verden.

8.2.1 Fremtiden var tråd- og papirløs

Utbredelse av nye informasjons­teknologier skjøt ny fart. Bredbånd spredte seg svært raskt – drevet fram i et samspill av offentlig tilrettelegging og dyktige kommersielle aktører – og var i praksis allemannseie i Norge allerede i 2010. Etter en treg start tok også mobilt bredbånd av med tredje- og etter hvert fjerde-generasjons mobilnett som gjorde alle typer medier direkte trådløst tilgjengelig hvor som helst som det var dekning. Tradisjonelle video­butikker ble fort en saga blott – all slik utleie gikk etter hvert via nettet, slik som med musikk.
Papirformatet holdt lenge stand mot den digitale revolusjonen, men da det teknologiske og kommersielle gjennombruddet for det digitale kom også her, falt bunnen plutselig og brutalt ut av markedet for bøker, magasiner, blader og aviser på papir. Det begynte med AppleNokia’s geniale iMedia-håndsett i 2010, som var både videotelefon, lommedisco, spillkonsoll og e-bokleser på en gang. iMedia var den første e-boken som virkelig var mer attraktiv å ta med seg opp i sofakroken enn en ordentlig bok i papir, og dessuten var designet så lekkert at den ble en umiddel­bar mote-suksess. Prisen var heller ikke avskrekkende
Den som fremdeles sverget til å lese aviser på stor papiroverflate fikk også sitt etter hvert, da kinesisk-japanske HaierSony i 2014 svarte med InstantRead – et nytt e-papir med kontinuerlig 4g mobil bredbåndstilkobling. InstantRead med sitt kompakte «trekk-ut»-design var perfekt egnet til lesing av digitale aviser­ og magasiner med nettets kontinuerlige oppdatering kombinert med følelsen av å ha et tabloidformat i hendene – hvor som helst, når som helst.
Samtidig som det ble klart at bøker, blader, aviser, filmer og musikk nå nesten utelukkende var digitale produkter, kom det til store debatter om hvordan man så skulle ta vare på og gjøre tilgjengelig det allerede forefinnende materialet på papir, vinyl, kassetter osv. Løsningen som ble valgt i de fleste land var fullskala digitalisering – satt ut på anbud til selskaper som konkurrerte om å tilby de beste løsninger for lagring, koding og klassifisering av alle typer skriftlig og audio-visuelt materiale – uansett opprinnelig lagringsmedium.

8.2.2 Den globaliserte nordmann

Det teknologidrevne stedløse globale samfunnet ble mer og mer dominert av to språkverdener og kulturer – den anglo-amerikanske og den kinesiske, som dominerte henholdsvis i øst og vest. Sammen med den raskt økende innvandrings- og fjernkulturelle befolkningen i Norge førte dette til en økende bekymring over at norsk språk, kultur og identitet ble undergravet. I 2010 var engelsk undervisningsspråk på 50 prosent av alle kurs i høyere utdanning i Norge, og 75 prosent av all vitenskapelig publisering av norske forskere ble gjort på engelsk. I Oslo og flere andre store norske byer utgjorde den fremmedkulturelle befolkningen over 35 prosent samme år. Flere og flere nordmenn orienterte seg mot den globale arena, og satset på internasjonale studieløp og karrierer. Først og fremst var det den engelskspråklige verden som trakk.
Alt dette førte etter hvert til en radikal omlegging av satsingen på språk i skolen og i samfunnet forøvrig. Tidligere hadde det vært et mål at alle elevene skulle lære seg både bokmål og nynorsk og dessuten helst både to og tre fremmedspråk, gjerne med vekt på fransk og tysk i tillegg til engelsk. Ambisiøse strategier ble laget for å nå målene, men verden forandret seg og nye utfordringer ble mer akutte. Etter hvert som engelsk ble mer og mer dominerende, vokste det fram en såkalt to-språk-strategi, der topp ferdigheter i «forenet norsk» (i hovedsak basert på bokmål, men med mange likestilte former importert fra nynorsk) og engelsk språk ble prioritert på bekostning av ekstra fremmedspråk. I henhold til den nye strategien var målet altså at alle nordmenn skulle være flytende både i norsk og engelsk, mens andre språk ble mindre viktige. For dem som ønsket å beherske flere språk enn de to (eller tre) ble kinesisk stadig mer populært.
Samtidig ble det lagt økende vekt på å bevare norsk kunnskap – norske utgivelser og utgivelser om det norske. I arbeidet med å integrere innvandrere i samfunnet ble krav til norsk-kunnskaper det aller viktigste. For fremmedkulturelle innebar strategien i praksis tre-språklighet dersom de ønsket å opprettholde sitt opprinnelige språk, men dette var ikke noe myndighetene prioriterte.

8.2.3 En ny orden krevde nye tenkemåter

Teknologisk utvikling og liberalisering av internasjonale markeder gjorde det mulig for globale selskaper og individer og nettverk å organisere seg fleksibelt og effektivt helt uavhengig av sted. Det mest lukrative fra nasjoners ståsted var å tiltrekke seg de mest kunnskapsintensive delene av de ulike verdikjedene. Den ene etter den andre av de velutbygde velferdsstatene i vesten fikk problemer med hjerne­flukt og utflytting av hovedkon­torer – spesielt til de nye høyteknologiske vekstøkonomiene i Asia og til engelskspråklige land som USA, Storbritannia og Australia. De sistnevnte profiterte på å være bærere av det nye de facto verdensspråket, og deres Universiteter og kunnskapsmiljøer blomstret.
Verdensøkonomien vokste raskere enn før, men offentlige budsjetter ble strammere – her gjaldt det å skjære gjennom – rasjonalisere der det var mulig, og samtidig prioritere de satsinger som kunne gjøre sitt land til en vinner i den globale og digitale kunnskapsøkonomien.
Resultatet av de mange utfordringene og en voksende krisefølelse ble – som mange ganger tidligere i tøffe tider for nasjonen Norge – at «noen snakket sammen». I kulissene ble det før valget enighet mellom de største partiene om viktige reformer og offensive strategiske grep som skulle gjøres – oppsummert under målet om å skape et «inkluderende norsk kunnskapssamfunn i verden». En konsekvens av den stedløse teknologien ble at også Norge skulle bli en mer stedløs enhet. Riksgrenser skulle selvfølgelig bestå, men norskhetene skulle først og fremst være noe hver nordmann bar i seg – hvor han nå var hen i verden.
Forvaltningsstrukturen ble kraftig rasjonalisert og fylkeskommunen eliminert. Arbeidet med å digitalisere forvaltningen og grensesnittene med borgerne ble kraftig intensivert.
Begrepet «norsk kunnskap for Norge» var helt sentralt, og biblioteksektoren skulle bli tildelt en viktig rolle. Som en forlengelse av tidligere satsinger­ som kunnskapsløftet og Moderniseringsdepartementets e-Norge arbeid søkte den nye regjeringen av 2009 å profilere seg på det nye programmet som fikk navnet Det Digitale Løftet. Det ble argumentert med at det så lenge har vært fokusert på en heving av landets samlede kompetanse, Norge hadde hatt Kunnskapsløftet, nå måtte man løfte det teknologiske. Man tilstrebet et Norge som skulle være blant de ypperste på dette globalt.
Utrulling av fast og trådløst bredbånd ble stimulert med offentlige midler og tiltakspakker, og beherskelse av informasjonsteknologien ble satt helt i sentrum i skolen. En av kjerne­satsingene var det Nasjonale Digitale Bibliotek, som endelig fikk et løft. «Vi veksler inn oljen i fremtidens ressurs – en overlegen kunnskapsinfrastruktur», var omkvedet.

8.2.4 Livslang læring – parallelt med arbeid

Mer og mer kunnskapsintensivt arbeidsliv og stadig raskere karriereskifter økte behovet for etter- og videreutdanning, og stadig flere kombinerte arbeid og kontinuerlige studier. Sammen med teknologiske gjennombrudd førte dette til en kraftig vekst for nettuniversi­tetene, der ikke minst de store internasjonale aktørene tidlig vant innpass i markedet. Satsin­gen på NDB måtte også ses i lys av dette – ved at denne offentlige, gratis kunnskaps­infrastrukturen gjorde det lettere for de norske universitetene å hevde seg også overfor rene nettstudenter.
Akademisk faglitteratur var etter hvert gått over til å bli et rent digitalt forehavende – ingen interesserte seg lenger for fagtidsskrifter og fagbøker på papir. Når da også tidligere tidsskrifts- og boksamlinger ble tilgjengelige gjennom forlagenes egen digitalisering forsvant argumentene for å opprettholde fysiske samlinger på universitetene og høyskolene. Disse ble i stedet samlet under Nasjonalbiblioteket. Fagbibliotekene ble i denne situasjonen i økende grad stedløse, med rådgivning og oppfølging over nettet. De små høyskolene nøyde seg etter hvert stort sett med NDB som sitt fagbibliotek, mens større høyskoler og universiteter gjerne investerte i ytterligere lisenser som ikke NDB dekket.

9. Scenariene på tvers

Vi flytter oss nå ut av det enkelte scenario for bibliotekenes fremtid, og vil se nærmere på viktige forskjeller mellom dem. I alle tre scenariene finnes det en viktig rolle for bibliotekene, men rollen er forskjellig – med ulike muligheter og ulike utfordringer.
Her vil vi ta for oss viktige forskjeller knyttet til de offentlige rammene for bibliotekdrift, forhold knyttet til teknologi og opphavsrett, og bibliotekenes brukere. Vi vil også vise hvordan ulike aktører og grupper får gjennomslag eller får prege utviklingen i hvert av scenarie­ne.

9.1 De offentlige rammene

I Åndenes bibliotekhus er satsing på eliter en indirekte konsekvens av myndighetenes prioritering av økonomisk og kulturell ny­skaping og beskyttelse av det ikke-kommersielle. I en slik kon­tekst blir offentlig støtte til biblio­tekvirksomhet først og fremst begrunnet i behovet for å skape arenaer for avansert læring, krea­tivitet og skapende virksomhet. Hovedvirkemiddelet for å få dette til, er å gjøre avansert og kostbar teknologi tilgjengelig på fellesarenaer som bibliotek. Selv om gratisprinsippet beholdes, bidrar kulturelle normer hos de som slippes løs på bibliotekenes utstyr, indirekte til å heve terske­len for å ta bibliotekene i bruk.
I Library Fair er det en gjennomgående markedsliberalisme som legger rammene også for bibliotek. Hovedbegrunnelsen for offentlig støtte til bibliotek er at det eksisterer en etterspørsel etter slike tjenester, som kunne bli underdekket uten en form for offentlig støtte på grunn av markedssvikt. Hovedvirkemiddelet i finansieringen og organiseringen av folkebiblio­tek er derfor fristilling, privatisering og prinsippet om at pengene følger brukeren. I tillegg gis det relativt fritt spillerom for at det enkelte bibliotek kan utvikle egne betaltjenester utover det som dekkes av det offentlige gjennom «Borgerkortet».
I Uten en tråd befinner vi oss i en hyperglobalisert verden, et tilnærmet «stedløst kunnskapssamfunn» – der velfungerende sømløse og trådløse teknologier har bidratt til nye spilleregler. Hovedbegrunnelsen for å satse på bibliotekaktige tjenester ligger her i målsetningen om å sikre Norge og norske borgere et konkurransefortrinn i den globale kunnskapsøkonomien gjennom fri tilgang til kvalitetssikrede lisensierte informasjonstjenester for alle norske statsborgere. Norsk Digitalt Bibliotek integrerer og erstatter det meste av tidligere fysiske bibliotekarenaer.

9.2 Teknologi og opphavsrett

I både Åndenes bibliotekhus og Library Fair er E-bokens endelige gjennomslag delvis hindret av opphavsrettsproblematikk som begrenser dens nytteverdi, og av at brukerne fremdeles har litt sans for «det gamle». I Uten en tråd derimot har E-boka og andre nye teknologier for det trådløse, sømløse og papirløse fått tilnærmet fullt gjennomslag.
Problemet med opphavsrett i den digitale tid løses forskjellig. I Åndenes bibliotekhus er det vanlig med løsninger der opphavsrett til digitalt materiale knyttes til den enkelte lesningsterminal, eller til et konkret lokale. At også bibliotekene velger en slik løsning, styrker deres funksjon som arena. I Library Fair løses opphavsrettsproblematikk og lisenstilgang forskjellig av ulike aktører, mens i Uten en Tråd er det nasjonale lisenser – tilgjengelige mot passord knyt­tet til statsborgerskap – som domi­nerer bildet.

9.3 Brukernes viktigste behov

I Åndenes Bibliotekhus har bibliotekene – riktignok utilsiktet – utviklet seg i større grad til å bli en elitenes arena. Det er behovet for en arena og møteplass for kunnskapsvekst og intellektuell og kulturell utfoldelse som står i sentrum blant bibliotekenes brukere. En relativt avansert krets av brukere trekkes mot bibliotekhusene for å oppleve avansert kultur og utfolde seg selv med avansert medieutstyr. I næringsliv, akademia og høyere utdanning er bibliotekbrukerne først og fremst ute etter en arena som er optimalt tilrettelagt for kreativ «kunnskaping» sammen med andre og med hjelp av interaksjonsteknologi og tilgang til kilder. Skolene søker til bibliotekhusene for å finne en ramme for arbeidet med leselyst og ­teknologiferdigheter.
I Library Fair er jakten på kunnskap og opplevelser sterkt knyttet til behovet for å være sammen med andre som har lignende spesielle interesser som en selv. I skoler, akademia og næringsliv er stikkordet behov for attraktive kunnskapsarenaer der flere behov kan dekkes sam­tidig. Dette gjør bibliotek­arenaen til en sentral faktor i konkurransen mellom aktørene i disse sektorene. Næringslivet etterspør dessuten i stor grad tilrettelagt kunnskap.
I Uten en tråd er brukernes kunnskapsjakt ikke særlig knyttet til behovet for en arena. Informasjon er noe brukerne ønsker å kunne laste ned når som helst hvor som helst når de har et ledig øyeblikk. Informasjonen anvendes så på de arenaer folk oppholder seg i arbeid og fritid – det trengs ikke egne arenaer for slikt. Rask og kvalitetssikret digital tilgang er altså hovedbehovet.

9.4 Aktørenes gjennomslag

I figur 9.1 har vi oppsummert i hvilken grad ulike aktører og interesser får gjennomslag i de ulike scenariene. Vi har angitt graden av gjennomslag med tallverdier fra 1 til 6. Tallverdien vi har tilordnet er et forsøk på å illustrere styrken i den aktuelle interessen, bygget på gjennomgangen ovenfor.

9.5 Scenarienes status

Det har vært et formål gjennom denne prosessen at ingen av scenariene skal fremstå som verken ønsketenkning eller katastrofebilder, og at de skal ha omtrent samme balanse mellom troverdighet og spenstighet. Hvordan de ulike scenariene står i forhold til hverandre kan man likevel alltid diskutere.
Kan man for eksempel si at et eller flere av scenariene har potensial til å bli virkelighet tidligere enn de andre? Kan det gi mening å si at et av scenariene kan ses på som en utvikling som naturlig kan følge etter et eller flere av de andre scenariene – som en naturlig fortsettelse, eller som en reaksjon?
Vi tror disse scenariene står nokså på like fot i slike henseen­der, men at hovedelementene i Åndenes bibliotekhus nok kan bli virkelighet tidligere enn de andre to. Dersom vi ganske raskt får en utvikling i retning av Åndenes Bibliotekhus, vil det være mulig å tenke seg at utviklingen senere kan gå i retning av både Library Fair og Uten en tråd – avhengig av hvilke samfunnstrender, oppbrudd og nye muligheter som melder seg.

10. Opptakt til scenariobaserte strategier for ABM-utvikling

ABM-utvikling er hovedaktør og koordinerende instans for bibliotekutredningen som skal utarbeides i tråd med premissene lagt i St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kultur- og kunnskapspolitikk fram mot 2014. Målet med arbeidet er bl.a. å utarbeide et overordnet strategidokument som skisserer en helhetlig utvikling av en samlet biblioteksektor, og bibliotekscenariene som er presentert i de foregående kapitlene, er valgt som et bakteppe for strategiarbeidet.
Som siste ledd i scenario­prosjektet Biblioteksektoren 2020 og som opptakt til strategi­arbeidet ble det derfor gjennom­ført en to-dagers strategisamling (13. – 14. april 20005) med utgangspunkt i scenariene. Deltakerne diskuterte:
• Hvilket scenario som ville gi de beste mulighetene for biblio­teksektoren til å utvikle seg og fylle sin samfunnsrolle,
• Hvorvidt og hvordan aktørene i biblioteksektoren selv kunne bidra til å påvirke utviklingen i retning av bestemte scenarier, og
• Hvilke robuste og fleksible tiltak som kan gjøres allerede nå eller i nær fremtid innenfor sektoren for å være forberedt på muligheter og utfordringer i alle tre scenariene

Utbyttet fra disse diskusjonene skal deretter fungere som fundament for ABM-utviklings mer overordnede strategiprosess. Omtalen nedenfor er bygget på det som kom fram på strategi­samlingen 13. – 14. april 2005.

10.1 Er ett scenario å foretrekke fremfor de andre?

I arbeidet med bibliotekscena­riene har det vært lagt stor vekt på å ikke lage verken ønskescenarier eller skrekkscenarier, men tre ulike scenarier som alle gir både muligheter og ut­fordringer. Likevel er det helt naturlig at et eller to av scenariene kan fremstå som noe mer attraktive for bibliotekene og deres muligheter til å fylle sin samfunnsrolle.
Blant deltakerne på samlingen var det tilnærmet konsensus om at Åndenes Bibliotekhus til tross for noen konkrete utfordringer, var det scenariet som bød på flest muligheter. Blant argumentene som ble brukt kan nevnes at det var dette scenariet som ga størst spillerom for å utvikle bibliotekene som arena og møteplass, og som samtidig ga de beste utsiktene for allsidig samspill med kulturlivet og utdanningssektoren. Et mindretall av deltakerne valgte å se det hele fra Nasjonalbibliotekets synsvinkel, og mente da at scenariet Uten en tråd ga de gunstigste omgivelsene. Det var bred konsensus om at Library Fair var det mest ubehagelige og problematiske scenariet for biblioteksektoren.
Hvis det ville være mulig å forbedre biblioteksektorens ressursrammer betraktelig, mente mange at en kombinasjon av det beste fra «Åndenes bibliotekhus»­ og «Uten en tråd» ville være mulig. Utfordringen i så måte ville være å skape for­ståelse hos flere myndighetsorganer enn i dag for bibliotekenes samfunnsmessige rolle. Hvordan bibliotekene skal nå ut til et bredest publikum med sine tjenester er en side av dette.

10.2 I hvilken grad kan aktørene i biblioteksektoren selv påvirke sine omgivelser?

Er det mulig for aktørene i biblioteksektoren selv å påvirke sine omgivelser slik at fremtiden blir mer lik Åndenes bibliotekhus enn Library Fair? Kunne det til og med tenkes at det var mulig å bidra til en virkelighet som omfattet det beste fra både Åndenes bibliotekhus og Uten en tråd?
Blant deltakerne på samlingen var det ulike oppfatninger om dette, noen var optimister og noen var pessimister, og ulike deltakere pekte på ulike virkemidler som kunne brukes til å påvirke omgivelsene.
Et viktig stikkord var styrket­ samarbeid – både innad i sektoren og i forhold til viktige aktører omkring, så som utdanningssektoren og kultursektoren. Med sterkere samhold og bedre koordinerte utspill og utviklingsinitiativer kan det ­skapes positiv oppmerksomhet og politisk vilje.
Biblioteksektoren har mye å lære av andre som har klart å skape ny giv, nye resultater og ny politisk støtte. Det er viktig å ta egne initiativ, skape resultater, og vise dem fram – da øker også sjansen for at enkeltpolitikere velger å gjøre biblioteksatsing til sin sak. En kulturbevisst elite som anerkjennes i offentligheten kan også bidra til å tydeliggjøre bibliotekenes verdier og bidra til å skape ny interesse både blant brukere og politikere.

10.3 Strategisk tilpasning av biblioteksektoren til de enkelte scenariene

I alle tre scenariene kan vi tenke oss et sett sentrale muligheter og utfordringer, og et knippe strategier og tiltak for å utnytte mulighetene og håndtere utfordringene.
Siden ingen av våre scenarier er ønskescenarier, har vi i alle tre scenariene skildret en situasjon der også fremtidens tilgjengelige ressursrammer er såpass stramme at det vil være nødvendig å prioritere mellom ulike deler av bibliotekenes mål, oppgaver og roller. Innenfor hvert scenario er det derfor fruktbart både å se på hva som kan gjøres for å rettferdiggjøre en større offentlig (og privat) ressursbruk på bibliotek, og hva som kan gjøres for å finne den beste tilpasningen til stramme rammer.

10.3.1 Åndenes Bibliotekhus

Hovedutfordringene som ble identifisert i Åndenes bibliotekhus var knyttet til utilsiktede virkninger av den sterke vektleggingen av bibliotekenes funksjon som arena for avansert kultur, kunnskap og teknologibruk. Eksempler på slike utfordringer er manglende midler til tilfredstillende å forfølge andre formål som digitalisering og sømløst bibliotek, problemer med at den kulturelle og teknologiske ters­kelen for å ta biblioteket i bruk øker, og at bibliotekene i økende grad kan komme i konflikt med andre aktører som tilbyr møteplasser for kunnskap og opplevelse.
Scenariets positive muligheter er i stor grad knyttet til å utvikle nye roller og funksjoner med basis i den kreative og teknologiske avanserte arenaen som bibliotekene her er.
Tiltakene som ble foreslått for å møte utfordringene og mulighetene er fremstilt i tabell 10.1.

10.3.2 Library Fair

De viktigste utfordringene som ble påpekt i Library Fair var typisk knyttet til privatisering og kommersialisering. Eksempler er tabloidisering i en privatisert biblioteksektor og hvordan det kan undergrave den offentlige støtten til bibliotekene, og hvordan en styring av en kommersialisert biblioteksektor vil kreve stivbeint regelverk og omfattende kontrollvirksomhet.
Scenariets mulige positive muligheter er knyttet til at internasjonale bibliotekaktører kan bringe inn global kompetanse i sektoren, at åpningen for betalte tilleggstjenester gir nye inntektsmuligheter, og at bibliotekenes kvalitet kan bli et avgjørende konkurranseparameter i markedet for høyere utdanning. Tiltakene som ble foreslått for å møte utfordringene og mulighetene er fremstilt i tabell 10.2.

10.3.3 Uten en tråd

De viktigste utfordringene som ble påpekt i Uten en tråd var typisk knyttet til at en del brukere kan dette av lasset når bibliotektilbudet går over til å være nesten utelukkende digitalt, og til de begrensningene som gjør det vanskelig å følge opp en ambisjon om et tilnærmet komplett nasjonalt digitalt bibliotek over tid.
Scenariet åpner på den andre siden for en del muligheter i for­hold til å organisere arbeidsdelingen mellom bibliotek, museum og andre kunnskaps- og kulturaktører på nytt – på en måte som kanskje bedre reflekterer den teknologiske utviklingen.
Tiltakene som ble foreslått for å møte utfordringene og mulighetene er fremstilt i tabell 10.3.

10.4 Jakten på robuste og fleksible tiltak

Med utgangspunkt i strategi­øvelsen for hvert scenario, er neste steg å se etter hvilke av de foreslåtte tiltak, satsinger og strategiske grep som kan virke fornuftige også når vi ikke vet hvilket av scenariene som kommer nærmest virkeligheten i 2020.
Da er vi på jakt etter tre typer tiltak:
• Robuste tiltak – det vil si tiltak som virker fornuftige uansett hvilket scenario vi legger til grunn
• Fleksible tiltak – det vil si risikable tiltak der man ikke behøver å «binde seg til masten», og der investeringen man legger i tiltaket kan fås igjen hvis man avvikler det
• Tiltak som bidrar til å påvirke utviklingen i omgivelsene i retning av det scenariet vi liker best – eller mot en kombinasjon av det beste fra flere scenarier.

De ulike tiltakene som ble foreslått, kan klassifiseres i følgende områder:
• Overordnet organisering av biblioteksektoren
• Kompetanseutvikling
• Arenautvikling
• Opphavsrett og teknologi­investeringer
• Kommunikasjon og markedsføring.

Under følger en oppsummering av de ulike foreslåtte tiltakenes egnethet/viktighet på tvers av scenariene. Plusstegn (+) indikerer egnethet/viktighet. Minus (-) indikerer det motsatte.

10.5 Veien videre til overordnede strategier

På en intens to-dagers samling er det klart det vi kommer fram til ikke er ferdige, overordnede strategier, men elementer som kan settes sammen til eller gi innspill til mer overordnede grep. Scenariobasert strategiprosess er en prosess «utenfra-inn» – fra omverdensscenarier til strategisk respons, og «nedenfra-opp» – fra enkeltforslag og ideer på ulike områder til overordnede veivalg, prioriteringer, planer og strategier.
Den overordnede strategiprosessen vil skje fra nå av, og kulminere med lanseringen av bibliotekutredningen neste år. Tiltakene som ble foreslått på strategisamlingen, og scenariene som de er inspirert av, er forhåpentligvis en god og stimulerende start på det systematiske arbeidet som nå begynner.
I den videre prosessen må det tas stilling både til hvordan sektoren kan arbeide for å utvide sine muligheter – og eventuelt komme nærmere drømmen om en verden som består av det beste fra «Åndenes bibliotekhus» og «Uten en tråd» – og hvilke prioriteringer og veivalg som er klokest å gjøre innenfor mer realistiske rammer.
I tillegg kommer altså de robuste og fleksible strategier som må utvikles for å gjøre biblioteksektoren forberedt på å kunne å fylle sin oppgave på rimelig vis uansett hvilket av scenariene som måtte komme nærmest virkeligheten i 2020.
 

Kilder

Dawkins, R. (1976): The selfish gene. Oxford University Press.

Florida, Richard (2002): The Rise of the Creative Class.

Hans-Magnus Enzensberger (1997):­ «The Future of Luxury», i Zig Zag, The Politics of Culture and Vice Versa. New York: The New Press.

Houellebecq, Michel (2000): De grunnleggende bestanddeler. Oslo: Cappelen.

Hylland-Eriksen, Thomas (2001):­ Øyeblikkets tyranni. Oslo: Aschehoug.

Krever norsk nasjonal standard for skolebibliotek/ I: Utdanning, 10.10.2003.

Jensen, Rolf (1999). The Dream Society. New York: McGraw-Hill.

Ny koalisjon for regionalisering/ I: Aftenposten 23.02.2005, s. 2–3.

Personar som har teke del i kulturaktiviteter dei siste 12 månadene – tabell 1.1./ I: Kulturstatistikk 2003, SSB, 2004.

Putnam, R. D. (2000): Bowling alone : the collapse and revival of American community. New York: Simon & Schuster.

Statistikk for bibliotek og museum 2003 – ABM-skrift 11/ABM-utvikling, 2004.

Stephenson, N. (1995): The diamond age, or, Young lady’s illustrated primer. New York: Bantam Books.
St.meld. 1 (2004-2005): Nasjonalbudsjettet 2005. Finansdepartementet.

St.meld. nr. 22 (1999-2000): Kjelder til kunnskap og oppleving. Kulturdepartementet.

St.meld. nr. 48 (2002-2003): Kulturpolitikk mot 2014. ­Kulturdepartementet.

Taking stock of E-paper/ Computerworld, 20 september 2004.

Vi priser gratis bøker/ I: Aftenposten (19.02.2005),- s. 6.