ISSN 1503-5972
ISBN 82-8105-022-5
ABM-utvikling 2005

Dette dokumentet  inneholder kun brødtekst, og ingen illustrasjoner, tabeller eller fotnoter.  Fullstendig dokument finnes i PDF-format.

Innhold:

Forord  

Forfatternes forord  

1 De kulturhistoriske museene og det flerkulturelle samfunnet   
2 Planlegging    
3 Dokumentasjonsprosessen   
4 Fotobevaring   
5 Arkivering   
6 Dokumentasjon og formidling   

Referanser   

Forord

Min stemme – vår historie er en praktisk håndbok i dokumentasjon av nyere innvandring til Norge. Den inne­holder konkrete råd om planlegging, dokumentasjonsprosesser, fotobevaring, arkivering og formidling, rikt illustrert med fotografier og eksempler fra prosjekter.
Kulturelt mangfold er en klar samfunnskvalitet som legger føringer både på nasjonal og internasjonal utforming av kulturpolitikken. Det er behov for ulike strategier og tiltak for å fremme kulturelt mangfold, og ABM-utvikling ser denne håndboka som et viktig ledd i arbeidet med å bevisstgjøre museene til innsats på feltet – og har derfor støttet utgivelsen av håndboka.
Min stemme – vår historie er initiert og gjennomført av Norsk Folkemuseum og Internasjonalt Kultursenter og Museum - IKM. Håndboka bygger på erfaringer fra ulike prosjekter, men mest på prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?». Målet med dette prosjektet er å bygge opp samlinger og arkiv i form av gjenstander, bilder, lyd og film som på ulike måter gir innsikt i dagens flerkulturelle samfunn. IKM og Norsk Folkemuseum har samarbeidet om dokumentasjonen i prosjektet.
Vi takker Norsk Folkemuseum og IKM og alle som på ulike måter har deltatt i de forskjellige prosjektene og bidratt med faglige råd og innspill til håndboka.

Jon Birger Østby
direktør

Randi Ertesvåg
avdelingsdirektør

Oslo, juni 2005

Forfatterens forord

Et nytt samfunn, en utfordring for museene
Migrasjoner mellom land og mellom kontinenter er en del av historiens store bølgebevegelser. Helt fra de tidligste tider har mennesker forflyttet seg over store avstander og av ulike årsaker brutt opp fra sine opprinnelsesområder. Norge har også tidligere vært et innvandringsland hvor innflyttere har glidd aktivt inn i samfunnet og i høy grad bidratt til å øke dets kompetanse. Mange nordmenn har også opp gjennom tidene valgt å flytte ut av landet for å friste lykken andre steder. Utvandringen til Amerika er et eksempel på det siste.
I løpet av de siste 30-40 årene har antallet innvandrere til Norge økt. I 2004 var det over 500.000 i Norge som har enten mor eller far eller begge foreldre født utenfor landets grenser. En betydelig del har ikke-vestlig bakgrunn. Aldri tidligere har så mange mennesker fra så fjerne himmelstrøk bosatt seg i Norge. Få er i tvil om at denne innvandringen representerer noe kvalitativt nytt.
Bak statistikkens tall er det mange enkeltskjebner som hver i sær har hatt sin grunn til å forlate hjemlandet, enten de kom som arbeidssøkere, gjennom familiegjenforening eller som flyktninger. Hver enkelt bærer med seg sin kulturelle identitet, sine kunnskaper, verdier og tradisjoner som ballast til å bygge en ny tilværelse i et nytt land. Dette bidrar igjen til å endre det norske samfunnet, og hva det vil si å være norsk. Dagens flerkulturelle samfunn tilsier at det er nødvendig å problematisere tilvante former for norsk selvforståelse. Ikke minst vil det være en stor samfunnsgevinst å ta den bredere befolkningsbakgrunnen mer konstruktivt i bruk. 
I dag er media for mange den fremste kilde til kunnskap om inn­vandrerbefolkningen. Me­dias dags­orden settes ofte på bakgrunn av problematikk relatert til kriminalitet og unyansert statistikk. Dette er fremstillinger som bidrar til sosial avstand, og som igjen kan fremme diskriminering. Museene kan også ses som en del av media, men med en annen dagsorden enn det aktuelle nyhetsbildet. Museenes oppgaver er å bidra til kulturforståelse, toleranse og ulike gruppers selvforståelse. I dette perspektivet er det en utfordring og en viktig samfunnsoppgave for museene å fremskaffe kunnskap om innvandrerbefolkningen. Ved sine arbeidsmåter, i form av dokumentasjonsvirksomhet, forskning og formidling, har museene unike muligheter til å bidra til å fremme kulturforståelse. Ved å synliggjøre hvem innvandrerne er, kan museene nyansere medias bilde, slik at man ikke bare ser den nyere innvandringen til Norge og innvandrerne som et «problem», men også som en viktig ressurs.

En håndbok basert på praktiske erfaringer
Denne håndboken bygger i stor grad på erfaringene fra prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» som er et samarbeid mellom Norsk Folkemuseum og Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM). Prosjektet har som målsetting å bygge opp samlinger og arkiv i form av gjenstander, bilder, lydopptak og filmer som på ulike måter gir innsikt i dagens flerkulturelle samfunn.
Under planleggingsfasen søkte man å bygge videre på erfaringer fra lignende prosjekter i Norge og utlandet. IKM har gjennom mer enn 15 år bygget opp erfaringer med kunnskapsinnhenting og formidling av ulike temaer knyttet til dagens flerkulturelle samfunn.
For organisering og gjennomføring av intervjuer har erfaringer og impulser fra Sverige og England hatt stor betydning. Ikke minst har de engelske oral-history prosjektene gitt verdifull inspirasjon for opplegg av livsløps- og tematiske intervjuer. Ved utforming av prosjektdokumenter som ivaretar hensynet til logistikk og tilgjengelighet, har vi i stor grad bygd videre på erfaringene fra prosjektet «Wergelands barn», et dokumentasjonsprosjekt av norske jøder født før 2. verdenskrig, som ble gjennomført ved Norsk Folkemuseum i perioden 1999-2003.
I prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» hadde prosjektmedarbeiderne bakgrunn fra ulike fagområder som etnologi, folkloristikk, sosialantropologi, museologi og sosiologi. En av medarbeiderne har bibliotekbakgrunn, som vi så som svært nyttig ved utforming av logistikk knyttet til oppbevaring og arkivering. Prosjektet kunne i tillegg dra nytte av IKMs kontaktnett og erfaringer fra langvarig samarbeid med innvandrere og flyktninger, likeså dokumentasjonserfaringer, arkivfaglig praksis og IKT-kompetanse ved Norsk Folkemuseum.
Arbeidet med å tilrettelegge materialet for allmenn bruk, er ofte underprioritert. I denne boken legges det derfor stor vekt på arkiveringsdelen, siden museene har et ansvar for å oppbevare innsamlet materiale i et «evighetsperspektiv» på en forsvarlig måte.
Boken inneholder også et kapittel om formidling. Ved museene er dokumentasjon og formidling ofte sider av samme sak. I dette prosjektet ble det eksempelvis brukt ulike former for formidlingstiltak som utgangspunkt og invitasjon til samarbeid og nettverksbygging. Dette har igjen påvirket dokumentasjonsprosjektene. Forskning var ikke en del av prosjektet, men det bør være en målsetting ved tilsvarende prosjekt at forskning og bearbeiding inngår som en forlengelse av dokumentasjonsprosjektene. De som samler inn materialet, opparbeider en forståelse og innsikt som bør utnyttes videre.
Man kan lære vel så mye av negative som av positive opplevelser, det er derfor lagt vekt på også å gi eksempler på utfordringer vi har støtt på underveis. Å bli kjent med folks livsfortellinger er utrolig inspirerende, og gir lyst til å bli kjent med menneskene bak historiene. Vi håper at boken vil fungere som en praktisk formidler av erfaringer, men også som en inspirasjonskilde til fremtidige dokumentasjonsprosjekter av det flerkulturelle Norge.
 
Vår oppfordring er: Start opp!
Vi kan garantere at det vil bli både utfordrende og inspirerende.

Oslo, juni 2005

Liv Hilde Boe, Kristin Gaukstad, Therese Sandrup

Øvrige medarbeidere:
Oskar Kvasnes, Britt Ormaasen

1. De kulturhistoriske museene og det flerkulturelle samfunnet

Kultur- og museumspolitiske målsetninger
De kulturhistoriske museene får stadig påminnelser om at de «bør gjøre noe» i forhold til det flerkulturelle samfunnet. I tildelingsbrev og resultatrapportering pålegges museene mer eller mindre å inkorporere det flerkulturelle aspektet som en del av museets ordinære virkefelt. Museumspolitiske dokumenter trekker opp de store kulturpolitiske linjene for museenes rolle i dagens samfunn. I utredningen Mangfald, minne, møtestad drøftes museene som samfunnsinstitusjoner. En av forutsetningene for å kunne skape kulturell identitet er at museer står frem som steder hvor folk finner assosiasjonspunkter og opplever at budskapet har noe å gi dem. Hvis ikke, vil man oppleve at museumsbesøket først og fremst understreker at man står utenfor fellesskapet. Kulturell toleransetrening er minst like viktig som å skape og stadfeste kulturell identitet, påpekes det (NOU 1996:7: 35ff).
St. melding nr. 22. (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving er mer konkret når det gjelder oppgaver og funksjoner. Der blir det påpekt at arkiv, bibliotek og museer skal tjene som informasjons-, dokumentasjons- og kunnskapsbanker i et kontinuerlig demokratiprosjekt, og at rollen som institusjonell historieforteller inneholder et ansvar for å avspeile et historisk og kulturelt mangfold også i samtiden. «I eit samfunn som vert meir og meir prega av fleirkulturelle innslag, må det stendig vurderast i kva grad og på kva måte denne røyndommen er representert i det materialet som kulturarvinstitusjonane forvaltar. Det er avgjerande at dei aktuelle institusjonane har eller skaffar til vegar materiale og tenester som er relevante for den einskilde brukaren. Det er viktig at ulike grupper i det tilbodet institusjonane kan gje, vil kunna oppleva og oppdaga kulturelle særdrag som dei sjølve kan identifisera seg med.»
Videre påpekes det at utfordringer og målsetting bl.a. vil være at:
• Museene skal være en arena for kunnskap og forståelse, der hver og en kan utvikle positive holdninger til både egen og andres bakgrunn.
• Museene skal medvirke til konstruktiv dialog mellom innvandrere og innfødte.

For å oppnå disse målsettingene vil det bli ført en politikk hvor det med utgangspunkt i et brukerperspektiv vil bli stimulert til mer samarbeid og samordning både nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. En bedre og lettere tilgang til materiale og tjenester i arkiv, bibliotek og museum vil kreve at det blir lagt større vekt på ordning og tilrettelegging av det samlede materialet. (St. melding 22. (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving s. 14 ff.).
Mange institusjoner har tatt utfordringen på alvor. Ikke minst har Norsk museumsutvikling/ABM-utvikling satt en dagsorden for temaet. IKM har gjennom 14-15 år arbeidet i feltet og opparbeidet et bredt kontaktnett i det flerkulturelle miljøet. Gjennom utstillinger, seminarer og annen virksomhet har institusjonen vært en pådriver og inspirator for andre museer. 

Fra kulturpolitiske målsettinger til handling
En side ved humanistisk orientert «innvandrerdokumentasjon» handler om innvandrernes rettighet til egen historie i Norge og muligheter til gjenkjennelse og bekreftelse på at de er en del av dagens norske samfunn. Å dokumentere hvordan livet i Norge har artet seg for dem i møtet med det norske samfunnet, er en oppgave for institusjoner som har ansvaret for å ivareta og formidle den norske historien. En annen og like viktig side er å gi etnisk norske en innsikt i og forståelse for hvordan det har vært å komme som arbeidsinnvandrer til Norge og etablere seg her.
I denne boken redegjør vi for hvordan man i prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» praktisk har gått frem for å «skaffe til veie materiale» for å bygge opp en informasjons-, dokumentasjons- og kunnskapsbank som kan avspeile historisk og kulturelt mangfold. Prosjektet har ikke vært rettet mot samfunnsproblemer, snarere er dette sett som en del av museenes tradisjonelle arbeidsfelt. Gjennom mange tiår er internasjonale impulser blitt dokumentert i så vel kunst- som kulturhistorisk utvikling, hvor man historisk sett kan snakke om internasjonal utveksling. Å løfte frem det flerkulturelle perspektivet kan sees som en forlengelse av tidligere tiders dokumentasjonsvirksomhet, på linje med hvordan Norsk Folkemuseum har løftet frem arbeiderklassens perspektiv, så vel som kvinners og barns perspektiver gjennom dokumentasjon. 
Når IKM og Norsk Folkemuseum gikk sammen om å bygge opp en kunnskapsbank som avspeiler kulturelt mangfold, var det naturlig å bygge på begge institusjoners spesielle kompetanse. IKMs mangeårige erfaringer med samarbeid og kontakt med innvandrere og flyktninger i kombinasjon med Norsk Folke­museums årelange erfaringer med dokumentasjon og oppbygging av dokumentasjonsarkiv, var grunnsteinene i samarbeidet som vi bygget videre på.
En rettesnor for dette arbeidet har vært å finne metoder som på ulike måter best avspeiler innvandrernes egne erfaringer. Hver enkelt har sin egen historie om hvorfor de kom til Norge og hvilke overveielser som lå til grunn for viktige handlingsvalg underveis. Metodisk har prosjektet i stor grad rettet seg mot personlige skildringer av opplevelser fra deres egen erfaringshverdag. Som en inngang til samfunnsforståelse til vår felles historie, er det lagt vekt på det sosiokulturelle som verdier, tradisjoner, skikker og livsbetraktninger. Ved å få innsikt i alminnelige menneskers liv, deres slit og strev, sorger og gleder, holdninger og handlinger, får man også en innsikt i hva folk opplever som verdifullt og viktig ved egen kulturell bakgrunn. Dette sett i forhold til «det norske» representert ved majoritetssamfunnet. 

Målgrupper og fremtidig bruk av kunnskapsbanken                 
Materialet i kunnskapsbanken vil bestå av initierte kilder som er resultat av dokumentasjonsvirksomheten, hvor museene og bidragsyterne i fellesskap har bidratt til resultatet. Dokumentasjonsbegrepet slik som det brukes i denne boken, er knyttet til oppbygging av et dokumentasjonsarkiv eller en kunnskapsbank. Konkret vil det innebære at museet går aktivt ut og gjennomfører innsamling i form av intervjuer, fotoinnsamling, egendokumentasjon i form av foto- og videoopptak, invitasjon til å skrive egen historie m.v. for å få innsikt i folks liv og levnet. Det faglige utgangpunktet for å gjennomføre slik dokumentasjon er at dette er den eneste typen kilder hvor man får innsikt i opplevelsene sett fra deres eget ståsted, noe som gjør det til et verdifullt materiale.
Målsettingen er at kunnskapsbanken skal bestå av et materiale som vil kunne brukes i ulike sammenhenger – ikke minst til forskning og formidling. Resultatene vil variere i form av hensyn til kvaliteten på intervjuet, utvalg av intervju­objekter og utvalg av fotografier. Utvalget vil avhenge av personlige egenskaper hos den som intervjuer og den som blir intervjuet. Det er derfor et materiale som stiller store krav til bruker, i form av kildekritikk, og til etiske hensyn. Materialet stiller også store krav til institusjonen som har ansvar for oppbevaring og tilgjengeliggjøring av materialet.
Når man på tross av slike åpenbare utfordringer likevel ser det som så viktig å bygge opp en slik kunnskapsbank, skyldes det ikke minst erfaringene fra et tilsvarende prosjekt ved Norsk Folkemuseum. I 1950-60-årene startet professor Edvard Bull og hans kolleger et omfattende innsamlings- og dokumentasjonsprosjekt, kalt «Arbeiderminnesamlingen», hvor industriarbeidere, husmenn og andre ble intervjuet personlig eller/og de ble bedt om å skrive ned sin egen historie. Dette materialet har hatt en stor betydning gjennom årene, og blitt brukt i mange nye sammenhenger, både på museet og blant forskere utenfra. På mange måter kan det sies at dette prosjektet var starten på den sosialhistoriske forskningen i Norge. I prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» følte vi oss derfor på forholdsvis trygg grunn ved å bygge videre på erfaringer fra dette prosjektet, i visshet om hvor verdifullt slikt materiale kan bli.
Å definere dagens så vel som morgendagens målgruppe og brukere av kunnskapsbanken, var en vesentlig del av planleggingen og utformingen av prosjektet. Et aspekt som ble vurdert som viktig, er folks behov for og ikke minst rett til egen historie. Kommende slektsledd, uansett om de har røtter blant innvandrere eller ikke, har rett til sin historie. Den amerikanske historikeren Marcus Lee Hansen formulerte i 1937 et utsagn om innvandrernes historie som er blitt klassisk. «Det som sønnen ønsker å glemme, ønsker sønnesønnen å huske.» For mennesker i en etableringsfase i et nytt land er det liten tid til å tenke dokumentasjon og bevaring av sin egen historie, og viktig kunnskap vil derfor lett gå tapt. Å gi majoritetsbefolkningen kunnskap og opplevelse av hvem «de nye nordmenn» er, ble også i prosjektbeskrivelsen definert som en viktig målsetting.
For kulturhistoriske museer dreier alt seg til syvende og sist om å få og å gi kunnskap og forståelse for folks holdninger og handlinger i fortid og nåtid. I dag, som tidligere, er det viktig for museer å kaste lys over de mer ukjente og underkommuniserte historier i det norske samfunnet. Kunnskap både gir og endrer holdninger. Holdninger bidrar til samfunnsendringer, noe som også er et museums ansvar.

2. Planlegging

Prosjektbeskrivelse
Planleggingsfasen er viktig, og mange problemer kan unngås dersom det ved oppstart blir utformet et prosjektdokument eller en prosjektbeskrivelse hvor alle ledd i planleggingsprosessen nedfelles og begrunnes. 
Et arkiv med personopplys­ninger som skal bevares for frem­tiden og være tilgjengelig for andre, forutsetter god­kjennelse av Datatilsynet. Doku­mentasjon av dagens flerkulturelle samfunn i den formen vi ønsket å gjøre det med intervjuer og foto­innsamling, ville nødvendigvis innholde personopplysninger. Å ta hensyn til Datatilsynets retningslinjer måtte derfor være et utgangspunkt ved planleggingen. Før oppstart må man derfor legge planer og treffe beslutninger som går på:
• sluttprodukt, målsetting
• hva slags materiale som skal samles inn
• hvilke metoder som skal brukes
• hvem som skal utføre dokumentasjonsarbeidet
• hvordan materialet skal arkiveres/organiseres/registreres
• hvor materialet skal oppbevares 
• hvordan materialet skal gjøres tilgjengelig
• hvordan arbeidet skal organiseres
• hvordan ansvarsforholdene skal være
• hvordan andre samarbeidspartnere skal involveres, og hvordan ev. eierforholdet til felles innkommet materiale skal være

Vi vil anbefale at det utarbeides en prosjektbeskrivelse som tar opp disse forholdene. Ved å formulere de ulike sidene ved dokumentasjonen, tvinges man til å begrunne dem. Herved har man også lagt grunnlaget for å formulere søknaden til Datatilsynet. Nedenunder vil vi redegjøre for forutsetninger som ble lagt til grunn, før prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» startet opp.

Museenes utfordringer og muligheter
Det flerkulturelle samfunnet utgjør i dag et stort forskningsfelt i Norge og i de øvrige nordiske land. Da «innvandringsforskningen» startet opp, oppdaget man at de ulike innvandringsgruppene hadde etablert egne livsstiler i kontakt med det norske samfunnet. De hadde slått seg ned og formet sin nye tilværelse basert på sine kunnskaper og forventninger, men også selv blitt formet av møtet med det norske samfunnet. Det norske samfunnet er forandret som en følge av innvandrerne. Det ligger til dels i sakens natur at myndigheter og samfunnsforskere i hovedsak interesserer seg for samfunnets brister og skavanker. Medias fokus er ofte en ensidig fokusering på problemene. For museene, som skal være synlige i det offentlige rom, vil utfordringene ligge i å supplere og nyansere forskningen og mediabildet med sine innsamlings-, dokumentasjons-, forsknings- og formidlingsprosjekter.
Målsettingen for prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» ble definert til primært å drive dokumentasjon med siktemål å bygge opp et åpent tilgjengelig dokumentasjonsarkiv, med hovedvekt på innvandrernes egne historier og bilder. En av årsakene til at man ønsket å bygge opp et arkiv, var at  få andre institusjoner  tok systematisk  vare på innvandrernes historie for fremtiden. Oslo Byarkiv har for eksempel igangsatt et prosjekt som har som mål å samle inn arkivene til innvandreres organisasjoner for å bevare kildene til innvandrer­befolkningens historie i Oslo. 
Ved forskningsprosjekter skal personrelatert materiale slettes når resultatene foreligger. Museer har imidlertid også tradisjoner for å bygge opp dokumentasjonssamlinger, og det var denne tradisjonen man ønsket å bygge videre på.
Nasjonalt er det en uttrykt kulturpolitisk målsetting at museer skal avspeile historisk og kulturelt mangfold og fungere som arenaer for dialog og samhandling. Å være representert i museenes samlinger og arkiv er første forutsetning for å nærme seg dette.  Når hovedvekten ble lagt på innvandrernes erfaringer, skyldtes det blant annet et ønske om å nyansere mediabildet. Innvandrere forteller ofte at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som media og forskerne gir. Som institusjoner har museene stor symbolmakt. Det man samler i museer, anses for å ha stor kulturell, politisk og ofte også økonomisk verdi. Signaleffekten som museene som samfunnsinstitusjoner gir ved å inkludere også minoritetenes kulturuttrykk, tradisjoner, historier og gjenstander, er derfor holdningsskapende i seg selv og gir ringvirkninger. Et annet viktig siktemål er å ta vare på en historie som ellers ville gå tapt.
Når IKM og Norsk Folkemuseum gikk sammen om å gjennomføre slik dokumentasjon, var det fordi begge institusjoner ut fra egne målsettinger og erfaringer hadde et ønske om å bygge opp et materiale som gir kunnskap på individnivå. Å skape god formidling dreier seg ofte om å skape  gode fortellinger som taler både til hjerte og hjerne. Det forutsetter at man møter folk og blir kjent med deres historie. Et slikt materiale gir rike muligheter til å formidle kulturforståelse til barn og unge, så vel som voksne.

Metoder, materiale, etisk ansvar
Utfordringen var å finne og utforme metoder som åpner for at innvandrerne kunne få sine stemmer, historier og fotografier inn i samlingene. Oppveksten i opprinnelseslandet ble sett som viktig for å få en forståelse for hva de brakte med seg av holdninger, kunnskaper og verdier. For å finne vei inn i det norske samfunnet utviklet man strategier for å få arbeid, bolig og å etablere et familieliv. Sist, men ikke minst, var det et siktemål å få innsikt i hvordan det har vært å vokse opp som etterkommere av de første innvandrerne.
Metodene som er benyttet i prosjektet, er i hovedsak kvalitative og fokuserer på empiriske fenomen og kognitive virkeligheter, snarere enn normative aspekter. Denne håndboken tar ikke opp grunnleggende metodiske spørsmål som begrepsdannelse, kildekritikk og tolkningsspørsmål. Det forutsetter at forskerne og brukerne av materialet tar i bruk egne forsk­nings- og kildekritiske redskaper.
Et annet viktig moment som institusjonene må forholde seg til, er at de mange ulike mulighetene til å kombinere teknisk og elektronisk informasjon for å fange inn og formidle individenes historier, i større grad eksponerer folk. Dette øker institusjonens etiske ansvar overfor de personene som bidrar med sine erfaringer. Dette ansvaret må ligge som en basis ved utformingen av de ulike prosjektene i så vel dokumentasjonsprosessen som i arkiveringsprosessen.  

Resultatet i arkivet. Helhet og deler 
Når målsettingen er å bygge opp et tilgjengelig arkiv, er det viktig å være seg bevisst at ulike metoder resulterer i ulike typer materiale som igjen har konsekvenser for etterarbeid og arkivering. Å planlegge hvordan materialet skal oppbevares og tilgjengeliggjøres er en sentral del av forberedelsene. Erfaringene har vist at det er en stor fordel at det defineres og besluttes på et tidlig tidspunkt i prosjektet hvordan dette skal løses.
Et prosjekt som «Norsk i går, i dag, i morgen?» resulterer i et omfattende materiale som både skal ses som helhet og som deler. Det er viktig å etablere systemer som ivaretar helheten, for det er i lys av helheten at delene og delprosjektene kan forstås. På et tidlig tidspunkt i prosjektperioden ble det besluttet å registre, lagre og gjøre materialet tilgjengelig elektronisk ved å bruke forvaltningssystemet Primus. Det vil derved alltid fremgå at materialet er en del av hovedprosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?».
Oversikten nedenfor viser hva slags materiale som prosjektet har resultert i. Samtidig er den en indikasjon på hvor omfattende den videre bearbeidingen er når materialet skal tilrettelegges for bruk.

Intervjuer
Livsløpsintervjuer er omfattende og tidkrevende intervjuer, hvor siktemålet er å få dekket et helt liv, fra tidlig barndom til i dag. Tematiske intervjuer er ikke nødvendigvis så lange, og består ofte av bare ett opptak.

Fotobevaring, fotoinnsamling
I prosjektet ble intervjuene kombinert med innsamling av folks private fotografier. Med basis i intervjuet og tilgjengelig billedmateriale lånte man et «representativt» utvalg for avfotografering. I enkelte prosjekter var en profesjonell fotograf også involvert, disse fotografiene er, på lik linje med de private fotografiene, også en del av intervjuene.

Barns egendokumentasjon
Dokumentasjon av barn krever egne metoder. Dette ledet til et delprosjekt hvor skolebarn ble invitert til å fotografere sin egen hverdag, og å skrive ned biografiske opplysninger og informasjon til hvert bilde.

Å skrive sin egen historie
Den selvbiografiske metoden ble brukt i et prosjekt hvor innvandrere ble invitert til å skrive sin egen historie, på eget språk dersom det var ønskelig.

Videodokumentasjon, fotografering
Å kombinere intervjuer med billedopptak i form av fotografering og videoopptak åpner for en billedmessig dokumentasjon av omgivelser, handlinger og samhandlinger. Denne metoden ble utprøvd på et prosjekt av «innvandrerbutikker/-foretak», og ikke minst under feltarbeidet i Pakistan.

I arkivet vil man finne dette materialet i form av:
Primus registreringen:
• Alle opplysninger om fotomotiv, innhold i intervju og video
• Opplysninger om informant/bidragsyter eller formidler av materialet og materialets tilblivelse

Lagring av materialet:
• Alle filer (foto, intervjuresymé, faktaskjemaer etc.) blir lagret digitalt på server som er mediet for langtidslagring
• Fotografier har i tillegg et digitalt bilde lagret direkte i Primus
• Lyd blir enten tatt opp analogt på kassett eller digitalt på DAT som lagres og arkiveres i arkivet
• Fotopositiver lagres og arkiveres i arkivet
• All tekst og skriftelige dokumenter (originaler) lagres og arkiveres i arkivet

Det ble laget egne gjenfinningssystemer for de ulike prosjektene som for eksempel med barnas fotografier, der det ble laget egne skole- og klasselister.
For livsløpintervjuene ble det laget fortløpende nummerering med sesjonslister. Se mer om dette under pkt. 5 om arkivering.

Organisering, samarbeid internt og eksternt
Å legge til rette for samarbeidsrutiner innad og med andre samarbeidspartnere på et tidlig tidspunkt er en stor fordel. I prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» var det to institusjoner som skulle samarbeide. Det ble utarbeidet et forslag til organisering av samarbeidet mellom institusjonene hvor samarbeidet ble definert. Dette ble nedfelt i en intensjonsavtale.
 
Intensjonsavtale: I denne ble det lagt vekt på:
• Forankring i institusjonene, definering av ansvar og ansvarlige for gjennomføring
• Oppbevaring av materialet
• Samarbeidsform mellom institusjonene
• Eierforhold til materialet

I intensjonsavtalen var det nedfelt at prosjektet skulle ha en styringsgruppe og en referansegruppe som definerte at:

Styringsgruppen:
• skulle settes sammen av en representant fra ledelsen fra hver institusjon, samt en ekstern faglig representant
• skulle fungere som et beslutnings- og diskusjonsforum
• prosjektlederne ved hver institusjon skulle ha ansvar for å legge frem handlingsplaner, økonomiske forhold, engasjementer m.v.
• skulle ha jevnlige møter – ca. 4-5 ganger i året, og at innkalling og referat skulle foreligge i skriftlig form

Referansegruppen:
• skulle ha en sammensetning med representanter fra ulike innvandrergrupper og innvandrerorganisasjoner, samt andre fagmiljø
• skulle i hovedsak fungere som fagorgan og komme med råd og innspill
• skulle innkalles etter behov og at innkalling og referat skulle foreligger i skriftlig form

Det er viktig å finne en organisasjonsform som er effektiv og ikke for arbeidskrevende. Selv om det i utgangspunktet ikke var aktuelt å samarbeide med andre, viser erfaringen at slikt arbeid ofte leder til samarbeid med eksterne institusjoner/partnere som kommuner, innvandrerorganisasjoner el.l.. Å lage en intensjonsavtale om samarbeidets art og form er en hensiktsmessig måte å forebygge samarbeidsproblemer.

Gjennomføring av dokumentasjonen
Da prosjektet startet opp, ble det sett som en forutsetning at de som skulle gjennomføre dokumentasjonsprosjektene, hadde en generell kulturkompetanse, tidligere dokumentasjonserfaring og ikke minst erfaring med å intervjue. Vi så det som forutsetninger at de som skulle gjennomføre intervjuer, måtte ha en god forståelse for hva man skulle oppnå. 
For eksempel i arbeidet med den norsk-pakistanske befolkningen engasjerte vi en person med pakistansk bakgrunn som hovedsakelig skulle ha som oppgave å være døråpner inn i miljøet, men også med tanke på at vedkommende selv skulle foreta intervjuer. I tillegg til prosjektleder fra Norsk Folkemuseum ble det engasjert en kulturhistoriker som også skulle gjennomføre intervjuer. Da livsløpsintervjuene med den norsk-tyrkiske befolkningen i Drammen skulle starte opp, ble det engasjert en sosialantropolog med tidligere feltarbeidserfaring og forskning i et norsk-tyrkisk miljø.

Søknad til Datatilsynet
Når det skal samles inn et personsensitivt materiale som skal bevares og være tilgjengelig for fremtiden, må institusjonen ha Datatilsynets tillatelse. For å få slik tillatelse må det foreligge opplysninger om prosjektet, hva man skal gjøre, og hvordan det skal bevares og gjøres tilgjengelig. Datatilsynet har lang behandlingstid for slike søknader.

Logistikk, dokumenter, prosjektmappe
Dokumentasjon krever nøyaktighet, orden og klare retningslinjer. Det er mye papirarbeid og omfattende arbeidsoppgaver knyttet til dokumentasjon, dersom formelle forhold skal være i orden. De som skal intervjue, bør utstyre seg med en liten mappe el.l. hvor alle de nødvendige skjemaene finnes, klare til bruk. I prosjektet hadde vi ikke laget slike mapper, noe som undertiden resulterte i merarbeid. Det var flere uventede situasjoner hvor det var aktuelt å låne inn materiale, men hvor man ikke hadde skjemaene tilgjengelige. Alle skjemaer/dokumenter som er omtalt, finnes som vedlegg.

Informasjonsskriv/ brosjyre
Det er hensiktsmessig å utforme et informasjonsskriv eller en brosjyre hvor målsettingen med prosjektet beskrives. Her var styringsgruppen og referansegruppens tilbakemeldinger viktige. Informasjonen må
• ha et enkelt og lettfattelig språk
• ha klar målsetting
• bidra til at folk får lyst til og føler ansvar for å delta
• ha tydelige adresser til og informasjon om de involverte institusjoner

Det er hensiktsmessig å tenke gjennom hvordan distribusjonen av informasjonsskrivet skal være siden det vil gi klare føringer på opplag og utforming.

Informasjonsskriv om intervjusituasjonen
For enkelte innvandrergrupper er intervjusituasjoner noe de forbinder med ubehagligheter slik som politiavhør, advokat­hjelp etc. Det kan derfor være lurt å lage en kortfattet skjematisk oversikt over hva et intervju innebærer og hva slags type spørsmål man kan forvente å få. Noen kan trekke seg før intervjuet fordi de blir redde for selve intervjusituasjonen eller redde for represalier som følge av intervjuet.

Samtykkeavtale med informant
Som en del av forberedelsene til prosjektet må det utformes en samtykkeerklæring som definerer oppbevaring og bruk av materialet, både intervjuet og ev. fotografier/annet. Den skal underskrives i to eksemplarer, ett til den som forteller/låner ut og ett til institusjonen. Dersom slik avtale ikke finnes, kan materialet ikke gjøres tilgjenglig for bruk.
Innlånsavtale
Et skjema for innlånsavtale om lån av fotografier, dokumenter etc. fra bidragsyter bør foreligge når prosjektet starter opp. En innlånsavtale skal fungere som en kvittering på det som er mottatt eller lånt inn. Avtalen bør utformes i to kopier, ett til bidragsyter og ett til låner. Ved tilbakelevering er det viktig å få bidragsyters underskrift som kvittering for retur.

Teknisk utstyr
Lydopptak
Det er vanskelig å gi konkrete råd når det gjelder valg av teknisk utstyr siden utviklingen går svært raskt. En hovedregel er likevel å være bevisst på kvalitet når det gjelder lyd og lagring i forhold til hvordan materialet er tenkt brukt i fremtiden. Avveininger ved valg av opptaksutstyr ved oppstarten av et prosjekt er f.eks. om en definerer innsamlet materiale bare som dokumentasjonsmateriale. Dersom dette er tilfelle, kan en gå ned på kravet om kvalitet og kjøpe billigere opptaksutstyr. Dersom man har planer om å bruke opptaket f.eks. i en utstilling eller at det eventuelt skal brukes i radio, må dette legges inn i vurderingen. Et annet forhold er hva man definerer som lagringsenhet. Hvis en ønsker at originalkassettene skal være lagringsenheten, må en satse på et format som er lagrings­bestandig over tid. Det eksisterer ulike muligheter når det gjelder lydopptak. I prosjektet vurderte vi følgende alternativer:
• Kassettsopptaker. Ukomprimert format, begrenset kvalitet på opptaket – analogt.
• DAT-opptaker: Ukomprimert format. God lyd, men kassettene kan ikke være lagringsmedium – digitalt.
• Minidisc: Komprimert format – digitalt.
• Digital-opptaker: Ukomprimert format er i WAV format, og komprimert format er i MP3-format. Man kan lagre filer direkte på server med disse opptakerne.

Når de faste medarbeiderne intervjuet, ble intervjuene tatt opp på DAT-opptaker fordi det bl.a. sikrer svært god lyd. DAT er digitalt, men lyd lagret på DAT må lastes ned på server for å sikre langtidslagring.
For eksempel i det norsk-tyrkiske prosjektet ble det brukt alminnelige kassettopptakere. Fordelen er at de er billige i anskaffelse og svært enkle å bruke, noe som kan være en fordel når det er mange ulike mennesker som foretar intervjuene. Av samme grunn ble det i de tematiske intervjuene brukt både Minidisc, alminnelige kassettopptakere og DAT-opptakere.

3. Dokumentasjonsprosessen

Intervjuer
Jag skulle fråga om lyckan, för det är aldrig någon som frågar människorna om de är lyckliga, och jag skulle fråga om deras bästa upplevelser för att locka fram vad de hoppas på, ty människorna är inte där deras skor är, utan där deres drömmer är. (Ivar Lo Johanson i tidsskriftet Folket i Bild/Kulturfront 1980)
Hvert menneske har en unik historie, sine egne betraktninger og ikke minst drømmer.  Gjennom intervjuer har man en mulighet til å nå en annen verden enn den som vi kan iaktta og registrere. I beste fall kan intervjuene åpne veien til menneskenes indre, til deres drømmer, idéer og verdier. De siste tiårene har interessen for livshistorie og personlige minner, ofte omtalt under begrepet «oral history», økt, og det har vokst frem en omfattende litteratur om den selvbiografiske metoden og materialets kildeverdi. I dag definerer vi intervju som en bestemt situasjon hvor både intervjuer og den som intervjues, er innforståtte med at det dreier seg om et intervju. Interessen i dag er ofte rettet mot å forstå menneskelige måter å se på egne opplevelser og erfaringer, noe som nesten gjør det berettiget å regne intervjuer som museenes selvbiografiske materiale. I dag betraktes intervjuet i større grad som en situasjonsbestemt og kulturbetinget beretning. Metoden er tidkrevende, og dermed kostnadskrevende både i et kort og langt perspektiv. Det er derfor viktig å vite hvorfor man velger metoden.
Gjennom intervjuene gjør man en reise i tid og rom. For en intervjuer å få en person, i de fleste tilfeller en man ikke kjenner, til å foreta denne reisen sammen med seg er en utford­ring. En god spørreliste som setter minnene i sving, kan være et godt hjelpemiddel. I prosjektet ble det utarbeidet en spørreliste som dekker de viktigste temaene i et liv: foreldre, slekt, oppvekst, hjem, skole, utdannelse, venner, jobb, familie, aktiviteter og så videre. Selv om man har en spørreliste som utgangspunkt for samtalen, tar intervjuet ofte sin egen retning, som et møte mellom to, hvor begge deltar i konstruksjonen av samtalene. Intervjuene kan derfor også ses som et bilde av intervjusituasjonen, og vil fortelle om intervjueren så vel som den som blir intervjuet.
For tematiske intervjuer er det i hovedsak samme struktur som følges. Man ønsker å dekke visse områder innenfor et bestemt tema. Spørrelisten som ble brukt i prosjektet, bygger i stor grad på engelske tradisjoner, hvor det gjennom mange år er bygget opp et stort erfaringsgrunnlag i å gjennomføre livsløpsintervjuer. Det finnes flere engelske varianter av spørrelister på nettet som er nyttige som utgangspunkt. En spørreliste har imidlertid mer funksjon som en huskeliste som skal sjekkes av og til, for å se om man får med seg det viktigste. Det er ikke meningen at den skal følges slavisk.

Et representativt utvalg?
Museene er samfunnsinstitusjoner som skal avspeile samfunnets mangfold. Mange av de valgene museene står overfor, er egnet for problematisering og refleksjon, ikke minst når det gjelder representativitet. Innvandrere er ikke mer like enn folk flest. Noen har bakgrunn fra landsbygda, mens andre er vokst opp i storbyer. De som kom på 70-tallet for å jobbe, og de som kom som følge av ekteskapsinngåelse på 90-tallet, har ofte helt ulike opplevelser av Norge og livet som innvand­rer. Mange har tatt utdannelse som voksne og har opplevd at livet har endret seg radikalt siden de kom som unge. I tillegg har folk ulikt syn på mange temaer/emner som betydning av religion, barneoppdragelse, familie, vennskap, «nordmenn» og politikk. Det er derfor behov for å foreta et utvalg før intervjuingen starter opp. Å sikre et tilnærmet «representativt utvalg» av samtalepartnere er en utfordring.
I prosjektet bestemte man under planleggingen å foreta livsløpsintervjuer av de tidlige arbeidsinnvandrerne. Et ønske var et tilnærmet representativt utvalg av informanter fra første generasjon menn og kvinner og det samme for deres etterkommere. Det var imidlertid flere utfordringer knyttet til utvalget, og det var ikke lett å finne bidragsytere i de kategoriene materialet etterhvert «manglet».
For å sikre et «representativt utvalg» og for å knytte kontakter med det norsk-pakistanske miljøet, ble det engasjert en mann som kom som arbeidsinnvandrer tidlig på 1970-tallet. I likhet med de fleste har han opparbeidet seg en bred yrkeserfaring i Norge og et godt kontaktnett innen det norsk-pakistanske miljøet. Men naturlig nok kjente han flest fra eget miljø, kjønn og aldersgruppe, noe som kan ha bidratt til en overrepresentasjon av denne gruppen. Ved ettertanke mente vi imidlertid at dette var akseptabelt fordi det var disse som la premissene for hva som skjedde senere i forhold til etablering av de norsk-pakistanske miljøene. De mange erfaringene og ikke minst kontaktene som ble etablert, vil gjøre det enklere å utvide antallet med andre «kategorier» dersom det skal være aktuelt senere.
Da det norsk-tyrkiske prosjektet startet opp, ble det innledningsvis sendt ut informasjonsbrev til lokale tyrkiske organisasjoner og foreninger i Drammen. Intensjonen var å informere flest mulig om prosjektet, samt skape interesse blant mulige samarbeidspartnere. Det ble også opprettet kontakt med Drammen kommune. Det var likevel vanskelig å finne personer som ville la seg intervjue.
Under et studiebesøk i London fikk prosjektdeltagerne kjennskap til dokumentasjonsprosjektet «Every tree has its roots» i regi av «Refugee Action». Prosjektet har som mål å bygge bro mellom generasjonene blant vietnamesiske flyktninger. Gjennom livsløpsintervjuer foretatt av etterkommere forteller første generasjon om sine erfaringer knyttet til livet i Vietnam før flukten, opphold i flyktningleire og tilværelsen i England.
Inspirert av dette prosjektets metodiske tilnærming og målsetting ble det bestemt at man ville prøve ut tilsvarende opplegg i Drammen. Vi besluttet derfor å skolere representanter for målgruppen til å gjennomføre intervjuer, for så å engasjere dem til å utføre livsløps­intervjuer kombinert med fotobevaring i eget miljø. Ved å velge kursdeltagere med ulik alder og kjønn håpet vi å få en ønsket bredde i informantutvalget.
I prosjektet om svangerskap og fødsel var det laget en klar metodisk tilnærming som også innebar hvor mange og med hvilken nasjonal bakgrunn man ønsket at kvinnene skulle ha. Kvinner med ulik faglig og etnisk bakgrunn skulle foreta intervjuene, og en var selv gravid. Likevel viste det seg underveis at det var vanskelig å få de kontaktene man ønsket. Flere var ikke villige til å stille opp til intervju, enten fordi de synes det ble for personlig eller rett og slett fordi de ikke fikk lov.
Erfaringene viser at det er nødvendig med fleksibilitet og kreativitet i spørsmålet rundt «representantivt» utvalg. I rapporten vil det imidlertid være viktig å informere om hvorfor sammensetningen er blitt som den er. Ved prosjektslutt opplevde vi å ha et velfungerende nettverk og tillit. Det var på dette tidspunktet prosjektene egentlig burde ha begynt!

Involvering, kurs, opplæring
Det er mange gode grunner for å utvikle et aktivt samarbeid mellom innvandrergruppene og museene, og i de ulike delprosjektene har man prøvd ut ulike metoder og nivåer av involvering. Museumspolitiske målsettinger er også klare i ønsket om å inkorporere det flerkulturelle aspektet i museenes ordinære virkefelt. Ikke minst uttrykkes det politiske signaler om aktivisering og involvering av innvandrere og betydningen av å skape eierskap til materialet. Museer som har samarbeidet med innvandrergrupper, har rapportert at dette gir nyttige og lærerike erfaringer. Spørsmålet er hvordan det skal skje: Hvilke oppgaver skal ses som faglige oppgaver, og hvilke oppgaver kan gjennomføres uten faglig bakgrunn?
I utgangspunktet ble inter­vjuing sett som en faglig oppgave. Det var derfor en ny tilnærming da det ble besluttet å satse på opplæring av innvandrerne selv for å la dem gjennomføre intervjuene. Erfaringene viser at det er fordeler og ulemper ved begge fremgangsmåtene. En fordel ved å bruke erfarne kulturhistorikere er at de er innforstått med hva materialet skal brukes til, noe som ofte bidrar til en friere holdning til intervjuet og en større evne til å stille utfyllende spørsmål. 
Materialet viser imidlertid at også personer som ikke har denne skoleringen, kan gjennomføre gode intervjuer. En fordel ved å skolere dem som selv er en del av miljøene, er at de kjenner folk og folks reaksjoner, og lettere kan oppnå kontakt og tillit. Ved å velge ut kursdeltagere med ulik alder og bakgrunn og gi dem opp­læring i intervjuing, vil det også være enklere å få et bredere materiale. Når folk intervjues av noen de kjenner, vil de i noen tilfeller være mer åpne og svare mer utfyllende og personlig. Ulempen kan være at de som intervjuer kjenner den samme virkeligheten så godt at den ikke representerer noe spesielt for dem, og dermed unnlater de å stille en del spørsmål.

Det norsk-tyrkiske del­prosjektet i Drammen som case
Da det ble besluttet at man skulle engasjere folk med tyrkisk bakgrunn til å gjennomføre intervjuer, ble det arrangert et kurs som gikk over tre kvelder. Deltagerne var kvinner og menn i ulik alder, og med forskjellig yrkesbakgrunn. Før kurset startet hadde prosjektet innledet et organisert samarbeid med Drammen kommune og gjort avtale om at kommunens Nærmiljøkontor skulle være base for båndopptakere og opptakskassetter, samt kontrakter og andre nødvendige skjemaer. Det ble kjøpt inn vanlige kassettspillere på kommunens regning. Intervjuerne skulle også kunne benytte et rom på bydelshuset til opptak ved behov. Prosjektansvarlig i «Norsk i går, i dag, i morgen?» skulle hente og levere intervjuer og fotografier på Nærmiljøkontoret. Det ble senere også opprettet en egen prosjektstyringsgruppe med representanter fra intervjuerne, kommunen og hovedprosjektet.
• Første kurskveld ble hovedsakelig brukt til å formidle målsettingen bak prosjektet og inspirere og motivere til deltagelse. Det var et mål at kursdeltagerne skulle få forståelse for at kvaliteten på intervjuene og fotografiene har stor betydning. Erfaringer fra det norsk-pakistanske prosjektet ble drøftet, og det ble vist eksempler på fotografier som var samlet inn. Det ble en utførlig diskusjon om utvalg av fotografier og innhold i intervjuene.
Gruppen ble rådspurt om hvorledes man burde gjennomføre prosjektet, hvem de kunne tenke seg å intervjue, hvor intervjuene burde utføres osv. Under diskusjonen om bruk av morsmål, særlig når det gjaldt første generasjon, ble det foreslått konkrete løsninger som også ble benyttet under intervjuene. I enkelte intervjuer ble for eksempel spørsmålene stilt på norsk og besvart på tyrkisk. Intervjuer oversatte deretter svaret. Kvelden ble avsluttet med en diskusjon om verdien av prosjektet. Deltagerne mente at det var viktig å fortelle sin historie til folk flest i Drammen. Like viktig var det at deres etterkommere vil kunne få kunnskap om foreldrenes bakgrunn i Tyrkia og de første etableringsårene i Norge.
• Andre kurskveld var intervjuing hovedtemaet. Kurslederne intervjuet hverandre, og spilte bl.a. rollen som «vinglete informant», og ga eksempler på ulike situasjoner som gjerne oppstår under intervjuer og hvordan man kan takle dem. Utdrag fra et norsk-pakistansk intervju ble deretter spilt. Etterpå var det en diskusjon om hva som karakteriserte intervjuet og om ulike intervjuteknikker. Det ble lagt vekt på å formidle til potensielle intervjuobjekter at man ikke er ute etter deres innerste hemmeligheter. Opptaksutstyret ble gjennomgått, og alle fikk prøve de ulike funksjonene, hvor man best setter mikrofon osv. Oppgaven til neste møte var å gjøre et prøveintervju, gjerne med noen de kjente. Alle fikk en spiller med seg hjem.
• Tredje kurskveld fikk deltagerne tilbakemelding på prøveintervjuet. Man diskuterte representativitet, hvem de skulle intervjue, hvordan de skulle/kunne skaffe informanter og hva de så for seg ville bli problematisk. De fikk klarsignal om at de også kunne intervjue venner og familie, hvor mange hver enkelt syntes det var realistisk å intervjue, og hva de skulle gjøre av etterarbeid. Denne kvelden fikk de også en innføring i fotobevaring. Kriteriene for utvelgelse ble diskutert, og hva de selv mente ville være viktig å få dekket. Rutiner, skjemaer og lignende ble til slutt gjennomgått.
• Gjennomføring av prosjektet. Det ble lagt vekt på at prosjektets representant skulle være tilgjengelig hele tiden hvis noe skulle dukke opp underveis. Annenhver uke dro en representant fra prosjektet i Oslo til Drammen for å avhente nytt materiale, samt levere tilbake ferdig skannede bilder. Jevnlige oppdateringsmøter med kontaktpersonen på Nærmiljøkontoret ble avholdt. Dette var også en mulighet for intervjuerne til å ta kontakt om eventuelle spørsmål og problemstillinger. For de fleste var slikt dokumentasjonsarbeid ukjent mark, og mange følte usikkerhet om deres innsats var bra nok, men også usikkerhet knyttet til personvern, og hva materialet skulle brukes til. Utfordringene var mange når det gjaldt å intervjue naboer og bekjente i eget lokalmiljø. Noen hadde opplevd at folk trakk seg fra avtaler fordi de var engstelige for at materialet skulle kunne misbrukes i ettertid. Mange fortellere har vært opptatt av betydningen av å gi et «ærlig» intervju. Det har vært et uttrykt ønske at deres etterkommere skal få et sannhetsnært inntrykk av hvordan det var å komme som tyrkisk innvandrer til Norge.
   Et uventet problem oppstod i kursperioden. Det ble hengt opp advarsler i nærmiljøet hvor folk ble rådet fra å delta i prosjektet. Det ble påpekt at informasjon samlet inn i slike spørreundersøkelser kan misbrukes både av kommune og andre myndigheter. Det tyrkiske miljøet er tett, og mange ble kjent med advarselen, noe som resulterte i at folk ikke ønsket å la seg intervjue. Heldigvis var det også mange som ikke lot seg påvirke av advarselen, men syntes tvert om at selvbestemmelse og involvering i materialet gjennom deltagelse i utforming av prosjektet og senere i formidlingen, var viktigere. Hendelsen forteller mye om skepsis til majoritetssamfunnet og om behovet for å utvikle tillit mellom minoritetene og storsamfunnet. En slik opplevelse styrker troen på betydningen av slikt involverings- og dokumentasjonsarbeid. Når man skaper et grunnlag slik at folk kan bli bedre kjent med hverandre, bidrar man til å bryte ned barrierer mellom folk.
   Tilnærmingen som ble benyttet for å dokumentere tyrkisk arbeidsinnvandring har bidratt til at prosjektet er kjent i et større miljø. I tillegg er kunnskap om innvandringshistorien spredt blant flere mennesker med tilhørighet i lokalmiljøet. Det har hele tiden vært intensjonen å la de engasjerte intervjuerne delta i den videre prosessen rundt formidling av materialet.

Tematiske intervjuer – «Livets begynnelse – personlige historier om svangerskap og fødsel» som case
 «Livets begynnelse» ble igangsatt som en del av dokumentasjonsprosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» og som innsamling av materiale til en utstilling. Målet var å intervjue om kvinners opplevelser og erfaringer rundt det å være gravid, føde eller å være fødselshjelper i Norge. Bakgrunnen for temaet var at moderskap er en universell sosiokulturell og biologisk hendelse, og svangerskapet er ofte første gang kvinner med minoritetsbakgrunn kommer i kontakt med helsevesenet i Norge. Ikke sjelden har kvinnen kommet til Norge som gravid og dermed bare vært i sitt nye hjemland en kort periode før hun skal føde sitt barn. For kvinnene og deres familie kan det være en utfordring å føde i fremmede omgivelser, med et annet språk og med annet medisinsk personell enn det de kanskje er vant til.
 Prosjektet inngikk et samarbeid med NAKMI (Nasjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse) lokalisert på Ullevål Universitetssykehus for å få en best mulig ivaretakelse av det medisinfaglige innholdet i undersøkelsen. Det ble også etablert et samarbeid med SPOR-prosjektet; et somalisk prosjekt initiert av Hedmark fylkeskommune, som bidro til kontakt med aktuelle intervjuere og fortellere i det somaliske miljøet. For å få til et ryddig samarbeid med NAKMI og SPOR-prosjektet ble det tidlig gjort klart, og nedfelt skriftlig, hva målsettingen med prosjektet var. NAKMI har imidlertid andre etiske retningslinjer å følge når det gjelder innhenting av informasjon og gjennom­føring av intervjuer der personlige opplysninger kommer til uttrykk. Prosjektet måtte derfor gå flere runder med den medisinske etiske komité på sykehuset som var skeptiske til at materialet skulle oppbevares for fremtiden. Medisinsk forskning og forskning generelt har ikke tradisjon for å bevare innsamlet materiale.
Å få kontakt med gravide kvinner fra ulike etniske miljøer viste seg å ikke være så enkelt som man hadde håpet på. I utgangspunktet ønsket man et visst antall fortellere fra et visst antall etniske og nasjonale minoriteter som skulle danne basis for utstillingen og den videre forskningen. Dette viste seg vanskelig å gjennomføre. Strategien som etter hvert utpekte seg som den mest vellykkete, var derfor å oppsøke kvinnene og deres familie der de gikk til kontroll, for eksempel ultralydundersøkelsen på sykehusene og helsestasjonene for gravide. I tillegg ble tidligere etablerte nettverk brukt for å komme i kontakt med gravide kvinner eller nybakte mødre som kunne være interessert i å bidra med sine erfaringer i undersøkelsen. De fleste ble intervjuet hos intervjuer eller hjemme hos seg selv. Den kvinnelige, gravide fotografen opplevde også flere ganger vans­keligheter.
For mange er det tydelig at sammenhengen mellom graviditet og seksualitet er forbundet med skam. Dette var en av hovedgrunnene til at flere av dem vi i utgangspunktet hadde kontakt med, trakk seg underveis. Selv om kvinner som selv hadde minoritetsbakgrunn skulle intervjue «sine egne» og en intervjuer var gravid selv, var det svært tungt å få kontakt med kvinner som var villige til å dele sine opplevelser og erfaringer med storsamfunnet. Et av intervjuene ble derfor gjort skriftlig, og to av kvinnene ville ikke oppgi navn eller gi andre personopplysninger. Likevel gir disse intervjuene viktig informasjon som det er ønskelig å bruke og bevare for fremtiden.

Å intervjue
Å intervjue er i høy grad en handlingens, men også en svært personlig kunst. Man lærer av sine feil i møtet med ulike mennesker. To intervjuere får aldri samme resultat ettersom variabler som alder, kjønn osv. alltid vil innvirke på intervju­situasjonen. Man kan ikke presse noen for noen fakta. Ved livsløpsintervjuer er målsettingen at man gjennom fortelleren får innsikt i hvordan han eller hun ser på sin verden, og at man så langt det er mulig, tilegner seg et «innenfra-perspektiv». Det krever innlevelse, at man følger med og har tid til å lytte, og at man anstrenger seg for å forstå. Da kan de fantastiske øyeblikkene oppstå hvor man opplever at man er med på å produsere ny kunnskap. 
Det er viktig å legge forutsetningene best mulig til rette for å finne et egnet sted for å gjennomføre intervjuene. Det beste er som regel å være alene med forteller på et nøytralt sted i fred og ro, for å få en utvungen samtale. Et annet alternativ er at man intervjuer i folks eget hjem, der forteller er på hjemmebane. Ulempen med hjemmeintervjuer kan være at det ofte også er andre til stede, noe som kan føre til avbrytelser og vansker for begge med å konsentrere seg. En del emner vil mange også helst snakke om uten at andre hører på. Lære­bøker i intervjuteknikk hevder at intervjuet helst ikke skal foregå på intervjuers kontor. I mange tilfeller er riktignok dette den eneste muligheten. Det er vanskelig å finne den optimale løsningen.
Enkelte av dem som skal intervjues, er engstelige og vil gjerne vite hva et livsløpsintervju er, og hva som forventes av forteller. Enkelte vil derfor ha informasjon om hva et intervju er og hele spørrelisten tilsendt på forhånd.
Det kan være lurt å gjøre notater og skrive ned tilleggsspørsmål underveis over familie­medlemmer, årstall og steder slik at man kan stille dem senere når det er naturlig. Man avbryter derfor sjelden fortelleren. Spørsmålene stilles når fortelleren tar en pause.
Et gjennomsnitts intervju varer ca. en og en halv til vel to timer. Da er både intervjuer og forteller trøtte. Skal man intervjue mer, bør man gå tilbake en eller flere ganger dersom det er mulig. Det er ikke uvanlig at livsløpsintervjuer gjøres ved flere samtaler. Ved tematiske intervjuer er erfaringen at det meste er besvart ved ett besøk på ca. en og en halv time.
For å oppnå den representativitet og bredde som ønskes, kan det være nødvendig å forsøke ulike måter å nå frem til ønskede intervjuobjekter. Mange tror ofte at man er ute etter «eksperter» og har prestasjonsangst. Det kan derfor være nødvendig å overbevise dem om at deres historie eller kunnskap er interessant.

4. Fotobevaring

Fotografier
Det var en definert målsetting å bygge opp et mest mulig representativt utvalg av de tidlige arbeidsinnvandrernes private fotografier som belyser ulike sider ved deres liv i Norge og i hjemlandet. I Norge er det i løpet av de siste 20-30 årene gjort et aktivt arbeid for å ta vare på folks private bilder med sikte på å bygge opp offentlige tilgjengelige arkiver som viser hverdagslivets- og hverdagsmenneskenes historie. Fotografier er ofte folks kjæreste eie, og er derfor ofte uerstattelige.
Dette arbeidet har gitt innsikt i at tillit og systematikk er nødvendige forutsetninger for at eier vil vise sine private bilder, låne dem bort til avfotografering og fortelle hva bildene viser. Å få se bildene og få tillatelse til å avfotografere dem, forutsetter at eierne også får forståelse av at deres bilder forteller mer enn familiens historie, men at de også kan ses som en del av landets historie. I prosjektene som omfattet livsløpsintervjuer kombinert med fotobevaring av norsk-pakistanere og norsk-tyrkere, bygde man videre på disse erfaringene. 
Ikke minst var det en faglig rettesnor at prosjektet har et stort etisk ansvar for at bilder ikke skal misbrukes. Ved innlån av fotografier er det viktig å respektere folks holdninger og utvise stor forsiktighet slik at de som låner ut bilder, skal slippe å oppleve det krenkende på noe vis.
De private bildene viser oftest familien i ulike situasjoner. Folk tar bilder av det  de ønsker å bevare, dokumentere eller ha et minne om for fremtiden. Mange av dem som kom som arbeidsinnvandrere på 1970-tallet, forteller at de aldri hadde eid et kamera i hjemlandet, men at de kjøpte seg fotografiapparat ikke lenge etter at de kom til Norge, og mange har omfattende samlinger av private fotografier. En viktig grunn til at de tok bilder, var at de derved kunne gi familien i hjemlandet et visuelt inntrykk av sitt nye liv i Norge. De tidlige bildene fra 1970-tallet viser ofte unge menn i arbeid eller i festlige sammenkomster. Sjelden får man innsikt i slitet eller de dårlige boforholdene. Likevel gir disse fotografiene, sammen med opplysningene om når og hvorfor de ble tatt, et sterkt inntrykk, og en dypere forståelse for hvordan det var å komme til Norge og etablere seg her, langt fra familien og det kjente. Senere kommer bildene som viser familiegjenforening, barna som vokser opp, nye, gjerne bedre boliger, og endret arbeidssituasjon.
Disse bildene er viktige kilder til den nyere norgeshistorien som vi ønsker å dokumentere. Ikke minst får man en forståelse for fremveksten av norsk-paki­stansk, norsk-tyrkisk eller andre minoriteters levesett.

Intervjuer kombinert med fotoinnsamling
Livsløpsintervjuer
I prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» valgte man å kombinere intervjuene med fotoinnsamling. Før intervjuet starter blir den som skal intervjues informert om at målsettingen for prosjektet er å bygge opp et arkiv som består av både intervjuer og fotografier, og at materialet vil bli en viktig del av det nyere Norges historie. Etter at intervjuet er avsluttet og lydbåndet skrudd av, kommer man tilbake til spørsmålet om fotografier.
Da vi jobbet med det norsk-pakistanske prosjektet, formidlet vi at vi var interessert i fotografier fra hele livet deres, men at fotografier fra hjemlandet og de tidlige årene i Norge er særlig interessante. Å kombinere livsløpsintervjuer med fotobevaring gjør det som regel nødvendig med flere møter.

Tematiske intervjuer
De samme grunnreglene gjelder for innsamling av fotografier uansett hva slags type intervju man foretar. Forskjellen ligger i hva fotografiene skal fortelle og mulighetene til å låne dem for avfotografering. Dette gjelder særlig i de tilfellene der temaet for undersøkelsen for noen kan forbindes med skam eller på annet vis forbindes med forhold som er tabubelagt. En løsning kan være å låne inn forbudte foto og avfotografere dem uten at ansikter eller andre kjenne­tegn synes, men likevel få et innblikk i viktige hendelser og markeringer.

Innlånsskjema, samtykkeerklæring
Det ble utarbeidet et innlånsskjema hvor man skriver hvor mange fotoalbum og løse fotografier som lånes inn. Dette må undertegnes av så vel utlåner som låntager. Ved tilbakelevering «kvitterer» eier at det er levert tilbake riktig antall. Inn-og utkvittering skjer på samme skjema. Når det er nødvendig å være så omstendelige med innlån, skyldes det at det lett kan oppstå tvil om hvor mange fotografier man har lånt, og dokumentasjon er en fordel.
For at fotografiene skal kunne inngå i arkiv som er åpent og tilgjengelig for forskning og formidling, er det en forutsetning fra Datatilsynet at vi har eiers samtykke. Samtykke­erklæringen som ble utarbeidet, dekker både intervju og foto. Det finnes ett felt hvor man skriver hvor mange timer opptak som er gjort, og ett felt for antall kopierte fotografier og dokumenter/artikler. Samtykkeerklæringen må underskrives av den som stiller sine fotografier til disposisjon, og prosjektmedarbeider. Samtykkeerklæringen skal underskrives i to eksemplarer, ett til oppbevaringsinstitusjonen og ett til eier.

Utvalg
Ønskesituasjonen er å få lov til å gå gjennom bildene sammen med eier. Erfaringen vår er at det er en stor fordel å være i folks hjem når det dreier seg om utvalg av bilder. Der har de sine bilder, og under samtalen finner de ofte frem flere bilder enn de som opprinnelig var funnet frem.
Fotobevaring dreier seg om å ta en rekke valg på stedet. En rettesnor for utvalg har vært å få inn bilder som dekker helheten så vel som den enkelte person, men det er vanskelig å vite verdien av bildene før man har snakket om hva bildene viser. Informasjonen avgjør om bildet er interessant for foto­arkivet eller ikke, og det er derfor viktig å gå gjennom bildene sammen med eier som forteller hva bildene viser. Tilsynelatende intetsigende bilder forteller ofte spennende historier. Det kan være vanskelig å huske hva som blir fortalt om bildene. Etter en viss prøving og feiling fant vi ut at det var lurt å markere underveis med gule lapper med stikkord, bilder som syntes å være særlig interessante. Lappen ble satt ved siden av fotografiet i albumet eller på baksiden av de løse bildene.
Etter å ha sett på bildene og gjort et foreløpig utvalg, har vi bedt om tillatelse til å låne dem for avfotografering/skanning. Erfaringene har vist at folk har tilstrekkelig tillit til å låne ut bildene, mot kvittering, slik at de kan avfotograferes på museet. Ofte tar man med et langt større antall, enn de som til sist blir valgt ut, for det er en fordel at flere sitter sammen og drøfter dette utvalget. 

Eksempel: Det norsk-pakistanske billedarkivet
De første arbeidsinnvandrere kom til landet på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Områder som man ønsket å få dekket, har f.eks vært: Oppvekst, avreise:
• Oppvekst i Pakistan. Erfaringen viser at folk flest ikke har så mange fotografier fra denne tiden. De fleste blir derfor ansett som verdifulle.
• Reisen. Avreisen er en dramatisk hendelse som likevel sjelden er dokumentert.
• Den første tiden i Norge.
• Boforhold. De fleste kom alene. De var unge, og i de første årene var det et utpreget mannsmiljø. Folk flest bodde dårlig, og det er få interiørbilder.
• Arbeid. På 1970-tallet var det lett å få arbeid. Mange har bilder fra arbeidsplassene, slik som fabrikker, verkstedsindustri, restaurantbransjen, bakerier, Oslo sporveier osv.
• Fotografier som sendes hjem. Mange ville vise familien i Pakistan hvor bra de gjorde det i Norge. Man er pent kledd, på et pent sted.
• Religiøst liv. I begynnelsen holdt de bønnemøter privat og i lånte lokaler. I arkivet er det bl.a. flere fotografier fra Folkets Hus i Oslo med menn knelende i bønn. Først senere ble de første moskéene opprettet.
• Organisasjonsliv. Flere forteller at de lærte å organisere seg da de kom til Norge. Fremmedarbeiderforeningen var en av mange organisasjoner som ble opprettet de første årene. Disse organisasjonene hadde mange møter med det offisielle Norge, ministere, politikere osv. Det er mange bilder fra disse møtene på ulike kontorer.
• Familie. Mange var gift da de kom. Først flere år etter fikk de familiene hit, eller de dro til Pakistan og giftet seg. Det er svært mange bilder fra bryllup og fotografier fra da barna var små, fra barnehage, utendørsaktiviteter, lek familiefest, sammenkomster, hjemme osv.
• Fest, ferie, høytider.  Bryllup, bursdager, Eid-feiring, andre religiøse markeringer, ferie i inn- og utland.
• Besøk i hjemlandet, pilegrimsreise. De fleste besøker Pakistan jevnlig. De besøker familie, og mange har fotografier fra disse begivenhetene.

Skanning/kopiering
I prosjektet har det vært prosedyre å låne inn bildene for å skanne dem på Norsk Folkemuseum. Praksis har vært å skanne dem som de er, med andre ord at bildene ikke manipuleres. Man har prøvd å unngå å sende fotografiene som er lånt inn tilbake i posten, på grunn av frykt for at de kan forsvinne eller skades. Praksis har derfor vært å levere bildene egenhendig. Vanlig prosedyre er at museet har laget en utskrift av bildene på fargeskriver og bedt eier føre på opplysninger på feltet rundt bildet. Dette har fungert godt i de fleste tilfeller. I andre tilfeller har intervjuer fylt ut informasjonen i samarbeid med eier.
Siden det også gjøres intervjuer med eier, er det ikke gjort omfattende registrering av bildene. Det er bare de mest sentrale opplysninger som nedtegnes slik som:
• hvor og når er bildet er tatt 
• hvem er på bildet 
• hvor står eieren og eventuelt andre personer
• i hvilken anledning er bildet tatt

5. Arkivering

Et åpent tilgjengelig arkiv
Et viktig ledd i dokumentasjonsprosessen er å arkivere materialet og gjøre det tilgjengelig for ulike brukere. Med arkivering mener vi her registrering, nummerering, merking og magasinering av materialet som består av lydopptak, fotografier, videoopptak og skriftlig materiale. For å sikre at denne delen av dokumentasjonsarbeidet blir skikkelig ivaretatt med hensyn til systemer og rutiner, er det hensiktsmessig å forholde seg til arkivfaglig kompetanse og retningslinjer.
Materialet i denne type prosjekter vil ofte være av personsensitiv art, og man må derfor forholde seg til Datatilsynets retningslinjer som bl.a. regulerer adgang og bruk. En av forutsetningene er at bidragsyterne underskriver samtykkeerklæringen. Et samtykke skal være en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den opplysningene gjelder, om at hun eller han godtar behandlingen av opplysninger om seg selv. Materialet samles inn som et resultat av tillit mellom forteller/eier og prosjektmedarbeider. Å ta vare på denne tilliten også når det gjelder å formidle/tilgjengeliggjøre materialet, er en forutsetning, og det hviler et stort ansvar på oppbevaringsinstitusjonen. For mer informasjon, se Datatilsynet.no.

Arkivering av lyd
Tradisjonelt sett finnes lyd på kassetter. I dag gir teknikken oss mange ulike muligheter, og i prosjektet valgte man opptak på kassetter som senere ble digitalisert. I dag ville man trolig i større grad ha satset på digitale intervjuer, men i 2002 var det ikke så vanlig med direkte digitale lydopptak. I noen av delprosjektene har det vært mange intervjuere involvert, og disse brukte enkle og rimelige kassettopptakere. 

Nummerering av opptak
Hvert intervjuopptak behandles som en sesjon som gis et eget nummer. Dersom samme person er intervjuet flere ganger, blir hvert opptak behandlet som en sesjon. Søk og gjenfinning gjøres med utgangspunkt i dette sesjonsnummeret. Dersom det blir brukt to kassetter på ett intervju, får begge kassettene samme sesjonsnummer. Lydbåndene arkiveres kronologisk etter sesjonsnummeret (se illustrasjon 15 av sesjonsliste s. 20).

Digitalisering
I prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» blir de analoge lydbåndene overført til hvilende arkiv etter digitalisering. Disse registreres i programvaren Asta. Den digitale lyden lagres i WAV-format, som anses for å være det beste lagringsalternativet. Ved lagring i MP3-format vil man oppnå en mye høyere komprimering av lyden, men man er usikker på kvaliteten på dette formatet. MP3 er brukt som brukskopi, og den er derfor raskere å laste ned. Begge formatene er brukt i prosjektet.

Registrering av lyd
Følgende materiale arkiveres:
• Førsteside med informasjon om forteller, opptakssituasjon og kort biografi
• Digitale lydfiler i WAV- og MP3-format
• Analoge kassetter
• DAT-kassettene som er digitale
• Resymé eller transkripsjon av lydopptaket

Arkivering av fotografier
Dette prosjektet har valgt å samle inn fotografier som et viktig supplement til intervjuene. De innlånte fotografier blir skannet. Det er derved de elektroniske bildene som er å anse som  originalene. De innsamlede fotografiene får et aksesjonsnummer/innkomstnummer og nummereres med siffer som henviser til prosjektet, og med underserier for hver bidragsyter. Alle opplysninger tilknyttet fotografiet registreres i Primus. Fotografiene vil være tilgjengelig for publikum gjennom de elektroniske katalogene. Materialet fra prosjektet er klausulert og vil kun brukes i henhold til de lover som regulerer slikt materiale.

Egne fotoopptak
Som en del av dokumentasjonen er det i prosjektet tatt mange nye opptak. Disse er i hovedsak gjort av profesjonelle fotografer, men også av prosjektets medarbeidere. Det dreier seg eksempelvis om feltarbeidsbilder fra Pakistan, ulike opptak knyttet til intervjuer, formidling og lignende. Disse bildene er tatt enten som digitale bilder eller med tradisjonell film/lysbildefilm. Disse bildene blir nummerert og det blir ført en fotodagbok, som angir tid og sted. I noen sammenhenger er det tatt så mange bilder fra samme situasjon at det gjøres et representativt utvalg for digital oppbevaring. Disse bildene føres også inn i Primus.

Videoarkiv
I prosjektet er det gjort ulike videoopptak, f.eks. er det foretatt en del livsløpintervjuer på video. Likeså er det gjort videoopptak av butikker kombinert med intervjuer av eierne. Under feltarbeidet i Pakistan ble det gjort omfattende video­opptak både i form av inter­vjuer, men også som landskaps- og situasjonsopptak. Alle videokassetter blir nummerert fortløpende, og det blir ført på en kort beskrivelse av opptakssituasjonen på videokassetten. Dette materialet registreres også i Primus.

Utskrift
Videoene oppbevares uredigert. Hver film skrives ut i form av sammendrag. Hvert 5. minutt angis. I sammendraget beskrives hovedtrekkene av det som vises, og utdrag av samtaler. På denne måten er det lett å finne frem til aktuelle temaer, og redigering vil være enklere.

Arkivering av skriftlig materiale
Det er produsert skriftlig materiale av ulik karakter i prosjektet:
• Intervjufakta med kort biografi
• Resymeer av intervjuer, lydopptak
• Skriftlige intervjuer
• Samtykkeerklæringer
• Skriftlige selvbiografier
• Opplysninger tilknyttet fotografier
• Diverse korrespondanse, rapporter o.a.
Dette registreres samlet i Asta. Det lages referanser i Primus.

Intervjufakta om intervjusituasjonen
Det er utarbeidet et skjema i tilknytning til intervjuet. Det inneholder sesjonsnummeret for gjenfinning i arkiv, person­opplysninger samt en kort bio­grafi. Dette skjemaet følger intervjuet i utskrift og i digitalisert versjon.

Intervjuresymé 
Med tanke på fremtidig brukervennlighet har prosjektet valgt å lage resymeer eller transkripsjoner av alle intervjuer. I hovedsak er det prosjektmedarbeiderne som har gjort disse. Resymeene er delt inn i 15 minutters sekvenser. Det er imidlertid lydfilen som er å betrakte som original, resymeet eller transkripsjonen er hovedsakelig sett som et hjelpemiddel ved fremfinning av aktuelle temaer. Mange av dem som er intervjuet, har fortalt at de opplever det som et problem at de ikke snakker korrekt norsk . I utskriftene har man derfor lagt vekt på at det er innholdet som er det viktigste,
ikke å dokumentere dårlige språkkunnskaper. I opptaket arkivert på WAV-filer vil det imidlertid alltid være mulig for fremtidige brukere å høre original­opptaket.

Selvbiografier
Materialet fra prosjektet «Nye nordmenn, egne stemmer», hvor flyktninger og innvandrere selv har skrevet ned sine livshistorier, vil bli arkivert etter person. I hver mappe vil originalmaterialet foreligge sammen med utskrift av oversettelse og eventuelt fotografier.

Oversikten i arkivet
Den helhetlige oversikten over materialet fra prosjektet vil i ettertid være å finne i programvaren Asta. Her vil alt materialet registreres på ulike nivåer. Det skriftlige materialet vil registreres på mappenivå, og man må konkret lete i arkivet for å finne igjen aktuelle dokumenter. Per i dag er det ingen planer om å digitalisere skriftlige dokumenter fra prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?».
I Asta vil man også ha en oversikt over foto- og lydmateriell som er samlet inn, samt registreringen av de analoge kassettene. Som beskrevet ovenfor, foreligger alt digitalt materiale registrert og søkbart i programvaren Primus.
Det er ingen direkte link mellom Asta og Primus. Det er derfor lagt inn referanser i begge systemene.

6. Dokumentasjon og formidling

Det norske – i går og i dag, definisjonsmakt og definisjonsansvar
I dag har en stor gruppe av museumsbesøkerne en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det dreier seg ikke minst om alle skolebarn som årlig besøker museene. I Oslo har eksempelvis omtrent en tredjedel av elevene innvandrerbakgrunn. Denne situasjonen gjør det nødvendig for museene å ha en større bevissthet om hva man formidler og hvordan det formidles.
Museenes historie, arv og ideologiske tradisjoner når det gjelder samlinger og formidling, gjør det imidlertid ofte vanskelig å møte utfordringene som det nye flerkulturelle samfunnet representerer. Fremveksten av norske kulturhistoriske museer, særlig folkemuseene i begynnelsen av forrige århundre, hører sammen med fremveksten av nasjonalstaten. En av museenes mer eller mindre definerte målsettinger var å bygge et kollektivt selvbilde, et stort oss ­– enten det var nasjonalt, regionalt eller lokalt. Dette ble i stor grad gjort gjennom å peke ut, tydeliggjøre og formidle norsk kultur til forskjell fra andre nasjoners og områders kultur, og formidle dette som kulturhistorisk arvegods. Norsk språk, kultur, statsborgerskap og å bekjenne seg til den lutherske kristendom var selvfølgelige bestanddeler og forutsetninger for å være norsk, for å være dette store «norske oss».  Slikt tankegods er seige strukturer og henger fremdeles igjen i gjenstandsutvalg, så vel som formidling. Det tar tid å endre gamle målsettinger og å få tunge kulturinstitusjoner til å endre kurs og forholde seg til dagens samfunn.
I de siste tiårene kan man se en glidende overgang fra å vektlegge det nasjonale kollektivet, til sterkere å prioritere et mer allment begrep om menneske og samfunn, hvor menneskerettighetene må forståes som et allment fenomen. Folk som bor og har rettigheter i Norge, skal inkluderes i «det norske», uansett opprinnelsesbakgrunn. Dette forutsetter åpenhet og respekt for et kulturelt og religiøst mangfold. I dag er ikke målet lenger å drive opplæring i én kultur, men å åpne for kulturell pluralisme.
I de siste 20-30 årene er museene sett som et redskap i den generelle kulturpolitikken. I offentlige utredninger påpekes det at museene skal fungere som «dialoginstitusjoner» og «arenaer for kulturell toleranse­trening». Men for at museene kan utnytte sine unike mulig­heter til å fungere som arena for formidling og som møteplass, forutsettes det at museene har kunnskap om dagens norske folk, og at nye så vel som gamle minoriteter er representert i museenes samlinger og formidling. I praksis forutsetter dette nytenking når det gjelder både kunnskapsinnhenting og ikke minst hvordan budskapene formidles. 
Det faglige så vel som det ideologiske utgangspunktet for prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» var derfor et systematisk arbeid for å få kunnskap og innsikt i innvandrerbefolkningens liv og levnet slik at deres stemme skulle kunne bli en del av norske museers samlinger og arkiv. Prosjektet var i utgangspunktet «bare» et dokumentasjonsprosjekt, men i løpet av prosjektperioden har man gjort flere erfaringer med at det ikke er tilstrekkelig å bidra til representasjon, det har også vært nødvendig å bidra til å gjøre synlig.

Formidlingstiltak i «Norsk i går, i dag, i morgen?» 
I løpet av prosjektperioden er det gjennomført flere formidlingstiltak, noen planlagte, men de fleste fremkalt av omstendighetene. Hovedmålsettingene har vært å skape forståelse, interesse og oppmerksomhet. Formidlingsprosjektene har imidlertid i stor grad også bidratt til inspirasjon i dokumentasjonsarbeidet. Problemstillinger er blitt tydeligere og har bidratt til nye formidlingsgrep. Særlig har det vært viktig å unngå et «oss og dem». Viktig er det også å unngå at «de andre» blir en ensartet gruppe.

To innvandringshistoriske utstillinger. Samarbeid mellom forskning og formidling
IKMs utstilling «Jeg er her! – Innvandringshistorien fra 1945 til i dag» og Norsk Folkemuseums temporærutstilling «Mulighetenes land? Innvandring til Norge 1500-2002», som ble vist i 2002-2003, var begge resultat av et samarbeid mellom forsknings- og bokprosjektet «Norsk innvandringshistorie» ved historisk institutt, UiO. Utgangspunktet var å lage utstillinger som kombinerte universitetets forskningsresultater og museenes formidlingsmuligheter. Målsettingen var at utstillingene på den ene siden skulle bidra til å synliggjøre innvandringshistorien og vekke interesse for bokverket, og på den andre siden markere starten på dokumentasjonsarbeidet av dagens flerkulturelle samfunn gjennom samarbeidsprosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?».

«Mulighetenes land?» –  Innvandring til Norge 1500-2002
Folk flest har liten kunnskap om og forståelse for prosessen og ideene som ligger til grunn for forholdet mellom form og innhold i utstillinger. Det skal konstrueres formidlingsgrep som legges til grunn for en dreiebok hvor man definerer målsetting, målgrupper, temaer og struktur. Det forelå mye teoretisk kunnskap om innvandring til Norge gjennom 1000 år, men hvordan formidle dette i en utstilling på en måte som fanger publikums interesse? Resultatet ble etter hvert en struktur og en problem­stilling hvor man så Norge som mulighetenes land. Man ønsket å vise at det «alltid» – og i visse perioder ganske omfattende – har vært innvandring til landet av mennesker som har sett Norge som et land med muligheter. Mennesker har brakt med seg språk, kunnskaper og ferdigheter som opp gjennom tidene i sterk grad har bidratt til å forme norsk kultur. Mottagelsen har ikke alltid vært god, og kontroverser mellom innvandringsgrupper og de norske er kjent fra alle århundrer.
Det var også ønskelig å formidle at innvandring alltid har dreid seg om enkeltmennesker. Derfor tok vi utgangspunkt i fem enkeltskjebner som ble brukt som inngang til forståel­sen av 500 års innvandring til Norge. Disse ble valgt for å representere både ulike tids­perioder, ulike typer av innvandring og ulike sosiale og økonomiske ressurser. Materialet som kunne belyse disse skjebnene, måtte utstillingsgruppen/museet selv finne frem til. Tre av dem som ble valgt, ble intervjuet, mens slektsforskning ga stoff til de to andre.
Erfaringene fra denne utstillingen viser at forskning ikke lar seg direkte oversette til formidling. For å lage utstillingen måtte det gjøres til dels nye omfattende undersøkelser, ikke for å finne billedmateriale og gjenstander.

«Jeg er her!» Norsk innvandrings­historie fra 1945 og til i dag
Utstillingen «Jeg er her!» presenterer innvandringshistorien fra 1945 og frem til i dag, og setter fokus på enkeltmenneskers erfaringer med å bosette seg i Norge. For å synliggjøre at innvandringshistorien er sammensatt av mange individuelle historier, er utstillingen delt opp i to deler; en individuell del, og en generell del. Gjennom samspillet mellom presentasjonen av enkeltpersoner og av den generelle historien får publikum et allsidig innblikk i nyere norsk innvandringshistorie. Denne utstillingen var den første store innvandringshistoriske utstillingen. Den åpnet i 2001. På grunn av publikumsinteressen vises den fremdeles (2005) i IKMs lokaler.
Gjennom presentasjon av 20 personer får man et inntrykk av hvor variert den nyere innvandringshistorien er. Fortellerne ble valgt ut fra et ønske om å vise en bredde i når, hvorfor og hvordan de kom til Norge. Hver person blir presentert gjennom et tema som er utarbeidet i samarbeid med fortelleren selv. For eksempel er temaet forandring for skuespilleren Bibbi Razia som har pakistansk bakgrunn. Historiene blir ledsaget av fotografier og gjenstander. Fortellerne har vært delaktige gjennom prosessen ved å lese tekster, velge ut gjenstander og skrive ned egen historie. Ingen representerer andre enn seg selv. Utfordringen var å finne en balanse mellom forskningsprosjektet og formidlingen.
De 20 personene har til felles at de har vandret inn i Norge, og har måttet forholde seg til lover, regler og holdninger som eksisterer her. I utstillingens generelle del presenteres ulike temaer som synliggjør innvandringshistoriens utvikling. Av temaene kan nevnes: begreper, kjønnsroller, kriminalitet, statistikk, det offentlige, innvandrerorganisasjoner, presse og media.

«Norge, et land for meg?» Pakistansk innvandring til Norge
Den første utstillingen som i sin helhet baserte seg på materialet fra prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?», var en utstilling på Norsk Folkemuseum i 2003 om tidlig pakistansk etablering i Norge. Å lage utstillingen ble også sett som viktig i dialogen mellom den norsk-pakistanske befolkningen og prosjektet.
Tittelen «Norge et land for meg?» spiller på at mennesker har sett på Norge som et mulighetenes land. Gjennom sitater, fotografier og gjenstander fikk man en forståelse for hvordan og hvorfor den pakistanske innvandringen startet, frem til man i dag har en norsk-pakistansk befolkning på nærmere 30.000. Da det ble besluttet å bruke «jeg-form» konsekvent i presentasjonen, falt temaer og presentasjonsform på plass.

«Se meg som jeg er»  Seks muslimske kvinner forteller om sitt forhold til skaut/hijab
Ved årsskiftet 2003-2004, da debatten om hijab pågikk som sterkest, opplevde prosjektdeltagerne at kvinnene selv stort sett var fraværende i debatten. Det ble derfor besluttet å lage en liten utstilling for å nyansere debatten og vise kvinnenes egne synspunkter rundt bruken av hijab. På kort tid ble det laget en enkel utstilling hvor seks kvinner kom med sine synspunkter på hvorfor de brukte hijab – eller hvorfor de ikke brukte hijab. Utstillingen var ikke problematisert, men introduksjonsplakaten viste et bilde fra Fyrstikkfabrikken i Christiania på slutten av 1800-tallet, hvor så godt som alle jentene bar skaut. Utstillingsgrepet som ble valgt, var å fremstille kvinnene i helfigur, med en tekst som fulgte konturene i kroppen. Dette ble gjort for å indikere at holdningene var en integrert del av personen.    Utstillingen ble vist på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo. Senere har utstillingen blitt vist på flere bibliotek og skoler.

«Min hverdag, min verden» Barns fotografier fra skole og fritid
Ideen om å gi 500 barn i 5. og 6. klasse et kamera og be dem fotografere sin hverdag – var dels resultat av et ønske om å fange inn barns perspektiv og erfaringer, dels å gi barn forståelse for hvordan museer bygger opp kunnskaper og samlinger, og at også barns erfaringer er viktige bidrag til kunnskap om dagens samfunn. For å motivere elevene ytterligere ble prosjektet utformet som en konkurranse der de tre beste bildene ville bli premiert med kameraer fra Kodak som sponset engangs­kameraene til alle elevene.
Samlet gir de ca. 12000 fotografiene og opplysningene knyttet til dem et spennende innblikk i barns hverdag anno 2003, og ikke minst i  hvor ulikt den arter. Vi får innblikk i skole­dagen, fritidssysler og familieforhold. Bildene gir mange varme opplevelser av vennskap mellom barn med ulik etnisk bakgrunn. På tross av Ikea, er hjemmene svært ulike og matvanene er mangfoldige. Motivvalgene er ofte uvanlige, og derfor spennende.
Bildene vil bli brukt i mange sammenhenger i fremtiden, men i første omgang var det viktig å gi noe tilbake til elevene, familiene og lærerne. Det ble derfor laget en liten utstilling sommeren 2003 hvor alle elevene var representert med ett bilde, med elevens egen tekst. Alle skolene ble invitert til åpningen, hvor også premieringen av de beste bidragene ble høytidelig foretatt. Alle familier fikk gratisbilletter til å komme til Norsk Folkemuseum og glede seg over «sitt» bilde.

«Livets begynnelse» Personlige historier om svangerskap og fødsel
Utstillingen «Livets begynnelse» var en del av IKMs utstillings- og seminarserie om fellesmenneskelige overgangs­riter, påbegynt i 1992. Et formidlingsopplegg om dette temaet hadde lenge vært planlagt. Innsamlingen av materiale, dvs. intervjuene og fotografiene, ble derfor en naturlig del av hovedprosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?». Samtidig ble det tatt initiativ til et samarbeid med den helsefaglige forskningsenheten NAKMI (Nasjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse), som skulle ivareta det medisinske i undersøkelsen og formidlingen. NAKMI skulle også foreta noen intervjuer. Igjen så museet utfordringene ved det å samarbeide med en forskningsbasert institusjon. Både innfallsvinkelen til temaet og språket som ble brukt, måtte om- og bearbeides for at det kunne presenteres i en utstilling.
Hovedmålgruppen for utstillingen og katalogen er helsearbeidere og kvinner med ulik etnisk og språklig bakgrunn. Noen kan godt norsk, andre ikke. Teksten ble derfor delt opp i tre nivåer. Til hvert tema er det en ingress på et lettfattelig språk, sitater fra intervjuene og «faktabokser» nederst for spesielt interesserte.
Utstillingen ble en personlig beretning om det å være gravid og føde i Norge i dag, for uansett hvilken etnisk tilhørighet kvinnen eller fødselshjelperen har, er alle svangerskap og fødsler ulike. Utstillingen er produsert som en vandreutstilling og allerede etter kort tid er det mange «utradisjonelle» visningssteder som er interessert, så som sykehus, helsestasjoner og høyskoler.

«Jeg er absolutt ikke rasist» Om arbeid mot rasisme i Norge
En utstilling om rasisme hadde stått på IKMs utstillingsprogram lenge, og det var naturlig å trekke dokumentasjonsarbeidet og utstillingen inn i prosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?» Målsettingen med vandreutstillingen er å skape bevissthet om at antirasistisk arbeid er viktig og aldri bør stoppe opp. Utstillingen er et resultat av både en historisk- og en samtidsdokumentasjon av institusjoner og organisasjoner som gjennom de siste hundre år har arbeidet mot rasisme i Norge. Dokumentasjonen er gjennomført dels ved intervjuer og dels ved arkivgransking.
Utstillingen retter kritiske spørsmål til og viser også til dilemmaer i forhold til at Norge har utviklet seg til et flerkulturelt samfunn. Dokumentasjonen ble gjennomført av en historiker som er tilknyttet Historisk institutt ved Universitet i Oslo, og materialet inngår som en del av dokumentasjonsprosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen?»

Litteratur

Dette er ingen fullstendig litteraturliste, men tips om bøker/artikler som kan være av interesse.

Amundsen, Arne Bugge, Rogan,
   Bjarne og Stang, Margrethe C. (2003): Museer i fortid og nåtid. Novus forlag. Oslo

Arnstberg, Karl-Olov (1997):
   Fältetnologi. Carlssons Bokförlag, Stockholm

Austarheim, Hilde og Holbek,
   Rune (2004): Vei i vellinga. Håndbok i dokumentasjon av museumsgjenstander. ABM-skrift #5

Bohman, Stefan (1986): Vad
   folket berätter. Om innsamling och analys av minnesmaterial. Stockholm. Nordiska Museet.

Bursell, Barbro (1993): Inter-
   vjun som kunskapskälla. I Silvén-Garnert, Eva (red) 1993. Muntliga möten. Stockholm: Nordiska museet/samdok.

Davis, C., Back, K. & MacLean,
   K. (1977): Oral History. From Tape to Type. American Library Association

Douglas, Jack (1985): Creative
   Interviewing. Beverly Hills: SAGE Publications

Ehn, Billy & Klein, Barbro
   (1994): Från erfarenhet till text. Om kulturvetenskaplig reflexivitet. Stockholm: Carlssons.

Ehn, Billy, Löfgren, Orvar
   (1996): Vardagslivets etnologi. Reflektioner kring en kulturvetenskap. Bokförlaget Natur och Kultur, Stockholm

Fägerborg, Eva (1991): Fältar-
   bete och verbal dokumentation. I: Verbalt. Visuelt. Materiellt. Om museernas dokumentation och insamling. Stockholm: Nordiska Museet/Samdok

Frommer, M., K. & Frommer,
   H. (1999): Growing Up Jewish in America. An Oral History. University of Nebraska Press

Hodne, Bjarne, Kjeldstadli,
   Knut & Rosander, Gøran (1981): Muntlige kilder. Drammen: Universitetsforlaget
Hosar, Marit og Walle, Lene:
   Arkivarbeid i museene. Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP).

Høibo, Roy (1999): Den lange
   vegen – Rapport om museet og den fleirkulturelle utfordringa, Ryfylkemuseet

Høybo, Roy og Karoline (2002):
   Den flerkulturelle bygda. Rapport om innvandring i Ryfylke. Ryfylkemuseet

Howarth, Ken  (1998): Oral His-
   tory. History Handbooks. Sutton Publishing

Klein, Barbro (red): Transkrip-
   tion är en analytisk akt. RIG, nr. 2

Kjeldstadli, Knut (red.) (2003):
   Norsk innvandringshistorie. Pax Forlag. Oslo

Ormaasen, Britt og Kvasnes,
   Oskar (2003) (Wergelands barn) Jewish Life and Culture in Norway. Abel Abrahamsen and «Wergeland’s legacy», New York, USA

Oulie, Hege (2003): Digitali-
   sering av fotosamlinger. ABM-skrift #1

Nilsson, Bo G., Waldetoft, Dan,
   Westergren, Christina (red) (2003): Frågelist och berättearglädje. Nordiska Museets förlag. Stockholm

NOU (1996:7): Mangfald,
   minne, møtestad
Perks, Robert & Thomson, Alis-
   tair (1998): The Oral History Reader. Routledge

Rekdal, Per Bjørn: Fremstil-
   linger av «de andre» og «en selv» – hvem bestemmer innholdet? I Amundsen, Arne Bugge, Rogan, Bjarne og Stang, Margrethe C. (2003): Museer i fortid og nåtid. Novus forlag. Oslo

Rekdal, Per Bjørn (1999): Norsk
   museumsformidling og den flerkulturelle utfordringen. Norsk museumsutvikling 7:1999

Silvén-Garnert, Eva (red)
   1993): Muntliga möten. Stockholm: Nordiska museet/samdok
Silvén-Garnert, Eva (red)
   (1995): Text i Tryck. Stockholm: Nordiska museet/samdok

St. melding 22 (1999-2000):
   Kjelder til kunnskap og opp­leving

Svanberg, Ingvar & Szabó,
   Mátyás (1993): Etnisk liv och kulturelt mångfald: en handbok i innvandrardokumentasjon. Stockholm. Nordiska Museet

The Journal of the Oral History
   Society. 

Thompson, Paul (2000): The
   voice of the past. Oral History. Oxford Press

UDI (2003): Rapport om
   rasisme og diskriminering i Norge 2001-2002. Utlendingsdirektoratet

Verbalt. Visuelt. Materielt.
   1991) Om museernas dokumentation och innsamling. Nordiska Museet/Samdok

Diverse informasjon tilgjengelig på Internett:

Museenes Datatjenestes hjemmeside om Primus: www.mdt.no

Asta arkivsystem: www.stiftelsen-asta.no

Om det engelske «oral history» -prosjektet som er gjennomført med vietnamesiske flyktninger: www.refugee-action.org

Tilknyttede prosjekter kan det leses om her;

Bydel Alna i Oslo samlet inn og dokumenterte flere av lokalbefolkningens historier: www.bydel-alna.oslo.kommune.no/default.asp?page=/omsorg-og-sosiale-tjenester/Flyktning--og-innvandrere/Minoritetsradgivere

Drammen kommune dokumenterer etnisk liv i et bestemt område der det bor mange mennesker med tyrkisk bakgrunn: www.servicetorget.no/fylker/buskerud/drammen-kommune.htm

Glomdalsmuseet har eget flerkulturelt senter, hvor de bl.a. ønsker å dokumentere somalisk kultur: www.glomdal.museum.no

NAKMI – Nasjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse:  www.nakmi.no

Oslo Byarkivs prosjekt «Oslos multikulturelle arkiver»:
www.bar.oslo.kommune.no/OBA/2004/Nordic_black/multikulturelle_arkiver_hoved.asp

Det henvises også til flere av publikasjonene til NMU og ABM-utvikling.